Blog

Publisert i Norsk shakespearetidsskrift 2-3/2020

Nasjonalteater

(Praha): Det presenteres forestillingsdesign fra hele verden på Praha Quadrennialen (PQ) som også framstår som en festival for kostyme. Grenser var et av hovedtemaene i 2019. Performative installasjoner som skaper en opplevelse, eksperimentering med virtual reality, miljøfokus og interaktivitet er dominerende hos utstillerne på PQ. Festivalen understreker at kunstnerne som jobber med scenografi og kostyme, i større grad ønsker å være premissleverandører i forestillingene.

Av Elin Lindberg

Under Praha Quadrennialen (PQ) 2019 stiller 80 land ut scenografi, kostymer, figurteater, forestillingsdesign og teaterarkitektur. Programmet for de ti dagene utstillinga varer er svært omfattende. Det er mer enn 600 forestillinger, utstillinger, samtaler, presentasjoner, masterklasser og workshops. PQ starta i 1967 og har stort sett foregått i det vakre art nouveau-bygget Industrial Palace fra 1891 designet av Friedrich Münzberger og František Prášil. Arrangementet er virkelig kjempestort, rundt 35 000 mennesker besøker, eller er en del av, PQ. Hovedutstillinga er organisert som på den mye mer kjente Venezia-biennalen, også her har hvert land sin paviljong. Hvordan scenografi og teaterdesign kan utstilles diskuteres mye på PQ. Festivaler som dette er med på å understreke betydninga av de fysiske realitetene i teateret, og manifesterer seg som nettopp et viktig fysisk møtepunkt for teaterfolk fra hele verden for oppdatering og ny kunnskap.

Norge og figurteater

Den norske paviljongen er kuratert av Christina Lindgren og Sunniva Bodvin. De har sammen med en jury på åtte personer stemt fram figurteater som fokusområde i år. Tre kompanier deltar: Wakka Wakka, Plexus Polaire og Theater Corpus. Figurene de viser er montert i et drivhus. Og et drivhus kan nok figurteatermiljøet i Norge trenge. Det finnes for tiden ingen utdanning for figurteater i Norge, og de økonomiske forholdene for denne teatersjangeren er miserable. En nasjonal utdanning for figurteater er virkelig et stort behov, særlig siden figurteater brer om seg for tida. Wakka Wakka og Plexus Polaire spiller over hele verden, Nationaltheatret arbeider med figurteater i Den utrolige historien om den kjempestore pæra,  vi har en flott produksjonsinstitusjon for figurteater i Stamsund i Lofoten – og vi har figurteaterfestivalen Go Figure i Oslo. Hva med en figurteaterlinje på KHiO? Her skulle forholdene ligge perfekt til rette for det, fordi man her både underviser i visuelle kunstfag og scenekunstfag.

Identitet

Når Markéta Fantová som er kunstnerisk leder for festivalen, blir spurt om hva som er PQs identitet akkurat nå, svarer hun at det er to ord: samarbeid – det å finne et felles språk, og opplevelse – å skape en opplevelse gjennomen visuell tilnærming. Det oppleves som om dette er et viktig arbeidsområde for de kunstnerne og kuratorene jeg møter, de fleste er opptatte av hvordan formidle forestillingsdesign. Mange av utstillerne presenterer arbeidet performativt, og mange beklager at de ikke har fått nok økonomisk støtte til å presentere en hel forestilling. Kate Bailey som er senior kurator og produsent ved Victoria and Albert Museum (V&A) i London forteller at de arbeider med performative utstillinger der de bruker skuespillere til å formidle historie – et eksempel er en presentasjon av Ofelia i Hamlet i forskjellige teatersjangre – fra Stanislavskij til Grotowski og Artaud. Flere av utstillerne arbeider interaktivt. Interaksjon mellom aktører og publikum har vært en trend en stund og oppleves kanskje for noen som på grensen til utdatert. Jochen Volz som er sjef for Pinacoteca i São Paulo, forteller om slike grenseoverskridende performative hendelser. Blant annet ble en forestilling som handlet om bærekraftig mat utvidet til å bli en enorm temporær restaurant drevet av kunstnerne bak forestillinga.

Virtuelt og bærekraftig

Det første som slår en når man kommer inn i det fantastiske bygget Industrial Palace er det kreative mangfoldet. Det er litt tilfeldig hva man kommer til å oppleve for det er selvsagt umulig å få med seg alt. Flere av utstillerne bruker VR for å kommunisere bidraget sitt. Den irske paviljongen er et eksempel. Her blir vi invitert inn på et mykt gulvteppe og plassert i en svingstol. Vi får øretelefoner og en VR-skjerm på hodet. Programmet som vises i 360 grader er imponerende, det visuelle arbeidet er besnærende og dette tar så mye oppmerksomhet at programmets/videoens budskap sliter litt med å komme fram. I en av sekvensene i videoen er vi hjemme i stua hos en scenograf som sitter og brenner bilder av svære scenografier. Pádrig O’Grady som har designet VR-verket forteller at grunnen til at dette verket ble laget var for å understreke det svært lite bærekraftige i at store scenografier blir produsert og så destruert like etterpå i mangel av lagringskapasitet. Til denne presentasjonen trengte de bare å ta med seg en koffert med headset. O’Grady sier at han både tror og håper at det er en mye større økologisk bevissthet rundt teaterarbeid for tida.

