Stikkord: Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift

Nationaltheatret: JEG FORSVINNER

elinlindberg8
Erik Berg Lygre.jpg
foto Erik Berg

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2012

Brutalt ensomt

Teksten spiller hovedrollen i denne svært presist iscenesatte forestilinga

 

AV ELIN LINDBERG

 

Arne Lygre: JEG FORSVINNER

Regi: Eirik Stubø

Scenografi og kostymedesign: Kari Gravklev

Dramaturg: Cecilia Ôlveczky

Nationaltheatret, Malersalen, 27.august 2012

 

”Jeg elsker min mann, men jeg forstår ikke hva han opplever”, sier ”Jeg” (Gisken Armand) i begynnelsen av stykket. Et stykke arbeid med å forske i medopplevelse og medlidenhet er begynt. Scenerommet er tomt. Et par enkle stoler står midt på gulvet. Det høres et sorl av stemmer som om verden rundt scenen er fylt av mennesker. Noe den jo også strengt tatt er. Vi ser ut av vinduet bak på scenen mot Nationaltheatret stasjon. ”Jeg” er alene på scenen. Hun stenger skodder for vinduene, lukker dører. Stemmene stilner og blir borte. ”Jeg” har lukket seg inne i sitt eget hus. Hun setter seg. Hun forteller om sin tilknytning til dette huset, her har hun bodd i 40 år. Kanskje er det en enebolig i et litt bedre strøk av byen? Armand framstiller kvinnen nøkternt, enkelt og presist. Armands skuespillerarbeid er i seg selv en nytelse fra første stund.

 

”Jeg” er hjemme

”Min venninne” (Laila Goody) kommer inn og setter seg på stol, også hun med front mot publikum. ”Jeg er lykkelig”, sier ”Jeg”. ”Vi har hatt det godt”, sier ”Min venninne”. Det betviles egentlig ikke. I stykkets første del framstår kvinnene som representanter for mennesker fra øvre halvdel av middelklassen. Materielt sett har disse det godt, de har det de trenger, de lider ingen nød. De har hverandre, og et tilsynelatende godt vennskap. Men noe skurrer, noe inni individene selv. Det begynner etter hvert å gjalle av eksistensiell ensomhet i karakterene på scenen.

 

”Jeg” i flere rom

Slik som i Arne Lygres stykke Så stillhet (2009) skifter karakterene rom. Karakterene er fleksible slik at de med letthet kan flyttes rundt. De er for så vidt skjøre, men allikevel så pass stabile at de ikke går i stykker selv om verden rundt dem kontinuerlig truer med å gå i oppløsning. I dette ligger det en stor tro på mennesket. En tro på at mennesket, med sin utilstrekkelighet, kommer til å overleve.

Denne flyttinga av rom gjør at perspektivet forandres. Karakterene brukes på en måte slik til å forske i temaet medlidenhet og medopplevelse.

Det fysiske scenerommet forandrer seg ikke gjennom forestillinga. Det er bare disse menneskene, ”Jeg”, ”Min venninne”, ”Min venninnes datter” (Stine Mari Fyrileiv) og ”Min mann” (Eindride Eidsvold) og et par stoler som er i rommet. Det er teksten og den svært gode framføringa av den som åpner rommet opp og forandrer det. Karakterene sitter for eksempel etter hvert på et legeværelse. Forgjengeligheten tydeliggjøres. Døden tematiseres – det å være redd for å dø, redd for å miste noen, redd for smerten.

Karakterene befinner seg fastklemt under et hus som er rast sammen. Menneskene ligger skadede. En mann sparker i hjel sin antakelig allerede døende kone. Et barmhjertighetsdrap eller kunne hun ha blitt reddet? Stykket ser slik på livskamp fra flere vinkler. Det ligger et enormt ønske om mulighet for medlidelse eller medopplevelse i teksten. Er medlidenhet i det hele tatt mulig?

 

Det sårbare individet

Kontrasten mellom den svært trygge velstandssamfunnsrammen mennesket er satt i når stykket starter og de utsatte situasjonene det seinere befinner seg i forsterker bevisstheten om det skjøre ved menneskelivet. Menneskelivet blir en renskåret og naken størrelse. I stykket ligger en stor respekt og ydmykhet i forhold til individet.

