Stikkord: Elin Lindberg

Figur i Fossekleiva: La Manékine med La Pendue

elinlindberg8

publisert i Ånd i hanske 2025, unima.no

Elin Lindberg – 21. oktober 2025

Foto: La Manékine med La Pendue er berørende og poetisk figurteaterkunst

Stor figurteaterkunst

La Manékine, den seneste forestillinga til Compagnie La Pendue, er en demonstrasjon av hva godt figurteater er. Arbeidet er svært presist og profesjonelt utført på alle plan, det er poetisk, har tematisk dybde og det framføres med en spilleglede som gjør oss svært berørte.


Det franske figurteaterkompaniet La Pendue arbeider i en figurteatertradisjon som har urgamle røtter. De jobber med den tradisjonelle pulcinellafiguren, de forteller historier hentet fra eventyr og mytologi og både med spillet og med musikken klarer de å holde på publikum oppmerksomhet og interesse. Og de fornyer tradisjonen slik at den kjennes svært levende med et samtidig scenisk uttrykk. La Pendue har tidligere sagt at de ønsker å nå inn til menneskene på en sjamans vis, de ønsker å påvirke livene våre. Med denne intensjonen starter de også La Manékine. De ønsker at vi som publikum skal ha opplevd noe gjennom teaterforestillinga som gjør at vi er nye mennesker når vi går ut fra den. Dette er svært ambisiøst. De ligner på Antonin Artauds tanker om grusomhetens teater, der teater skal føre til en renselse, katarsis, gjennom å være vitne til noe brutalt alvorlig. Og sannelig klarer ikke La Pendue akkurat dette. Og det er svært, og sjeldent, godt gjort.

Et gammelt eventyr

La Manékine er bygd på et folkeeventyr som er en del av samlinga til brødrene Grimm. Det handler om mølleren som uforvarende lover bort datterens hender til djevelen mot å bli ustyrtelig rik. Og datteren går gjennom mange prøvelser. Djevelen er alltid ute etter å lure henne. Men det ender som eventyr flest, hun får både kongen, kongeriket og et kongelig barn.

Scenen er en svart platting. Bak er en stor skjerm til å vise tekst og bilder. På den ene siden av plattingen er det et rekvisittlager, på den andre siden sitter enmannsorkesteret Martin Kaspar Orkestar. Det er Estelle Charlier som gjør det meste av figurspillet. Hun bruker hånd-dukker, masker og dukker der hun bruker deler av sin egen kropp i tillegg til en maske. Figurarbeidet – og det fysiske skuespillerarbeidet – er svært variert og virtuost. I tillegg til figurer og fysisk spill, brukes projeksjoner av karakterene på skjermen bak scenen, de er spilt av Estelle Charlier og Martin Kaspar Orkestar. Hovedfargene er svart og hvitt. Det hele har et kult og litt gotisk preg.

Foto: La Pendue. Estelle Charlier med djevelen med innebygd røyk og mølleren. Martin Kaspar Orkestar bak.

Kunst og presisjon

Det er sjelden jeg opplever figurteater på dette kunstneriske nivået. Det er flere grunner til at La Pendue er et ledende figurteaterkompani. Det grunnleggende er at de som står bak kompaniet har en solid skolering i bunn. Både Estelle Charlier og Romuald Collinet som etablerte kompaniet i 2003, er utdanna ved den legendariske figurteaterskolen i Charleville-Mézières (Ecole Supérieure Nationale des Arte de la Marionnette). For å prestere på dette nivået kreves det at utøverne har trent og jobba med både figurer og fysisk teaterarbeid systematisk i mange år. Det understreker hvor viktig det er med utdanning for å bli en seriøs og dyktig figurteaterutøver. Det sceniske arbeidet er fullt av små detaljer som alle stemmer overens. Det dramaturgiske arbeidet er også godt gjennomført. I en tradisjon som dette som er i slekt med det teatret som ble framført på torg i byer og landsbyer i årtider, er hovedregelen: Du skal ikke kjede ditt publikum. Det er svært viktig at du hele tiden passer på at det er noe spennende å vente på, du må ikke miste publikums oppmerksomhet. Tempo og timing er viktig her. Og ja, det utfører La Pendue med bravur. Charlier viser seg også å være en dyktig tryllekunstner.

Lys og mørke

Grunnfargene er som nevnt, svart og hvitt. En tendens i figurteater på scene er at forestillingene ofte er mørke. Mørket, eller det svarte, er med på å framheve figurer, dukker og sceniske elementer. Dette kan av og til også ha en søvndyssende effekt. Men ikke hos La Pendue. Her fungerer de lyse projeksjonene av karakterene ute i det fri som en fin kontrast til nærværet på scenen. De hvite maskene og de lyse jordene i bildene som projiseres, utvider fortellinga for oss. Charlier bruker «falske tenner» – en slags tann-maske som gjør at hun ser noe tannlaus ut. Det påvirker måten hun snakker på, hun lesper, men har utmerket diksjon. Hun har svart frakk og filthatt. Hun spiller fortelleren – som ligner en fordums omreisende gjøgler – og gartneren vekselsvis med at hun fører figurene og selv spiller møllerens datter med hvit helmaske. 

Martin Kaspar Orkestar spiller mange instrumenter – saksofon, klarinett, trekkspill og slagverk, og han bruker stemmen som instrument. Han gjør også maskespill og skyggespill bak skjermen Musikken er sømløst integrert. Den støtter, utvider og understreker handlingen og det sceniske spillet. 

Folka i La Pendue er ikke bare håndverkere, de er virkelig kunstnere. De makter å få fram noe dypt menneskelig i fortellingen sin. Dette er stor poesi. De ryster oss, fordi historien er mørk og de tar oss med inn i det mørke – inn i ensomhet og utenforskap og utsatthet. Og de klarer å vende fortellingen slik at det vi sitter igjen med er godhet og glede – og stor kjærlighet.

Tusen takk til La Pendue for La Manékine!

Publisert 21.oktober 2025

Tekst av Elin Lindberg

LA MANÉKINE
av Compagnie La Pendue

Med Estelle Charlier & Martin Kaspar Orkestar

Konsept: Estelle Charlier
Musikk: Martin Kaspar Orkestar
Regi: Estelle Charlier & Romuald Collinet
Tekstbearbeidelse: Romaric Sangars
Lys og teknisk ledelse: Anthony Lopez
Lyd: Andi Luchsinger
Foto: Le Monde d’Aurore, Estelle Charlier, Martin Kaspar Orkestar
Konstruksjon Anthony Lopez, Andi Luchsinger, Estelle Charlier, Martin Kaspar Orkestar & Romuald Collinet
Kostymer: Estelle Charlier, TMG – Atelier de confection de costumes : Yolande Taleux, Justine Pitarch & Sarah Rodrigues,
Øye utenfra: Sarah Charlier
Videoredigering: Pavlína Vimmrova

Figur i Fossekleiva, 18.oktober 2025

Go Figure! 2025 Festival for figurteater og visuell scenekunst i Oslo

elinlindberg8

Publisert i Ånd i hanske 2025 på unima.no

Bilde fra Prepp. Foto: Hanne Nygaard

Go figure! GO, GO, Go!

