Stikkord: Elin Lindberg

Rogaland Teater: August Strindberg: ET DRØMMESPILL

elinlindberg8
shdirdal etdrommespille rev2 011
Et drømmespill av August Strindberg. Regi: Ole Anders Tandberg. Rogaland teater 2020. Foto: H. S. Dirdal

Publisert på shakespearetidsskrift.no november 2020

Er det egentlig synd på menneskene?

August Strindbergs pessimistiske syn på menneskene sliter med å komme fram i Et drømmespill på Rogaland Teater i Ole Anders Tandbergs regi – og det er helt i orden. Skuespillerne har så mye livsglede, varme og energi, og regien er så full av drømmeaktige opptrinn, at livet blir en fest.  

Av Elin Lindberg

August Strindberg: ET DRØMMESPILL

i en versjon av Arne Lygre og Ole Anders Tandberg

Regi: Ole Anders Tandberg

Scenografi og lysdesign: Markus Granqvist

Kostymedesign: Lena Lindgren

Dramaturg: Matilde Holdhus

Maskør: Jill Tonje Holter

Komponister: Joel Sahlin og Ida Kampenhaug

Rogaland Teater, hovedscenen, premiere 11.november 2020

I August Strindbergs stykke Et Drömspel fra 1902 møter vi Agnes, Guds datter, som er sendt ned til jorden for å finne ut hvorfor menneskene klager hele tiden. Far Gud har sendt datteren ut på en dannelsesreise. Agnes observerer, men tar også selv del i menneskelivet, hun får føle på menneskelig smerte. I versjonen til Rogaland Teater har Arne Lygre og Ole Anders Tandberg vevd inn andre Strindberg-tekster, blant annet fra Ockulta dagboken. Det fungerer svært godt. Teksten har friskhet og snert, samtidig som de nye tekstfragmentene understreker det drømmeaktige.

Lyset er magisk

I mørket får vi en prolog. Det er nærmest en prosjektskisse, eller kanskje en analyse: «Forfatteren har i dette drømmespillet forsøkt å etterligne drømmens usammenhengende, men tilsynelatende logiske form». Dette er en litt pussig melding å få, for de fleste som kommer for å se dette stykket vet nok akkurat dette. Men etter denne litt tørre innledninga åpner sceneteppet seg og drømmefesten kan begynne. Midt på scenen lyser en tynn, grønn laserstråle. Bak denne ligger Agnes (Mari Strand Ferstad). Hun er nettopp ankommet jorda. Strand Ferstad spiller både Agnes og Gud i denne sekvensen. Hun spiller med og mot lyssøylen. Når hun tar handa inn i den grønne laserstrålen blir det røde blodet i handa lysende. Det har en slående effekt. Energien i lyset og i mennesket møtes i det grønne og røde. Det indre og det ytre påvirker hverandre og bildet på det er konkret og fysisk. Genialt!

Agnes på bar

I menneskenes verden er Agnes havnet på bar. Den er innredet med hvite fliser, noen bord og en lang bardisk. Bak på scenen er det en grønn, låst dør som menneskene, og Agnes, er svært nysgjerrige på hva leder til. Den ene siden av baren har høye vinduer. Disse brukes effektivt til å forandre lyset underveis. Og lyset har virkelig en fremtredende plass her, det er med på å farge både det ytre og det indre. Bartenderen (Even Stormoen) har stått og heklet på et babyteppe i 30 år og hørt på menneskene som klager. Agnes insisterer på å ta hans plass. Her har hun et perfekt sted for å observere menneskene og lære om deres liv. Baren blir skriftestolen i dette universet med så mange religiøse referanser. Her foregår nattverden, her får man lagt fram – og kanskje lagt fra seg – sine synder og bekymringer. Og babyteppet vokser og blir tyngre og tyngre av de tragiske historiene.

Er dette livet så forferdelig?

Menneskene Agnes møter sliter med sitt. De er blitt forlatt av dem de elsker og lever med kronisk kjærlighetssorg, de blir forbigått i arbeidslivet, er fattige og syke – de lider både eksistensielt og med mer prosaiske livsbetingelser. Ofte blir Strindbergs tekster formidlet med et patosfylt alvor og en gjennomgående dveling ved livssmerten, men dette finner vi ikke i denne oppsetninga. Her nekter livsgleden å bli stengt inne og bli undertrykt. Her virker det som om menneskene Agnes møter har forsonet seg med smerten i livet. Offiseren (Anders Dale) venter trofast på sin strålende Victoria (Marianne Holter). Han har rosebuketten og champagnen klar, men hun dukker ikke opp. Offiseren står på sin vakt og går ikke under av den grunn. Krabbefiskeren (Kasper Skovli Botnen) er 50 år og har endelig fått seg ei krabbeteine akkurat slik han vil ha den, men den viser seg å allikevel ikke gjøre livet hans perfekt, men han avfinner seg med det. Menneskene lever gjennom sine store og små skuffelser uten at de lar seg knekke.