”Min venninnes datter” kommer inn i rommet og melder at ”det er et kaos der ute”. ”Min mann” kommer seg ikke hjem. Verden utenfor er blitt et farlig sted. Apokalypsen fornemmes.

 

 

Havet, døden og kjærligheten

Kvinnene befinner seg ved vann. Et i seg selv arketypisk bilde. Fare truer. Mennesker svømmer i vannet. Kvinnene svømmer selv og de ser andre svømme. Død og utslettelse er nærværende. Etter Utøya-massakren er det vanskelig å ikke assosiere til den når det skildres svømmende mennesker på flukt.

Teksten dreies rundt fatale valg. Et menneske svømmer fra sine nærmeste for å redde seg selv. Hva vil det si å forlate noen eller miste noen for alltid?

Kontrastene i stykket er store. Fra menneskene som svømmer på liv og død, beveger forestillinga seg til åtte venninner som er på en slags øy-hopping. En av kvinnene får en telefon om at datteren er i fare. Det arbeides med å skaffe en båt slik at hun kan reise tilbake. Kvinnen får beskjed om at alt er i orden med dattera allikevel, men returtransport er allerede ordnet, hun får seg ikke til å fortelle det til venninnene og drar. Dette nesten trivielle spillet menneskene mellom er også med å male ut Det Skrøpelige Mennesket.

 

Det brutalt nakne

Forestillinga er prisverdig enkelt satt opp. Menneskene i rommet og teksten – det holder i massevis! Denne enkelheten i iscenesettelsen gjør at forestillinga kommer til å formidle en tillit til mennesket og det menneskelige. Jeg forsvinner formidler slik også en nesten paradoksal tillit til teateret og det teatrale – det at mennesket på scenen og mennesket i salen er i det samme rommet og deler en samtidig opplevelse. Fullstendig medopplevelse og medlidenhet er kanskje umulig, med dypere innsikt i det menneskelige er absolutt mulig.

 

 

Duc Mai-The: INGEN TID FOR STOLTE SKUTER

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2012

Skisser fra livets seilas

En solid, men noe knapp dose politikk og poesi

 

AV ELIN LINDBERG

 

Duc Mai-The: INGEN TID FOR STOLTE SKUTER

Regi: Duc Mai-The

Scenografi: Nora Furuholmen

Musikk: Bugge Wesseltoft

Urpremiere, Litteraturhuset 23.september 2012.

 

I sin tid skrev Edvard Munch noe sånt som dette i dagboka si: ”Jeg følte meg som en gammel, morken skute som skipsbyggeren hadde satt ut på det opprørte hav, med de ord: Forliser du, er det din egen feil”. Og verdenslitteraturen er full av menn som seiler sin egen sjø, der skuta er metafor for livet selv (jeg kan ikke komme på en eneste kvinne i egen båt). Det er Odyssevs og Kaptein Ahab, Peer Gynt og Hemingways gamle mann, Erik Bye og flere. Det er seilskuta den gamle Henrik (Sigmund Sæverud) i forestillinga Ingen tid for gamle skuter bruker som bilde på sitt eget liv.

 

Det fornedrende

Forestillinga er delt i et realistisk plan der vi møter Henrik og hjemmehjelpa hans (Ingunn Beate Øyen) og et mer fabulerende poetisk plan der vi får Henriks seilskutehistorie. Hjemmehjelpa kommer hjem til Henrik. Det er torsdag og vaskedag. Han svarer ikke når hun ringer på, han tar heller ikke telefonen. Hun låser seg inn og finner den gamle mannen liggende i lenestolen sin. Hun konstaterer lettet at han er død. Men, nei, han var visst ikke død likevel. Henrik reiser seg fra stolen med buksa våt av tiss. En fornedrende situasjon. Han blir flau og vil ha henne ut. Hun mistrives tydelig med sin hjemmehjelpjobb. Begge minner de hverandre på den ulykksalige situasjonen de er i.