Go Figure 2025 er over for denne gang. Det ble en festival med stor bredde og med høy kunstnerisk kvalitet. Norsk figurteater fikk vist seg fram og flere gjestespill understreket festivalens samarbeid med internasjonalt figurteater.

Mange av forestillingene ble vist på Kloden Teater som er blitt en viktig scene ikke bare for teater for barn og unge, men et sted med nysgjerrighet på hva teater er og kan være. At Go Figure! med sin evne til å nettopp vise forestillinger som undersøker figurteatrets og det visuelle teatrets mange mulighetsrom spiller her, er helt på sin plass. Go Figure! kunne gjerne også fått vist seg på institusjonsteatrene. Forhåpentligvis blir det muligheter for det under kommende versjoner av festivalen. Her kan man jo se til Fimfa-festivalen i Lisboa i Portugal. Der er byens institusjonsteatre er smarte nok til å involvere figurteateret under festivalperioden.

Årets Go Figure! hadde fokus på barn og unge, men forestillingene hadde ingen øvre aldersgrense slik at de passet for alle. Og publikum strømmet til. Puppet Punch ble et høydepunkt med sine fantastiske humoristiske og presise kabaret-nummer. Etter endt festival sitter jeg igjen med mange gode teaterøyeblikk.

Stor, myk kunst

Go Figure! starta en regntung søndag første juni. Det gjorde festivalen med Dansekompaniet Landing og forestillinga Makker. Landing som består av Sigrid Kopperdal, Venke Sortland, Ida Gudbrandsen og Magnus Myhr, skaper dansekunst for spesifikke steder og målgrupper. Verkene deres er ofte interaktive – det er også Makker som de viste under Avslappa program. Makker er ei forstilling som Landing har laget for ungdommer med funksjonsnedsettelser.

Den har plass til sju publikummere per gang. Jeg blir møtt av en av de tre danserne (Sigrid Kopperdal, Venke Sortland, Ida Gudbrandsen). Hun spør hva jeg heter og leder meg inn i scenerommet til plassen min. Og det er Wow! Så fine publikumsplasser! Jeg får en U-formet stor lomme-bue å sitte i. Disse bananbuene er dekket av mykt stoff og forseggjort med detaljer av små perler, blomsteraktig dekor og fuskepelsbiter, blant annet. Disse buene står i en sirkel når vi kommer inn i rommet, de er en kunstopplevelse i seg selv. Vi setter oss godt til rette. Alt er mykt og fint. Så begynner de tre danserne å lage rytme med føttene. De har på seg svarte dansejoggesko, og bukse og topp i et glinsende materiale. De danser etter den tramperytmen de selv lager. De varierer mellom å følge hverandre i tett gruppe til lange hopp, til høye hopp. Rytmen er interessant å følge fra min lille hule. Neste sekvens er at de tar tak i hver sin «banan» og vipper oss sakte langt bakover. Til slutt blir jeg liggende med beina rett opp i lufta i bananen min. Så ruller de seg fram på hvert sitt rullebrett, vipper bananen over på brettet og kjører oss rundt. Det er som å sitte i radiobil – så gøy! Vi smiler og vinker til dem vi kjører forbi. Så blir vi plassert på rekke, så veltes bananen slik at vi får vår lille hule, eller hytte. Vi kryper ut og nå har flere begynt å klatre på velurfjellene som er blitt skapt. «Det var litt vanskelig å komme opp, men det var verdt det», er det en av publikummerne som sier.

Forestillingen spilles ellers på skoler gjennom DKS, men det er svært viktig at slike forestillinger også spilles på vanlige teatre og slik som her – på festival. Dette er det bare å heie på, for dette er et trygt, tøft og solid stykke kunstnerisk arbeid.

Plakat Makker: Camilla Wexels Riser

Ja, maskiner er enkle…

Det er den belgiske danseren og koreografen Ugo Dehaes som står bak Simle Machines. Det er en «lecture performance», altså en blanding mellom forestilling og foredrag. Publikum blir plassert rundt et stort bord. Over bordet er det et lite tak av metallbjelker med tekstil over. Det ser ut som om det er luker i bordet, så her regner vi med at noe skal sprette opp i god gammel troll-i-eske-stil. Lyset er dempet, og Ugo Dehaes som sitter i midten på en av langsidene ved bordet ønsker oss velkommen. Han forteller hvem han er, om sitt arbeid som koreograf og om at under pandemien stoppet alt opp og han begynte å jobbe med roboter som dansere. Robotene hans blir født fra kokonger. Ugo oppbevarer dem i pappesker. Han tar dem fram slik at vi kan kjenne på den seige silikonhuden på larvene. Noen utvikler seg til firfotinger med øyne og svart sveis, de er faktisk ganske søte. Fra taket kommer noen slangeformede maskiner dansende. Ugo forteller om et anstrengende arbeid med å programmere robotene – det er mye matematikk. Rundt oss i scenerommet er det glassmontre, det minner om et museum. I montrene er det forskjellige roboter som du kan manipulere, eller få til å kopiere bevegelser. I en monter er eksemplarer av roboter lagt på formalin slik at de skal bevares for ettertiden som utdødde dyr på zoologiske museum er det. Jo, det hele er sjarmerende og interessant, men med meg skjer det noe som ofte skjer meg i møte med KI – jeg blir så trøtt. Hvorfor er det slik? Det kan være fordi det hele er litt vel forutsigbart. Det ligger jo en ironi i at denne svært ettertraktede danseren og koreografen lar robotene gjøre jobben sin, det er også litt trist. Det er mennesker som har programmert robotene og satt dem i en kontekst, men jeg klarer ikke helt å interessere meg for dem, til det blir de for sjelløse.

Gull

Noe helt annet er det med Trio Oro (betyr det gull-trioen?) – dette er lys levende musikere. De er Go Figure! sitt faste festivalband og de spiller små konserter i forkant av forestillingene, er musikerne under Puppet Punch og har konsert under Avslappa program. De er svært dyktige musikere med masse sjarm, og de skaper en god og varm festivalstemning og får alle i godt humør. De spiller alt fra Prøysen-viser til folkemusikk fra all verdens hjørner. Vi tramper takta og får lyst til å danse, og vi smiler og føler oss oppløftet. Virkelig finfint!

