Trøndelag Teater: MEDMENNESKE

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2018

medmenneske-0833
foto Erik Berg

Det godes problem

Tett og velkomponert versjon av Olav Duuns Medmenneske på Trøndelag Teater

 

Av Elin Lindberg

 

Olav Duun: MEDMENNESKE

Dramatisering og regi: Runar Hodne

Scenografi: Serge von Arx

Musikk: Lars Petter Hagen

Kostymer: Maria Gyllenhoff

Lysdesign: Andreas Fuchs

Lyddesign: Eskild Johansen Næss

Maskør: Maria Abelsen

Dramaturg: Elisabeth Egseth Hansen

Trøndelag Teater, hovedscenen, premiere 8.september 2018

 

Det regner på hovedscenen på Trøndelag Teater. Det er striper med tett regn i hele scenerommets bredde. Vannet forsvinner ned i mellomrommene mellom plankene som dekker scenegulvet. Til venstre, bak på scenen, står en hoggestabbe med ei øks i. Vedkubber ligger rundt. Ved gir ild. Grunnscenen, nærmest en urscene, er her ild og vann. Øksa er tvetydig, den kan ta liv og den kan på en måte gi liv gjennom å bearbeide tre til ved som gir varme til menneskene. Øksa er våpen og redskap – et sivilisasjonsobjekt. Blir den også et litt for tydelig frampek på hva som kommer til å skje i stykket? Serge von Arx’ scenografi fungerer strålende, rommet spiller med i stykket hele veien.

 

Scenen er mørk. Vannet skaper damp som blir et filter for lyset. Det er Andreas Fuchs som har lysdesign. Både han og Serge von Arx har samarbeidet med teaterskaperen Robert Wilson i mange år – det borger for teatral kvalitet. Trioen Serge von Arx, Andreas Fuchs og Runar Hodne har også samarbeidet flere ganger før. De er et knallgodt lag.

 

Støvete litteratur?

Olav Duun er nok ikke av de forfatterne som blir mest lest for tida. Bøkene hans står kanskje og sturer i støvete, gamle bokhyller sammen med bøkene til Johan Falkberget og Mikkjel Fønhus. Duun er blitt sett på som vanskelig tilgjengelig på grunn av det sterke dialektinnslaget i tekstene. Språkforma i nyutgivelsen av bøkene hans er noe normalisert. Runar Hodne har tatt vare på det dialektnære språket i sin dramatisering – det er blitt et godt og levende scenespråk. Om det har vært noe støv her, blir det grundig vasket bort. Noen spesielle dialektord er med, for eksempel ufreskje som betyr styggedom eller skrømt. Disse ordene krydrer språket godt.

 

Moralske konsekvenser

I Medmenneske møter vi familien Dale på gården Stavsund som ligger i ei bygd et sted på Trøndelagskysten. Ragnhild (Ragne Grande) og Håkon (Jon Lockert Rohde) er det unge paret som driver gården. De har den lille sønnen Hallvard sammen. Håkons foreldre, Didrik (Trond-Ove Skrødal) og Tale (Hildegunn Eggen), bor også på Stavsund, i tillegg til Didriks tante (Wenche Strømdahl) som blir kalt for Kvitugla og hennes taus Indiana (Mira Dyrnes Askelund).  Nedenfor gården, og gunstig plassert i forhold til båtforbindelsen inn til byen, ligger handelsboden til Karl Albert (Hans Petter Nilsen). På andre sida av fjorden ligger den fattigslige gården Fagerneset der Didriks datter og Håkons halvsøster Lea (Silje Lundblad) bor med mannen sin Morten (Andreas Tønnesland).

 

Olav Duuns Medmenneske ble første gang utgitt i 1929. Omforminga av det tradisjonelle bygdelivet var den gang ofte et sentralt motiv i litteraturen. En ny kapitalistisk samfunnsstruktur utfordret det tradisjonelle sjølbergingssamfunnet. Noen ble rike, andre gikk konkurs. Spekulasjoner og svindel fikk moralske konsekvenser. I Medmenneske er det etableringa av et nytt kvernbruk historien kverner rundt. Håkon vil kjøpe Karl Alberts handelsbod og bygge kvernbruket der. Problemet er at faren vil akkurat det samme og som den psykopaten og intrigemakeren Didrik er, gjør han alt som står i hans makt for å ødelegge for sønnen og alle rundt seg.