 

Degradering og degenerering

Hjemmehjelpkarakteren er ganske løst skissert. Det antydes at kjæresten hennes har forlatt henne og at hun bor hjemme hos mor. Ingunn Øyen gjør det hun kan ut av rolla, men hun har lite å spille på. Hun har rolla som en noe distansert offentlig omsorgsperson. De fleste hjemmehjelper er vel verdige, hele mennesker med sine egne liv fulle av gleder og sorger. Denne blir så enkel at det heller mot karikaturen Det er litt synd at denne karakteren ikke er blitt mer utvikla her. Hjemmehjelpa blir på en måte satt i en offerposisjon, som en som ikke er i stand til å ta egne valg i sitt eget liv. Det er noe litt degraderende i tegningen av denne figuren, hjemmehjelpa har ikke engang fått noe eget navn.

Den gamle mannen Henrik står kanskje litt høyere på verdighetsstigen, men han er på vei ned. Han er en mann som har hatt et langt liv og sikkert en god jobb der han er blitt respektert. Nå er han alene, han har ingen bortsett fra denne hjemmehjelpa som han hater. Han klarer seg ikke hjemme lenger, han kan ikke lenger ta vare på seg selv. Det ligger fornedrelse og ydmykelse i å ikke kunne klare å ta vare på seg selv. Han degenereres av dette. Han som sikkert har vært en pertentlig og høflig mann blir nå ufin og aggressiv. Dette er egentlig også en noe klisjébetont måte å skildre en gammel mann på. Det betyr ikke at denne klisjeen i mange tilfeller sikkert er sannferdig.

Den skisseaktige måten karakterene er tegnet på gjør at tilskueren lett kan sette seg inn i rolla som pårørende. Jeg skulle gjerne sett to mer helhetlige karakterer her.

 

Den gamle mannen og havet

Å lage en fullstendig fortelling om et menneskeliv er kanskje umulig. Det velges ut, kuttes bort, mye levd liv glemmes. Når Henrik forteller sitt liv ser han det fra livets siste fase. Det er mye som er forsvunnet i mørke. Han starter fortellinga med at han er ute og ror – som så mange diktere og menn før ham – som Tarjei Vesaas og Paal Brekke, Petter Dass og Olaf Tufte. Det er natt og han ror fra et besøk hos kjæresten sin Rannveig. I den mørke natta kræsjer han med et stort seilskip. Det er folketomt. Han går fra den lille robåten om bord i det voksne skipet. I forestillingas fortelling får vi inntrykk av at det her han tilbringer sitt liv. Skipet er fylt av tønner med sprit, men ingen andre mennesker. Han ser ikke land, ikke sjøfugl, ingen andre fartøy. Han ser ikke lys, ikke stjerner. Minnet hans er tomt, tømt for dem som sikkert har befolket et langt liv. Nå husker Henrik bare seg selv og et stort skip som seiler i mørke. Det ligger egentlig ikke noe tragisk i dette, det er som om Henrik finner fred med dette minnet. Det kan virke som om mørket som omhyller ham er lindrende.

 

Eldreomsorg

Henriks fortelling om sitt livs seilas gjør at han blir tydeligere for oss som menneske. Han har et unikt livsløp som er bare hans. Hjemmehjelpas liv er det ikke fullt så lett å få tak på.

Det er skuespillerne som bærer forestillinga. Regien er enkel og tradisjonell. På slutten er det et par grep som virker noe forserte. Jeg får for eksempel ikke helt tak på hvorfor Henrik og hjemmehjelpa begynner å kysse hverandre mot slutten av forestillinga.

Tematisk er Ingen tid for stolte skuter viktig og angår oss alle. De aller fleste blir selv gamle og vi forholder oss livet gjennom til eldre mennesker. Det er viktig å bli minnet på at vi må behandle hverandre med verdighet. Det er viktig at den gamle mannen får en verdig avslutning på livet, at han ikke blir plassert på et gamlehjem som bare fungerer som et lager. Der han ikke blir tatt med ut i frisk luft, må bo på rom med en annen gammel mann han ikke kjenner eller ikke få tatt seg en røyk eller et glass vin, hvis det er det han ønsker. Verdigheten gjelder også pleiepersonellet. Det er synd at stykket ikke kommuniserer tydeligere hvilken viktig og verdig jobb denne hjemmehjelpa har.