Drømmen som trøst

Mari Strand Ferstad spiller Agnes’ smerte overbevisende. Vi tror på hennes overfølsomhet for det stygge og grusomme i verden, og på hennes smertereaksjon på de trivielle gjentakelsene et menneskeliv består av. Hun er den eneste av karakterene – kanskje i tillegg til bartenderen – som spilles som et realistisk menneske. De andre karakterene er typer, sjablonger. Det fungerer veldig godt for å få fram det drømmeaktige og absurde. Skuespillerne, utenom Strand Ferstad, har mange roller. Det er vanskelig å trekke fram enkeltprestasjoner, for alt er gjennomgående veldig godt skuespillerarbeid. Glededansen til Kasper Skovli Botnen som Alice er ett av mange høydepunkter. Ingrid Rusten som Edith som står i tragedien sin med verdighet, er sterk. Dikteren (Gorm Grømer) er oppriktig medfølende, advokaten (Leo Magnus de la Nuez) er sjarmerende og real, offiserens far (Espen Reboli Bjerke) har et fantastisk kroppsspråk. Ensemblet har utmerket timing. Det er spilleglede og varme så det holder. Publikum blir satt i Agnes posisjon, vi ser på de teatrale figurene med en viss distanse. Men vi er samtidig med inne i det drømmeaktige universet.

To minuspunkt

Det er to momenter jeg mener ikke fungerer så godt. Det ene er et par sekvenser der skuespillerne står foran på scenen og har en slags nyhetsoppdatering. De illuderer nærmest en nyhetssending på tv. Det halter og skurrer og har ikke helt funnet en form som passer inn i helheten. Et annet moment er «de fire universitetsdekanene». Det er fint at de er teatrale figurer, men maskene deres fungerer ikke i spill. Maskene ligner litt på gresskar, de er runde og dekker hele hodet til skuespillerne. Det er fint at de er like og gir figurene et anonymt preg, men det fungerer ikke når maskene snakker. Skuespillerne spiller ikke med maskene sine her og da blir uttrykket helt tomt.

Godt teater

Noen små innvendinger til tross, dette er svært godt teater, og en teatralt intelligent oppdatering av Strindbergs stykke. I disse digitale tider er det oppløftende å være i en fysisk teatersal sammen med andre og la seg forføre av fysiske sceneeffekter. Når Agnes til slutt har fått nok av menneskelivet med sin kokte kål, sitt Skamsund, sin fornedrelse og gjentakelse, blir den grønne døra åpnet og gjennom en fysisk spiraltåke og ild løses hun fra det jordiske. Og vi, menneskene, sitter igjen og forstår at så lenge vi har kunsten, drømmen og fantasien er det ikke så synd på menneskene.

Rogaland Teater: Thorvald Steen: DET SISTE FOTOGRAFIET

elinlindberg8
image001
Marko Kanic i Det siste fotografiet, regi;: Anders T. Andersen. Rogaland Teater 2020. Foto: Stig Håvard Dirdal

Publisert på shakespearetidsskrift.no august 2020

Skam, fortielse og verdighet

Thorvald Steens kritikerroste roman fra 2019 er blitt en effektivt fortalt historie i Anders T. Andersens regi på Rogaland Teater. Oppsettinga lykkes i å formidle ei sår familiehistorie preget av hemmelighold og i å skildre livet til mennesker med funksjonsnedsetting rått og ærlig.

Av Elin Lindberg

Thorvald Steen: DET SISTE FOTOGRAFIET – skammens anatomi

Bearbeidet av Anders T. Andersen

Regi og scenografi: Anders T. Andersen

Dramaturg: Matilde Holdhus

Kostymedesign: Kari Hele Gryte

Musikk: Even Stormoen og Espen Hana

Rogaland Teater, 22.august 2020

Hovedpersonen i Det siste fotografiet er navnløs, men det er grunn til å anta at det er mye selvbiografisk stoff her. Stykkets hovedperson har progressiv muskeldystrofi, akkurat som forfatteren Thorvald Steen. Dette er en arvelig sykdom som gjør at musklene gradvis svekkes slik at man til slutt er avhengig av rullestol. Steen har fortalt i et intervju med Dagsavisen for et par år siden at både faren og moren hans benektet at det var noen i familien som hadde eller hadde hatt sykdommen da han selv fikk diagnosen som syttenåring. Det som setter i gang handlingen i stykket er at hovedpersonen (Marko Kanic) får en telefon fra Finn (Espen Hana) som forteller at han er fetteren hans. En fetter hovedpersonen aldri har hørt om. Han får vite at både onkelen og bestefaren – som han aldri har møtt – hadde samme sykdom som han selv. Snøballen begynner å rulle.

