Stikkord: Nationen

Jukka Behm: Dr. Mumbai

elinlindberg8

Anmeldelse av Dr. Mumbai av Jukka Behm. Publisert 21.november 2008 i Nationen.

Jukka Behm

Fargerikt om foreldre

Jukka Behm var den finske vinneren av Den Store Nordiske Romankonkurransen i fjor. Oversatt til norsk har romanen samme tittel som på finsk: ”Dr. Mumbai”.

Boka handler som tittelen annonserer, om en doktor. Han kommer opprinnelig fra Mumbai i India og heter Satish Rao. Hovedpersonen i romanen er barnepsykiater og han har skrevet boka ”Gi meg nye foreldre” på grunnlag av sine egne erfaringer som lege. Han legger mye av ansvaret for barns psykiske problemer på foreldrene, og terger dermed på seg store deler av den finske befolkninga.

Romanen tar for seg en dag i Satish Raos liv, en svært begivenhetsrik dag. Leseren får innblikk i hele hovedpersonen liv, samtidig som fokuset boka gjennom er på den moderne familien. Satish selv er en del av en helt vanlig 2008-familie, han bor sammen med Jonna som han venter barn med og hennes to sønner fra tidligere ekteskap. Den småvittige fortellerstemmen i boka viser at det er lettere å være forfatter av gode og riktige regler for et familieliv enn å leve etter dem selv. For Satishs bonusbarnfamilie handler det om barnas oppgaver i heimen, kosthold, dataspill, høflighet og grensesetting, blant annet. Sitater fra Satishs bok er gjengitt i kursiv og kommer parallelt med historien om Satishs eget liv. De to bøkene, den reelle romanen ”Dr. Mumbai” og den fiktive fagboka ”Gi meg nye foreldre” veves elegant inn i hverandre. Et viktig poeng for Satish er at barn trenger kos og nærhet, det trenger å bli sett og bli smilt til. Han er svært skeptisk til medisinering av barn med blant annet såkalte lykkepiller. Han mener barn trenger både kvantitetstid og kvalitetstid med foreldrene og at det ikke alltid er de biologiske foreldrene som er best skikket til å gi barnet best mulig oppvekstvilkår og den kjærligheten de trenger for å ha et godt liv.

Gjennom Satishs legepraksis møter vi groteske eksempler på dårlige foreldre. For eksempel ”venninnemoren” som ikke klarer se andre enn seg sjøl og sine egne behov og som behandler datteren som om hun skulle vært en barbiedukke. Og vi møter barn som blir totalt neglisjerte av sine egne narkomane foreldre, men som er heldige og får kjærlige fosterforeldre. De relasjonene Satish møter på jobben stilles både parallelt med og i kontrast til Satishs egne familieforhold. Det viser seg at hans egen mor og tante er kommet på besøk fra Dubai, der de bor. Satish har ikke fortalt om Jonna som ham lever sammen med og at han skal bli far. Han får det rett og slett ikke til. Den nærheten mellom foreldre og barn som han er så tilhenger av, finnes ikke i hans eget forhold til sine egne foreldre. Jonnas søster kompliserer Satishs liv ytterligere ved å forsøke å forføre ham. Satish strever hardt med å stå i mot. I tillegg til alt dette mottar han tekstmeldinger med anonyme drapstrusler.

Både morsrollen og farsrollen blir snudd og vendt på i romanen. De fleste fedrene er fraværende, Jonnas er far like fraværende i levende live som han er nå, der han står som aske i en urne i gangen i påvente av en begravelsesseremoni. Den mest dedikerte faren vi møter er drosjesjåføren Kumar som er mer opptatt av å diskutere barneoppdragelse enn å passe på at han ikke kolliderer.

Beskrivelsene av relasjonene gir eksempler på mange foreldreposisjoner, det gjør at boka får behandlet temaet bredt – og godt, mener jeg. Samtidig er ”Dr. Mumbai” en fargerik, velkomponert og vellykka roman som i bunn og grunn handler om det samme som Tor Jonssons kjente dikt ”Fattig ynskje”: berre kjærleik og død.