Publikum i bevegelse

Flere av presentasjonene involverte publikum. Det Helsinki-baserte kompaniet Kokimo sto for det finske bidraget for tredje gang på PQ. Veera-Maija Murtula som er en av kunstnerne/kuratorene i gruppa forteller at de ofte arbeider uten tekst og regi, men at de er svært opptatte av dramaturgi. De bruker ofte lydarbeid og ikke så mange tunge materialer. Ofte finner de et sted, som oftest et urbant landskap, og søker å ramme dette inn. De har blant annet jobbet med Kiasma.

På PQ har Kokimo bygd opp et amfi på fire etasjer som står fritt i den store visningshallen, hele amfiet dreier rundt. Her er det 19 stoler. Det er egentlig plass til 26, men sju av stolene er donert til kunstnere og kunstinstitusjoner rundt om i Praha som kan montere dem slik de ønsker på sitt sted. Vi inviteres til performancen Fluid stages. Som en rituell gest blir vi ønsket velkommen én og én ved at vi får et par børst med en ren sminkebørste i panna og går gjennom en liten dusj fra en vannspruteflaske før vi finner en plass i det vesle amfiet. Her tar vi på oss øretelefoner og amfiet begynner å snurre sakte rundt. Dette er «sanse-bevissthetsteater». Vi blir oppfordret til å sanse, til å legge merke til omgivelsene våre – hvor er horisonten? Finn diagonaler og vertikale linjer i rommet, finn en farge som gjentar seg i rommet. Dama ved siden av meg ser på Facebook og performancen oppleves som ganske enkel og lett – light as light, som stemmen i øretelefonen sier. Men når stemmen begynner å snakke om lys og tid får teksten og tanken en annen substans: – Hver gang du tenker på et barndomsminne forandrer det seg. Hvor lang tid tar det før det er helt transformert? spør stemmen og det at vi alltid er i bevegelse og alltid er her og nå og alltid forlater et da, blir tydeliggjort. Seansen avsluttes med en seremoniell prosesjon ut til en gressplen der vi skåler i sitronbrus og snakker om at mange finner har stort behov for å ha godt med plass rundt seg.

Kostymer som visuell igangsetter

PQ viser med all tydelighet at det ikke trenger å være en tekst som er igangsetter av et forestillingsprosjekt. Her er det rom, scenografi, figurer og kostymer som fungerer som en trigger for en fortelling, enten den er visuell, ambient eller er kronologisk oppbygd. Taboo collection skapt av ungarske utøvere er et eksempel på dette. Dette presenteres som en Catwalk Consert og det er kostymene til Fruzsina Nagy som har hovedfokus. Kostymene er helt fantastiske verk, de er fantasifulle og svært dyktig utført. Hun har blant annet skapt haute couture av noe som ligner likposer. Dóra Halas og Márk Bartha står for musikken og koret Soharósa er aktører og sangere. Kropp, kjønn og død, men også livskraft og fantasi er gjennomgående tema i det spektakulære og severdige showet.

Både i det australske og i det franske bidraget var kostymer det bærende elementet i forestillingsdesignet. I den franske glassboksen ble menneskestore, men ikke menneskelike, figurer mekanisk manipulert. Figurene var laget i forskjellige materialer – en var laget i noe som så ut som papir, en annen hadde langhåret, hvit fuskepels.

Grenser

Det tsjekkiske bidraget, CAMPQ, har tatt temaet grenser helt ut. De har laget en bredt anlagt forestilling på ei øy midt i elva som går gjennom Praha, Moldau, eller Vltava som den heter på tsjekkisk. Her er det satt opp høye gjerder og innenfor blir vi invitert til å observere tre forskjellige stammer med aliens som er kommet til jorda. Vi skal underveis i den seks timer lange performancen stemme på vår stammefavoritt – bare en av stammene får lov til å bo her, det er litt uklart hva som skal skje med de andre to, de får vel kanskje ikke oppholdstillatelse. På det store parkområdet er det satt opp telt og brakker som er innredet som boliger, skole, sykehus og annet for disse stammene. Disse «husene» er ikke jobbet med slik at de virker bebodde og blir derfor stående som noe tomme påstander. I et av stammesamfunnene arrangeres det bryllup, i et annet gjennomgår en av medlemmene en transformasjon der hun dør og fødes på ny, den tredje stammen har blant annet et telt der den store dronningen sitter og er sjef og produserer kalk som stammemedlemmene lever av. Fantasifullt, men seks timer ble i lengste laget. Forestillinga aksentuerer betydningen av scenografien og kostymene i en forestilling.