 

 

 

 

Dramatikkens hus: Geir Gulliksen: EN KROPP

elinlindberg8

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2012

Tung i kroppen

Intenst nærvær i et noe deprimerende mørke

 

AV ELIN LINDBERG

 

Geir Gulliksen: EN KROPP

Regi: Runar Hodne

Dramaturg Cecilia Ôlvezcky

Dramatikkens hus, urpremiere 14.oktober 2012

 

 

Scenerommet på Dramatikkens hus er ganske tomt denne kvelden, skuespillerkroppene kommer i fokus. Et bord, et par stoler, en skinnsofa, en transportabel lysrigg finnes i rommet. Forestillinga spilles av tre skuespillere: Maria Henriksen, Ole Johan Skjelbred og Henrik Rafaelsen. Tre kropper. Skjelbreds kropp ser i begynnelsen litt utilpass ut. Denne utilpassheten legges etter kort tid vekk. Rafaelsen går med hendene i lommene gjennom hele forestillinga og nærmest omfavner slik sin egen kropp. Kroppen hans får nesten et slags umodent eller ungt preg. Det er allikevel tekstkroppen som kommer til å få hovedfokus denne kvelden. Henriksen med sin østeuropeiske aksent, er perfekt i rolla som kvinnen som nettopp er kommet til Norge. Rafaelsen og Skjelbred er drevne og gode til å arbeide med tekst uten at en psykologiserende rolletolking tar for stor oppmerksomhet.

 

Inn i mørket

Svært forenklet kan man kanskje skissere overflatehistorien slik: Kvinne kommer til Norge, kvinne og mann møter hverandre, kvinne møter ny mann, mann møter kvinnens nye mann. Igjen: Dette er svært forenklet.

Skjelbred presenterer kvinnen: En kvinne med dårlig jobb og billige sko. Rafaelsen kommenterer og utfyller. De blir begge rollen eller kanskje kroppen ”Mannen”. Mannen får slik en mer kompleks rolle enn kvinnen. Det er som om disse menneskene søker seg nedover, eller innover i et mørke. ”Han” beskrives i stykket som ”en som liker de selvdestruktive kvinnene”. ”Hun” framstår ikke som spesielt selvdestruktiv, før muligens mot slutten der hun velger en mann som kanskje drar henne ned. ”Hun” tegnes som en kvinne som kommer fra trange kår. Denne kvinnen skaffer seg vaskejobb og hun starter klatringen mot en bedre jobb og et bedre liv. Det skimtes forakt for de rike menneskene i det samfunnet hun er kommet til og det skimtes også en slags hevnlyst. Hun forteller at hun vasker doene først, så tørker hun av bordene med den samme kluten hun har brukt på doene. Vi ser henne mest utenfra. ”Han” brettes mer ut for oss slik at vi får en følelse av hva som foregår på innsiden, en følelse av hvordan kroppen opplever seg selv. Kvinnen agerer, hun handler. Hun vil videre, og hun kommer seg videre. ”Hun kom fra et mørkt rom”, sier Mannen. Hun går videre, men de nye rommene hun går inn i virker ikke særlig lysere. Hun får dyrere sko, gulvene hun går på med dem er kanskje også mer kostbare, men det virker som om det er like mørkt rundt henne. En kropp med dyre klær og i mer luksuriøse omgivelser er kanskje ikke lykkeligere enn en kropp med billige klær i mer enkle kår.

 

Tomhet, fravær

Kroppene i stykket trenger andre kropper, de ønsker å forholde seg til den andres kropp. Det er lengsel og søken etter noe, men det er aldri noen forløsning. Kroppene er der i rommet, i verden – de er intenst til stede. Teksten er også intenst til stede, den åpner opp for en tomhet, et fravær av den andre, en eksistensiell ensomhet. En kropp = entall.

I oppsetninga finnes ingen fryd og glede. Hvis den ikke hadde blitt framført av så dyktige skuespillere kunne dette intense alvoret kanskje bikket over og blitt patetisk eller ufrivillig komisk. Den er svært svartsynt eller den presenteres gjennom et svartsyn. Noen steder krakelerer teksten allikevel litt, en lekenhet kommer til syne. Det er i partier der ordene på en måte stuper kråke rundt seg selv. Om kvinne med østeuropeisk aksent: Hun snakker gebrokkent – gebrekkelig – å brekke – å brekke seg. Og slik: En kropp i et mørkt rom – lyset kom på – hun fikk lyst på ham – hun lyste av ham. Slike elementer gir fine lyspunkt i teksten. Lekenheten gir rom for håp og kan vise til en mulighet for å skape noe nytt og levende i en ellers ganske trøstesløs situasjon.

