Blog

Det Norske Teatret: Jon Fosse: NOKON KJEM TIL Å KOME

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2019

Nokon-kjem-til-å-kome4.jpg
foto Dag Jenssen

Ingenting er ingenting

Nokon kjem til å kome i Kai Johnsens regi under Den Internasjonale Fossefestivalen på Det Norske Teatret er mørk, klaustrofobisk og veldig, veldig stille. Stykket får smått eit thrillerpreg samstundes som det er eit eksistensielt drama. Framsyninga er sitrande intens, sjølv om nokre parti midtvegs blir i tregaste laget.

 

Av Elin Lindberg

 

Jon Fosse: NOKON KJEM TIL Å KOME

Regissør: Kai Johnsen

Scenograf og kostymedesignar: Erlend Birkeland

Komponist: Henrik Hellstenius

Lysdesignar: Torkel Skjærven

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Det Norske Teatret, scene 2, 12.september 2019

 

I Jon Fosses Nokon kjem til å kome er det som om dei to karakterane – som til og med er avkledde namna sine – søkjer å kome inn til ei kjerne av klårt og reint liv. Dei søkjer ei indre ro, åleine saman, men verda med all materialiteten sin, menneska sine, tankar, daud og forderving viser det seg umogleg å flytte frå. Naturen sjølv står og flirar rått av desse to naive menneska, han trykker både trivialitetar, æve og daud opp i trynet på dei gjennom det evige havet og den stinkande dauden. Kai Johnsens oppsetjing er så presis og finslipt minimalistisk at kjensla av desse kontrastane søkk i oss.

 

Genesis

Kai Johnsen har ofte fått æra for å ha oppdaga Jon Fosse som dramatikar – ære vere han for det! No blir Fosse sett opp over heile verda – og Det Norske Teatret er den perfekte staden for ein Fosse-festival – eg håpar det blir fleire! Nokon kjem til å komme (som stykket heiter frå Fosse si hand) blei skrive i 1992 og er det første teaterstykket hans. Det hadde uroppføring på Det Norske Teatret i 1996, Otto Homlung hadde regi. Johnsen har sett opp ei mengd Fosse-stykke, men altså ikkje dette før no. I stykket møter vi Han og Ho som har kjøp seg eit gamalt hus, langt frå folk på ein aude stad attmed havet. Her skal dei bu, her skal dei vere saman.

 

Mørkret

Starten på framsyninga er som ei opphavsforteljing: i byrjinga var det inkje, ikkje lys. Dei fleste opphavsforteljingar startar slik. Det er eit fint grep å starte med ein heilt mørk scene, og tvære dette mørket ut slik at orda – og dermed menneska kjem i framgrunnen. Det er jo ikkje noko her, berre liv, ikkje nokon materielle ting. Men tinga kjem snikande på etter kvart som det blir litt lys. Vi tvingast til å sjå realitetane. Vi ser Ho (Birgitte Larsen) med det lyse håret, det raude skjørtet, den grå jakka, vi ser Han (Joachim Rafaelsen) i mørke klede. Vi ser lyset som skin på dei. Vi ser den materielle verda. Dei to vil ikkje ha alt dette andre, alle dei andre menneska, alt styret og ståket, all støyen verda og menneska skapar. Dei vil berre vere toeine. Men verda trengjer seg på, mellom anna gjennom den invaderande Mannen (Ola G.Furuseth).

 

Thriller

Det er så stilt, så stilt på Scene 2 på Det Norske Teatret under framsyninga. Det er så ein mest ikkje tør røre seg. Vi høyrer alle lydar rundt oss. Der fell noko i golvet ein stad bak oss. Der flyttar nokon på seg i setet eit par rader framfor oss. Der smyg skurret og dei monotone tonane frå Henrik Hellstenius’ sin utmerka scenemusikk seg inn. Stilla er skjerpande på eit vis, men om ikkje intensiteten er til stades absolutt heile tida kan ho bli noko søvndyssande. Mannen som kjem utanfrå er trugande. Denne mannen som kjem utanfrå finst i fleire Fosse-stykke, ofte blir han framstilt noko tusseladd-aktig – mellom anna i Laurent Chétouanes flotte versjon av Natta syng sine songar på Nationaltheatret tidlegare i år. Ola G. Furuseth blir like tiltrekkande som han er inntrengande her. Han blir ein verkeleg trussel. Han minner smått om den legendariske Anthony Perkins som Norman Bates i Alfred Hitchcocks film Psycho. Det er noko forstyrra over han, samstundes som han sjarmerande. For han er det at nokon kjem til å kome ei gladsak, i motsetning til kva det er for Ho og Han.

