Nationaltheatret: VISNING

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1/2014

Visning.jpg
foto Marit Anna Evanger

Mangefasettert sørgespill

Vellykka iscenesettelse av Cecilie Løveids svært velskrevne stykke.

 

Av Elin Lindberg

 

Cecilie Løveid: VISNING

Regi: Jon Tombre

Scenografi: Lawrence Malstaf

Komponist: Hågen Rørmark

Dramaturg: Njål Helge Mjøs

Nationaltheatret, malersalen, urpremiere 23.januar 2014.

 

For å forberede meg til urpremieren på Visning av Cecilie Løveid på Nationaltheatret tar jeg fram bokversjonen. Boksidene er begynt å gulne. Det er snart ti år siden stykket ble gitt ut i bokform. Det slår meg mens jeg leser at det er underlig at stykket ikke er blitt satt opp før nå. Mange mente under dramatikkanoniseringsdebatten i høst at det var en skam at ikke dramatikk av Løveid var kanonisert. Det sier kanskje mest om at det ble svært kunstig å skulle lage en kanon basert på bare ti drama, for det kan vel ikke være noen tvil om at Løveid hører til våre fremste dramatikere.

 

Tomrommet

Tomhet, er det første jeg tenker på når jeg kommer inn i malersalen på Nationaltheatret. Rommet er nokså nakent. Lent mot bakveggen står blindrammer trukket med tjukk, blank plast. De sju rammene er kvadratiske og i forskjellige størrelser. Alle har til felles at de inneholder bare tomhet. Men tomhet er ikke ingenting. Tomheten skaper et eget rom.

I Cecilie Løveids stykke er det Julies (Liv Bernhoft Osa) avdøde ektemann og Fredriks (Magnus Myhr) far som har etterlatt seg et tomrom. Julie er billedkunstner, hun forbereder ei utstilling samtidig med at hjemmet skal selges. Sønnen er psykisk utviklingshemmet, i tillegg til å vise ham omsorg og kjærlighet hentyder moren til at han er ”en klamp om foten” og ”en utvidet hund”. Han går kledd i en alt for stor dressjakke og det hintes til spill med forskjellige identiteter.

I «galleriet» plasseres de plasttrukne rammene med nitid nøyaktighet under ledelse av galleristen (Per Christian Ellefsen). Det er som om plasseringene av objektene gjelder liv eller død. De tomme bildene har titler fra trivielle objekter som hjemmet har inneholdt som «Døren 1», «Vindu», «List», disse sidestilles med bilder med titler som «Sønnen» og «Ung mann med naken fot». Bildet «En utvidet hund» settes sammen med «Ung mann». Galleristen «leser» fra programmet som i likhet med bilderammene er helt rent og tomt. Det spilles elegisk musikk og på veggene vises skygger av mennesker. Situasjonen er absurd og fungerer som en inngang til andre scene. Det er skapt en inngang til et sorgrom, et rom som finnes i verden, men som kan oppleves som et nytt og ukjent, uoppdaget sted der alt som før har vært velkjent og trygt forandrer karakter. Sterke følelsesmessige tilstander som forelskelse og sterk sorg kan ha mye til felles med psykosen. Hos Løveid blir sorgrommet mangefasettert.

 

Sorgens hus

I andre scene drar Julie sammen med sønnen sin på visning til det som til nå har vært hennes eget hus. Her møter de megleren Mikael (Anders Mordal), en enkel og ukomplisert mann. Mordal spiller rent og realistisk. Julie spiller at hun og Fredrik er familien Uhrskov Jensen som har tenkt å kjøpe huset og aldri har vært der før. Osa spiller fru Uhrskov Jensen hult og distansert, som om sorgen har gjort at Julie må ta avstand fra seg selv, som om hun ikke makter være tilstede i seg selv. Spillet blir en utvei, en måte å overleve på. Vekslingen mellom de forskjellige spillestilene fungerer svært godt og gir dybde og flere lag av betydning i stykket.

Enkelte tekstbiter blir framført gjennom mikrofon. Osas tekst blir her som indre monologer, mens det noen ganger er som glimt av referanser til Bibelen når Ellefsen deklamerer: «Lyset var i verden».

