Tormod Lindgren: DEN FRI KJÆRLIGHETS BY

 

Publisert i Ånd i hanske 1-2017

Munch som dramatiker?

 

Dukkene er fantastiske og spillet er følsomt, regien er noen steder litt uklar og stykket er delirisk.

 

DEN FRI KJÆRLIGHETS BY

av Edvard Munch/Aina Villanger

Regi/scenografi/dukkedesign/kostyme: Tormod Lindgren

Musikk: Rolf Gupta

Utøvere: Gisle Hass, Christina Ørbekk Nicolaisen, Lenka Rozehnal, Tessa Leipistö og Rolf Gupta

Munchmuseet, 13.mai 2017

 

Et stykke skrevet av Edvard Munch møter vi ikke uten å være en smule forutinntatt. At utstillinga på Munchmuseet der forestillinga spilles, er kuratert av Karl Ove Knausgård er også med på å stille inn linsen vi ser gjennom – enten vi vil eller ikke. Knausgård skriver i boka Så mye lengsel på så liten flate om nettopp dette at det vi ser alltid er knyttet til det vi allerede har sett. Vi møter dette stykket som Munch skrev i 1904, med all den kunnskapen vi har om Munchs bilder og om hans liv. Knausgård som på et vis speiler seg i Munch i utstillinga «Mot skogen – Knausgård om Munch» kjenner vi også godt, og hans bøker og selvransakende blikk blir også med i blikket på dette stykket som Munch har skrevet – godt bearbeidet av den dyktige poeten Aina Villanger.

 

Visuelt vellykka

Tormod Lindgren er scenograf, kostymedesigner og videokunstner. Han har jobbet med et utall sceneproduksjoner i Norge og i Frankrike. Han har blant annet laget scenografi til mange av Grusomheten Teaters forestillinger. Den fri kjærlighets by, er etter det jeg vet, hans debut som teaterregissør.

Rommet denne forestillinga spilles i er intimt. Et bord, med en lett skrå bordflate, står sentralt. Publikum sitter i en halvsirkel rundt. Tormod Lindgren forteller før forestillinga at brukthandleren som solgte ham materialet «bordet» er laget av, fortalte at det engang hadde vært brystpanel i Fritjof Nansens leilighet. Vi får en eim av tidlig 1900-tall allerede her. Bak den ene kortveggen av bordet henger et lerret med trepanler rundt. Før forestillinga begynner minner strektegninga på lerretet om en dør. Lerret som gir et hint om hvilke rom vi til enhver tid befinner oss i, skiftes nesten umerkelig under forestillinga. Panelene rundt døra har menneskeskikkelser i Munch-aktig strek. Over lerret og trepanelet vises stangdukker i stilisert Munch-inspirert stil. Ved siden av scenekonstruksjonen står et flygel. Rolf Gupta kommer inn i hatt og tidsriktig dress og begynner å spille slik at vi dras inn til begynnelsen av 1900-tallet. Gisle Hass kommer inn med hovedpersonen Sangeren. I bakgrunnen høres sorl fra menneskene som besøker Munchmuseet denne dagen.

 

Fortvilelse og lidelse

Dukken Sangeren er lang og tynn, med litt innsunkne glødende øyne. Han ser akkurat ut som den lidende kunstneren han representerer. Denne tydelige og utilslørte representasjonen passer fint til stykket fordi det kan leses som en satire over Munchs samtid – kanskje også over hans eget liv. Det forvirrede stykket refererer til blant andre Hans Jæger, Christian Krogh og Oda Krogh. Surrealistiske elementer er det mange av – dette er absolutt et modernistisk stykke.

Hovedplottet i stykket er at Sangeren kommer til Den Fri Kjærlighets By for å få uforpliktende kjærlighet. Han blir fanget opp av Dollarprinsessen som kan betale regningene hans og overøse ham med kjærlighet, men hun vil også gifte seg med Sangeren og det vil ikke han – da får han jo ikke sunget. Dollarprinsessen er en streng, stor og stilig figur, hun er i sort med fjær og blonder.

 

Kan han synge?

Vi får aldri vite om Sangeren egentlig kan synge. Han snakker pompøst om sitt behov for å synge, han må vie sitt liv til sin kunst. Gisle Hass lar ham lengtende utgyte: «Min stemmes glødende lava!» Men er Sangeren egentlig en sjarlatan? Eller er han en stor kunstner? Det er jo ikke sikkert at han er en stor kunstner selv om han må synge.

Det ligger en desillusjon i materialet, noe forvirret og fortvilet. Kunstneren får ikke uttrykt seg og skylder på omstendighetene. Det satiriske ligger i å løfte opp den noe latterlige, men like fullt fortvilte, selvopptatte kunstneren som tviler på sitt eget arbeid, men som ikke kan noe annet enn å utføre det.

 

Kvinnesynet

Dollarprinsessen og hennes velhavende venninner lever livet. De drikker champagne med beina på bordet. De oppvartes av Den Gyldne Gris – en grisefin dukke som kommer seilende inn på et sølvfat. Damene kjeder seg: «Gud så kjedelig!» De drømmer om å bli elsket og begjært av en feberhet, fattig kunstner. Dollarprinsessen sier at hun har både makten og friheten, men hun mangler «et rykte».

På Munchs tid var det få kvinner som kunne leve av sin egen virksomhet eller kunst, men dette er en tid hvor nettopp dette er i endring. Kvinnen er i ferd med å bli et menneske. Kvinnen av i dag speiler seg like mye i den mytiske kunstnerfiguren som menn gjør det. Det som stenger for en kunstnerkarriere er det samme for en kvinne som for en mann – tidsklemma mellom familie og økonomiske forpliktelser og kunstnergjerningen. Og – den mannlige Dollarprinsessen finnes også.

 

Sykdom, død, galskap

Sangeren blir syk. Han er i den hippeste av byer i 1904 – Paris. Han ligger hostende og spyende i en seng – en hvitmalt boks med et rødt kors på. Scenografi, dukker og dukkespillet er fint og følsomt utført, men tekst og historie er forvirrende og fragmentarisk. Den digre Dollarprinsessen trenger seg på. Hun truer med å kvele den stakkars kunstneren som skjelver av angst og fortvilelse.

Deliriet fortsetter. Sangeren blir anklaget av en dommer som er en krysning mellom Moses og Christian Krogh, for en mengde latterlige ting: for å ha kysset Dollarprinsessen, for ikke å ha kysset Dollarprinsessen, for å ha dødd. Sangerens verden befolkes av karakterer formet som bokomslag uten innhold, spøkelsesaktige herremenn, en eminent mannsfigur formet som en krypende slange av hvite mansjetter. Teksten klinger som et ekko av August Strindberg: «Friheten til å elske gjelder bare for kvinner. Mennene er ufrie når kvinnene er frie. – Slik er loven i den fri kjærlighets by».

 

Kjærlighet i deliriets tid

Er Den fri kjærlighets by aktuell i dag? Stykket og oppsetninga/bearbeidelsen av det spiller først og fremst på Munchs egen tid og på Munchs eget liv. Slik er det et verdifullt historisk element – slik kanskje også Munchs malerier er det. I Knausgård utvalg av bilder til den pågående utstillinga vises skisser, uferdige verk – og rett og slett noen ganske dårlige bilder. Stykket er et fint og interessant tilskudd til alt dette. Utførelsen av stykket er svært godt gjennomført, selv om regien her og der kunne vært noe strammere.