Dramatikkens hus: Geir Gulliksen: EN KROPP

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2012

Tung i kroppen

Intenst nærvær i et noe deprimerende mørke

 

AV ELIN LINDBERG

 

Geir Gulliksen: EN KROPP

Regi: Runar Hodne

Dramaturg Cecilia Ôlvezcky

Dramatikkens hus, urpremiere 14.oktober 2012

 

 

Scenerommet på Dramatikkens hus er ganske tomt denne kvelden, skuespillerkroppene kommer i fokus. Et bord, et par stoler, en skinnsofa, en transportabel lysrigg finnes i rommet. Forestillinga spilles av tre skuespillere: Maria Henriksen, Ole Johan Skjelbred og Henrik Rafaelsen. Tre kropper. Skjelbreds kropp ser i begynnelsen litt utilpass ut. Denne utilpassheten legges etter kort tid vekk. Rafaelsen går med hendene i lommene gjennom hele forestillinga og nærmest omfavner slik sin egen kropp. Kroppen hans får nesten et slags umodent eller ungt preg. Det er allikevel tekstkroppen som kommer til å få hovedfokus denne kvelden. Henriksen med sin østeuropeiske aksent, er perfekt i rolla som kvinnen som nettopp er kommet til Norge. Rafaelsen og Skjelbred er drevne og gode til å arbeide med tekst uten at en psykologiserende rolletolking tar for stor oppmerksomhet.

 

Inn i mørket

Svært forenklet kan man kanskje skissere overflatehistorien slik: Kvinne kommer til Norge, kvinne og mann møter hverandre, kvinne møter ny mann, mann møter kvinnens nye mann. Igjen: Dette er svært forenklet.

Skjelbred presenterer kvinnen: En kvinne med dårlig jobb og billige sko. Rafaelsen kommenterer og utfyller. De blir begge rollen eller kanskje kroppen ”Mannen”. Mannen får slik en mer kompleks rolle enn kvinnen. Det er som om disse menneskene søker seg nedover, eller innover i et mørke. ”Han” beskrives i stykket som ”en som liker de selvdestruktive kvinnene”. ”Hun” framstår ikke som spesielt selvdestruktiv, før muligens mot slutten der hun velger en mann som kanskje drar henne ned. ”Hun” tegnes som en kvinne som kommer fra trange kår. Denne kvinnen skaffer seg vaskejobb og hun starter klatringen mot en bedre jobb og et bedre liv. Det skimtes forakt for de rike menneskene i det samfunnet hun er kommet til og det skimtes også en slags hevnlyst. Hun forteller at hun vasker doene først, så tørker hun av bordene med den samme kluten hun har brukt på doene. Vi ser henne mest utenfra. ”Han” brettes mer ut for oss slik at vi får en følelse av hva som foregår på innsiden, en følelse av hvordan kroppen opplever seg selv. Kvinnen agerer, hun handler. Hun vil videre, og hun kommer seg videre. ”Hun kom fra et mørkt rom”, sier Mannen. Hun går videre, men de nye rommene hun går inn i virker ikke særlig lysere. Hun får dyrere sko, gulvene hun går på med dem er kanskje også mer kostbare, men det virker som om det er like mørkt rundt henne. En kropp med dyre klær og i mer luksuriøse omgivelser er kanskje ikke lykkeligere enn en kropp med billige klær i mer enkle kår.

 

Tomhet, fravær

Kroppene i stykket trenger andre kropper, de ønsker å forholde seg til den andres kropp. Det er lengsel og søken etter noe, men det er aldri noen forløsning. Kroppene er der i rommet, i verden – de er intenst til stede. Teksten er også intenst til stede, den åpner opp for en tomhet, et fravær av den andre, en eksistensiell ensomhet. En kropp = entall.

I oppsetninga finnes ingen fryd og glede. Hvis den ikke hadde blitt framført av så dyktige skuespillere kunne dette intense alvoret kanskje bikket over og blitt patetisk eller ufrivillig komisk. Den er svært svartsynt eller den presenteres gjennom et svartsyn. Noen steder krakelerer teksten allikevel litt, en lekenhet kommer til syne. Det er i partier der ordene på en måte stuper kråke rundt seg selv. Om kvinne med østeuropeisk aksent: Hun snakker gebrokkent – gebrekkelig – å brekke – å brekke seg. Og slik: En kropp i et mørkt rom – lyset kom på – hun fikk lyst på ham – hun lyste av ham. Slike elementer gir fine lyspunkt i teksten. Lekenheten gir rom for håp og kan vise til en mulighet for å skape noe nytt og levende i en ellers ganske trøstesløs situasjon.

Det er lagt inn pauser, de virker stort sett ganske påtatte. De får ingen rytmisk funksjon eller noen særlig mening på annen måte. Jeg tenker underveis at dette kunne fungert godt som radioteater. Er det fordi teksten gir lite rom til de kroppene som er på scenen på grunn av at den er så beskrivende eller er det ikke teksten, men regien som er skyld i dette?

 

Scener fra et forhold

Teksten og oppsetninga har sterke kvaliteter som bilder eller scener fra et ekteskap eller et forhold mellom mann og kvinne. Det er absolutt et ganske heftig sug i forestillinga.

Med to skuespillere som ”Mannen” fungerer også stykket godt som en undersøkelse av mannen i et samfunn som vårt. Kvinnen oppleves mer som en transittperson. Hun kommer fra et mørkt rom, det glimter litt av lys i møtet med mannen, så går ferden igjen bortover en lang mørk korridor og inn i et annet mørkt rom. Hun er ikke så lett å få tak på, mens mannen i stykket kanskje er mer stabil selv om som kvinnen sier: ”Han er ikke helt god – for seg selv.”