 

Forvandlingens hus

Julies hus framstår for henne som et annet hus enn da hun bodde der. Hun har på samme tid nærhet og tilhørighet til det, og avstand til det. Hun strever med å gi slipp på det gamle, hun er foreløpig ikke på vei noe annet sted. Julie forteller Mikael at hun maler pornografiske bilder: ”Porn is the new morn”, sier hun, smått ironisk. Det seksuelle forholdet som utvikler seg mellom Julie og Mikael framstår også som en del av Julies sorgarbeid. Fredrik gjør seksuelle tilnærmelser mot moren sin, dette sammen med faktumet at faren er død hinter til et ødipusmotiv. Hamlet-referansene som skapes, er interessante, kanskje først og fremst fordi å tenke seg en Hamlet som er psykisk utviklingshemmet utvider denne ikoniske rollen. Rollen som Hamlets mor er ikke mindre ikonisk, stykket utvider også denne ved å vise moren som en kompleks karakter.

Fredrik maser om å få se Disneyfilmen Løvenes konge – filmen der løvekongen Mufasa blir drept av den sjalu broren Scar, og løvesønnen Simba blir fordrevet fra Løvelandet, men kommer tilbake som voksen og ordner opp og dreper onkelen. Fredrik i Løveids stykke kaller Mikael for Scar. Fredrik dreper også Mikael i forestillinga, men her fortoner drapet seg som en slags lek.

Referansen til Hamlet og Løvenes konge gir både dybde og snert til forestillinga, men referansene til mobiltelefonspillet Angry birds blir litt platt, selv om det er fint at høyt og lavt tas med og sidestilles. Scenen der Mordal løper rundt som ”Gris” og Fredrik løper etter, sminket som Angry bird, er småmorsom og den speiler også stykkets meningstømte verden, men den er først og fremst smertelig banal og er mest et unødvendig tillegg til Løveids rike tekst.

 

Drivhuset

De plasttrukne kvadratene har i løpet av forestillinga falt ned. De har på en måte illudert rom i huset, men også fremmedgjort rommet. Rammene settes på tynne stenger slik at de blir liggende om lag en meter over scenegulvet. På nærmest magisk vis står de plasttrukne rammene og beveger seg som om de puster. Alt arbeidet med rammene og rommet er godt integrert i forestillinga. Rommet er i det hele tatt svært godt brukt. Tombres sceniske komposisjon er absolutt vellykka. Musikken i stykket er også verd å nevne, selv om den først og fremst fungerer som stemningsskaper. Den har patos, men tipper ikke over og blir patetisk. Sorgen kan også være et svært vakkert sted, viser Håkon Rørmarks musikk.

Julie er en interessant og kompleks karakter. Hun har mange stemmer i seg. Et av høydepunktene i forestillinga er når Osa spiller den rocka sørgende kvinnen og bruker en myk, rund stemme når hun framfører en rå tekst på vossadialekt. Framifrå!

Visning er blitt ei vellykka forestilling som viser oss sorgen i all sin velde. Stykket fungerer svært godt som scenetekst, og det fungerer som lesestykke. Jeg håper det, og andre stykker av Løveid, blir flittig brukt framover!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Riksteatret: LEVE POSTHORNET

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1/2014

Posthornet.jpg

Ane Ryg, Eindride Eidsvold og John Sigurd Kristensen i Leve posthornet! Regi: Marit Moum Aune. Riksteatret 2014. Foto: Fredrik Arff

Alvor og lun underholdning

Humoristisk og leken forestilling om å finne mening i hverdagslivet.

AV ELIN LINDBERG

 

LEVE POSTHORNET

Basert på Vigdis Hjorths roman

Dramatisert av Toril Solvang

Regi: Marit Moum Aune

Scenografi: Even Børsum

Kostymer: Ingrid Nylander

Koreografisk assistent: Kristian Støvind

Riksteatret,  Urpremiere Nydalen, 30. januar

 

Det er risiko forbundet med å omforme populær litteratur til teater. Leve Posthornet av Vigdis Hjorth ble rost av kritikerne da den kom ut, dette er ei bok mange har et forhold til. Riksteatret legger forestillinga tett opp til boka, men den står likevel fint på egne bein, selv om forestillinga blir mattere og mer forutsigbar.

 

Det handler om å leve

Ellinor (Anne Ryg) er kommunikasjonsrådgiver i firmaet Klar Tale sammen med Rolf (Eindride Eidsvold) og Dag. En dag har Dag fått nok, han legger igjen et brev på kontoret sitt og drar. Han gidder ikke mer, skriver han og fortsetter med at han synes at det lukter fitte av alt Ellinor produserer. Det neste livstegnet Ellinor får fra ham kommer i posten fra Tyskland, det er noen ord skrevet på en ølbrikke der han skriver at han angrer på det han skrev i avskjedsbrevet.