 

Naturen

Den japanske regissøren Motoi Miura som også viser versjonen sin av Nokon kjem til å kome under Fossefestivalen, sa under ein samtale som var ein del av sideprogrammet på festivalen at Jon Fosse skriv natur. Han meinte at han ikkje skildrar naturen, men har naturen nærmast som ein underliggande karakter i stykka sine. Naturen står i staden for Gud, eller kanskje naturen er Gud i stykka. Miura samanlikna òg stykka med Noh-teater som han sa alltid hadde dauden i midten. I Nokon kjem til å kome blir dauden svært nærverande når Ho og Han kjem inn i soverommet til kvinna som budde og sannsynlegvis døydde i huset dei no har kjøpt. Det står ei potte under senga, halvfull av rote piss. I denne reinska og reine framsyninga står dette fram som hesleg og kvalmande. Dauden blir stinkande og nærverande. Forfallet er rundt dei. Forfallet innvaderar dei. Havet som dei ser utover på blir ei trøyst, det blir noko vakkert og reint, ei æve å kvile i.

 

Sceneverda

Erlend Birkeland står for scenografien. Rommet er nærmast tomt i store delar av framsyninga. Eit stort kasse-aktig element, som ein stor husvegg, dyttar skodespelarane brutalt framover på scena. Veggen er i tre, det liggande panelet er raudt og malingslite. Det at skodespelarane får stadig mindre plass å spele på verkar klaustrofobisk. Det materielle trengjer seg på med all mogleg tydelegheit. Det store sceneelementet understrekar kor makteslause og små menneska er i møte med dei fysiske realitetane vi står opp i mot og er ein del av. Verken stykket eller Johnsens versjon kjem med nokon konklusjon. Menneska har kanskje akseptert både den trivielle og den eksistensielle sida av verda, eller held dei berre framleis på med søkinga si?

 

 

 

 

Torshovteatret: MÅKEN

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2019

Måken.jpg
foto Øyvind Eide

Se meg! Elsk meg!

Anton Tsjekhovs Måken på Torshovteatret viser menneskets forfengelighet og hunger etter bekreftelse. Hanne Tømtas regi er presis og skuespillerne er strålende.

 

Av Elin Lindberg

 

Anton Tsjekhov: MÅKEN

Oversatt av Kjell Helgheim. Bearbeidet av Mari V. Kjeldstadli

Regi: Hanne Tømta

Scenograf og kostymedesigner: Nora Furuholmen

Lysdesigner: Øyvind Wangensteen

Maskør: Hege Ramstad

Dramaturg: Oda Radoor

Musikalsk innstudering: Per Christian Revholt

Torshovteatret, 30.september 2019

 

I flommen av dramatiseringer av populære romaner flere teatre setter opp, er det veldig fint å oppleve at klassisk dramatikk lever i beste velgående. Konstantin (John Emil Jørgensrud) minner oss på dette i starten av stykket som en noe sjølironisk kommentar på teatrenes vegne. Dette er det tredje Tsjekhov-stykket Hanne Tømta setter opp ved Nationaltheatret – hun trenger ikke å stoppe med dette!

 

På landet

Det er en lett og lys stemning når vi kommer inn i teatersalen på Torshovteatret. Skuespillerne surrer rundt og ser opplagte og glade ut, som om de er vertskap for en sommerfest. Golvet er helt trehvitt, trestolene vi sitter på er umake og i en lekker, lys grønnfarge. Noen sommerkurvmøbler står spredt på første rad. Grønne felter er malt/sprayet på veggene hist og her, de skal minne om store, mørke trær. Både i foajeen og i scenerommet står ei svær grein, eller et tre. Det har blader, men de er visne – et hint om forgjengelighet, at det går mot høst og et memento mori.

 

Dialekt

At vi er på landet blir understreket av at skuespillerne bruker dialekt. De har dialekter fra hele Norge, de snakker trøndersk, innlandsdialekt, nordnorsk og vestlandsk. Det fungerer veldig fint, men først og fremst fordi det er med på å understreke at karakterene lever nokså løsrevet fra hverandre, alle snakker sitt eget helt personlige språk, de lever alle i sin egen verden – sin egen boble. Samtidig er de helt avhengige av hverandre – uten de andres bekreftelse er de ingenting – noe som jo får katastrofale følger her. Et annet viktig poeng er at dialektbruk i norsk offentlighet utvider språket vårt – vi får et større ordforråd og flere muligheter for å uttrykke oss, det norske språket blir mer fleksibelt. Det samme gjøres på andre scener, som på Rommen scene, der Tante Ulrikkes vei settes opp.