Prepp

Tirsdag var det tid for Prepp av Frontfigur. Oppmøtested var Akershus festning. Forestillinga skulle spilles i Blykjelleren. Kartet som var lagt ut var umulig å forstå, men jeg sykla ned og traff heldigvis festivalsjefen sjøl, Torunn Tusj, og hun hjalp meg fram. Det er en trend for tida å spille teater på uventede steder. Både innen det frie feltet og ved institusjonsteatrene inviteres publikum inn på badet eller i stua i private leiligheter, eller som her inn i rom med hvelvede tak på Akershus festning. Og spillestedet fungerer faktisk svært godt. En kappekledd gjeng ønsker oss velkommen og leder oss inn i Blykjelleren. Oppdraget publikum får er å kåre den beste prepperen. Først møter vi en pelskledd figur som poserer kattekvinneaktig rundt oss. Er hun en slags influenser? De to neste er figurer som kommer ut av et gråpapirkledd hull i veggen. De hoster og virker svake og døende. «Vann planten!» hoster de fram og en publikummer gjør den jobben og vanner en liten plante ved veggen. «Plant dette frøet!» En publikummer deler ut frø fra en kurv. Vi føres videre inn i Blykjelleren, innover en gang og ned ei trapp til et hvelvet rom. Der møter vi den svære Bingo-dama som det må tre figurspillere til å føre, til ekte bingo der alle får premie. Etterpå står vi tett sammen i et bittelite rom der Koserne ligger. De er to amorfe kropper i pels og kosestoff og koser seg glugg i hjel der de ligger og ruller seg blant puter og myke tepper. Alle blir i godt humør. Og så er det videre til et nytt rom der en sympatisk, ung gamer inviterer til spilling og brus i sin lille hule. Vi har altså fem kandidater, og vi stemmer på den vi synes er den beste prepperen. Denne gangen var det Koserne som gikk av med seieren. Prepp er en veldig sympatisk interaktiv forestilling. Den har fart og overraskende effekter, den er delt inn i elementer i akkurat passe lengde – og den fikk altså alle i godt humør. Alvoret i bakgrunnen for at det er så mye snakk om prepping for tida, kommer ikke fram, men som teateropplevelse er Prepp strålende. Den gir faktisk håp!

Pils og preik

Under festivalen var det også invitert til Pils og Preik-samling. I løpet av vinteren har det vært flere samlinger på Kloden Teater for å kartlegge og tydeliggjøre behovene i det frie scenekunstfeltet. Bakgrunnen er at det i dag ikke lenger finnes en medlemsorganisasjon for de frie sceniske kompaniene og enkeltmannsforetakene, og ingen som har mandat til å være feltets stemme. Det nærmer seg 50 år side Teatersentrum ble etablert, det ble etter hvert til Danse- og Teatersentrum, men med etableringen av PAHN opphørte organisasjonen som en egen medlemsorganisasjon for kompaniene i det frie feltet. Å opprette en ny medlemsorganisasjon, der man samarbeider med PAHN, er virkelig viktig i disse tider der kulturlivet lever under svært usikre forhold. Det er å håpe at dette blir en demokratisk organisasjon som løfter forskjeller og fellesskap i det profesjonelle frie teaterfeltet til en sterk og tydelig stemme.

Ja, vi elsker fisk

For en herlig kveld med Puppet punch! På Kloden var det stappfullt. Trio Oro med forsterkninger og Wakka Wakka med figurteaterutøvere fra Skottland, Finland og Norge spilte en kabaret basert på den tre dagers workshopen til Wakka Wakka som ble gjennomført under festivalen. Bakgrunnen for Puppet Punch er at MANIPULATE ARTS-festivalen i 2024 arrangerte en internasjonal kunstnerutvekslig – dette er en forlengelse av denne. Resultatet fra workshopen ble akkurat det vi håpet: helt fantastisk. Kirjan Waages nærgående flaggermus som får suge blod fra halsen til en publikummer og den søte, søte og selskapssjuke silda er uforglemmelige. Vi vil ha mer Puppet punch!

Greetings from Frogneparken.
Foto: Teater Fusentast

Legendariske Fusentast

Endelig fikk jeg sett Greetings from… som er Teater Fusentasts seneste forestilling. Her møter vi den omreisende turistsjefen – tittelen hans er en forkortelse med så mange bokstaver at den er fullstendig umulig å huske. Han er turistsjef på et hvert sted han besøker, og med seg har han sin sjarmerende lille teaterscene med popp-opp-figurer. Vi blir med på en herlig historisk og eventyrlig reise gjennom stedets historie. Vi tror på alle skrønene han forteller og lar oss fascinere av figurene. Og faktisk kjennes det som om vi er med på en reise i teaterhistorien – som om vi helt på ekte er en del av en historisk linje. For omtrent slik Jaap von Hertog presenterer teateret sitt, kan jeg tenke meg det foregikk rundt omkring på plasser og torg når omreisende teaterfolk og gjøglere presenterte sine fortellinger for folk for lenge, lenge siden. Det er en glede at det fortsatt finnes slike forestillinger – heia Teater Fusentast!

Sjarmtroll

Fra en av de eldste figurteaterkompaniene i Norge, Teater Fusentast, gikk turen til Kloden og den ferske Rampetroll med Anna Marie og Marie. Sammen med cellisten Gregor Riddell spiller de en humørfylt, artig og livlig klovneforestilling for barn fra tre år. De har fin timing på kræsjing i hverandre og tull og fjas og et forsøk på en fortelling fra trollenes perspektiv om de tre bukkene bruse. Strukturen på forestillinga er klar og tydelig og gikk rett hjem hos ungene jeg så rundt meg. Klovneferdighetene er utmerkede. Kostymene er fargerike og fine og gode blikkfang, og kommunikasjonen med barna var akkurat passe vennlig og røff.

Alene sammen

Søndag var det tid for festivalens siste forestilling – bortsett fra at Frida av Katma spilles som en forlengelse av festivalen i samarbeid med Kloden Teater og Heddadagene. Crowd av Eva Rosemarijn og Lise Andrea fungerte som en fin avslutning på ei intens teateruke. Her møter vi opp og får øretelefoner på oss. Det er ingen sitteplasser, vi beveger oss rundt i Irene Nessa Bjørneviks scenografi. Dette er ambient teater. Det er et klesstativ med diverse jakker vi kan prøve og gå litt rundt i. Vi kan skrive eller tegne i ei bok. Det står parfymeflasker på et bord som kan brukes. Det er kaffe og kjeks og popkorn. Tepper og puter og to lenestoler er til å sitte på og i. Lego og andre byggesett ligger på gulvet til bruk. Eller vi kan bare gå rundt og høre på historiene, og musikk- og tekstsnuttene vi får presentert i hodetelefonene. Vi blir også bedt om å være med i noen felleshandlinger. På et tidspunkt står vi alle i klynge midt i rommet. Mot slutten står vi og holder hverandre i hendene i en stor ring. Alt føles trygt, ikke kleint. Øretelefonene fungerer nesten som en maske. Den gjør at vi er beskyttet i oss selv, samtidig som vi interagerer med andre på en myk og sympatisk måte.

Takk for nå – vi sees!

Takk til Go Figure! for en innholdsrik og godt gjennomført festival! Den eneste forestillinga jeg dessverre ikke fikk sett var Don Quixote (is a very big book) med legendariske Opposable Thumb. Programmeringa fungerte utmerket. Her var det virkelig bredde og et høyt profesjonelt kunstnerisk nivå. Flere av forestillingene er nyskapende i form og innhold, og i møtet mellom aktører og publikum. Festivalen viser hvilken unik kvalitet figurteatret og den visuelle scenekunsten har i Norge og hvilke gode kontakter og samarbeidsprosjekter med internasjonalt teater som finnes her.

Jeg gleder meg allerede til neste gang!

Publisert 17.6.2025

Tekst av Elin Lindberg

Go, Figure!:
Go Figure! Festival for figurteater og visuell scenekunst i Oslo er en biennale som ble arrangert første gang i 2018.