Det er lagt inn pauser, de virker stort sett ganske påtatte. De får ingen rytmisk funksjon eller noen særlig mening på annen måte. Jeg tenker underveis at dette kunne fungert godt som radioteater. Er det fordi teksten gir lite rom til de kroppene som er på scenen på grunn av at den er så beskrivende eller er det ikke teksten, men regien som er skyld i dette?

 

Scener fra et forhold

Teksten og oppsetninga har sterke kvaliteter som bilder eller scener fra et ekteskap eller et forhold mellom mann og kvinne. Det er absolutt et ganske heftig sug i forestillinga.

Med to skuespillere som ”Mannen” fungerer også stykket godt som en undersøkelse av mannen i et samfunn som vårt. Kvinnen oppleves mer som en transittperson. Hun kommer fra et mørkt rom, det glimter litt av lys i møtet med mannen, så går ferden igjen bortover en lang mørk korridor og inn i et annet mørkt rom. Hun er ikke så lett å få tak på, mens mannen i stykket kanskje er mer stabil selv om som kvinnen sier: ”Han er ikke helt god – for seg selv.”

 

Den Norske Teatret: DØDSDANSEN

elinlindberg8
dXdsdansen2_big.jpg
foto Dag Jenssen

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2012

 

August Strindberg: DØDSDANSEN

Omsetjing: Margunn Vikingstad

Regi: Sigrid Strøm Reibo

Dramaturg: Line Rosvoll

Den Norske Teatret, Scene 3, 1.november 2012

 

Krig i heimen

Om overlevingsstrategiane til eit ektepar, men utan dei store avgrunnsdjupa som finst i August Strindbergs tekst.

 

Av ELIN LINDBERG

 

Ekteparet Alice (Ingrid Jørgensen Dragland) og Edgar (Paul-Ottar Haga) sit på kvar sin stol på den noko tomme scena på Scene 3 på Det Norske Teatret. På Scene 3 blir visstnok stykka sette opp utan scenografibudsjett. Dei to skodespelarane sit vende mot publikum. Det er ingen ting som skjer, dei berre sit der. Alice er kledd i ein lang, enkel kjole som kunne vore frå August Strindberg si tid. Edgar har lange skinnstøvlar som signaliserar at han er militær. Kostyma er så pass enkle at dei får noko tidlaust over seg. På bakveggen heng eit stort foto som kan sjå ut som eit scenebilete frå ei av dei første oppsetjingane av Dødsdansen for over hundre år sidan, eller det kan vere ei scene frå eit historisk ekteskap. Dette fotoet heng der gjennom heile oppsetjinga og fungerer som ei slags stille påminning om at denne kampen mellom mann og kvinne i heimen ikkje er noko nytt. Ekteparet sit og sit. Vi veit at dei kjem til å snakke, men først er det stille før stormen. Nokon storm blir det likevel ikkje. Det er litt som desse vêrmeldingane som varslar spektakulært uvêr, men når det kjem til stykket blir det berre ein liten kuling ut av stormvarslet.

Artillerikaptein Edgar og Alice som arbeidde som skodespelar før dei blei gifte, kjenner kvarandre godt etter 25 års ekteskap. Dei er krigarar båe to og lever i ein konstant konflikt. Anten er dei intenst i denne kampen ekteskapet deira er, eller så er dei heilt stille og berre ventar på neste angrep. Denne kampen held liv i både dei og ekteskapet deira. Når dei innleiingsvis prøver å yppe til strid blir angrepa parerte med ein gong fordi dei kjenner taktikkane til kvarandre så godt – så godt som berre eit gamalt ektepar kan kjenne dei.