De forskjellige dialektene gjør også at vi ikke helt sikkert vet hvor vi er – vi vet bare at vi er på den godmodige, men noe sutrende Sorins (Nils Johnson) gods, eller sommerhus.

 

Komedie med smertepunkter

Måken presenteres som en komedie. Karakterene i en komedie er mer typer enn helstøpte mennesker, det er de i dette stykket også, men rollene er rommelige og skuespillerne fyller karakterene ut på så mesterlig vis at sømmene nesten sprekker. Alle karakterene, kanskje med unntak av den nøkterne legen Dorn (Terje Strømdahl), lever med en enorm lengsel og de er helt og holdent kun opptatte av seg selv. De framstår som kjærlige parodier på menneskets forfengelighet og grenseløse selvopptatthet. Tømta understreker komikken i stykket, men det kunne hun ikke klart uten de svært gode komedieskuespillerne hun har på laget. Kim Haugen er en genial komiker. Han klarer i rollen som godsbestyreren Ilja Shamrajev å utnytte håpløse anekdoter til å få publikum til å le hjertelig – her ligger timing og briljant komikerhåndverk bak. Masja, dattera til godsbestyrer Shamrajev, er tøff, sterk og selvstendig, men finner ikke noe sted hun kan bruke kreftene sine her på dette stillestående stedet. Hun døyver smerten med alkohol uten at det løser noe som helst. Helene Naustdal Bergsholm spiller henne rått og godt. Masja faller inn i et ekteskap med læreren Semjon (Olav Waastad) som bare er opptatt av lønna si. Waastad spiller den kuede Semjon med utmerket komisk timing. Ingjerd Egeberg spiller Polina, kona til godsbestyreren, besatt og hungrende etter bekreftelse og kjærlighet.

 

Smerte, smerte

Laila Goody spiller Irina Arkadina, den store berømte skuespillerinnen. Irina trenger enormt mye plass. Hun skaffer seg denne gjennom en instinktiv utryddelse av alle konkurrenter og av mulige spirende talenter. Hun dyrker kun seg selv, det er en drift hos henne som er så strek at den gjør henne nærmest umenneskelig. Goody gir henne sjarm som fyller både teatersalen og mere til. Hun holder seg med en elsker, den kjente forfatteren Trigorin (Trond Espen Seim). De bruker hverandre, de lever både av og med hverandre. Trigorin bruker kynisk andre mennesker. Seim spiller ham som både mett og fornøyd, men også som en farlig og skjebnesvanger figur å bli utsatt for.

 

Måken

For oss er ikke måker, eller måser, noe sjeldent syn. De finnes overalt – på kysten og i byer, de er nærmest trivielle. I Tsjekhovs stykke befinner vi oss ved en innsjø langt inne i landet. Her er kanskje ikke måse noe vanlig syn. En enslig måse som har forvillet seg hit er en eksotisk, spesiell skapning. Den kan få oss til å tenke på det store åpne havet og på frihet, og mulighetene som ligger i denne friheten. Den unge skuespilleren Nina føler seg som en slik måke – i dette stykket er kanskje alle karakterene måker – særegne fugler som lengter etter frihet. Nina er sterk og livsglad, men blir fort ødelagt av både Trigorin som trenger hennes ungdom for å skrive og av Konstantin som jager henne. Hanne Skille Reitan spiller en Nina som er sterk og som står godt i sine egne valg. Hun er ingen skjør blomst, men livet blir for hardt, hun mister seg selv og knekkes helt. Konstantin, Irinas sønn, har hele sitt liv levd i skyggen av sin berømte mor. Han har sett henne ha omsorg for alle andre enn seg, han har hatt svært dårlige vekstforhold. Jørgensrud spiller en Konstantin som kjemper for livet.

En litt artig kuriositet er at når Trigorin i siste akt har med seg et tidsskrift der Konstantins novelle er publisert, er det siste nummer av Norsk Shakespearetidsskrift han drar opp.

