Øyteatret: MIKROBIA

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 2-3/2020

48_16bit.jpg
FOTO AV MARIE CHARLOTTE LUND

Evig liv

Øyteatret har skapt ei forestilling som plasserer oss i den naturen vi hører hjemme i – både den synlige og den usynlige naturen. Mikrobia opplevdes på premieren i januar både sympatisk åpnende og mildt trøstende i et klimaperspektiv – både intelligent og viktig. Nå i koronaens tid er perspektivene i den også skremmende.

MIKROBIA av Amalie Olesen

Regissør: Ellen Jerstad

Dramatiker: Amalie Olesen

Komponist: Sjur Miljeteig

Scenografer: Baum & Leahy

Scenografi-assistenter: Deborah Mora, Greg Swan

Produsent: Andrea Skotland, Øyteateret

Dramaturg: Andrea Skotland, Kristina Kjeldsberg

Oversettelse fra norsk: Ellen Jerstad

Rolledobling og ytre øye: Benedikte Sandberg, Madeleine B Herholdt, Madeleine F Røseth

Grafikk: Deborah Mora, Rose Leahy, Amanda Baum

På scenen: Kjersti Aas Stenby, Huy Le Vo, Vincent Vernerie, Sjur Miljeteig

Vega teater, Oslo, premiere 16.januar 2020

Av og til får man et helt nytt syn på et verk etter at det er gått litt tid. Mikrobia av Øyteatret er et slikt verk. Verden er blitt en annen etter at forestillinga hadde premiere i januar. I Store Norske Leksikon står det: «Mikroorganisme, mikrobe, er et encellet, levende vesen som er så lite at det bare kan sees i mikroskop. Mikroorganismene omfatter bakterier, virus, protozoer (encellede parasitter), mange sopparter og noen alger

Koronavirus er altså også en mikrobe sammen med mange andre organismer vi til enhver til lever sammen med.

Symbiose

Før vi kommer inn i scenerommet på Vega teater må vi ta av oss sko og legge fra oss vesker. Vi står så tett, så tett. Vi ledes inn i til forestillinga i puljer. Vi blir møtt av skuespiller Huy Le Vo som vennlig ber oss dele mikrober med hverandre (!) ved å dyppe fingrene i en glasskål med vann. Han forteller at vi har like mange mikrober på oss og i oss som vi har celler i kroppen – det er utrolig mange. De fleste av oss går nok ikke rundt og tenker på disse mikrobene vi deler verden med til daglig – men her gjør vi det. Skuespilleren Vincent Vernerie gir oss små, blå algebiter. En kjempegammel substans, sier han. En slags ursuppe. Algebitene er sleipe og vanskelige å få tak i. Vi står en gjeng, tett sammen, med fingrene våre i det samme fatet. I dag er det pussig å tenke på. Jeg ender opp med noe blått kliss på fingrene, men opplevelsen og kunnskapen om at dette er urmaterie tar jeg inn. Vi står tett sammen uten at det er noe vi skjenker en tanke. Kjersti Aas Stenby ber oss lukte på et objekt hun presenterer for oss. Det lukter gammelt hus, kjeller. Hun sier at dette er lukta av jord. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at dette minner om religiøse ritualer. Dette blir en slags nattverd. Vi forholder oss til en flytende substans, tar inn mikrober fra andre kropper ved å dyppe fingrene i vann som andre har dyppet fingrene i. Vi tar til oss materie – alger – som er en substans som henger sammen med resten av liv og materie på jorda. Jordas egen materie blir på en måte helliggjort for oss. Materien blir åpenbart for oss, for å bruke litt svulstige ord.