Dyr

Det massive fokuset på miljøvern blant kunstnerne på festivalen er prisverdig. Noen er spesielt opptatte av dyr som individer, både Wakka Wakka og den meksikanske Iker Vicente arbeidet med dyrefigurer. De er svært orienterte og opptatte av dyrs vilkår i verden i dag. Vicente driver det meksikanske kompaniet Teatro Elástico. Han har en ulvefigur som han presenterte i hovedhallen akkompagnert av en bassklarinettist. Vicente forteller at han ofte har barn med i paradene sine. Han har hatt ulveparader i mange land, blant annet i Ecuador, Sør-Afrika og Canada. I Spania ble han møtt med kommentarer om at ulver burde bli skutt, men Vicente ønsker å formidle at ulven lager orden i økosystemet, ulven reparerer naturen. Han forteller at ulven blant annet ordnet opp i Yellowstone nasjonalpark der den altfor store mengden av hjortedyr beitet så hardt at både de selv og andre dyr holdt på å gå under. Ulver ble satt ut, de spiste noe hjort og problemet var løst. – Dette er poesi, sier Vicente.

Flere dyr

Wakka Wakkas dukker i den norske paviljongen dreier seg også om dyr. De er fra prosjektet Animal r.i.o.t. som hadde premiere høsten 2019. «Join us or die out», står det på en plakat ved siden av dukkene deres i drivhuset på den norske paviljongen. Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock sier at det skummelt at vi står overfor tap av arter, det er naivt å tro at det ikke vil påvirke oss. Vi må redde dyremangfoldet for at vi er selv en del av det, vi er også dyr. Dukkene de stiller ut er en kvinnefigur som henger sammen med flere plastinnpakkede dyr gjennom navlestrengene deres. – Det er skremmende at det fins plastposer på bunnen av Marianergropen, sier Waage. Og Mount Everest er full av plastsøppel og lik. Det flyr plastsøppel i bane rundt jorda. Vi har plassert bilvrak både på Månen og på Mars. Panikken sprer seg, og det er bra, det er fortsatt ikke for seint å gjøre noe, mener Waage. Under PQ er han blitt en slags maskot i revekostymet sitt som Fantastic Mr.Fox. – Det er blitt en slags geriljadukketeater som infiltrerer det offisielle arrangementet, forteller han.

Menneskesåpe

Et prosjekt som gjorde sterkt inntrykk var PQ+-eventet SELF Human soap. Dette er en butikk som bare selger ett produkt: en såpe laget av olivenolje, kokosolje og menneskefett som er donert fra en plastisk kirurgi-klinikk. Alt i butikken er delikat og rent. «Wash the pain away» er malt på en av de hvite veggene og det henger fine foto av vakre mennesker med mørk hud og hvitt såpeskum der. «Fat is guilt», påstår en av kunstnerne bak prosjektet i et videoarbeid i butikkens andre etasje. – Fett er energi, sier han, la oss bruke denne energien til noe nyttig. For hver solgte såpe blir en såpe sendt til Kongo, pengene går til en humanitær organisasjon som jobber med å skaffe rent vann til landsbyer i Kongo. Prosjektet er både provoserende og komplekst og tematiserer grensen mellom det rike nord og det fattige sør. Butikken er en suksess og har avdelinger i åtte land. Prosjektet er interessant fordi det skurrer, for fedme er vel mer et fattigdomsproblem enn et problem for de rikeste.

Hyllest

Den tyske paviljongen viser en hyllest til den legendariske scenografen Bert Neuman. Det består av en høy, snurrende, sirkelrund gardin. På utsiden er den stripete rød/hvit som et sirkus eller tivoli-telt, på innsiden vises et foto fra en forestilling han gjorde i samarbeid med René Pollesch. Sitatet som er malt på utsiden: «Look there, look there» er fra Kaufman von Berlin av Frank Castorf. En bok som hovedsakelig består av forestillingsfotos fra Neumans enormt store produksjon – Service/No service. Bert Neuman vol.1 er publisert i forbindelse med PQ-deltakelsen. Utenfor utstillingshallen står to sirkusvogner som er påmalt LOVE, de er også fra Neumans samarbeid med René Pollesch.

Trender

Quadrennialen har forandret seg mye siden den stort sett besto av store modeller av en prisvinnende scenografi laget av en av de aktuelle landenes fremstående scenografer, der det var plassert menneskestore dukker for også å få vist kostymene.

Christina Lindgren som har vært på PQ flere ganger tidligere, forteller at for rundt ti år siden var den økonomiske krisa som mange teatre sto i, synlig. Da ble det brukt alternative visningsrom som nedlagte kjøpesentre og butikker. Rundt 2015 kom det mer sosialt interagerende scenografi, forteller hun, politiske hendelser ble en del av, eller ble synlige, i forestillingsdesignet. Dette kan man for så vidt fortsatt se. Det man kanskje kan se en tendens til i dag, er en mer spektakulær scenografi. Man ønsker å forføre og forandre, punktere fiksjonen eller skape fiksjon. Kunstnerne som jobber med forestillingsdesignet ønsker i større grad å være med på å være premissleverandører, de ønsker å få et større spillerom i teatret og å være et mer meningsskapende element i forestillinga. Det kan virke som mer galskap og mer fantasi får plass, sier Lindgren.