Ibsensk

Det ligger nesten et snev av Henrik Ibsen i denne fortellingens struktur og tematikk. Det er et hint av Gengangere. Det ligger en vilje til og et behov for å komme til bunns i en skjult familiehistorie her. Skammen og hemmelighetene skal opp i lyset. Det er hovedpersonen som vil dette, moren (Kirsten Hofseth) har lagt lokk på historien hele sitt liv og ønsker å fortsette med det, men rett før hun dør ved stykkets slutt, åpner hun opp så pass mye at hennes fortielse kan forstås og faktisk muligens tilgis. For henne har det hele tiden handlet om å overleve. Sønnen graver og graver for å få fram så mye av historien som mulig. Datteren Karoline (Mari Strand Ferstad) har også den arvelige sykdommen. Hun fungerer i store deler av stykket som en som intervjuer faren om livet hans og kommer først i slutten fram som en mer selvstendig karakter. Hun har i begynnelsen lite å spille på og det gjør spillet litt tørt her.

Selvfølelse, selvforakt

Stykket tar for seg en familiehistorie og den tar for seg en sykdomshistorie. I sentrum står mannen i rullestol, men vi blir også, på hjerteskjærende vis, presentert for hvordan samfunnet har sett på mennesker med funksjonsnedsetting. Marko Kanic har hele tiden hovedfokuset. Han kommer gående inn på scenen, transformerer seg til en mann med svekkede muskler før han setter seg i rullestolen. Det er effektivt og passe teatralt. Espen Hana og Even Stormoen akkompagnerer solisten Kanic på piano og synth og med replikker som utfyller historien. Strand Ferstad bidrar noen ganger vokalt. Med de tekstløse musikksnuttene bidrar de til å skape et rom for ettertanke og refleksjon. Det skaper fin dybde.

Stykket gjennom presser hovedpersonen på for å komme til bunns i familiehistorien og for å brette ut sitt eget liv og vise den veien han har gått fra selvforakt og et ønske om å dø, til et godt og verdig liv. En av grunnene til at dette kommer opp er blant annet en parallell til onkelen som hadde samme sykdom som han selv. Onkelen Frode meldte seg frivillig som skytter på et skip under andre verdenskrig da han hadde oppdaget at han var uhelbredelig syk. Onkelen trodde ikke selv at han kom til å overleve skytterjobben. Hovedpersonen satte seg også i lignende livsfarlige situasjoner ikke lenge etter at han hadde fått diagnosen. De ønsket begge to på et tidspunkt å dø.

Klassehistorie

Det siste fotografiet er også en historie om en klassereise. Familien er i utgangspunktet velstående, men bestefaren i familien går konkurs og familien må flytte fra villa på Nesodden til fattigstrøket på Oslo Øst, nederst ved Akerselva. Dette er en historie moren aldri har fortalt til sønnen. Hun har fortalt at faren hennes var en fyllik, og at det var derfor bestemoren flyttet fra ham, men sannheten var at han sjanglet fordi han hadde den samme muskelsykdommen som hovedpersonen har. Da bestefaren og onkelen fikk sykdommen fikk de diagnosen syfilis. Dette var en sekkebetegnelse for mange sykdommer på denne tiden. Syfilis var den mest skambelagte sykdommen som fantes. Sett i lys av dette var det kanskje ikke rart at dette ble lagt lokk over.

Arvehygiene

Et tema stykket kommer til å diskutere er etiske spørsmål rundt fosterdiagnostikk. Karoline, datteren i stykket som er 24 år og som har den arvelige sykdommen, er gravid. I dag får kvinner som har arvelig sykdom i familien tilbud om undersøkelser som kan avdekke sykdom hos fosteret. Kvinnen/paret kan bli stilt ovenfor et svært vanskelig valg: skal et barn med arvelig sykdom bli født, eller skal svangerskapet avbrytes? Karoline og kjæresten Göran vil ha barnet, selv om Karoline har sykdommen og Görans foreldre er imot at barnet skal bæres fram. Et av stykkets sterkeste øyeblikk er et sitat av legen Herman Josef Müller fra Man’s Future Birth Right fra 1956:

”Selv om det er en menneskerett å få sine skavanker behandlet med alle de midler

samfunnet har til rådighet, har ingen rett til å overføre så mange genetiske skavanker at

samfunnet får en enda større byrde å bære.”

Denne Müller mottok Nobelprisen ”for sitt banebrytende arbeid innen fysiologi og medisin”. Tildelingen fant sted i 1946, samme år som også Nürnbergrettssaken startet. Han ble samme år kåret til årets humanist i USA. Rystende!

Humanistisk forestilling

Thorvald Steens tekst, og teaterforestillingen som er skapt over den, framstår som et viktig humanistisk prosjekt. Den understreker viktigheten av et samfunn som tar vare på mangfold og som kjemper for at vi ikke skal leve i monokulturer.

På grunn av covid-19-situasjonen var det selvsagt et begrenset antall publikumsplasser i salen. Det er bare slik det må være akkurat nå. Men det var et savn at det ikke kunne vært litt tettere i salen under en slik forestilling som Det siste fotografiet på Rogaland Teater. Det ville nok kunne gitt forestillingen enda mer menneskelig publikumsvarme å spille mot enn det var mulig å få til nå på grunn av smittevernhensyn.

