Nationaltheatret: JEG FORSVINNER

Erik Berg Lygre.jpg
foto Erik Berg

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2012

Brutalt ensomt

Teksten spiller hovedrollen i denne svært presist iscenesatte forestilinga

 

AV ELIN LINDBERG

 

Arne Lygre: JEG FORSVINNER

Regi: Eirik Stubø

Scenografi og kostymedesign: Kari Gravklev

Dramaturg: Cecilia Ôlveczky

Nationaltheatret, Malersalen, 27.august 2012

 

”Jeg elsker min mann, men jeg forstår ikke hva han opplever”, sier ”Jeg” (Gisken Armand) i begynnelsen av stykket. Et stykke arbeid med å forske i medopplevelse og medlidenhet er begynt. Scenerommet er tomt. Et par enkle stoler står midt på gulvet. Det høres et sorl av stemmer som om verden rundt scenen er fylt av mennesker. Noe den jo også strengt tatt er. Vi ser ut av vinduet bak på scenen mot Nationaltheatret stasjon. ”Jeg” er alene på scenen. Hun stenger skodder for vinduene, lukker dører. Stemmene stilner og blir borte. ”Jeg” har lukket seg inne i sitt eget hus. Hun setter seg. Hun forteller om sin tilknytning til dette huset, her har hun bodd i 40 år. Kanskje er det en enebolig i et litt bedre strøk av byen? Armand framstiller kvinnen nøkternt, enkelt og presist. Armands skuespillerarbeid er i seg selv en nytelse fra første stund.

 

”Jeg” er hjemme

”Min venninne” (Laila Goody) kommer inn og setter seg på stol, også hun med front mot publikum. ”Jeg er lykkelig”, sier ”Jeg”. ”Vi har hatt det godt”, sier ”Min venninne”. Det betviles egentlig ikke. I stykkets første del framstår kvinnene som representanter for mennesker fra øvre halvdel av middelklassen. Materielt sett har disse det godt, de har det de trenger, de lider ingen nød. De har hverandre, og et tilsynelatende godt vennskap. Men noe skurrer, noe inni individene selv. Det begynner etter hvert å gjalle av eksistensiell ensomhet i karakterene på scenen.

 

”Jeg” i flere rom

Slik som i Arne Lygres stykke Så stillhet (2009) skifter karakterene rom. Karakterene er fleksible slik at de med letthet kan flyttes rundt. De er for så vidt skjøre, men allikevel så pass stabile at de ikke går i stykker selv om verden rundt dem kontinuerlig truer med å gå i oppløsning. I dette ligger det en stor tro på mennesket. En tro på at mennesket, med sin utilstrekkelighet, kommer til å overleve.

Denne flyttinga av rom gjør at perspektivet forandres. Karakterene brukes på en måte slik til å forske i temaet medlidenhet og medopplevelse.

Det fysiske scenerommet forandrer seg ikke gjennom forestillinga. Det er bare disse menneskene, ”Jeg”, ”Min venninne”, ”Min venninnes datter” (Stine Mari Fyrileiv) og ”Min mann” (Eindride Eidsvold) og et par stoler som er i rommet. Det er teksten og den svært gode framføringa av den som åpner rommet opp og forandrer det. Karakterene sitter for eksempel etter hvert på et legeværelse. Forgjengeligheten tydeliggjøres. Døden tematiseres – det å være redd for å dø, redd for å miste noen, redd for smerten.

Karakterene befinner seg fastklemt under et hus som er rast sammen. Menneskene ligger skadede. En mann sparker i hjel sin antakelig allerede døende kone. Et barmhjertighetsdrap eller kunne hun ha blitt reddet? Stykket ser slik på livskamp fra flere vinkler. Det ligger et enormt ønske om mulighet for medlidelse eller medopplevelse i teksten. Er medlidenhet i det hele tatt mulig?

 

Det sårbare individet

Kontrasten mellom den svært trygge velstandssamfunnsrammen mennesket er satt i når stykket starter og de utsatte situasjonene det seinere befinner seg i forsterker bevisstheten om det skjøre ved menneskelivet. Menneskelivet blir en renskåret og naken størrelse. I stykket ligger en stor respekt og ydmykhet i forhold til individet.

”Min venninnes datter” kommer inn i rommet og melder at ”det er et kaos der ute”. ”Min mann” kommer seg ikke hjem. Verden utenfor er blitt et farlig sted. Apokalypsen fornemmes.

 

 

Havet, døden og kjærligheten

Kvinnene befinner seg ved vann. Et i seg selv arketypisk bilde. Fare truer. Mennesker svømmer i vannet. Kvinnene svømmer selv og de ser andre svømme. Død og utslettelse er nærværende. Etter Utøya-massakren er det vanskelig å ikke assosiere til den når det skildres svømmende mennesker på flukt.

Teksten dreies rundt fatale valg. Et menneske svømmer fra sine nærmeste for å redde seg selv. Hva vil det si å forlate noen eller miste noen for alltid?

Kontrastene i stykket er store. Fra menneskene som svømmer på liv og død, beveger forestillinga seg til åtte venninner som er på en slags øy-hopping. En av kvinnene får en telefon om at datteren er i fare. Det arbeides med å skaffe en båt slik at hun kan reise tilbake. Kvinnen får beskjed om at alt er i orden med dattera allikevel, men returtransport er allerede ordnet, hun får seg ikke til å fortelle det til venninnene og drar. Dette nesten trivielle spillet menneskene mellom er også med å male ut Det Skrøpelige Mennesket.

 

Det brutalt nakne

Forestillinga er prisverdig enkelt satt opp. Menneskene i rommet og teksten – det holder i massevis! Denne enkelheten i iscenesettelsen gjør at forestillinga kommer til å formidle en tillit til mennesket og det menneskelige. Jeg forsvinner formidler slik også en nesten paradoksal tillit til teateret og det teatrale – det at mennesket på scenen og mennesket i salen er i det samme rommet og deler en samtidig opplevelse. Fullstendig medopplevelse og medlidenhet er kanskje umulig, med dypere innsikt i det menneskelige er absolutt mulig.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s