Skuespillerne er kledde i grå kontorklær, de danser Dags oppbrudd med kontorfellesskapet. Koreografien er leken og frisk. Scenografien består av en skyvedøraktig husfasade, det hoppes sprettent ut og inn av vinduer. Av og til blir det fysiske spillet for masete, men det vil kanskje roe seg litt ned i spilleperioden.

Ellinor sliter med at det ikke er nok alvor og inderlighet i livet hennes. Hun har god økonomi og en trygg kjæreste, men det er liksom noe viktig som mangler. Hos Vigdis Hjorth beskrives denne manglende kontakten med seg selv på en svært god måte, det er nærmest smertefullt å lese. I forestillinga er ikke dette like tydelig. I boka ligger spenningen i om Ellinor klarer å finne fram til alvoret i seg og lykkes i å godta livet sitt og være i det. At det går bra til slutt oppleves som en enorm seier. Det er som om alle de norske idrettsutøverne vi har heiet på kommer først over mål, som om din favorittforfatter får Nobelprisen i litteratur og din yndlingsskuespiller får en Oscar. Hverdagsseieren til Ellinor oppleves like glamorøst i sin gråhet. Det skal mye til å gjenskape dette spennet på scenen – og ved å velge å jobbe med Leve Posthornet! er det det Riksteatret setter seg fore.

 

Posten og distriktene

Skuespillerne gjør en utmerket jobb. I tillegg til Ryg og Eidsvold er Ulla Marie Broch, John S. Kristensen og danseren Kristian Støvind på scenen. De utgjør et sammensveiset team, spillet er tett og godt.

På kontoret får Rolf og Ellinor beskjed om at Dag er død. Han har tatt livet at seg. Men Ellinor lever. Hun tar tak i oppgaven Dag forlot og anså som umulig: å arbeide for at EUs tredje postdirektiv ikke blir iverksatt i Norge. Dette tredje direktivet vil medføre at det som i dag er Postens tjenester vil bli fullt konkurranseutsatt. Dette mener de vil føre til dyrere og mer uforutsigbare tjenester, spesielt i distriktene, der det også er sannsynlig at de postansatte vil miste jobbene sine. Ved å lære de postansatte om media, makt og politikk skal Ellinor bistå dem i kampen mot innføringen av EUs tredje postdirektiv. Arbeidet skal avsluttes under Arbeiderpartiets landsmøte i 2011. Gjennom dette arbeidet sniker livsalvoret seg inn på Ellinor.

I forbindelse med jobben arrangerer Ellinor og Rolf et møte med de postansatte, de får høre om enkeltskjebner og hvilken betydning innføringa av postdirektivet vil ha for distriktene. Her er det lagt inn en lang monolog om en slik enkeltskjebne. Postmannen Rudolf Karena Hansen (John S. Kristensen) forteller den utrolig lange historien om brevet til Helga Brun –  en ung lærer som fikk så stor innvirkning på enkeltelevers liv at de skrev brev til henne nesten 50 år etter skoleslutt. Dette framføres i en slags nordnorsk fortellertradisjon. Jeg blir sittende å fundere på om dette er folkelig eller om det spilles som om det er folkelig. Spillestilen er like sjablongaktig og forutsigbar som karakterene. I Hjorths litteratur er karakterene ofte sjablonger. Hun blir av Toril Moi i programmet til forestillinga kalt komedieforfatter, i komedien opptrer ofte typer eller sjablongaktige karakterer. Kanskje det er derfor disse karakterene i Hjorths litteratur oppleves slik? Navnene deres er nærmest harselerende og uegentlige. De viser ikke til mennesker, men til nettopp typer. Slike typer blir også karakterene i forestillinga.

Forholdet mellom Ellinor og Stein (Kristian Støvind) er like grått som kontorklærne de har på seg. I forestillinga blir det litt utydelig hvorfor dette lidenskapsløse forholdet er noe å satse på.