Medvirkende i Makker:
Koreografi og utøvere: Sigrid Kopperdal, Venke Sortland, Ida Gudbrandsen, Magnus Myhr
Utøvere på Go Figure!: Sigrid Kopperdal, Venke Sortland, Ida Gudbrandsen
Scenografi og kostymedesign: Camilla Wexels Riser

Kloden Teater, 1.juni 2025

Simple machines:
Idé/konsept: Ugo Dehaes
Scenograf og komponist: Wannes Deneer
Dramaturg: Marie Peeters
Silikonmedarbeider: Rebecca Flores
Borddesign: Kristof Morel

Kloden Teater, 2.juni 2025

Trio Oro:
Blokkfløyte: Frederik Aakre
Gitar: Adrian Arntzen
Djembe: Espen Granseth

Prepp:
Regi og konsept: Bård Bjørknes
Figurmaker/Scenograf: Ella Honeyman-Novotny
Utøvere: Marie Kallevik Straume, Herman Hilde Pedersen, Maia Lohre Køhn, Erlend Rødal Vikhagen & Irene Nessa Bjørnevik
Komponist: John Derek Bishop
Dramaturg: Mari Noodt

Blykjelleren på Akershus Festning, tirsdag 3.juni.

Puppet punch:
Workshopholdere: Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock
Figurspillere/scenekunstnere: Riina Tikkanen, Elena Rekola, Ninon Noiret, Julia Darrouy, Maia Lohre Køhn, Knut Boye Riise og Kirjan Waage
Musikere: Eirik Bøhn berntsen (piano), Adrian Arntzen (gitar), Espen Granseth (perkusjon), Frederik Aakre (blokkfløyte) og Elliot Eirikssønn (fiolin)
Lys/lyd: Gwen Warnock

Kloden Teater, fredag 6.juni

Greetings from Frognerparken:
Medvirkende:
Konsept, manus, scenekonstruksjon, aktør, økonomi, dramaturgi: Jaap den Hertog
Regissør, manus, dramaturgi: Lasse Åkerlund
Papir- og lamineringsekspert: Jørgen Dahl
Illustratør:Ingalill Røsberg
Pop-up ekspert: Duncan Birmingham
Scenograf / kostyme: Berit Haltvik With

Oslo Museum, Teatermuseet i Frognerparken, lørdag 7.juni

Rampetroll:
Av: Anna Marie Simonsen, Marie Kallevik Straume og Cecily Nash
Utøvere: Anna Marie Simonsen, Marie Kallevik Straume
Regissør: Cecily Nash
Musikk: Gregor Riddell
Kostyme: Ingeborg Tysse

Kloden Teater, lørdag 7.juni

The Crowd:
Skrevet og regissert av: Eva Rosemarijn og Lise Andrea
Musikk: Eva Rosemarijn
Scenografi: Irene Nessa Bjørnevik
Dramaturg: Morten Cranner

Kloden Teater, søndag 8.juni 2025

Kilden Teater: Kill Devil

elinlindberg8

Publisert i Ånd i hanske 2025 på unima.no

Foto: Lars Gunnar Liestøl

Sukker er ikke bare søtt

Figurteaterregissøren Petter Width Kristiansen retter, sammen med sitt kunstneriske lag, søkelyset mot en skammelig del av norgeshistoria i Kill Devil. Grundig, alvorlig og poetisk presenteres Norges kolonihistorie i Karibia for oss. Det er svært berørende.

Av Elin Lindberg

KILL DEVIL av Petter Width Kristiansen

Medvirkende: Pelle Ask, Laura Christina Brevig Vallenes, Petter Width Kristiansen, Kjersti Alm Eriksen

Regi: Petter Width Kristiansen

Scenograf: Kjersti Alm Eriksen

Storyboard og manusutvikling: Pelle Ask

Dramaturg: Deise Faria Nunes

Illustratør: Håvard Steensen

Lysdesign: Vitor Mendes

Lyddesign: Simen Hefte

Historisk rådgiver: Roar Løken

Gjestespill fra Kilden Teater på Riksteatret under Heddadagene 12.juni 2025

Navnet på forestillinga, Kill Devil, viser til en type hjemmebrent som var laget av sukkerrørsmelasse. Den var av svært dårlig kvalitet og ble ofte gitt til de slavegjorte menneskene som jobba på sukkerrørsplantasjene for at de ikke skulle organisere seg og gjøre opprør. For norske folk, fra kongeriket Danmark-Norge, hadde kolonier i Karibia og var en del av et system som undertrykte, utnytta og umenneskeliggjorde folk som var født i Vest-Afrika. Petter Width Kristiansen, og laget hans, forteller denne historia slik at vi aldri skal kunne glemme den. Vi må kjenne til de historiske feilene som er blitt gjort, slik at de ikke kan bli gjort igjen.

Mørk barokk stil

Det er Kjersti Alm Eriksen som har skapt scenografien. Den er monumental og kompleks med avanserte snorsystemer og mobile scenemekanismer. I programmet står det at arkitekturstilen, med sine mange scenetepper i papp, viser til inngangspartiet til Verdensutstillinga i Paris i 1889. I tillegg til det er scenografien inspirert av barokkteatret. Flater kan animeres slik at de blir hav og himmel, byer og fjellandskap. Mye fortelles gjennom skyggeteater der illustratør Håvard Steensens figurer animeres bak skjermene. Mesteparten av spillet foregår i midten av scenografien. Men scenen er også et triptykon med to litt mindre flater/skjermer på sidene. Hele bredden av scenen brukes.

Øyet som ser

Det hele starter med et tegnet øye som tilhører en kropp med mørk hud, vi ser det på skjermen midt foran oss. Vi hører klikk når øyet blinker. Det ser på oss, og det ser bakover i tid på denne historia som vi ikke får lov til å glemme. Det senker seg et dypt og tungt alvor over oss. Og ved hjelp av animerte figurer, og også en «lecture performance» – en forelesning – midt i stykket, får vi historia grundig presentert. Dette handler om økonomi, det handler om grådighet og om utnytting. Det er ei stygg historie. Det er vi i publikum som oppfatter den som det. Petter Width Kristiansen og laget hans trenger ikke understreke det brutale og grusomme i historia. De forteller bare nokså nøytralt om det som skjedde. De viser historiske bilder av fortene i Vest-Afrika. Handelsvarer som ble ført med seilskutene fra Norge blir ramsa opp – det var jern og kobber, tørrfisk (av dårlig kvalitet), tømmer og det var brennevin fra Danmark. Byttevarer i Afrika – gull, elfenbein, slavegjorte folk, blir sirlig notert ned for oss. Og fra Karibia – sukker.

Forelesning

Petter Width Kristiansen holder midt i forestillinga en forelesning for oss ved hjelp av plansjer på en over-head-maskin. Vi får se historiske kart over St. Thomas, St. Jan og St. Croix. Ikke bare som en kuriositet, men like mye som en interessant forbindelseslinje, forteller han nærmest i forbifarten av en av naboøyene til Norges kolonier er øya til Jeffrey Epstein. Han bringer slik inn refleksjoner om hvem som er slavegjorte mennesker i dag. Ved at navnene på de historiske personene blir presentert: Erik Bredal fra Brønnøysund, som var guvernør på

St. Thomas i 1716 og Lorenz Henriksen fra Trondheim som var byfogd samme sted, blir vi minnet på at dette ikke er fiksjon, dette har faktisk skjedd. Disse menneskene levde og virket for noen hundre år siden. Og de var norske som oss.