Atle Næss: Din nestes eiendom

elinlindberg8

Anmeldelse av Din nestes eiendom av Atle Næss. Publisert 3.april 2009 i Nationen.

Din-nestes-eiendom_productimage.jpg

Godt bondevett

Din nestes eiendom heter Atle Næss’ siste bok, det er en omfangsrik historisk roman. Tittelen er hentet fra Bibelen og dens niende bud: ”Du skal ikke begjære din nestes eiendom”. Tittelen er kanskje like omfangsrik som boka, den gir en god pekepinn på hva romanen handler om. Her er ”din neste” viktig og absolutt ”eiendom”, og ikke minst begjæret.

Boka er delt i fire bolker og den starter med den farløse Anders som er dreng på en gård i Vestby i 1595. Han er analfabet som de fleste var i Norge på denne tida. Anders og mora som er ei såkalt ”klok kone” og kan mye om urter og legemidler, bor i ei rønne tilknytta gården Strand. Mot å arbeide på gården får de dyrke havre på en myrete åkerlapp til eget bruk. De er kronisk sultne. Atle Næss beskriver svært godt og inngående hverdagslivet til disse menneskene som var de fattigste i et av de mest fattige og tilbakeliggende landene i Europa på denne tida. Vi får et troverdig innblikk i arbeidsforholdene på gården og i skogen. Anders forelsker seg i storbondedattera Solvår og hun forelsker seg i ham, men de lever i et strengt standsamfunn, de har ingen muligheter til å gifte seg og bli et par så lenge han bare er en fattig husmannsgutt. Solvår rømmer med båten til den hollandske skipper Jan som handler tømmer med bøndene i Vestbytraktene. Møtet med den hollandske byen Hoorn blir et kultursjokk, denne moderne europeiske byen står i sterk kontrast til de enkle og fattigslige kårene i Norge. Solvår blir meid hos en skipper og enkemann som hun etter hvert gifter seg med. Solvårs mann, Kees, utvider romanens verden ytterligere, han får bygd et skip som han seiler til Java og krydderøyene med, for å få tak i noe av det som er mest verdifullt på denne tida: Muskat. Både bylivet i Hoorn og livet om bord på seilskuta er godt og solid beskrevet, Næss skriver inngående om de materielle forholdene.

Under lesinga slår det meg at det er viktig at det skrives slike historiske romaner, det er viktig å formidle vårt samtidsblikk på historia. Dette er jo ikke noen historiebok, det er fiksjon, men jeg synes vi får gode innblikk i hvilken mentalitet det er som råder på denne tida romanen er lagt til. For eksempel ble homoseksualitet, eller sodomi som det ble kalt, straffet med døden. Blodskam var det også dødsstraff for og utroskap, eller leiermål, var en svært alvorlig forbrytelse.

Begynnelsen av 1600-tallet er ikke bare tida for kolonialisme og protestantisme, men også for oppblomstringa av kapitalismen. Bokstavelig talt oppblomstring i Holland slik det nylig er blitt poetisk beskrevet av Øyvind Rimbereid i hans langdikt ”Tulipan. Mani.” i diktsamlinga Herbarium. Tulipanløkenes avsindig høye priser blir et symbol på akselererende kapitalisme. Med kolonialismen kommer kapitalismen ut i verden.

De fleste av karakterene i boka har oppdrift og godt bondevett. Anders som etter hvert er blitt bonde på Strand, får det gode rådet og formaningen fra selveste biskop Jens Nilssøn at han skal sørge for å gi fra seg gården i bedre hevd enn da han tok over. Her får ”din nestes eiendom” en ny betydning, ”din neste” er ikke bare en som lever samtidig med deg, men en som følger etter deg. Også for de hollandske kapitalistene var det viktig å holde sine handelsområder i hevd, slik at de som kom etter også kunne drive handel. Men så er det dette med begjæret etter mer og mer eiendom, det kan som kjent føre til store kriser. Alt i alt mener jeg at Atle Næss har skrevet en spennende, interessant og leseverdig roman.