 

Det er alvor

I scenen med Arbeiderpartiets landsmøte kommer det et voldsomt brudd i forestillinga. Den har til nå vært underholdende, frisk og morsom. På landsmøtet som vi skimter gjennom de åpne vinduene i den scenografiske husfasaden, kommer først et utdrag fra Stoltenbergs åpningstale i opptak, det er greit nok. Men så kommer et nytt opptak: en appell om å gå mot postdirektivet som setter latteren fast i halsen. Dette er det dypeste alvor og det bryter med alt vi har sett til nå. Talen er framført av Tore Eikeland som var leder av AUF i Hordaland. Tore Eikeland ble drept på Utøya. Talen hans viser at han var en lovende retoriker, det er på så mange måter tragisk at han er død. Denne talen setter livsalvoret i et helt spesielt perspektiv. Forestillinga kommer til å fungere som et opprop. Det er oppriktighet i oppfordringa om å stå opp som enkeltmenneske mot overmakt, om å kjempe for det man tror på. Det gjelder, som Ellinor i forestillinga sier, å velge modig i det store og i det små!

Avslutninga blir noe tam i forhold til forelegget. Det som gjør forestillinga severdig er først og fremst skuespillerne. Anne Ryg har en tyngde som gjør at forestillinga ikke faller helt i Bridget Jones-fella, selv om den nok også kan karakteriseres som feelgood-teater.

 

Ny aktualitet, dessverre

Og hvordan gikk det nå egentlig med EUs tredje postdirektiv? Det viser seg at kampen mot å innføre det omstridte direktivet ennå ikke er slutt. Den 19. november i 2013 var statsråd Vidar Helgesen i Brussel og varslet at regjeringen vil annullere reservasjonen mot EUs 3. postdirektiv som ble vedtatt av den forrige regjeringa. Dette på tross av at en ny evalueringsrapport fra EU viser at liberalisering av postmarkedet har fått tydelig negative konsekvenser. Dette gir absolutt forestillinga ny aktualitet! Leve Posthornet!

 

 

 

 

Riksteatret: FOLKESTYRE 2014

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2014

Folkestyre
foto L-P Lorentz

Lytt til folket!

Interessant, men litt fargeløs forestilling i anledning grunnlovsjubileet

 

Av Elin Lindberg

 

Hilde Brinchmann og Henriette Vedel: FOLKESTYRE 2014

Regi og scenografi: Hilde Brinchmann

Dramaturg: Henriette Vedel

Koreograf: Kristin Ryg Helgebostad|

På scenen: Ingrid Meling Enoksen, Veslemøy Mørkrid, Marit Østby, Stein Grønli, Sindre-Benedict Hendrichs og Biniam Gezal Yhidego

Riksteatret, urpremiere 27.februar 2014

 

De seks skuespillerne rusler rundt i sceneområdet før Folkestyre 2014 starter. Noen av dem går i treningstøy, andre i vanlige hverdagsklær. Disse skal i forestillinga representere Det Norske Folk.  Spilleområdet er rammet inn av noe som kan minne om store, hvite, papirark. Forestillinga er et dokuteaterprosjekt. Manuset er basert på intervjuer med mennesker som bor rundt omkring i landet. Prosjektet minner om arbeidene til det tyske Rimini Protokoll som har vist flere av forestillingene sine i Norge – sist i 2012 da de satte opp En folkefiende – 100% Oslo på Nationaltheatret. Denne forestillinga bygde på et konsept de har jobbet med i mange byer der 100 mennesker ble plukket ut for å representere et befolkningsgjennomsnitt av en gitt by. I Riksteatrets forestilling er det skuespillere som representerer Det Norske Folk, i andre dokuteaterprosjekt, for eksempel hos Rimini Protokoll, brukes det vanlige mennesker eller eksperter som de ofte blir kalt.

I noen dokuteaterprosjekt kan ofte prosessen mot forestillinga framstå som like interessant som selve forestillinga den ender opp med å bli til slutt. Hilde Brinchmann og Henriette Vedel har arbeidet grundig med materialet til Folkestyre 2014. De har sørget for å få et bredt og representativt utsnitt av befolkningen til å svare på et sett med spørsmål rundt temaet folkestyre, spørsmål som: Når følte du deg sist samfunnsengasjert? Hva ville du snakket om hvis du skulle holde en tale på Stortinget? Kan du huske første gangen du stemte? Har du tro på folkestyret?