Nationaltheatret: Den kaukasiske krittringen

elinlindberg8
Hanna-Maria Grønneberg og Tone Mostraum i teaterforestillingen Den kaukasiske krittringen på Nationaltheatret, høsten 2020
Foto Øyvind Eide

Publisert på shakespearetidsskrift.no og i Norsk shakespearetidsskrift 4-20

De godes evangelium

Bertolt Brechts Den kaukasiske krittringen på Nationaltheatret er presis og kraftfull i Johannes Holmen Dahls regi av Øyvind Bergs oversettelse. Skuespillerne i den dystre og hjerteskjærende komedien er svært gode og samspilte.

Av Elin Lindberg

Bertholt Brecht: DEN KAUKASISKE KRITTRINGEN

Oversatt av Øyvind Berg. Bearbeidet av Johannes Holmen Dahl

Regi: Johannes Holmen Dahl

Scenografi: Nia Damerell

Kostymedesigner: Ane Ledang Aasheim

Lysdesign: Ingrid Tønder

Komponist: Alf Lund Goboli

Maskør: Hege Ramstad

Dramaturg: Hege Randi Tørressen

Nationaltheatret, Amfiscenen, premiere 16.oktober 2020

Stykkets virkelighet er mørk og speiler verden da stykket ble skrevet, men er dessverre også gjenkjennbar for oss i dag. Bertholt Brecht skrev Den kaukasiske krittringen i 1944 i eksil. Det løfter opp krigens ofre og deres ofte moralske overlegenhet. Stykket stiller blant annet spørsmål om rett, rettferdighet, skyld, straff og riktig soning. Det gir egentlig ingen klare svar, det er opp til publikum å gå ut i verden å gjøre de riktige moralske valgene. Denne folkelige komedien får rollen som narren som på sitt uhåndgripelige vis viser verden de ubehagelige sannhetene gjennom å avkle makta.

Gamle legender

Den kaukasiske krittringen er bygd på eldgamle legender. Den mest kjente er fra Bibelen, 1.Kongebok, kapittel 3, der kong Salomo blir oppsøkt av to prostituerte kvinner som begge hevder at det samme barnet er deres. Salomo sier han vil dele barnet i to med et sverd. Den ene av kvinnene protesterer og sier at den andre kvinnen heller skal ha barnet. Salomo gir så barnet til kvinnen som protesterte – dette er barnets rette mor. En kinesisk legende fra 1300-tallet skal også være en inspirasjonskilde til stykket.

I Brechts stykke er det tjenestejenta Grusje (Hanna-Maria Grønneberg) som redder barnet Michel etter at Guvernøren er drept og Guvernørfrua (Amina Sewali) er rømt. Grusje ofrer alt for den lille gutten. Hun flykter med det vesle, uskyldige barnet mens hun har terrorister i hælene. Når krigen er over, blir spørsmålet: Hvem er guttens riktige mor – hun som har ofret alt for ham, eller hun som rømte? Hanna-Maria Grønneberg er sterk og trassig, smart og standhaftig som det gode menneske – et menneske som handler moralsk riktig i en skitten, brutal verden. Øyvind Bergs røffe språklige tone kler Brechts stykke, oversettelsen hans er som vanlig stødig og god.

Teater og rettssal

I disse tider med den pågående saken mot Laila Bertheussen er teater og juss spektakulært sauset sammen. Brecht brukte faktisk teatersalen som modell for sin måte å lage teater på. Rettsakens dramaturgi med sin dialog og sine avgjørelser lå til grunn for hans dramatiske metode. I stykkets første del er hovedpersonen tjenestejenta Grusje og hennes moralsk riktige handling. I andre del er det det landsbyskriveren Azdak (Jan Gunnar Røise) som kommer i fokus. Han bekjenner at han har hjulpet en flyktning som viste seg å være den tyranniske guvernøren. Han har vist medynk og medmenneskelighet, men han har også vært naiv og blitt lurt. Han krever seg selv dømt, men ender opp med å bli dommer selv – et folkelig og karnevalistisk grep. Jan Gunnar Røise spiller Azdak som en rommelig figur. Han er en gjøgler og en sann mann av folket. Er han pålitelig – eller er han ikke? Det er det opp til oss som publikum å svare på.

Mørkt og brutalt

Dualisme preger ikke bare stykket, men også scenerommet på Nationaltheatrets amfiscene. Golvet er dekket av noe som ser ut som små, svarte plastbiter. Det minner om kull, men er som et mykt teppe. Det gir et dystopisk preg at menneskenes verden er fullstendig dekket av plast. Bak på sceneveggen henger en sirkel konstruert av lysrør. Denne store sirkelen lyser hvitt mot oss hele forestillingen gjennom. Scenerøyk bryter nå og da opp det visuelle, men scenografien er gjennomgående mørk og manende. Kostymene er i svart og fungerer godt. Skuespillerne går stedvis ut og inn av roller med enkle kostymeskift. Det dempede og lite prangende kler stykket.