Lang kolonihistorie

I rundt 240 år drev Danmark-Norge disse koloniene. Avtrykkene fra denne perioden finnes i mentalitet, i språket vårt, i samfunnsstrukturer. Dramaturg Deise Faria Nunes skriver i programmet om at etterkommere av slavegjorte afrikanere fortsatt opplever kolonialismehistorien som et sår som ikke er behandlet. Hun skriver at disse sårene er til stede i form av posttraumatiske reaksjoner som aldri forsvinner fra kroppen. «Det er en arv som vi bærer på rundt i verden sammen med fargen på vår hud», skriver hun. I stykket får vi tid til å reflektere og forsøke å ta inn disse grufulle kjensgjerningene. I lange scener ruller vi i seilskuta over Atlanterhavet. De malte sidestykkene på scenen animeres. I midten er det en slags malstrøm. En åpning, eller et hull. Vi ser inn i mørket. Scenerøyk sprer seg. Naturen buldrer og braker, det er lyn og torden. Kill Devil minner oss om at jorda vi bor på, og har ansvar for, kan være et helvete og at sukker ikke bare er søtt og uskyldig.

Den internasjonale Fossefestivalen 2025

elinlindberg8

publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 4-25

Kontinuitet, fornying og sidespor

Festivalen står i spennet mellom Fosse-mottoet: å gje røyst til det useielege, og det aktivistiske: å gje røyst til dei som ikkje blir høyrde. Men blir fokuset så breitt at vi mistar Fosse or syne? 

Av Elin Lindberg

Festivalen i år var mangfaldig og variert med gjestespel, urpremiere på nytt Fosse-stykke, lansering av ny Fosse-roman, festivalprofilen Edouard Louis, akademisk Fosse-konferanse og kommersiell influensarframsyning. DIFF skrevar breitt mellom høgt og lågt. Fossekonferansen som fann stad på Nasjonalbiblioteket hadde tittelen «Det poetiske i Fosses forfattarskap». Dei innsiktsfulle hovudføredraga blei helde av Anders Olsson og Ingrid Nielsen, konferansen var fullteikna og blei strøyma. Svært populær var òg dei ganske kommersielle eventa, mellom anna lesesirkelen med influensar Sophie Elise Isaksen. Her var det stappfullt. Ja, kommersielt som berre det, men om Sophie Elise med sine fantasillionar følgjarar får fleire til å klare å komme seg gjennom ei bok på nynorsk er jo det positivt.

Gjestespela på festivalen var gode og interessante, men nokre av dei er noko gamle. Festivalen ville vore endå meir relevant om han hadde fått tak i ferskare framsyningar.

Ei opnare Fosse-verd

Ei heilt ny framsyning var Lisaboa Houbrechts’ versjon av Vinter på hovudscenen. Det blei ein pangstart på Fossefestivalen. Det var intenst og spektakulært og inviterte til eit mangfald av tolkingar. Det var tett av motsetnader – opent og klaustrofobisk på ein gong, og det er ei fantastisk nylesing og nyskaping av stykket.

Ingrid Nielsen som heldt hovudforedraget på dag 2 av Fossekonferansen i år, tok for seg det poetiske i Fosses forfattarskap. Ho viste mellom anna til Gaston Bachelard og til korleis eit poetisk bilete negerer verda, korleis det får oss til å drøyme og reflektere vidare, utan filter. I det interessante foredraget sitt sa Nielsen at dette gjeld for Fosse sine romanar, og – slik eg forstod det – ikkje dramatikken hans. Men her i belgiske Lisaboa Houbrechts’ versjon av Vinter er det nettopp det som skjer. Her opnar bileta i stykket opp for nettopp draumar og eit verkeleg mangfald av moglege refleksjonar og tolkingar.

Nytt

Det er verkeleg ei glede at det kjem nytolkingar av Fosse sine stykke som denne. Det viser at stykka har potensiale. Houbrechts’ Vinter får oppdatert kontekst samstundes som Fosses stykke får skine. Det er særs godt gjort.

Den tredelte historia i Vinter er banal og enkel. Ein gift mann er i ein by i jobbsamanheng, han møter ei kvinne på ein parkbenk. Ho verkar rusa og prostituert. Ho heng seg på han og dei hamnar på hotellrommet hans. I siste del er det mannen som heng seg etter kvinna. Han har no brent alle bruer til heim, kone, barn og jobb.

Så enkelt er det ikkje i Houbrechts’ Vinter. Her ligg det historier lag på lag. Denne doblinga som vi ofte finn i Fosses forfattarskap finn vi òg her, men meir på eit metaforisk plan. Houbrechts har vore oppteken av kjønn og identitet i arbeida sine, det er ho her òg. Det er Tani Dibasey som speler Kvinna og Kyrre Hellum som speler Mannen – og for å gjere det klart med ein gong: Det gjer dei verkeleg bra. Kjønnsidentiteten til Kvinna kjem i spel, han er flytande.

Rommet

Midt på hovudscenen ligg eit stort, kvitt rektangel som er heva opp over golvplanet. Rundt ligg svarte klede/tekstilar som ei ramme. Det er noko tidlaust, nesten futuristisk over scenebiletet. Dette er langt frå trash/camp-estetikken vi ofte har møtt i Fosse-oppsetjingar. Det er Clémence Bezat som er scenograf. Kostyma er skapte av Oumar Dicko. Dei er stilige haute couture-plagg. Kåpa og skoa som Kvinna i starten er kledd i, gjev henne autoritet og stoltheit – ho verkar ikkje her som ei stakkars rusa og prostituert kvinne. Mannen har mjuke linbukser på seg. Stilig han òg. Kontrasten kvitt/svart finst òg i lyset. Gnistrande lyseffektar underleggjer og understrekar den ikkje-realistiske stilen.

Eit eg og dei andre

Inn på scenen kjem Kvinna. Tani Dibasey speler ho med masse energi og varme. Og han får fram den flytande identiteten hennar. Ikkje berre kjønnsidentiteten, men tolkinga opnar òg opp for så mange moglegheiter for kven ho kan vere. Ho er seg sjølv og mange samstundes. Og ho er aldri aleine. Det er ein flokk mannfolk rundt ho til ei kvar tid. På scena er dei i form av sju statistar. Dei er menn i ulike aldrar. Dei er anonymt kledde, somme i bar overkropp, somme i dressjakke. Dei seier aldri noko, men er dynamisk til stades heile tida. Stort sett er dei trugande. Dei er ein del av Kvinna si verd. Det er nærliggande å sjå på dei som ein farleg gjeng som er i stand til å drepe menneske på grunn av kjønnsidentiteten deira. Dei skaper eit sitrande mørkt og klaustrofobisk rom rundt Kvinna som spreier seg ut i salen og som eg sit igjen med no, lenge etter at framsyninga er ferdigspelt. Dette gjev ein vellukka politisk dimensjon til stykket.