 

Folkets representanter

I de fleste demokrati velges det representanter fra folket til å styre. Slik er det også i denne forestillinga, skuespillerne blir på en måte folkets representanter. Folkestyre 2014 starter med et talekor der mennesker som ikke har følt at de hadde noe viktig å tilføre eller ikke ha en viktig nok stemme i fellesskapet, kommer til orde. Forestillinga viser slik at ”alle skal med” – alle som bor i Norge er en del av Det Norske Folk. Vi får monologer med ”Mann, 19, Bergen, soldat i sjøforsvaret”, ”Mann, 41, Honningsvåg, fisker” og ”Kvinne, 21, Ytre Sogn, hotellresepsjonist”. Historiene deres er hverdagslige, men de er gjenkjennelige og interessante. Det grundige arbeidet Brinchmann og Vedel har gjort i å velge ut mennesker fra forskjellige samfunnsarenaer fungerer svært godt. Dramaturgien er også god, stort sett, avslutninga av forestillinga kan virke litt hakkete, her kunne det kanskje vært kuttet noe?

 

Alle skal med

Forestillinga gir ikke bare et bilde av Det Norske Folk, den blir også et bilde på Det Norske Sosialdemokrati. Her er det opplest og vedtatt at alle skal med. Gir Folkestyre 2014 et idyllisert bilde av Norge anno 2014? Her møter vi ”Kvinne, 60, Harstad, uføretrygdet”, ”Mann, 50, Oslo, arbeidsledig” og ”Kvinne, 68, Oslo, pensjonert bibliotekar – disse er representanter som på hver sin måte er ganske usynlige i det bildet vi til daglig får av Norge, men som har fått en god plassering i denne oppsetninga. De menneskene vi oftest ser er dem ”Mann, 52, Oslo, professor i statsvitenskap ” snakker om, det er dem med særinteresser som har kraft nok til å skrike: ”De har lunger som er friske og fine. Skriker og skriker og skriker og de skriker så høyt! Å slippe små velorganiserte grupper til er livsfarlig, for de trenger alle andre til side. De som ikke orker, som ikke har krefter til å skrike, eller som er i en situasjon hvor de ikke kan… Er det demokrati? Nei.” Det finnes altså en del konfliktstoff i materialet, som er svært interessant, men det blir ikke helt forløst scenisk i forestillinga. Jeg savner at konfliktstoffet synliggjøres mer. Forestillinga blir litt friksjonløs til tider. Jeg savner litt tydeligere sceniske refleksjoner rundt: Hva er nå dette folkestyret? Hva er det slags demokrati vi snakker om?

 

Fyldig og mangfoldig

Forestillinga framstår som fyldig, kanskje litt for fyldig? Den kunne kanskje blitt kuttet litt ned. Den framstår som sympatisk, men kanskje litt for sympatisk? Det er tilløp til konflikt mellom en arbeidsledig og en NAV-ansatt, men konflikten dysses litt ned av buskishumor. Men for all del – humoren er velkommen og fungerer godt! Dybden og alvoret i forestillinga kommer gjennom monologene som formidler gripende historier om liv under tøffe forhold. Blant andre er historia til ”Mann, 43, Molde, spiller saksofon utendørs på Hurtigruten”, rørende. Han forteller at han er en utbrent lærer og at finner han ny mening i å spille på Hurtigruten.

Skuespillerne gjør stort sett en utmerket jobb, ensemblespillet er bra, selv om det er litt ujevnt. I denne forestillinga kan det virke som om mottoet er nettopp ”Alle skal med”, skuespillerne behersker mange dialekter, de fleste av dem helt greit, men jeg stusser over at en av skuespillerne uttaler ”kildeavfall” som ”shildeavfall” uten at det virker bevisst. Talemålet forandrer seg og unge mennesker uttaler ofte kj-lyden som sch-lyd, men her virker det litt ubevisst brukt fordi personen som skuespilleren representer her, er ”kvinne, 54, Bærum, seniorrådgiver”.

 

Hvem er vi?

Det er Inge Lønning som får siste ordet i forestillinga. Navnet hans blir ikke presentert i selve forestillinga, men i materialet som omgir den (blant annet manuset i bokform). Monologen med Lønnings tekst blir en appell som avslutter forestillinga. Han snakker om viktigheten av å ta ansvar: ”og et hvert menneske har jo begynt livet sitt på den måten: At det var noen som tok ansvar. – Ellers hadde det ikke startet i det hele tatt.”