Enkelt og musikalsk

De åtte skuespillerne er på scenen hele tiden, det er også musiker og komponist Elisabeth Mørland Nesset. Hun spiller slagverk. Noen steder akkompagnerer hun, andre steder er det tydelig at musikken er sidestilt med de andre sceniske elementene. Hanna-Maria Grønneberg knytter an til Brecht-tradisjonens sangstil, hun synger godt og særegent, enkelt og presist. Jan Gunnar Røises musikalske uttrykk er også enkelt og presist, han knytter sitt musikalske bidrag til rollefiguren Azdak på en fremragende måte. Det er varme midt i elendigheten, samtidig som rollefiguren beholder sitt uforutsigbare uttrykk.

Vellykka helhet

Oppsetninga er blitt et godt og helhetlig verk. Det forurolige som ligger i materialet kommer fint fram. Komposisjonen er renskåret og godt balansert. Skuespillerne er svært gode, alle som en. Det er en nytelse å oppleve så godt skuespillerhåndverk som vi får her. Enkeltprestasjonene er gode og samspillet musikalsk og lekent. Dette er godt teater.

Stykket lar oss ikke glemme at det finnes krig og en evig strøm av flyktninger og krigstraumatiserte mennesker. Det finnes de som profiterer på krig. Det finnes umoral og grusomhet. Det finnes ondskap. Men Johannes Holmen Dahl, skuespillerne og det kunstneriske laget hans viser gjennom stykket at det finnes håp. Det er håp for de gode. Det finnes også en skakk form for rettferdighet i verden. Brechts stykke er så mørkt, så mørkt, vi har på en måte mistet håpet om et noe godt kan skje, at en historie kan ende godt, men stykket minner oss på at vi aldri må gi opp håpet – for gode ting skjer!

De ultimate: Ny norsk dramatikk

elinlindberg8

Publisert på shakespeare.no juni 2020

Sporty stunt

De ultimate har som mål å sette verdensrekord i å presentere ny norsk dramatikk. De enkle iscenesettelsene avslører både sterke og svake sider ved tekstene. Prosjektet er et samarbeid mellom Vega Scene og Dramatikkens hus.

Av Elin Lindberg

Oda Fiskum: DOMEN

Fredrik Brattberg: PIL-OG-BUE-GUTTEN

Marta Huglen Revheim: BESTEFARSTOLEN

Malmfrid H.Hallum: LEIEBOEREN

De ultimate består av Line Heie Hallem, John S. Kristensen, Sebastian Skytterud Myers og Christina Sleipnes

Vega Scene fredag 5.juni 2020

Det spilles alt for lite ny norsk dramatikk på norske scener, så denne presentasjonen av noe av den dramatikken som finnes, er absolutt velkommen. Korona-pandemien har bremset prosjektet litt. Målet til De ultimate var å sette i scene rekordmange stykker i løpet av ett år, men på grunn av omstendighetene er det blitt til denne visningen og til en planlagt visning i desember. De ultimate vil jobbe innfor noen dogmer de selv har satt: De skal sett opp så mange stykker som skuespillere klarer å lære seg teksten til på kort tid. Stykkene skal ikke ha vært satt opp før. De skal bare bruke det som er tilgjengelig i scenerommet.

Stykkene

De stykkene gruppen har valgt til denne visningen er skrevet av erfarne dramatikere. Tre av stykkene er helt ferdige, ett er under arbeid. Visningen av stykkene, presentasjonen av prosjektet og samtalen med dramatikerne etterpå var behagelig effektivt utført. Salen var smittesikret ved at publikum ikke satt for tett og ved at publikumsverter styrte publikums inn- og utgang. Skuespillerne møtte stykkene lekent og enkelt. De utfordrer ikke stykkene særlig teatralt, men lar teksten hele tiden være det bærende elementet. Den enkle iscenesettelsen blir mest som en presentasjon av tekstene og tydeliggjør det potensialet som eventuelt ligger i dem. Dette står som prosjektets hovedanliggende.

Domen

Det første stykket som presenteres er Domen av Oda Fiskum. Fiskum er dramatiker og sinolog. Hun startet den første profesjonelle kinesisk-europeiske teatergruppa i Kina. Stykket hennes Ibsen in One Take gjestet Ibsenfestivalen på Nationaltheatret i 2014. Fiskum bor i Stockholm og underviser ved Biskops Arnö-skolen. Hun har samarbeidet mye med Dramatikkens hus og stykkene hennes er blitt spilt i mange land. For tiden er hun aktuell med forestillingen Beintørr ved Riksteatret i Sverige.

