Duc Mai-The: INGEN TID FOR STOLTE SKUTER

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2012

Skisser fra livets seilas

En solid, men noe knapp dose politikk og poesi

 

AV ELIN LINDBERG

 

Duc Mai-The: INGEN TID FOR STOLTE SKUTER

Regi: Duc Mai-The

Scenografi: Nora Furuholmen

Musikk: Bugge Wesseltoft

Urpremiere, Litteraturhuset 23.september 2012.

 

I sin tid skrev Edvard Munch noe sånt som dette i dagboka si: ”Jeg følte meg som en gammel, morken skute som skipsbyggeren hadde satt ut på det opprørte hav, med de ord: Forliser du, er det din egen feil”. Og verdenslitteraturen er full av menn som seiler sin egen sjø, der skuta er metafor for livet selv (jeg kan ikke komme på en eneste kvinne i egen båt). Det er Odyssevs og Kaptein Ahab, Peer Gynt og Hemingways gamle mann, Erik Bye og flere. Det er seilskuta den gamle Henrik (Sigmund Sæverud) i forestillinga Ingen tid for gamle skuter bruker som bilde på sitt eget liv.

 

Det fornedrende

Forestillinga er delt i et realistisk plan der vi møter Henrik og hjemmehjelpa hans (Ingunn Beate Øyen) og et mer fabulerende poetisk plan der vi får Henriks seilskutehistorie. Hjemmehjelpa kommer hjem til Henrik. Det er torsdag og vaskedag. Han svarer ikke når hun ringer på, han tar heller ikke telefonen. Hun låser seg inn og finner den gamle mannen liggende i lenestolen sin. Hun konstaterer lettet at han er død. Men, nei, han var visst ikke død likevel. Henrik reiser seg fra stolen med buksa våt av tiss. En fornedrende situasjon. Han blir flau og vil ha henne ut. Hun mistrives tydelig med sin hjemmehjelpjobb. Begge minner de hverandre på den ulykksalige situasjonen de er i.

 

Degradering og degenerering

Hjemmehjelpkarakteren er ganske løst skissert. Det antydes at kjæresten hennes har forlatt henne og at hun bor hjemme hos mor. Ingunn Øyen gjør det hun kan ut av rolla, men hun har lite å spille på. Hun har rolla som en noe distansert offentlig omsorgsperson. De fleste hjemmehjelper er vel verdige, hele mennesker med sine egne liv fulle av gleder og sorger. Denne blir så enkel at det heller mot karikaturen Det er litt synd at denne karakteren ikke er blitt mer utvikla her. Hjemmehjelpa blir på en måte satt i en offerposisjon, som en som ikke er i stand til å ta egne valg i sitt eget liv. Det er noe litt degraderende i tegningen av denne figuren, hjemmehjelpa har ikke engang fått noe eget navn.

Den gamle mannen Henrik står kanskje litt høyere på verdighetsstigen, men han er på vei ned. Han er en mann som har hatt et langt liv og sikkert en god jobb der han er blitt respektert. Nå er han alene, han har ingen bortsett fra denne hjemmehjelpa som han hater. Han klarer seg ikke hjemme lenger, han kan ikke lenger ta vare på seg selv. Det ligger fornedrelse og ydmykelse i å ikke kunne klare å ta vare på seg selv. Han degenereres av dette. Han som sikkert har vært en pertentlig og høflig mann blir nå ufin og aggressiv. Dette er egentlig også en noe klisjébetont måte å skildre en gammel mann på. Det betyr ikke at denne klisjeen i mange tilfeller sikkert er sannferdig.

Den skisseaktige måten karakterene er tegnet på gjør at tilskueren lett kan sette seg inn i rolla som pårørende. Jeg skulle gjerne sett to mer helhetlige karakterer her.

 

Den gamle mannen og havet

Å lage en fullstendig fortelling om et menneskeliv er kanskje umulig. Det velges ut, kuttes bort, mye levd liv glemmes. Når Henrik forteller sitt liv ser han det fra livets siste fase. Det er mye som er forsvunnet i mørke. Han starter fortellinga med at han er ute og ror – som så mange diktere og menn før ham – som Tarjei Vesaas og Paal Brekke, Petter Dass og Olaf Tufte. Det er natt og han ror fra et besøk hos kjæresten sin Rannveig. I den mørke natta kræsjer han med et stort seilskip. Det er folketomt. Han går fra den lille robåten om bord i det voksne skipet. I forestillingas fortelling får vi inntrykk av at det her han tilbringer sitt liv. Skipet er fylt av tønner med sprit, men ingen andre mennesker. Han ser ikke land, ikke sjøfugl, ingen andre fartøy. Han ser ikke lys, ikke stjerner. Minnet hans er tomt, tømt for dem som sikkert har befolket et langt liv. Nå husker Henrik bare seg selv og et stort skip som seiler i mørke. Det ligger egentlig ikke noe tragisk i dette, det er som om Henrik finner fred med dette minnet. Det kan virke som om mørket som omhyller ham er lindrende.

 

Eldreomsorg

Henriks fortelling om sitt livs seilas gjør at han blir tydeligere for oss som menneske. Han har et unikt livsløp som er bare hans. Hjemmehjelpas liv er det ikke fullt så lett å få tak på.

Det er skuespillerne som bærer forestillinga. Regien er enkel og tradisjonell. På slutten er det et par grep som virker noe forserte. Jeg får for eksempel ikke helt tak på hvorfor Henrik og hjemmehjelpa begynner å kysse hverandre mot slutten av forestillinga.

Tematisk er Ingen tid for stolte skuter viktig og angår oss alle. De aller fleste blir selv gamle og vi forholder oss livet gjennom til eldre mennesker. Det er viktig å bli minnet på at vi må behandle hverandre med verdighet. Det er viktig at den gamle mannen får en verdig avslutning på livet, at han ikke blir plassert på et gamlehjem som bare fungerer som et lager. Der han ikke blir tatt med ut i frisk luft, må bo på rom med en annen gammel mann han ikke kjenner eller ikke få tatt seg en røyk eller et glass vin, hvis det er det han ønsker. Verdigheten gjelder også pleiepersonellet. Det er synd at stykket ikke kommuniserer tydeligere hvilken viktig og verdig jobb denne hjemmehjelpa har.