Ritual

Carl Martin Eggesbø speler ei slags fordobling av Kvinna. Han blir som ein skugge. I somme sekvensar har han eit kroppsnært kvitt kostyme som òg Kvinna ved eitt høve har på seg, men som ho riv av seg som om det var ei tvangstrøye. Det blir som eit bilete på ein frigjeringsprosess der ho skiftar ham på eit vis. Ho vel sjølv korleis ho vil vere gjennom denne nesten rituelle handlinga. Møta mellom Mannen og Kvinna er prega av gjensidig respekt og venlegheit. I dei seksuelle møta deira endar det i ekstatiske spasmar som verkar meir smertefulle enn gode. Dibaseys skodespelararbeid gjer at somme av sekvensane i stykket blir godt fysisk teater.

På eit tidspunkt kjem det ei søyle av svart tekstil opp frå det kvite kvadratet på scenen. Den blir saumlaust erstatta av ein kvit «bauta». Her går assosiasjonane i spinn. Kanskje er det ein fallos? Det er mjukt, tungt, dragande svart. Det er kvitt, hardt, bastant. Det kvite objektet blir løfta laust av dei sju statistane. Dei ber det rundt som ei likkiste. Dei er no rolege og alvorlege, men signaliserer framleis at døden er ein realitet.

Bli lys

Doblinga av karakterane i stykket får òg hjelp av lyset. På eit tidspunkt blir Kvinna og Mannen til skuggar på bakveggen. Men no er det deira eigne skuggar, dei er ikkje manifesterte av nokon andre. Det kan kanskje lesast som ei lausriving, ei fridomsrørsle. Dei er seg sjølve no. Karakteren spelt av Carl Martin Eggesbø kjem inn med brennande hender. Han har eld i hendene og kjem ut med armane strekt ut frå kroppen. Det blir som ei helande handling. Eit rituelt eller religiøst ritual. Det er litt pompøst, men det knyt oppsetjinga til urformer for teater, der teater var meint å vere helande. Ja, det verkar faktisk framleis. Sjølv om det klaustrofobiske, smertefulle sit igjen, sit òg dette helande på slutten igjen i kroppen.

Intenst, forstyrra, isolert

Eitt av gjestespela var Kay Voges’ versjon av Namnet (Der Name på tysk) frå Schauspiel Köln. Stykket er frå Fosses tidlegaste dramatikk, det blei skrive i 1994.

Scenerommet blir nærmast som ein eigen karakter i framsyninga. Det er langt og smalt, fire beige lysekroner heng i taket, og fire stålrøyrstolar står rundt eit kjøkkenbord. Sofa, salongbord og to lenestolar står ved utgangsdøra. Rommet har kjøkkenbenk med vask og utstyr, kjøleskap og fryseskap i eitt. Trapp opp til andre etasje. Eit langt vindauge over kjøkkenbenken og eit langt vindauge, vertikalt ved trappa. Stilen er realistisk. Dette er ikkje ein bustad for rikfolk, han er ikkje trashy, men på kanten til kitcsh. Det lange, tronge rommet opplevast som nesten ubehageleg tett opp til publikum. Det er tett og klaustrofobisk. I scenograf Michael Sieberock-Serafimowitsch’ scenerom er det som om all poesi er soge ut, det er berre materialisme igjen. Det snør utanfor vindauga i starten av stykket. Det blinkar nervøst i kaffitraktaren og radioen som står på kjøkkenbenken. Skarpe, høge lydar dominerer. Huset lever sitt eige liv før det kjem folk inn. Det er forstyrra, animert, det er eigne reglar for dette huset. Det er uro. Det understrekar korleis det materialistiske, altså grunntilhøva i samfunnet, har påverkingskraft på menneska. Rommet og det indre i menneska, kjenslene deira, heng saman. Noko er øydelagd, det er noko her som ikkje fungerer som det skal. Det er skarpe lydar og skarpe stroboskoplys – noko er smertefullt og forstyrrande i dette miljøet. Ein lang, djup, høg lyd bryt gjennom – som ein tåkelur på ein båt. Det er urovekkande. Eit varsel. Nokon kjem til å gå på grunn i natt.

Teatral spelestil

Spelestilen er overdriven, teatral. Han står i kontrast til det realistiske interiøret, men speler saman med det oppjaga lys- og lydarbeidet. Jenta (Anna Rieser) som er ung og høggravid, kommuniserer dårleg med den unge barnefaren (Fabian Reichenbach), ein nærmast tragikomisk og parodisk tuslete kar med briller som knapt held ut å vere der. Mor som har på seg usedvanleg høghæla sko, dett slapstick-aktig. Far hiver den tomme kasserollen i vasken så det smell. Det er overspent og aggressivt. Det osar av angst og undertrykt aggresjon. Det er smerteleg. Denne overspente energien skrur seg veldig opp. Ja, det er som om førestillinga på eit tidspunkt nesten lettar frå golvet. Det er som den dysfunksjonelle familien kjem til å, bokstavelig talt, gå i lufta, sprenge. Eit plutseleg intermesso oppstår der faren som i sinne har gått ut, kjem inn igjen med hatt, kjole og kvitt og med ein blomebukett til Jenta. Lyset er plutseleg rosa. Mor og Guten gjer seg klare til å ha sex. Ein diger bamse kjem inn med ballongar til Jenta. Ein diger rosa kanin kjem ned trappa. Det er som ein draumesekvens eller en deliriumshallusinasjon før alt plutseleg fell tilbake til det trasige livet som er normalen her. Det er karnevaleskt, og det overraskande i sekvensen kallar på latter før det oppjaga og nervøse tar over igjen.

Intenst og forstyrra

Det denne oppsetjinga får til er å understreke humoren hos Fosse, utan at det går utover det klaustrofobiske, og menneskelege. Eg ler av at karakterane er i overkant tuslete, eller sett på spissen som typar. Dei er sjablonger. Timinga er god og signaliserer komedie. Den kjekke naboguten Bjarne (Romeo Reimann) fungerer som ein effektiv og lett komisk kontrast til guten som les bøker(!)

Arbeidarklasseforeldra blir skildra parodisk – mor er sliten, og far er valdeleg. Det er noko forstyrra over scenene. Det usagte gjev djupn til assosiasjonar og mange moglege fortellingar. Omsetjaren, Hinrich Schmidt-Henkel, har sagt om Fosses tekster: «Det skjer ingenting, men det er djupt». Ja, det stemmer. Jenta står helt aleine til slutt. Alle har forlatt henne. Den heilage familien finst ikkje lenger. Mennesket si einsemd er eit faktum. Barnet skal bli fødd inn i denne einsemda.

Slik er det 

Eg blei ikkje overraska over at Kay Voges’ versjon av Der Name blei invitert til festivalen i år. Det gir oss breidde i Fosse-resepsjonen. Ei førestilling som òg skapte breidde og djupn i festivalen var Etienne Glaser med Så var det (Slik var det). Det er ein Fosse-monolog der ein gamal mann ligg for døden – og til slutt døyr. Svenske Etienne Glaser er ein svært anerkjent skodespelar og han har spelt teater og film i fleire mannsaldrar, han er 87 år no.