Hilde Brinchmann og Henriette Vedel, ensemblet, andre medansvarlige og representantene fra det norske folk har skapt ei forestilling som på grunn av sitt mangfold av stemmer gir et interessant bilde av hvem vi er i Norge i dag, selv om jeg savner litt mer kraft i det sceniske uttrykket. Forestillinga svarer forsåvidt et rungende ja på det siste spørsmålet som Hilde Brinchmann og Henriette Vedel stilte det norske folk: Har du tro på det norske folkestyret?

 

Brageteatret: BROENE

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2014

BroeneBrageteatret_NYTTfotoKnut_Bry-1440x575_c

foto Knut Bry

Besnærende sært teater

Genuint godt teater, men forestillinga blir litt for nærsynt i forhold til stykkets tematikk

 

Av Elin Lindberg

 

BROENE

Manus: Liv Heløe

Regi: Fredrik Hannestad

Scenografi: Signe Becker

Maske: Maria Zahl

Dramaturgi: Kai Johnsen

Med: Silje Breivik, Solveig Laland Mohn, Håkon M. Vassvik, Helen Vikstvedt og Drammen Mannskor

Brageteatret, Drammens Teater, 17.november 2013.

 

Denne forestillinga dyrker det teatrale. Her er det menneskene, rommet og samtidigheten som er det viktige, men forestillinga inneholder også en masse tekst, og en tematikk – Broene har noe å gjøre med jubileet for stemmerett for kvinner. I 2013 var det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge.

 

Woman in space

På scenen i det vakre Drammens Teater henger et hvitt silkesceneteppe. Foran teppet ligger det silkeputer. Solveig Laland Mohn kommer inn på scenen iført leopardmønstret kort kjole, høyhælte sølvsko og langt lyst hår. Hun forteller lett og ledig om forestillingas tilblivelse. Forestillinga måtte ha en tittel før de visste hva den skulle handle om, sier hun. Laland Mohn introduserer Betzy Kjelsberg som er usynlig til stede i forestillinga. Kanskje Betzy sitter på det tomme setet på den beste plassen i midt i teatersalen, sier Laland Mohn og peker på setet ved siden av meg der jeg har hengt jakka mi fordi det ikke sitter noen der. Betzy Kjelsberg er Drammens store helt. Hun var Norges første kvinnelige fabrikkinspektør og første kvinnelige medlem av partiet Venstre. Hun var også formor til Siv Jensen. Betzy Kjelsberg er introdusert. Forestillinga er basert på en rekke intervjuer, bearbeidelse av Jørgen Leths bok Det perfekte menneske, improvisasjon og tekster av Liv Heløe. Laland Mohn lister opp en rekke spørsmål for oss: Hva er en kvinne? På hvilket tidspunkt i livet anså du deg selv som kvinne? Tror du på noe? Hva er mandig? Her kommer skuespiller Håkon Vassvik inn på scenen. Han alternerer med Laland Mohn med å stille spørsmål. – Ka e det vanskeligste med å være kvinne? Hva tenker du om porno? Kan du komme på en situasjon der du følte deg spesielt mye kvinne? Kem e kvinna? Ka kan ho? Ka vil ho? Koffør bevæge ho sæ som ho gjør? Korsen bevæge ho sæ? Spør Wassvik. Nå kommer også Silje Breivik og Helen Vikstvedt inn. De fem skuespillerne sitter på silkeputer og presenterer biter og glimt av historier. De presenterer dem som rett fra personen teksten er hentet fra, med små stopp og ufullstendige setninger slik det ofte er i en muntlig intervjusituasjon. Fredrik Hannestad er en del av kompaniet Verk Produksjoner. I den kritikerroste forestillinga Stalker som også var bygd opp av intervjuer ble det brukt samme måte å formidle teksten på.

Denne sekvensen er ganske statisk. Skuespillerne formidler teksten sin. Vi får høre små snutter om kvinners sosiale roller. Bak ligger musikk som er så dempet at den blir muzak. Minner som på forskjellig vis handler om opplevelsen av det å være kvinne, dukker opp i tekstene. Det sitter to påkledde skjelletter på hver sin side av scenen. Skjellettene er ute av skapet.

 

Rommet åpnes

Den lange statiske scenen avløses av en surrealistisk scene. Rommet åpnes opp. Dyremasker, sære kostymer og absurde historier kommer fram. En av kvinnene forteller en barsk og absurd historie om at hun som barn drømte om å være den slemme samepiken som kilte et redd reinsdyr bak øret med samekniven sin. En annen kvinne med hestemaske mimer imens til Ave Maria av Franz Shubert. Det er herlig sært.