Domen er ikke et ferdig arbeid. Vi møter to personer: Domkantoren (Line Heie Hallem) og Lo (Sebastian Skytterud Myers). Stykket skal handle om en katedral som stikker av fra byen sin. Det skal bli et helaftens stykke for to personer. I første scene skal det digre orgelet i katedralen stemmes. Det er en nærmest umulig oppgave siden orgelet har 1500 piper – den største ti meter lang og: «den minste får plass i munnen min», sier Lo. Teksten er mer indre dialog – mer prosa, enn dialogbasert dramatikk. Dette gjør foreløpig at stykket framstår som nokså statisk og krevende å iscenesette. Noen av bildene teksten framkaller er svært gode, mens andre er i overkant pompøse og noe hule. Passasjen hvor en ni-åring sammenligner en perfekt stemt fiolin og heroin virker noe søkt, men stykket rommer også flotte passasjer som: «Men i mellomrommet mellom tonen Ass og tonen Aiss ligger et helt osean av forskjellige vibrasjoner som alle heter “A”». Favorittformuleringene ble disse, der vi får et frampek mot at katedralen skal stikke av: «Midtskipet dupper i det tykke lyset fra nattsola» og «[l]ivet forsvinner bak meg, midtskipet legger fra kai».

Pil-og-bue-gutten

Fredrik Brattberg er kanskje den mest renommerte av kveldens dramatikere. Han er nettopp nominert til Heddaprisen for beste scenetekst med Sørsiden som ble spilt på Den Nationale Scene. Brattbergs stykker er oversatt til rundt 20 språk og iscenesatt i like mange land. Han har vunnet flere priser, blant annet Ibsenprisen.

            Denne kvelden får vi utdrag fra Pil-og-bue-gutten. Her møter vi Faren (John S. Kristensen) og Moren (Line Heie Hallem). Vi følger dem fra de skal ha barn til sønnen flytter hjemmefra. Scenene går kronologisk fra graviditet til nyfødt, til skolealder og til sønnen som ungdom. Moren og Faren får til stadighet besøk av et nabopar (Sebastian Skytterud Myers og Christina Sleipnes) som forteller den samme historien på nesten samme måte hver gang. Det er en enkel historie om alle foreldres mareritt: at barnet deres dør. Dette repetisjonsgrepet er kjent i Brattbergs dramatikk. Brattberg, som også skriver musikk, sier selv i samtalen etterpå at repetisjoner er grunnfundamentet i musikk, repetisjoner som utvikler musikken. Også stykket utvikler seg gjennom repetisjonene. De ultimate leker stoffet fram, det gjør stykket i overkant lett. For å lykkes med stykket bør man nok finne en god balanse mellom tragedien og komedien i stoffet.

Bestefarstolen

Marta Huglen Revheim er utdanna på Filmskolen i Lillehammer. Hun skriver mest for film og tv. Hun har blant annet skrevet manuset til kortfilmen Fucking Norway som ble produsert av Barbosa Film. Bestefarstolen ble plukket ut til Dramatikkens hus sin barnedramatikksatsning, det er nylig blitt oversatt til tysk av Ulrike Kort ved Theaterverlag Hofmann-Paul.

            Bestefarstolen handler om barnet Helena (Line Heie Hallem) som får en hamster (John S. Kristensen) når foreldrene (Sebastian Skytterud Myers og Christina Sleipnes) på en klumsete måte forteller at Helenas kjære bestefar er gått bort. Helena prøver, sammen med sin nye venn hamsteren, å finne bestefaren. I stykket leter de under havet, der de treffer rare fisker og dyr. De leter i Leningrad, de de treffer et postbud. De oppsøker bestefars kjæreste. Og de reiser til Island for å lete og treffer en pussig islandshest.

            Det er scenen med postbudet i Leningrad som De ultimate viser. Postbudet (Christina Sleipnes) er rasende og frustrert. Hun har ikke bare mistet mye av jobben sin på grunn av at alle bruker e-post, men også selve bokstaven «e». Det er et lekent grep, men det krever mye skuespillerarbeid å framføre replikkene uten denne viktige bokstaven. Dette er nokså klassisk barneteater, nesten litt gammeldags. Men det er godt dramatikerhandverk. Språket er lekent. Publikum involveres – de må rope ut ord som begynner med «e» for at stykket skal gå videre. Postbud-scenen ble kanskje litt i lengste laget slik De ultimate presenterte den.

Leieboeren

Malmfrid H.Hallum er en erfaren dramatiker med 20 dramatiske verk bak seg. Hun har fått flere priser for stykkene sine, blant annet Ibsenprisen for Solveigs 2.sang i 2014. I år har hun dramatisert Jonas av Jens Bjørneboe i Mari Vatne Kjelstadlis regi for Kilden Teater.