Frode Grytten og Jens Hauge: Det norske huset

elinlindberg8

Publisert i Nationen

F27.jpg

Den norske boka

Frode Grytten slo for alvor gjennom som forfatter med Bikubesong – ei bok om et norsk hus, nærmere bestemt ei murblokk i Odda. Grytten har også skrevet Rom ved havet, rom i byen – ei kritikerrost novellesamling om menneskeliv i forskjellige rom. Nå er Grytten ute med nok ei husbok – Det norske huset. Boka er et samarbeidsprosjekt med fotografen Jens Hauge. Hauge er først og fremst kjent som landskapsfotograf. Han har lenge vært opptatt av det menneskeskapte landskapet. I Det norske huset har han tatt bilder av plankehytter. Dette blir et møte i tid og rom mellom de to kunstnerne Grytten og Hauge. Noen av byggene Hauge har tatt bilder av, ser ut som kunstverk, noen minner om slum, andre om huset til Tussi eller sauefjøs, jaktbu eller ornitologutkikkssted. De fleste ser allikevel ut som det de antakeligvis er – hytter som unger har snekra, noen kanskje med litt hjelp fra en nostalgisk far. Det er ikke mange synlige jentelus i bildene. Hauges bilder er en slags dokuart – dokumentasjon som kunstverk eller akkurat like gjerne det motsatte, altså kunstverk som også er dokumentasjon.

Flamme forlag har tidligere i år fått designpris for bøkene sine. Det norske huset er ei smakfull bok – god design! I flere av tekstene i boka raljerer Grytten over oppussings- og designmanien som har herjet landet på 1990- og -00-tallet. Et eksempel er den totalt usyngbare ”Nasjonalsong” som er fylt med eksklusive designernavn. Et annet er teksten om huset som er så ”riktig” at eierne ikke kan tillate seg å bo i det, fordi slitasjen kan redusere salgsverdien.

Grytten er virkelig god på hus og rom, jeg liker godt den undersøkende måten han skriver om bygg i Norge anno 2009 på. Han skriver om den norske brakka, det norske teltet, om operaen og om den norske hytta. Noen tekster, for eksempel ”Den norske brakka”, er formet som leksikonoppslag. ”Brakka” er her RBK-brakka, en trøndersk tenketank. Teksten ”Det norske teltet” ironiserer syrlig over norsk innvandringspolitikk. Boka har lite til overs for norsk nyrikdom og sjølgodhet. Vi leser at ”Det norske huset” ofte er bygd av underbetalte håndverkere fra Øst-Europa. Av og til er det norske huset satt opp med bruk av tvilsom kulturell kapital. Villa Busk på Stathelle, tegnet av arkitekten Sverre Fehn, blir regnet som sterk, norsk, kulturell kapital, men pengene den er finansiert av kommer fra eieren Terje Welle Busks salg av kassetter med artisten Sputnik på 1980-tallet. Den lekre boka passer på at vi ikke glemmer folkeligheten. Teksten ”Den norske hytta” tar for seg ”hytta” til Kjell Inge Røkke. Røkke sjøl ser jo ikke så stor ut, men det han kommer i kontakt med har en tendens til å bli ganske stort og omfattende. Pressekonferansen hans forrige uke fylte alle medier. På grunn av at jeg har den friskt i minne, har jeg fortsatt metaforvegring. Vel, hytta hans er i hvertfall veldig stor. Og den høres utrolig vulgær ut. Grovt tømmer og 6000 kvadratmeter torvtak! Kanskje han har smårutete vinduer også? Nyrikdommen viser at den bygger på tradisjoner fra det gamle, fattige Norge. Gryttens tekster følger en nye norsk trend, de viser fram det vulgære og utdaterte ved bolig- og oppussingshysteriet og signaliserer de nye moteordene kortreisthet, nøysomhet og måtehold. Det er jo prisverdig. Det jeg allikevel liker best ved boka er at den makter å gjøre det konkrete, trivielle og dagligdagse til kunst. Nedbetalingsplanen for huslånet er for eksempel her satt opp som et dikt.

Arto Paasilinna: Den senile landmåleren

elinlindberg8

Anmeldelse av Den senile landmåleren av Arto Paasilinna.