 

Ønskekonserten

Ekteparet har isolert seg på ei øy der dei er vennelause og aleine. Det ligg mykje latent mytestoff her. Dei to menneska, ei kvinne og ein mann som lever i si eiga verd så isolerte frå resten av samfunnet, blir på ein måte til to urmenneske, Adam og Eva, i eit slags omvend eller apokalyptisk paradis. Og det kjem ein slange inn i dette desillusjonerte paradiset i form av vennen Kurt (Gard Skagestad). For å gjere det endå tydelegare dukkar eit raudt eple opp litt ut i oppsetjinga. Slangen er ein trickster, ein som sett ting i spel. I Dødsdansen er Kurt ein som triggar konfliktane mellom ektefellane. Både Alice og Edgar bruker Kurt i kampen mot den andre.

Bojarenes inntogsmarsj av Johan Halvorsen er den ikoniske kjenningsmelodien til Ønskekonserten på NRK. Han er så gammal at eit sølvbrudepar vil kjenne godt til han. Melodien og programmet høyrer til grunnhistoria til litt vaksne, norske menneske. Kurt blir eit perfekt innslag i Ønskekonserten til ekteparet. Dei bruker det dei elles har av våpen og så får dei plutseleg Kurt opp i fanget! Framifrå! Kurt blir fanga av spelet ektefellane i mellom. Han kjem seg ikkje unna dei. Alice og Edgar kjem ingen stad, dei skal ingen stad og det veit dei – dei speler eller krigar for å få avveksling. Dei speler for å halde seg i live.

 

På det jamne

Ekteparet elskar og hatar kvarandre. Dei ønskjer den andre daud, men dei kan ikkje leve utan den andre. I framsyninga på Det Norske Teatret slår ikkje samlivet og kjønnskampen gnister, sjølv om Haga har ei buldrande røyst og Jørgensen Dragland er spiss og skarp trur vi ikkje heilt på at dette vil ende med katastrofe. Dei snakkar om hat og svik, men dette når berre delvis ut til oss i publikumsamfiet. Det nærmaste vi kjem eit botnlaust hol i samlivet deira er når Edgar kjem heim frå byen og fortel at han har søkt om skilsmisse og har ei ny kone i kikerten – ei yngre og vakrare. Det trur vi på ei lita stund.

I stykket er det eit poeng at Alice offentleggjer skuldingar om at Edgar har gjort underslag. Dette blir rota litt vekk i denne oppsetjinga.

Karakterane i denne oppsetjinga er ikkje psykopatar, men dei er skakkjørde menneske som har eit nesten sjukleg behov for å manipulere andre. Konflikten blir aldri skikkeleg livstrugande. Det kan hende at den realistiske settinga i oppsetjinga er skuld i det. Vi får ei historie om korleis menneske kan kjempe med kvarandre dag ut og dag inn og eigentleg ikkje ønske seg noko anna enn akkurat dette. Her får vi kjensla av at det er slik dette ekteparet vil leve livet sitt. Dei to har på eit vis bunde seg til ein idé om at dette er lagnaden deira. Det er som om dei har eit credo som seier: Er ein krigar, så er ein krigar og ein ny dødsdans byrjar når ein ferdigkjempa kampdans er over. Om att og om att.

 

 

 

Strindbergs Intima Teater: DEN HALVFÄRDIGA HIMLEN

elinlindberg8
tranströmer.jpg
Ulf Eklund, Iwa Boman, Thérèse Svensson og Samuel Fröler i Den halvfärdiga himlen, dikt av Tomas Tranströmer. Strindbergs Intima Teater i samarbeid med Stockholms stadsteater, Stockholm 2011. Foto: Carl Thorborg

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2011

Tranströmer-meditasjoner

 (Stockholm): Godt skuespillerhandverk utført på kontoret.

 

 AV ELIN LINDBERG

 

DEN HALVFÄRDIGA HIMLEN: Tekster av Tomas Tranströmer

Manus og regi: Mia Winge

Scenografi og kostymer: Sven Haraldsson

Strindbergs Intima Teater, Stockholm, 29.oktober

 

 

 

Mange av den nyslåtte Nobelprisvinneren Tomas Tranströmers dikt tar utgangspunkt i en konkret og triviell situasjon. Fra denne situasjonen utvider ofte teksten seg og presenterer filosofiske og psykologiske innsikter. Jeg lurer på om ikke forestillinga Den halvfärdiga himlen på Strindbergs Intima Teater i Stockholm gjør det ekstra vanskelig for seg selv når den også selv tar utgangspunkt i en slik konkret og triviell situasjon. Scenebildet er her et grått kontorlandskap. Det er virkelig en utfordring å skulle skape eller gjenskape poesi i en slik setting.