 

Teatralt spill

Karakterene i Medmenneske er like mye typer som de er helstøpte mennesker. Det er kanskje noe av grunnen til at romanen er blitt dramatisert flere ganger – første gang i 1937 allerede, på Det Norske Teatret. Intetkjønnsordet «medmenneske» er på nynorsk både entall og flertall – på bokmål medmenneske og medmennesker – det gir spenn og refleksjonsrom til tittelen. Det typete ved karakterene understrekes av den teatrale spillestilen i denne oppsetninga. Skuespillerne presenterer rollen sin i 3.person vekselsvis med at de spiller den. Det kler dette materialet godt og bidrar til en vellykka oppdatering og reaktualisering av Duuns tekst. Spillestilen, som er i slekt med komediespill, klinger godt sammen med Duuns roman. Da jeg leste den på nytt, før jeg skulle se stykket, stusset jeg over at karakterene i boka ler hele tiden. Midt i det vonde og forferdelige ler de. Litt pussig. Men denne latteren, som ikke er noen god latter, blir et slags forsvar mot det vonde, noe som gjør at de i det hele tatt holder ut. Denne distansen til det som skjer med dem kan vi på en måte finne igjen i Hodnes regigrep. Skuespillerne behersker denne teatrale spillestilen svært godt. Dialogen er tett, god og musikalsk. Hodnes dramatiseringshåndverk fungerer flott. Det som kanskje glipper litt med denne noe utvendige spillestilen, er dynamikken i Ragnhilds utvikling, den blir litt flatere enn den kanskje trenger å være. Ragnhild er inkarnasjonen av «det gode» – et nærmest hellig menneske. Hun elsker alt og alle. Hun tror på det gode i mennesket – hun nekter å vedkjenne seg det onde. Det blir fatalt.

 

Menneskeofferet

Ragnhild ble tidlig farløs. Hun var ei fattigjente som ble godt gift på Stavsund. Hun speiler seg i den like farløse Paul (Per Bogstad Gulliksen) som hun vokste opp sammen med (er han Didriks sønn?). De er så nære at Håkon er sjalu på Paul. Paul er en alkoholisert stakkar, han blir lurt og utnyttet av Didrik. Ragnhild elsker også Paul uforbeholdent – selv om han spyr på henne. Paul dreper nesten Didrik. Ragnhild tar handlingen helt ut. Hun ofrer seg sjøl for alle.

 

Det er effektive, smarte sceneløsninger som skuespillerne utfører utmerket. Måltidsscenen er et eksempel. Skuespillerne sitter på rekke på skulpturelt skjeve stoler. En kasserolle og ei plastflaske med pølsesennep plasseres foran på scenen. Vann skjenkes til hver og en uten av det er noe glass der. Det «spises» mens det fortelles at ingen sier noe. Brått trekker Didrik kona Tale fram på forscenen og begynner å mishandle henne. Han trykker hodet hennes opp i kasserollen, tar sennepsflaska og «pisser» på henne. Dynamikken i Didrik-karakteren fungerer godt. Han går fra å være nesten veik til å bli mer og mer intenst grusom. Moralske spørsmål om hva man gjør med det onde og med mennesker som undergraver og ødelegger for enkeltmennesker og for samfunnet som helhet, kommer til overflaten. Didrik er jo også et medmenneske.

 

Bygda

Den litt distanserte, teatrale spillestilen gjør at det allmennmenneskelige kommer godt fram. Bygda, der gården Stavsund ligger, blir ikke et eksotisk sted befolket av raringer med spesiell dialekt – dette blir et sted som kan finnes overalt i verden. Kostymene spiller på bondereferanser med en gjennomgående bruk av refleksgulgrønt – en farge som ofte brukes på arbeidsklær for bønder. Ragnhilds kjole er en pussig kreasjon som ligner på en slags brudekjole – den kan gi assosiasjoner til noe engleaktig. Flere av kostymene balanserer på grensen til white trash, men tipper ikke over.

 

De fleste skuespillerne er på scenen hele tida, og de er alle meget dyktige. Samspillet er utmerket. Det er noe lekent over oppsetninga, på tross av alvoret den formidler. Rommet er svært iøynefallende – og også krevende, men det hindrer ikke skuespillerne i å få spillet sitt fram. Som den gode scenografien det er, kan det se ut som den hjelper skuespillerne. Runar Hodnes regigrep er fast og konsekvent. Gratulerer med en flott forestilling!

 

Dramatikkens hus: Geir Gulliksen: EN KROPP

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2012

Tung i kroppen

Intenst nærvær i et noe deprimerende mørke

 

AV ELIN LINDBERG

 

Geir Gulliksen: EN KROPP

Regi: Runar Hodne

Dramaturg Cecilia Ôlvezcky

Dramatikkens hus, urpremiere 14.oktober 2012

 

 

Scenerommet på Dramatikkens hus er ganske tomt denne kvelden, skuespillerkroppene kommer i fokus. Et bord, et par stoler, en skinnsofa, en transportabel lysrigg finnes i rommet. Forestillinga spilles av tre skuespillere: Maria Henriksen, Ole Johan Skjelbred og Henrik Rafaelsen. Tre kropper. Skjelbreds kropp ser i begynnelsen litt utilpass ut. Denne utilpassheten legges etter kort tid vekk. Rafaelsen går med hendene i lommene gjennom hele forestillinga og nærmest omfavner slik sin egen kropp. Kroppen hans får nesten et slags umodent eller ungt preg. Det er allikevel tekstkroppen som kommer til å få hovedfokus denne kvelden. Henriksen med sin østeuropeiske aksent, er perfekt i rolla som kvinnen som nettopp er kommet til Norge. Rafaelsen og Skjelbred er drevne og gode til å arbeide med tekst uten at en psykologiserende rolletolking tar for stor oppmerksomhet.