Publisert i Nationen 27.mars 2009.

 

Arto p.jpg

Folkelig og sprudlende

”Når man ikke vet hvem man er, hvor man kommer fra eller hvor man skal, er man jo litt utafor”, skriver finske Arto Paasilinna i begynnelsen av romanen Den senile landmåleren. Det gjelder så absolutt ikke forfatteren, for han er solid planta i en folkelig fortellertradisjon og har tydelig både mål og mening med det han gjør. Tittelpersonen i boka hans er det verre med. Boka kom for øvrig ut første gang i Finland i 1991 og er nå oversatt til norsk. Den 68 år gamle forhenværende landmåleren Taavetti Rytkönen står midt i ei gate og strever med slipsknuten mens han stenger for all biltrafikken. Han husker hva han heter, men ikke så mye annet, og slett ikke denne slipsknytingskunsten. Drosjesjåføren Seppo Sorjonen som egentlig bare har lyst på ferie, kommer og hjelper den noe forvirra mannen. Rytkönen viser seg å være full av penger, han setter seg inn i drosja og så er vi i gang med en heidundrendes finsk heisatur, en road movie i romanform.

Arto Paasilinna har skrevet svært mange bøker og han er oversatt til mange språk. ”Den årlige Paasilinna er et like sikkert høsttegn i Finland som at bjørkeløvet faller”, blir det sagt om ham. Han har mange fans i Norge, men allikevel er bare seks av bøkene hans oversatt til norsk. Paasilinna blir sett på som den største nålevende forfatter i hjemlandet. Han har skrevet om tunge temaer som for eksempel utslettelse av menneskeheten, men han makter å koble sammen smerte med humor. Det finske folkets mektigste fiende er tungsinnet, har han sagt. Denne fienden har en mektig motkjemper i Arto Paasilinna, hans muntre fortellinger kan nok ha terapeutisk virkning både på finsk tungsinn og på humøret til noen og en hver.

I Den senile landmåleren strømmer det på med fargerike fortellinger og vittige situasjoner der Taavetti Rytkönen og Seppo Sorjonen kjører ut på den finske landsbygda den sommeren romanen varer. Ofte er det slik at det som er ute av øye er ute av sinn. Av og til kan en fysisk gjenstand gjøre at du husker noe. En duft kan få deg til å minnes en person eller barndomsopplevelse. I romanen er det også slik, fysiske sanseopplevelser gjør at den demente Rytkönen glimtvis kommer på hvem han er og hva han har opplevd. Og hva er vel en folkelig finsk roman uten beretninger fra den store finske vinterkrigen? Det kan virke som den er en mytisk størrelse for mange finner. Og hva er vel en folkelig finsk roman uten sprit? Det er duften av konjakk som får Rytkönen til å huske at han var panservognfører og tidlig i romanen kommer disse minnene om livet som ung soldat under den legendariske krigen fram. Han minnes også sin gode krigskamerat Heikki Mäkitalo. Rytkönen og Sorjonen oppsøker den gamle kompisen som bor på en tungdreven gård med dårlig myrjord. Mäkitalo og kona er så møkklei denne gården de har brukt 40 år på å bygge opp at de bestemmer seg for å rasere den. Rytkönen og Sorjonen og hjelper dem med sprengning og brakklegging. Og hva var vel en folkelig finsk roman uten damer? Det dukker opp tolv franske damer som skal på overlevelsesleir akkurat i området der den nå totalt raserte gården befinner seg. Ja, det baller på seg i denne boka. Og fortellinga er energisk uten dødpunkter. Innimellom får jeg assosiasjoner til tegneserien ”Bustenskjold”. Jeg blir sjarmert av folkeligheten i boka og blir absolutt underholdt, men det er noe med de litt stereotype personskildringene og den trauste framstillinga som skurrer litt for meg. Det kan jo være fordi boka snart er tjue år at den virker noe gammelmodig

Cathrine Knudsen: De langtidsboende

elinlindberg8

Anmeldelse av De langtidsboende av Cathrine Knudsen. Publisert i Nationen 17.oktober 2009.

