Frode Grytten og Jens Hauge: Det norske huset

Publisert i Nationen

F27.jpg

Den norske boka

Frode Grytten slo for alvor gjennom som forfatter med Bikubesong – ei bok om et norsk hus, nærmere bestemt ei murblokk i Odda. Grytten har også skrevet Rom ved havet, rom i byen – ei kritikerrost novellesamling om menneskeliv i forskjellige rom. Nå er Grytten ute med nok ei husbok – Det norske huset. Boka er et samarbeidsprosjekt med fotografen Jens Hauge. Hauge er først og fremst kjent som landskapsfotograf. Han har lenge vært opptatt av det menneskeskapte landskapet. I Det norske huset har han tatt bilder av plankehytter. Dette blir et møte i tid og rom mellom de to kunstnerne Grytten og Hauge. Noen av byggene Hauge har tatt bilder av, ser ut som kunstverk, noen minner om slum, andre om huset til Tussi eller sauefjøs, jaktbu eller ornitologutkikkssted. De fleste ser allikevel ut som det de antakeligvis er – hytter som unger har snekra, noen kanskje med litt hjelp fra en nostalgisk far. Det er ikke mange synlige jentelus i bildene. Hauges bilder er en slags dokuart – dokumentasjon som kunstverk eller akkurat like gjerne det motsatte, altså kunstverk som også er dokumentasjon.

Flamme forlag har tidligere i år fått designpris for bøkene sine. Det norske huset er ei smakfull bok – god design! I flere av tekstene i boka raljerer Grytten over oppussings- og designmanien som har herjet landet på 1990- og -00-tallet. Et eksempel er den totalt usyngbare ”Nasjonalsong” som er fylt med eksklusive designernavn. Et annet er teksten om huset som er så ”riktig” at eierne ikke kan tillate seg å bo i det, fordi slitasjen kan redusere salgsverdien.

Grytten er virkelig god på hus og rom, jeg liker godt den undersøkende måten han skriver om bygg i Norge anno 2009 på. Han skriver om den norske brakka, det norske teltet, om operaen og om den norske hytta. Noen tekster, for eksempel ”Den norske brakka”, er formet som leksikonoppslag. ”Brakka” er her RBK-brakka, en trøndersk tenketank. Teksten ”Det norske teltet” ironiserer syrlig over norsk innvandringspolitikk. Boka har lite til overs for norsk nyrikdom og sjølgodhet. Vi leser at ”Det norske huset” ofte er bygd av underbetalte håndverkere fra Øst-Europa. Av og til er det norske huset satt opp med bruk av tvilsom kulturell kapital. Villa Busk på Stathelle, tegnet av arkitekten Sverre Fehn, blir regnet som sterk, norsk, kulturell kapital, men pengene den er finansiert av kommer fra eieren Terje Welle Busks salg av kassetter med artisten Sputnik på 1980-tallet. Den lekre boka passer på at vi ikke glemmer folkeligheten. Teksten ”Den norske hytta” tar for seg ”hytta” til Kjell Inge Røkke. Røkke sjøl ser jo ikke så stor ut, men det han kommer i kontakt med har en tendens til å bli ganske stort og omfattende. Pressekonferansen hans forrige uke fylte alle medier. På grunn av at jeg har den friskt i minne, har jeg fortsatt metaforvegring. Vel, hytta hans er i hvertfall veldig stor. Og den høres utrolig vulgær ut. Grovt tømmer og 6000 kvadratmeter torvtak! Kanskje han har smårutete vinduer også? Nyrikdommen viser at den bygger på tradisjoner fra det gamle, fattige Norge. Gryttens tekster følger en nye norsk trend, de viser fram det vulgære og utdaterte ved bolig- og oppussingshysteriet og signaliserer de nye moteordene kortreisthet, nøysomhet og måtehold. Det er jo prisverdig. Det jeg allikevel liker best ved boka er at den makter å gjøre det konkrete, trivielle og dagligdagse til kunst. Nedbetalingsplanen for huslånet er for eksempel her satt opp som et dikt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s