Så var det startar med pianomusikk på Scene 2. Det er Maria Rostotsky som speler Goldbergvariasjonane av Bach. Det er ekstremt vakkert og eksellent framført. På golvet ved sida av pianoet ligg eit persisk teppe som blir til den gamle mannen si verd. Kvaliteten på musikken og framføringa av han styrkar truverdet til at den gamle mannen er ein stor og dyktig malar. Dette handlar om stor kunst. Og kva skal ein seie? Etienne Glaser er jo ikkje akkurat ein sur gamal gubbe, slik eg kanskje før har oppfatta Fosses hovudperson i stykket som. Glaser er sjarmerande og lett å like. Men sjølv ein likanes kar kan vere einsam som gamal. Glaser skildrar denne gamle malaren sine siste timar så presist og levande. Det kjem faktisk som ei overrasking at den gamle malaren plutseleg er daud. Men ja, slik er det. 

Teater mot kapitalisme og maktmisbruk

Milo Raus’ Antigone in de Amazon blir kalla «ei Antigone for det 21.århundret». Dette er tredje del i ein serie der den svært velrenommerte sveitsiske regissøren nyttar klassiske drama for setje lys på samtidige problemområde. Dei første er Orestes i Mosul og The New Gospel som han sette opp i ein italiensk flyktningeleir. Antigone in de Amazon er laga saman med urfolk, skodespelarar og aktivistar i Brasil og tar for seg fleire aspekt av den brutale øydelegginga av regnskogen. Det er eit smart trekk å bruke denne gamle greske rettferdskjemparen Antigone. Sjølv om historia endar aldri så tragisk står ho opp for det ho ser som viktig og rett – ho blir eit symbol for å kjempe for noko du trur på, sjølv om overmakta er stor. Det er ein representant for urfolket i Amazonas som speler Antigone. Ho er ikkje til stades på scenen, men i videoar frå arbeidet som blei gjort i den brasilianske byen Pará. Framsyninga er særs valdeleg og gjer verkeleg inntrykk. At framsyninga er viktig, er det ingen tvil om, den pågåande øydelegginga av regnskogen og alt det fører med seg, har vi ikkje lov til å gløyme.

Fosse og Louis

Under festivalen var det urpremiere på Fosses eige nye stykke Skodespelet. Ein gjeng står på ei kai og ventar på den store båten. Humoren er svart og beisk. Det er beckettsk og eksistensialistisk – og velspelt. Den framsyninga som rørte meg aller mest var likevel gjestespelet Kven drepte far min (Qui a tué mon père) av og med Edouard Louis i Thomas Ostermeiers regi. Den var formidabel. Louis var festivalprofilen i år. Han er ein kunstnar Kjersti Horn har jobba mykje med. Gjennom forfattarskapen sin har han vore oppteken av nettopp å gje røyst til dei som ikkje blir høyrde. Dette gjestespelet frå Schaubühne er blitt spelt mange stader dei siste åra. Eg har lese Louis og sett oppsetjingar bygd på bøkene hans, men eg var faktisk ikkje klar over at han var ein så framifrå sceneaktør. Eg verkeleg elska dragnumra hans. Dei gjorde at vi fekk oppveksten hans som skeiv i eit fattig og konservativt arbeidarklassemiljø i det nordlege Frankrike rett inn hjartet. Noko som ikkje var så heldig var at premieren på Forandre seg. Metode blei utsett. Dette er nok eit verk av Louis som Horn set opp. Presentasjonen av festivalprofil Louis blei dermed noko tynn.

For breitt?

Eg er absolutt glad både Edouard Louis og Milo Rau blir vist for eit norsk publikum, men er det på DIFF vi skal sjå dei? Eg har litt problem med å sjå korleis dei kan passe inn i Fosse-verda. Er det ikkje som om vi mistar Fosse litt or syne her? Jon Fosse er ein forfattar og dramatikar av verdsformat, inga tvil om det, men politisk aktivist er han ikkje. Ønskjer DIFF å vere ein samtidsteaterfestival? I så fall håpar eg at festivalen er kjappare på ballen med programmeringa slik at verka som blir presenterte er endå ferskare. Sjølv om verka til Ostermeier/Louis og Rau framleis er aktuelle er dei allereie fleire år gamle. Eg håpar DIFF legg seg i selen og blir endå meir verdsaktuelle neste gong. Alt i alt er Fossefestivalen 2025 vellukka, sjølv om det nok trengs ei tydelegare avklaring om kor brei festivalen skal vere.

Faktaboksar:

VINTER av Jon Fosse

Regissør: Lisaboa Houbrechts

Komponistar: Bert Cools og Stijn Cools

Scenograf: Clémence Bezat

Kostymedesignar: Oumar Dicko

Lysdesignar: Floriaan Ganzevoort

Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg

Det Norske Teatret, hovudscenen, premiere 5. september 2025

Jon Fosse: DER NAME (NAMNET)

Oversatt av Hinrich Schmidt-Henkel

Regi: Kay Voges 

Scenografi: Michael Sieberock-Serafimowitsch

Kostymer: Mona Ulrich 

Musikk og lyd: Tommy Finke 

Lysdesign: Voxi Bärenklau

Dramaturgi: Ulf Frötzschner 

Volkstheater, Wien 20. november 2024 og Det Norske Teatret, hovudscenen, 12. september 2025

QUI A TUÉ MON PÈRE (KVEN DREPTE FAR MIN)

av og med Édouard Louis

Regissør: Thomas Ostermeier

Videodesignarar: Sébastien Dupouey, Marie Sanchez

Scenedesignar: Nina Wetzel

Kostymedesignar: Caroline Tavernier

Komponist: Sylvain Jacques

Dramaturg: Florian Borchmeyer, Elisa Leroy

Lysdesignar: Erich Schneider

Det Norske teatret, hovudscenen, 7. november 2025

SÅ VAR DET/SLIK VAR DET av Jon Fosse

På scenen Etienne Glaser 

Pianist:Maria Rostotsky

Det Norske Teatret, Scene 2, 7.september 2025

ANTIGONE IN DE AMAZON

Tekst: Milo Rau og ensemblet

Regi og konsept: Milo Rau

Dramaturg: Giacomo Bisordi

Komponist: Elia Rediger, Pablo Casella

Scenograf: Anton Lukas

Det Norske Teatret, Scene 2, 13.september 2025

SKODESPELET av Jon Fosse

Regissør og lysdesignar: Johannes Holmen Dahl

Scenograf: Nia Damerell

Komponist og lyddesignar: Alf Lund Godbolt

Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen

Det Norske Teatret, Scene 2, 6.september 2025

Det Norske Teatret: Vinter

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no 2025

7 statistar og Tani Dibasey i Vinter, regi: Lisaboa Houbrecht. Det Norske Teatret 2025.
 (c) kurt van der elst

Ei opnare Fosse-verd

Lisaboa Houbrechts sin versjon av Vinter på hovudscenen på Det Norske Teatret pangstartar årets Fossefestival. Det er intenst og spektakulært og inviterer til eit mangfald av tolkingar. Det er tett av motsetnader – opent og klaustrofobisk på ein gong og det er ei fantastisk nylesing og nyskaping av stykket.