Tomas Tranströmer har lenge vært den internasjonalt mest kjente skandinaviske lyrikeren. Han er oversatt til over 50 språk. Robert Bly har oversatt ham til engelsk. Den halvfärdiga himlen er Tranströmers tredje diktsamling, den ble utgitt i 1962. «Den halvfärdiga himlen» er også tittelen på et dikt i denne diktsamlinga. I forestillinga brukes tekster fra hele forfatterskapet. Hele dikt og fragmenter fra dikt, tekster fra Tranströmers brevveksling med poeten Robert Bly er med. Det legges ikke opp til å sette tekstene sammen til en fortelling. Diktene og fragmentene får stå for seg selv.

Tranströmer bruker ofte det selvopplevde som utgangspunkt for diktene sine. Det er nærmest med på å gjøre Tranströmer selv synlig i forestillinga. Blant annet tematiseres det å lete etter ord. Tranströmer selv har hatt hjerneslag og mistet mye av taleevnen.

 

Skuespillerkunst

De fire skuespillerne, to kvinner og to menn, ligger nærmest henslengt i rommet i det vi kommer inn. De våkner opp og begynner å snakke, Tranströmers tekst. De snakker forbi hverandre, mot hverandre, for seg selv. Et univers skapes i det grå kontoret. En undring og en refleksjon over verden ordlegges.

Skuespillerne arbeider fint med teksten. Det er kanskje de to eldste som tilfører mest dybde til poesien – Iwa Boman og Ulf Eklund. Bomans arbeid med diktet «Ansikte mot ansikte» er fantastisk. I programmet er de nevnt med rollenavn: Den Unga (Thérèse Swensson), Översättaren (Iwa Boman), Den Okända (Ulf Eklund ) og Diktaren,( Samuel Fröler), men det får ingen spesiell betydning i forestillinga. Mange har et forhold til Tranströmers poesi og man legger ofte inn en umiddelbar forståelse av diktene når de leses. Men diktene er åpne og kan leses/framføres på så mange måter. For meg ble det en ny opplevelse å høre diktet «C-dur» – et dikt som for meg virkelig løfter seg selv ut av mørke og kulde. Det er Ulf Eklund som framfører dette diktet. Han gjør det godt, men han legger en tristesse i det som jeg ikke har forbundet med dette diktet. Jeg hører det på en helt ny måte.

 

Arbeid og pseudoarbeid

Skuespillernes arbeid med teksten i forestillinga er her og nå og virkelig, det er supert. Men det arbeidet de illuderer å gjøre i det grå kontoret blir noe hult. En del av det fysiske arbeidet er abstrahert – de faller på gulvet, snurrer på telefonledninger, danser. Det er ikke lagt mye energi her, det trøtter oss litt ut. Mange av bevegelsene er fall der aktørene blir liggende. Det er med på å trekke energien ned. Det er en fare i denne allerede ganske stillestående, noe monotone forestillinga. Selv om drøm er en bestanddel i mange av Tranströmers dikt blir det litt mye av denne stadige innsovningen og oppvåkningen.

Noe av det jeg har mest problemer med er de meningstomme rekvisittene, alle ark er hvite, alle permer er tomme. Det finnes nesten ikke skrift i dette språkuniverset. Er det en symbolikk jeg ikke har fått med meg her? Er det en fremmedgjorthet her som skal kontrasteres av poesien?

Innimellom brytes forestillinga opp gjennom en slags alarm, uten at jeg får helt tak på hvorfor.

Dynamikken mellom skuespillerne fungerer fint. De spiller hverandre gode. De følger hverandre mer enn de spiller med hverandre. Pausene mellom diktene deres er musikalske.

Det kan hende at det at forestillinga hadde vært tjent med å kuttes noe. Tekstene er jo svært gode, men etter hvert blir jeg litt nummen av tekstmassen.

Jeg er ikke sikker på om jeg synes at det sceniske potensialet i Tranströmers poesi er utnyttet fullt ut i denne forestillinga, men det plager meg ikke så veldig, jeg fikk en god og poetisk teateropplevelse på Strindbergs Intima Teater.