Etter den surrealistiske scenen går forestillinga tilbake til det lette livet foran det hvite silkesceneteppet. Aktørene alternerer på å fortelle fragmenter av historier og stille retoriske spørsmål. Stillheten foran forhenget kjennes annerledes ut nå etter det surrealistiske innslaget. Tekstfragmentene tar blant annet for seg seksualitet, selvfølelse, forhold mellom mor og datter, plastisk kirurgi og 8.mars. Etter en rolig sekvens går sceneteppet igjen til side og Drammen Mannskor kommer til syne. Dette er et kor som består av eldre herrer. Nå synger de en svensk kvinnekampsang fra 1970-tallet. De synger i moll og i et sakte tempo. I forkant av koret beveger skuespillerne seg. De har dyremasker. En av den sprer røyk med en røykmaskin. Bildet er komplekst. Flere tekstfragmenter kommer inn. En av kvinnene intervjuer en annen kvinne som har hestemaske på seg. Kontrasten mellom det surrealistiske scenebildet og den rolige, hverdagslige måten å formidle teksten på gir forestillinga rom og dybde.

 

Mannskor og kvinnesang

Mot slutten av forestillinga synger en av gutta fra Drammens mannskor Song to the Siren av Tim Buckley. Han akkompagneres på gitar av kordirigenten. Denne sangen ble gitt ut på vinyl av The Cockteau Twins på 1980-tallet. Scenen er rørende og rar. Sangen er litt kryptisk, men den kan handle om et jeg som lenger tilbake til sirenens sang og til denne mytologiske kvinneskikkelsen. Det er på en måte en slags sjømannsvise. Denne sammensetninga av teatrale elementer som er gjort her skaper et svært spesielt og særegent uttrykk, dette er genuint teater fordi dette er et uttrykk som ikke kunne vært skapt noe annet sted enn akkurat her – i teatret.

Innvendingen jeg har mot forestillinga er at den tematisk blir litt for lett. De historiene som løftes fram er greie, men de er litt nærsynte i forhold til det store temaet vi ble presentert for i begynnelsen og som vi er blitt minnet på i løpet av forestillinga: Hva er en kvinne? Jeg savner et enda større og bredere syn på nettopp dette. Hva slags kvinne er det forestillinga uttrykker? Det kaotiske scenebildet – viser det til kvinnen som uforutsigbar, kaotisk, dyrisk? Dette er i så fall skummelt nært en essensialistisk og låst forståelse for hva det vil si å være kvinne. Det kan virke som om Hannestad og kompaniet er mer interesserte i å skape et rikt visuelt og scenisk uttrykk enn å formidle en undersøkelse av kvinnetemaet. Det er det selvfølgelig helt fint, men det kjennes litt feil at temaet får så pass stor plass i presentasjonen av forestillinga. Denne innvendingen skygger imidlertid ikke for at dette var en sær, rik og flott teateropplevelse.

 

 

 

 

Karen Røise Kielland: Å GÅ MED KØLLE

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2013

Kølle.png

Sympatisk om vandring i Europa

Dokumentarisk, lun og udramatisk performance

 

AV ELIN LINDBERG

 

Å GÅ MED KØLLE

Konsept, regi, manus, lyd og spill: Karen Røise Kielland

Dramaturgi: Marit Grimstad Eggen

Tegner: Tom Mason

Black Box Teater, 10.mars 2013

 

Sommeren 2011 startet Karen Røise Kielland å gå. Hun startet på hjemstedet sitt, Hov i Land, 19.juni og den 19.oktober kom hun fram til Venezia. Prosjektet var å følge i fotsporene til Catharine Hermine Kølle som er blitt kalt Norges første fotturist. Kølle reiste fra Ulvik i Hardanger til Venezia, mesteparten av reisen gikk Kølle til fots. Dette var i 1841, da var hun 53 år. Kølle skrev dagbok og hun skrev en mengde brev, hun tegnet og malte akvareller fra reisene sine.