 

Inn i mørket

Svært forenklet kan man kanskje skissere overflatehistorien slik: Kvinne kommer til Norge, kvinne og mann møter hverandre, kvinne møter ny mann, mann møter kvinnens nye mann. Igjen: Dette er svært forenklet.

Skjelbred presenterer kvinnen: En kvinne med dårlig jobb og billige sko. Rafaelsen kommenterer og utfyller. De blir begge rollen eller kanskje kroppen ”Mannen”. Mannen får slik en mer kompleks rolle enn kvinnen. Det er som om disse menneskene søker seg nedover, eller innover i et mørke. ”Han” beskrives i stykket som ”en som liker de selvdestruktive kvinnene”. ”Hun” framstår ikke som spesielt selvdestruktiv, før muligens mot slutten der hun velger en mann som kanskje drar henne ned. ”Hun” tegnes som en kvinne som kommer fra trange kår. Denne kvinnen skaffer seg vaskejobb og hun starter klatringen mot en bedre jobb og et bedre liv. Det skimtes forakt for de rike menneskene i det samfunnet hun er kommet til og det skimtes også en slags hevnlyst. Hun forteller at hun vasker doene først, så tørker hun av bordene med den samme kluten hun har brukt på doene. Vi ser henne mest utenfra. ”Han” brettes mer ut for oss slik at vi får en følelse av hva som foregår på innsiden, en følelse av hvordan kroppen opplever seg selv. Kvinnen agerer, hun handler. Hun vil videre, og hun kommer seg videre. ”Hun kom fra et mørkt rom”, sier Mannen. Hun går videre, men de nye rommene hun går inn i virker ikke særlig lysere. Hun får dyrere sko, gulvene hun går på med dem er kanskje også mer kostbare, men det virker som om det er like mørkt rundt henne. En kropp med dyre klær og i mer luksuriøse omgivelser er kanskje ikke lykkeligere enn en kropp med billige klær i mer enkle kår.

 

Tomhet, fravær

Kroppene i stykket trenger andre kropper, de ønsker å forholde seg til den andres kropp. Det er lengsel og søken etter noe, men det er aldri noen forløsning. Kroppene er der i rommet, i verden – de er intenst til stede. Teksten er også intenst til stede, den åpner opp for en tomhet, et fravær av den andre, en eksistensiell ensomhet. En kropp = entall.

I oppsetninga finnes ingen fryd og glede. Hvis den ikke hadde blitt framført av så dyktige skuespillere kunne dette intense alvoret kanskje bikket over og blitt patetisk eller ufrivillig komisk. Den er svært svartsynt eller den presenteres gjennom et svartsyn. Noen steder krakelerer teksten allikevel litt, en lekenhet kommer til syne. Det er i partier der ordene på en måte stuper kråke rundt seg selv. Om kvinne med østeuropeisk aksent: Hun snakker gebrokkent – gebrekkelig – å brekke – å brekke seg. Og slik: En kropp i et mørkt rom – lyset kom på – hun fikk lyst på ham – hun lyste av ham. Slike elementer gir fine lyspunkt i teksten. Lekenheten gir rom for håp og kan vise til en mulighet for å skape noe nytt og levende i en ellers ganske trøstesløs situasjon.

Det er lagt inn pauser, de virker stort sett ganske påtatte. De får ingen rytmisk funksjon eller noen særlig mening på annen måte. Jeg tenker underveis at dette kunne fungert godt som radioteater. Er det fordi teksten gir lite rom til de kroppene som er på scenen på grunn av at den er så beskrivende eller er det ikke teksten, men regien som er skyld i dette?

 

Scener fra et forhold

Teksten og oppsetninga har sterke kvaliteter som bilder eller scener fra et ekteskap eller et forhold mellom mann og kvinne. Det er absolutt et ganske heftig sug i forestillinga.

Med to skuespillere som ”Mannen” fungerer også stykket godt som en undersøkelse av mannen i et samfunn som vårt. Kvinnen oppleves mer som en transittperson. Hun kommer fra et mørkt rom, det glimter litt av lys i møtet med mannen, så går ferden igjen bortover en lang mørk korridor og inn i et annet mørkt rom. Hun er ikke så lett å få tak på, mens mannen i stykket kanskje er mer stabil selv om som kvinnen sier: ”Han er ikke helt god – for seg selv.”