Av Elin Lindberg

VINTER av Jon Fosse

Regissør: Lisaboa Houbrechts

Komponistar: Bert Cools og Stijn Cools

Scenograf: Clémence Bezat

Kostymedesignar: Oumar Dicko

Lysdesignar: Floriaan Ganzevoort

Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg

Det Norske Teatret, hovudscenen, premiere 5. september 2025

Ingrid Nielsen heldt hovudforedraget på dag 2 av Fossekonferansen i år som tok for seg det poetiske i Fosses forfattarskap. Ho viste mellom anna til Gaston Bachelard og til korleis eit poetisk bilete negerer verda, korleis det får oss til å drøyme og reflektere vidare, utan filter. I det interessante foredraget sitt sa Nielsen at dette gjeld for Fosse sine romanar, og – slik eg forstod det – ikkje dramatikken hans. Men her i belgiske Lisaboa Houbrechts versjon av Vinter er det nettopp det som skjer. Her opnar bileta i stykket opp for nettopp draumar og eit verkeleg mangfald av moglege refleksjonar og tolkingar.

Nytt

Det er verkeleg ei glede at det kjem nytolkingar av Fosse sine stykke som denne. Det viser at stykka har potensiale. Houbrechts Vinter får oppdatert kontekst samstundes som Fosses stykke får skine. Det er særs godt gjort.

Vinter blei skrive i 2000 og er sett opp over heile verda, men ikkje så veldig mange gongar i Norge. Urpremieren var på Rogaland Teater i 2000. Oskaras Koršunovas blei nominert til Heddaprisen for beste regi for sin versjon på Torshovteatret i 2003. Beaivváš Sámi Našunálateáhter sette det opp i 2005 og Den Nasjonale Scene har sett det opp to gonger. Jossi Wieler sette stykket opp i tysk språkdrakt på Schauspielhaus Zürich i 2002 i ei tid der minimalistisk estetikk rådde grunnen. Og det var for nettopp Vinter og Draum om hausten (1989) at Jon Fosse blei kåra til Årets utanlandske dramatikar av Theater heute (2002).

Kjønn og identitet

Den tredelte historia i Vinter er banal og enkel. Ein gift mann er i ein by i jobbsamanheng, han møter ei kvinne på ein parkbenk. Ho verkar rusa og prostituert. Ho heng seg på han og dei hamnar på hotellrommet hans. I siste del er det mannen som heng seg etter kvinna. Han har no brent alle bruer til heim, kone, barn og jobb.

Så enkelt er det ikkje i Houbrechts Vinter. Her ligg det historier lag på lag. Denne doblinga som vi ofte finn i Fosses forfattarskap finn vi òg her, men meir på eit metaforisk plan. Houbrechts har vore oppteken av kjønn og identitet i arbeida sine, det er ho her òg. Det er Tani Dibasey som speler Kvinna og Kyrre Hellum som speler Mannen – og for å gjere det klart med ein gong: Det gjer dei verkeleg bra. Kjønnsidentiteten til Kvinna kjem i spel, han er flytande.

Kyrre Hellum (t.v.) og Tani Dibasey.
 (c) kurt van der elst

Rommet

Midt på hovudscenen ligg eit stort, kvitt rektangel som er heva opp over golvplanet. Rundt ligg svarte klede/tekstilar som ei ramme. Det er noko tidlaust, nesten futuristisk over scenebiletet. Dette er langt frå trash/camp-estetikken vi ofte har møtt i Fosse-oppsetjingar. Det er Clémence Bezat som er scenograf. Kostyma er skapte av Oumar Dicko. Dei er stilige haute couture-plagg. Kåpa og skoa som Kvinna i starten er kledd i, gjev henne autoritet og stoltheit – ho verkar ikkje her som ei stakkars rusa og prostituert kvinne. Mannen har mjuke linbukser på seg. Stilig han òg. Kontrasten kvitt/svart finst og i lyset. Gnistrande lyseffektar underleggjer og understrekar den ikkje-realistiske stilen.

Eit eg og dei andre

Inn på scenen kjem Kvinna. Tani Dibasey speler ho med masse energi og varme. Og han får fram den flytande identiteten hennar. Ikkje berre kjønnsidentiteten, men tolkinga opnar òg opp for så mange moglegheiter for kven ho kan vere. Ho er seg sjølv og mange samstundes. Og ho er aldri aleine. Det er ein flokk mannfolk rundt ho til ei kvar tid. På scena er dei i form av sju statistar. Dei er menn i ulike aldrar. Dei er anonymt kledde, somme i bar overkropp, somme i dressjakke. Dei seier aldri noko, men er dynamisk til stades heile tida. Stort sett er dei trugande. Dei er ein del av Kvinna si verd. Det er nærliggande å sjå på dei som ein farleg gjeng som er i stand til å drepe menneske på grunn av kjønnsidentiteten deira. Dei skaper eit sitrande mørkt og klaustrofobisk rom rundt Kvinna som spreier seg ut i salen og som eg sit igjen med no, lenge etter at framsyninga er ferdigspelt. Dette gjev ein vellukka politisk dimensjon til stykket.

Tani Dibasey og Carl Martin Eggesbø
 (c) kurt van der elst

Ritual

Carl Martin Eggesbø speler ei slags fordobling av Kvinna. Han blir som ein skugge. I somme sekvensar har han eit kroppsnært kvitt kostyme som òg Kvinna ved eitt høve òg har på seg, men som hun riv av seg som om det var ei tvangstrøye. Det blir som eit bilete på ein frigjeringsprosess der ho skiftar ham på eit vis. Ho vel sjølv korleis ho vil vere gjennom denne nesten rituelle handlinga. Møta mellom Mannen og Kvinna er prega av gjensidig respekt og venlegheit. I dei seksuelle møta deira endar det i ekstatiske spasmar som verkar meir smertefulle enn gode. Dibaseys gode skodespelararbeid gjer at somme av sekvensane i stykket blir godt fysisk teater.

På eit tidspunkt kjem det ei søyle av svart tekstil opp frå det kvite kvadratet på scenen. Den blir saumlaust erstatta av ein kvit «bauta». Her går assosiasjonane i spinn. Jau, det kanskje ein fallos? Det er mjukt, tungt, dragande svart. Det er kvitt, hardt, bastant. Det kvite objektet blir løfta laust av dei sju statistane. Dei ber det rundt som ei likkiste. Dei er no rolege og alvorlege, men signaliserer framleis at døden er ein realitet.

Carl Martin Eggesbø.
 Foto: Florian Ganzewoort

Bli lys

Doblinga av karakterane i stykket får òg hjelp av lyset. På eit tidspunkt blir Kvinna og Mannen til skuggar på bakveggen. Men no er det deira eigne skuggar, dei er ikkje manifesterte av nokon andre. Det kan kanskje lesast som ei lausriving, ei fridomsrørsle. Dei er seg sjølve no. Karakteren spelt av Carl Martin Eggesbø kjem inn med brennande hender. Han har eld i hendene og kjem ut med armane strekt ut frå kroppen. Det blir som ei helande handling. Eit rituelt eller religiøst ritual. Det er litt pompøst, men det knyt oppsetjinga til urformer for teater, der teater var meint å vere helande. Ja, det verkar faktisk framleis. Sjølv om det klaustrofobiske, smertefulle sit igjen, sit òg dette helande på slutten igjen i kroppen.