Knutsen

Forfatteren som detektiv

I Cathrine Knudsens bok ”De langtidsboende” møter vi et knippe gjester og ansatte på et ganske snuskete pensjonat i Bergen. Dette er et sted folk overnatter hvis bookingansvarlig har gjort en dårlig jobb og ikke funnet plass til gjestene på et vanlig hotell. Og på de dårligste rommene på pensjonatet bor ”de langtidsboende” – mennesker som ikke har helt enkle liv. En av karakterene i boka er opptatt av begrepet ”bonitet” – det som har med jordas godhet å gjøre. Trær som vokser i dårlig jord blir tynne, krumme og forkrøplede, eller hvis de vokser for tett inntil andre trær kommer de i en underlegen posisjon. De langtidsboende har kanskje heller ikke hatt de beste oppvekstvilkår. Knudsen skriver for øvrig svært godt om skog og trær, hun skriver sanselig om opplevelsen av å være i skogen, om tryggheten der. Det kan minne om den svenske forfatteren Kerstin Ekmans beskrivelser i boka ”Herrarna i skogen”.

I Knudsens bok kommer vi inn i tre kvinners liv, det er Irene, en av de få ansatte, som etter hvert står som bokas hovedperson. Irene blir svært opptatt av pensjonatgjestene, hun undersøker sakene de har på rommene sine og følger av og til etter dem på gata som om hun vil avdekke livene deres. På dette stadiet i lesninga, omtrent midtveis i boka, er jeg begynt å stusse litt. Papirkvaliteten i boka synes jeg er litt simpel, det passer til pensjonatkvaliteten, men omslaget? Bildet viser et fancy og vakkert hotellrom, hm, det korresponderer dårlig med innholdet i boka, tenker jeg. Omslaget er laget av Aud Gloppen – en særdeles dyktig omslagsdesigner. Bildet er tatt av Sophie Calle. Aha! Et spor! Sophie Calle er en superstjerne innen billedkunst, med blant annet kjempesuksess på Veneziabiennalen i fjor. Nå faller noen biter på plass. Rombeskrivelsene i Knudsens bok er svært detaljerte og visuelle, og Irene viser seg etter hvert også å være billedkunstner som bruker pensjonatgjestenes liv i sin kunst. Hun stiller blant annet ut de brukte håndklærne til en av gjestene. Jeg kan ikke la være å lese dette som en referanse til en novelle av Karen Blixen, der blodflekkede laken fra prinsessers bryllupsnatt ble stilt ut. Men tilbake til Sophie Calle, i 1981 gjorde hun prosjektet ”L’Hôtel” der hun hadde tatt rollen som stuepike på et hotell i Venezia. Hun tok bilder av gjestenes åpne kofferter og garderobeskap, søppelkurver og uoppredde senger. Og hun skrev ned antakelser om livet til disse gjestene. Jeg antar at omslagsbildet på Knudsens bok kommer fra dette prosjektet. Og jeg får en mistanke om at hele Knudsens prosjekt er mer en slags fotfølging av den berømte Sophie Calle enn forfølgelse av de stakkars pensjonatbeboerne. Calle er oppatt av blandingen av fakta og fiksjon, av den fundamentale usikkerheten som angår autentisiteten av det vi ser eller leser. Dette berører Knudsen også, men i hennes bok er vi ganske trygge på at det vi leser er fiksjon, noen usikkerhet på om historiene i boka er autentiske når oss ikke. Men når dette er sagt synes jeg Knudsens bok allikevel er vellykket som litteratur, hun skriver godt og solid, boka står godt på egne bein uten referanser til Sophie Calle. Det er litt problematisk at de tre kvinnenes historier er skrevet som jeg-fortellinger fordi stemmene blir for like. Ideen med parallelle jeg-fortellinger synes jeg allikevel er god, livene til disse kvinnene blir på denne måten lagt ved siden av hverandre, slik at de ikke inngår i et hierarki. De individuelle livene blir like verdige. ”De langtidsboende” er interessant litteratur og vi gleder oss til neste bok fra denne forfatteren.