Tett sammen

Vi blir plassert i grupper på gulvet. Vi skal snakke om hvordan det er å være i live og å ikke være det, en samtale om liv og død. Vi er nettopp blitt bevisste dette med at vi er verter for ufattelig mange andre livsformer – og at vi er helt avhengige av disse organismene og at de er avhengige av oss. Hvor blir det av disse mikrobene når vi dør? Finner de nye verter, eller dør de med oss? Dette er jo ikke vesener som har bevissthet slik som vi har, men jeg føler likevel en slags omsorg for dette mikrobelivet gjennom samtalene som oppstår. En undring over livet som sådan sprer seg. På dette tidspunktet, midt i januar, er det ingen som tenker på koronavirus – selv om det allerede herjer i Kina. Vi blir bedt om å legge oss ned og meditere over mikrobelivet og samtalen vi nettopp har hatt, sittende tett sammen på gulvet. Sjur Miljeteigs musikk hjelper oss i bearbeidelsen. Miljeteig er forøvrig på scenen hele tiden, han spiller live. Den nykomponerte musikken hans fungerer svært godt til forestillinga.

Finland

Vi setter oss opp igjen og de tre skuespillerne får fokus. De har på seg trikoter med påtrykt fordøyelsessystem på. De snakker om de livsviktige mikrobene vi har i kroppene våre, om alle som bor i våre egne tarmer. Jeg har litt problemer med å følge teksten i overgangen den gir til en skog i Finland og en revebæsj der, men det er helt greit. Undringen over mikrobenes verden er der. Vi sitter på gulvet i scenografien som er bygd etter modell av innsiden av et bjørnedyr – dette mikroskopiske dyret som er kjent for sin enorme evne til å overleve under alle slags forhold. Det ligner litt på en bjørn, derav navnet. Det kan overleve dypfrysing og dehydrering – i mange, mange år. Utrolig, men sant. Hva med virus? Vil de overleve oss? Sannsynligvis.

Mikrobenes liv

Vi beveger oss over til publikumsplassene i teatersalen. Skuespillerne gir liv til objektene som framstår som forstørrede mikrober. En mikrobe strever med å få bevegd seg, men oppdager at hun kan svinge seg i spiraler. En er kjemperask og kan skyte seg rundt, mens han skryter av at han er den raskeste mikroben. Vincent Vernerie utnytter sitt franske språk som en mikrobe som kan få andre til å utvikle erotiske drifter. Mikrobene får personlighet og vi får empati med dem. Objektene blir godt og presist spilt av utøverne. Grafikken som projiseres på bjørnedyr-scenografien gir liv til scenebildet.

Didaktisk

I programmet til forestillinga står det at den: «inviterer tilskueren inn i sin egen kropps milliardmetropol av mikroorganismer på leting etter en lindring for den lammende fremtidsangsten som hersker over oss». Nettopp dette mente jeg at Øyteatret lyktes med da jeg så forestillinga på premieren. Forestillinga maktet å lede oss mildt inn til erkjennelse. Tanken på og erkjennelsen av at vi er ett med verden og at alt henger sammen med alt er jo ikke noe revolusjonerende nytt for de fleste av oss, men nettopp denne insisteringa på at vi er en del av denne mikrobeverdenen og dvelingen ved dette opplevdes som verdifull og ja, på dette tidspunktet rett og slett helende og lindrende, på et vis. Den mildt didaktiske tonen fungerte utmerket. Ja, det fungerte som politisk teater, som en del av det som kan kalles klima-kunst. Det at forestillinga setter oss mennesker inn i den naturlige sammenhengen det er en del av, kjennes helt annerledes nå i koronatiden enn da jeg så Mikrobia på premieren i januar. Det at den viser at vi ikke er alene i universet, ikke i vår egen kropp engang, har ikke lenger den lindrende og trøstende virkningen jeg opplevde i teatret. Fortsatt mener jeg at forestillinga framstår som både intelligent og viktig. Men nå i ettertid gir den også erkjennelsen av at vi har et rikt indre liv vi overhodet ikke har kontroll på. Det er verken trøstende eller lindrende, det er faktisk litt skummelt, men vi har jo ikke noe annet valg enn å leve med det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s