Anmeldelse av Den senile landmåleren av Arto Paasilinna.
Publisert i Nationen 27.mars 2009.
Folkelig og sprudlende
”Når man ikke vet hvem man er, hvor man kommer fra eller hvor man skal, er man jo litt utafor”, skriver finske Arto Paasilinna i begynnelsen av romanen Den senile landmåleren. Det gjelder så absolutt ikke forfatteren, for han er solid planta i en folkelig fortellertradisjon og har tydelig både mål og mening med det han gjør. Tittelpersonen i boka hans er det verre med. Boka kom for øvrig ut første gang i Finland i 1991 og er nå oversatt til norsk. Den 68 år gamle forhenværende landmåleren Taavetti Rytkönen står midt i ei gate og strever med slipsknuten mens han stenger for all biltrafikken. Han husker hva han heter, men ikke så mye annet, og slett ikke denne slipsknytingskunsten. Drosjesjåføren Seppo Sorjonen som egentlig bare har lyst på ferie, kommer og hjelper den noe forvirra mannen. Rytkönen viser seg å være full av penger, han setter seg inn i drosja og så er vi i gang med en heidundrendes finsk heisatur, en road movie i romanform.
Arto Paasilinna har skrevet svært mange bøker og han er oversatt til mange språk. ”Den årlige Paasilinna er et like sikkert høsttegn i Finland som at bjørkeløvet faller”, blir det sagt om ham. Han har mange fans i Norge, men allikevel er bare seks av bøkene hans oversatt til norsk. Paasilinna blir sett på som den største nålevende forfatter i hjemlandet. Han har skrevet om tunge temaer som for eksempel utslettelse av menneskeheten, men han makter å koble sammen smerte med humor. Det finske folkets mektigste fiende er tungsinnet, har han sagt. Denne fienden har en mektig motkjemper i Arto Paasilinna, hans muntre fortellinger kan nok ha terapeutisk virkning både på finsk tungsinn og på humøret til noen og en hver.
I Den senile landmåleren strømmer det på med fargerike fortellinger og vittige situasjoner der Taavetti Rytkönen og Seppo Sorjonen kjører ut på den finske landsbygda den sommeren romanen varer. Ofte er det slik at det som er ute av øye er ute av sinn. Av og til kan en fysisk gjenstand gjøre at du husker noe. En duft kan få deg til å minnes en person eller barndomsopplevelse. I romanen er det også slik, fysiske sanseopplevelser gjør at den demente Rytkönen glimtvis kommer på hvem han er og hva han har opplevd. Og hva er vel en folkelig finsk roman uten beretninger fra den store finske vinterkrigen? Det kan virke som den er en mytisk størrelse for mange finner. Og hva er vel en folkelig finsk roman uten sprit? Det er duften av konjakk som får Rytkönen til å huske at han var panservognfører og tidlig i romanen kommer disse minnene om livet som ung soldat under den legendariske krigen fram. Han minnes også sin gode krigskamerat Heikki Mäkitalo. Rytkönen og Sorjonen oppsøker den gamle kompisen som bor på en tungdreven gård med dårlig myrjord. Mäkitalo og kona er så møkklei denne gården de har brukt 40 år på å bygge opp at de bestemmer seg for å rasere den. Rytkönen og Sorjonen og hjelper dem med sprengning og brakklegging. Og hva var vel en folkelig finsk roman uten damer? Det dukker opp tolv franske damer som skal på overlevelsesleir akkurat i området der den nå totalt raserte gården befinner seg. Ja, det baller på seg i denne boka. Og fortellinga er energisk uten dødpunkter. Innimellom får jeg assosiasjoner til tegneserien ”Bustenskjold”. Jeg blir sjarmert av folkeligheten i boka og blir absolutt underholdt, men det er noe med de litt stereotype personskildringene og den trauste framstillinga som skurrer litt for meg. Det kan jo være fordi boka snart er tjue år at den virker noe gammelmodig
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 