            Leieboeren er bygd på romanen Leigjandinn av den islandske forfatteren Svava Jakobsdottir. Romanen kom ut i 1969 og ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i 1970. Det er vanlig å lese romanen som en allegori over undertrykkelse av kvinner og små nasjoner. De ultimate viser første del av stykket. Her møter vi Kvinnen (Christina Sleipnes) og Mannen John S. Kristensen) som bor i en liten leilighet.  Den Fremmede (Sebastian Skytterud Myers) kommer med kofferten sin og bare flytter inn uten noe om og men. Utover i stykket blir stemningen sakte, men sikkert, mer og mer trykket og ubehagelig. Et godt stykke for tradisjonelt kammerspill, men også med potensiale for mange teatrale tolkninger.

Lovende prosjekt

Det er et prisverdig prosjekt å presentere ny norsk dramatikk på en slik enkel og ujålete måte – all honnør både til De ultimate, Dramatikkens hus og Vega scene. Det er bare å glede seg til De ultimates neste stunt og håpe at de når målet sitt om å sette verdensrekord i å presentere ny norsk dramatikk. Og så kan vi håpe på at teatrene får med seg at denne dramatikken finnes og velger å sette opp dette i stedet for å sette opp nok en dramatisert populær roman.

Prosa: Anmeldelse av Hyldig: Ibsen og norsk teater. Del 1, 1850-1930 og Drude von der Fehr og Siren Leirvåg: Teater som betyr noe Hendelse, tenking og tilbud

elinlindberg8

Publisert i Prosa 6-2019

Hyldig, Ibsen og norsk teater.png

Keld Hyldig:

Ibsen og norsk teater. Del 1, 1850-1930

Vidarforlaget, 2019

Drude von der Fehr, Siren Leirvåg 2019.jpg

Drude von der Fehr og Siren Leirvåg:

Teater som betyr noe

Hendelse, tenking og tilbud

Vidarforlaget 2019

 

Er alt teater politisk?

Keld Hyldig skriver grundig og medrivende om den tidlige Ibsen-tradisjonen. Drude von der Fehr og Siren Leirvåg skriver intenst utforskende om samtidsteater og samtidsdramatikk. Det er ikke så ofte at det gis ut solid teaterlitteratur i Norge, derfor er begge bøkene viktige og kjærkomne bidrag til faglitteratur om norsk teater

 

Av Elin Lindberg

 

Teater er som kjent øyeblikkets kunst. Teater trenger et sted, tid og noen mennesker. Etter at teaterhendelsen er ferdig, er det som Hamlet sier i sin sluttreplikk: «The rest is silence». Når flere aviser, blant dem toneangivende Morgenbladet, nå kutter drastisk ned på teaterkritikkene, blir denne stillheten øredøvende. Teateranmeldelser henger sammen med teaterhendelsen, de er den viktigste dokumentasjonen på det som har funnet sted.

Ibsen og norsk teater av Kend Hylding er den første av to bøker om Ibsen-tradisjonen i norsk teater. Her tar han for seg Ibsen-forestillinger i perioden 1850-1930. Hyldig er i tillegg til å være faglitterær forfatter også teateranmelder, han publiserer jevnlig i Norsk Shakespearetidsskrift. Han har en doktorgrad i teatervitenskap fra 2000 med en avhandling om Ibsen og Nationaltheatret 1899-1940.

Hyldig baserer seg i stor grad på teateranmeldelser når han gjør sine grundige oppsetningsanalyser

Hyldig viser hvordan spillestilen i norsk teater har utviklet seg. I starten på det borgerlige teatret i Norge sto skuespillerne foran på scenen og nærmest poserte, mens de deklamerte teksten – slik det var vanlig i for eksempel det franske teatret. Årsaken var rett og slett at bare framscenen var belyst.

 

 

Kontekst-sensitivitet

I boka Teater som betyr noe. Hendelse, tenking og tilbud vil Drude von der Fehr og Siren Leirvåg presentere ideen om at teateret er spesielt godt egnet til å uttrykke det som står på spill i sin egen tid . Drude von der Fehr er professor emerita i Allmenn Litteraturvitenskap ved UiO. Hun har i de siste årene vært særlig opptatt av tverrfaglige problemstillinger i skjæringspunktet mellom litteraturvitenskap og biologi, religion, filosofi og teatervitenskap. Siren Leirvåg er ansatt som utdanningsleder ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved UiO. Hun har skrevet lærebok og publisert artikler om scenekunst i norske og internasjonale bøker og tidsskrifter.

I denne boka har de   vært opptatt av teatret etter 1960. Utgangspunktet deres har vært den skrevne dramateksten. Det kan kanskje virke selvsagt, men det er det ikke.

Von  der Fehr og Leirvåg understreker at teatret, og teatervitenskapen, i lengre tid har forsøkt å frigjøre seg fra den dominerende teaterteksten. Derfor ser de på det å vende tilbake til teaterteksten som en fornyelse .

Forfatterne av begge bøkene er opptatte av å sette dramatekster i kontekst. Hyldig blir i sine oppsetningsanalyser mer nærsynt enn von der Fehr og Leirvåg. Jeg savner et enda videre perspektiv  på tida og samfunnet, men på den andre siden – boken hans er enormt omfattende, det er kanskje rett og slett ikke plass til å undersøke konteksten bredere i denne sammenhengen.