 

Enkelt og prosaisk

Scenerommet er enkelt. I lengderetninga i Black Box’ lille sal ligger et slags teppe, en vei. Den er fylt med gjenstander – suvenirer? Bak står Karen Røise Kielland. Hun støtter den ene foten på en stol. I ei hand har hun en pistol (vi får høre at Kølle var bevæpnet med pistol til bruk mot ville hunder), i den andre handa har hun en svart paraply. Foran sitter tegneren Tom Mason. Det han tegner gjennom forestillinga projiseres på bakveggen. Tegningene virker inspirert av Kølles tegninger. De er enkle og illustrerende. Denne stillferdige enkelheten er sympatisk. Den sier noe om langsomhet og minner om det helt konkrete ved å gå. Tegningen er den eneste gjennomgående bevegelsen i forestillinga.

 

Teatralt fortellerteater

Karen Røise Kielland forteller fra reisen på en enkel og jordnær måte. Noen steder er det montert inn lydopptak fra turen og opplesning fra Kølles dagbok. Vi hører surkling av vandring i myr, klapring på asfalt og noen samtaler som fant sted underveis. Forestillinga blir en samtale aktøren har med seg selv og en samtale mellom henne og Kølle. Den blir kanskje også en samtale mellom ny og gammel tid. Kølle gikk fordi hun måtte – det fantes verken bil, tog eller fly på hennes tid. I dag velger vi å gå, sier Røise Kielland. ”Jeg vil se restene av det hun har sett”, sier hun. Med på reisen har Røise Kielland fem bud: 1: Du skal ikke ringe. 2: Du skal ikke sende SMS. 3: Du skal ikke bruke internett. 4: Du skal skrive for hånd og stole på postverket. 5: Du skal ikke høre på musikk. Alle budene blir på et eller annet tidspunkt brutt, uten at dette fører med seg noen spesielt store, dramatiske handlinger.

 

En hyllest til det enkle

Vi vet egentlig ikke om Røise Kielland gjorde denne reisen, om dette er dokumentarisk eller om dette er en fiktiv dokumentar. Det spiller kanskje ingen stor rolle, jeg velger å tro på henne. Et dokumentarprosjekt kan uansett ikke formidles en til en. Selv ikke Karl Ove Knausgård kunne få med alle detaljer i sitt Min kamp-verk. Det velges ut og kuttes vekk.

Catharine Hermine Kølle beskrives som en svært jordnær person. Forestillinga formidler at hun sto mer plassert i opplysningstiden enn i romantikken, selv om David Caspar Friedrichs erkeromantiske maleri Der Wanderer über dem Nebelmeer kommer opp på bakveggen (der en person står og ser utover et halvt tåkelagt landskap.) Opptegnelsene til Kølle er så få at det er god plass til antakelser, mye er tåkelagt. De av Kølles dagbokopptegnelser Røise Kielland presenterer er nitidige og kuriøse. Hun forteller blant annet hva Kølle noterte etter besøket i nasjonalgalleriet i Berlin. Her var det ikke et ord om maleriene og kunsten, men en opptelling av hvor mange bilder det var! En stor bro i Praha (Karlsbrücke?) ble også nøyaktig oppmålt av Kølle selv.

 

Vandring på overflaten

Røise Kielland forteller om sine vandinger i Kølles fotspor. Det er prisverdig at hun gjennom dette løfter opp den gamle vandrer Kølle. Men hvilke egne spor setter man ved å gå i andres? Røise Kiellands spor er blitt en teaterforestilling. Ludvig Holberg var også en vandrer. Han gikk også fra Skandinavia til Italia, under den europeiske opplysningstiden. Det han opplevde av teater på veiene sine har satt dype spor i hans egen dramatikk. En nåtidig vandrer har også satt kraftfulle spor: Thomas Espedal med romanen Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2006). Espedal går på overflaten og skriver i dybden, i motsetning til Kølle er han en svært belest mann. Det er kanskje urettferdig å sammenligne disse prosjektene. Kølle gikk for å lære, for å undersøke verden. Hun gikk i en tid hvor det nok ikke var så mange kvinner som gikk alene på slike turer. Et sted i forestillingen får Røise Kielland og tegner Mason besøk på scenen. En gjeng godt voksne damer kommer togende på rekke inn, de krysser scenen og går ut igjen. De har turklær og hodelykter på seg. De virker stolte over å få være med i forestillinga. Dette er sunne, norske damer som går på tur. De blir et fint bindeledd mellom den yngre Røise Kielland og den historiske Kølle.

Det er ikke sikkert denne forestillinga kommer til å sette så veldig dype spor etter seg, men det er viktig å bli minnet på det nære og langsomme og at det å gå på tur er en fin ting.