 

Bråk om scenespråk

Teateret var sentrum for det som sto på spill i samtiden under etableringa av norsk skriftspråk. Hyldig skriver grundig og etterrettelig om de teaterhistoriske forutsetningene for teater i Norge. Det offisielle teatret i Norge vokste fram fra dramatiske selskap som var etablert i flere byer tidlig på 1800-tallet, og fra omreisende danske teatertrupper. Dansk var scenespråket i det borgerlige teateret. Mange var opptatte av å skape et nasjonalt, norsk språk. Temperaturen var høy, slåsskamper og pipekonserter var det flere av.

En av de viktige aktørene var Bjørnstjerne Bjørnson. Han var fra årsskiftet 1855/56 fast teateranmelder i Morgenbladet. Rundt uroppførelsen av Henrik Ibsens stykke Gildet på Storhoug på Christiania Theater ble det en kontrovers rundt norsk dramatikk som ble opptakten til «Teaterslaget». En dansk skuespiller var blitt engasjert, og det førte til demonstrasjoner. En mengde «pipere» ble mobilisert. På signal fra Bjørnson satte de i gang med vedvarende piping da den danske skuespilleren kom på scenen. Det blir håndgemeng og slåssing, politi og pågripelser. Bjørnson skal selv ha banket opp en person som var sendt for å banke ham. Det ble demonstrasjonstog til Stortinget og Bjørnson holdt tale. Det gikk altså livlig for seg.

Teaterslaget ble, ifølge Hyldig, et viktig vendepunkt for en nasjonalisering av teater- og kulturlivet i Christiania. En ting som kan virke noe kuriøs i dag, er at Bjørnson foreslo å bruke bergensk som scenespråk i Norge. Bergensk var et etablert norsk borgerlig byspråk, og flere av de mest kjente skuespillerne på Bjørnsons og Ibsens tid var fra Bergen. Østlandsk ble sett på som for vulgært.

 

Handke, pris

I Teater som betyr noe ser von der Fehr og Leirvåg nøye på Peter Handkes dramatikk og på den debatten som fulgte sist Handke fikk en viktig pris , nemlig Den Internasjonale Ibsenprisen i 2014. Nå blir han tildelt Nobelprisen i litteratur. Handke er, som kjent, kontroversiell fordi han blir oppfattet som ultranasjonalistisk og proserbisk. Hans tale under begravelsen til krigsforbryteren Milosevic er noe av det som blir holdt fram og sterkt kritisert. Gyldendal Norsk Forlag ga ut boka Handkedebatten i 2015, her skriver blant annet Aslak Nore: «Kan Ibsenprisens jury være bekjent av at prisen i år tildeles en forfatter som i 20 år har bagatellisert folkemord og pleid nær kontakt med serbiske krigsforbrytere?» Det spørs om ikke Handkedebatten leses igjen i disse tider.

 

Det er jo en grunn til at Peter Handke får priser, litteraturen hans har svært høy kvalitet. Som dramatiker har han betydd mye. Von der Fehr og Leirvåg viser hvordan hans første tekst for teater, Publikumsutskjelling fra 1966, går rett inn i et grunnleggende spørsmål i teatret: Hva er teatrets forhold til virkeligheten? Forfatterne skriver at ifølge Handke er det kun det som skjer med tilskuerne i teatret, her og nå, som er det viktige. Handke står for en kritikk av det dramatiske teatret – nettopp det teatret Hyldig skriver om i sin bok. Von der Fehr og Leirvåg lister opp seks punkter som denne kritikken består av: «Iscenesettelsen skal ikke ha noen handling, aktørene på scenen er ikke karakterer, talen er ikke dialogisk, språklogiske regler følges ikke gjennomgående, ikke skuespillerne, men publikum er subjekter i teaterhendelsen, og iscenesettelsen har ingen «som om» karakterer».

 

Teater og politikk

Både Keld Hyldigs bok og boka til Drude von der Fehr og Siren Leirvåg argumenterer for at alt teater som betyr noe, er politisk. Da Henrik Ibsen skrev Gengangere i 1881, var det ingen europeiske teatre som ville sette det opp. Stykket hadde urpremiere i Chicago. Den første som satte stykket opp i Skandinavia var teatermannen August Lindberg, som selv spilte Osvald. Denne oppsetninga kom på gjestespill i Norge, forteller Hyldig. Oppsetninga rystet offentligheten. Betydde den noe, og var det politisk teater? Ja.

For å forstå oss selv og tida vi lever i, trenger vi bøker som ser teaterhistoria fra vår egen samtid, slik Hyldigs bok gjør. Og vi trenger bøker som grundig analyserer samtidsdramatikken, slik von der Fehr og Leirvåg gjør. For å skrive om på tittelen til von der Fehr og Leirvåg: dette blir bøker  .