 

Blikket utenfra

Anton Tsjekhov var selv utdannet lege. I stykkene hans er det ofte en lege med som har et litt mer analytisk realistblikk på verden enn de andre karakterene. I Måken er det Dorn. I Terje Strømdahls skikkelse blir det nærmest en legning at han ikke helt klarer å involvere seg oppriktig følelsesmessig i livet, han er og blir en observatør. Han blir en som gjennom et langt legeliv har stilt diagnose på diagnose. Her er diagnosen forfengelighet og behovet for anerkjennelse og kjærlighet, ispedd en dyrisk selvoppholdelsesdrift. Gå og se!

 

 

 

 

 

Teater Ibsen: MIN VENN FASCISTEN

Publisert på Shakespearetidsskrift.no september 2019

20190909-teateribsen-fascisten-1723.jpg
foto Dag Jenssen

Middelklassens korrekte ubehag

Den satiriske musikalen Min venn fascisten på Teater Ibsen nappar i oss, men han bit ikkje så frykteleg hardt. Teksten er godt omsett til nynorsk av Finn Tokvam, og ensemblet, med Lars Lillo-Stenberg i midten, har fint driv.

 

Av Elin Lindberg

 

Klas Abrahamsson og Erik Gedeon: MIN VENN FASCISTEN

Oversetter: Finn Tokvam

Regissør: Arild Ones

Koreograf: Hilde Sol Erdal

Musikalsk leder: Jon Rørmark

Scenograf: Tormod Lindgren

Kostymedesign: Unni Bang Andersen

Lysdesign: Erik Spets Sandvik

Samproduksjon mellom Teater Ibsen og Det Vestnorske Teateret

Teater Ibsen, 14.september 2019

 

Klas Abrahamsson og Erik Gedeons musikal om ubehaget i det svenske medelklass-folkhemmet hadde urpremiere på Malmø Stadsteater i 2012. Å overføre den satiriske musikalen til norske forhald går ganske greitt, sjølv om den politiske korrektheita til den svenske middelklassen nok kanskje er enda kraftigare enn kva ho er i den norske.

 

Sommaridyll fordi vi fortjen det

Middelklassen har sommarfest. Alle er glade. Det er mat og drikke. Bakveggen er dekt av eit bilete med utsikt utover ein vakker vestnorsk fjord. På terrassen er det langbord. Bak eit stakittgjerde sit bandet – som er framifrå hele vegen gjennom. Bandet består av Jon Rørmark på trekkspel og bass, Trond Lindheim og Tor Egil Braseth på piano og Oddbjørn Aase på trommer/perkusjon. Alle dei seks songarane/skodespelarane er med på å lage maten og ordne til mens dei syng om kor fint dei har det. Trivialitetar om slanking, oppussing, barn blir utveksla, men det varar ikkje lenge før det blir slinger i valsen. Olle (Andreas Hoff) har ei sjuk dotter som har fått plass på ein privat institusjon. Dette triggar dei politiske haldningane som finst her. Og dei går rett inn i ein debatt som har gått og gått i Noreg no i vekene før valet. «Kva vil det koste? Kven skal betale?» syng dei. Anna (Mathilde Alfrida Jakobsen Skarpsno) er heilt i mot at private skal kunne tene på velferd. Britta (Ida Torsdatter Ursin-Holm) er konservativ og meiner at det blir for mykje byråkrati om Staten skal ta seg av dette. Lisa (Karoline Krüger) er sånn midt i mellom. Diskusjonane er i gang, syngande. Og det fungerer utmerka. Diksjonen deira er god og strofene vert ikkje tværa ut meir enn naudsynt.

 

Så flaut å vere middelklasse

Fleire av songane er kostelege. Ein av dei beste er kanskje den der ensemblet, ein etter ein, syng om kor flaut det er å vere middelklassemenneske Dei klagar over at dei er så kvite, så heteroseksuelle, så kulturelle og at dei berre ser på verda frå si trygge krå. Som om dei skrifta, syng dei om ting som er så pinlege for dei at dei ikkje likar – sjølv om dei insisterer på at alle sjølvsagt er like mykje verd, det er: tiggarar, kvinner med slør, åndssvake, tjukke og gamle. Dei smått trivielle frasane dei syng – som når Bosse (Sigurd Sele) syng om at han er så glad for at han ikkje har kreft og dei andre stemmer i med at dei er så glade for at dei ikkje har CP eller Downs syndrom – gjer at vi kjenner dei att, dei er verkeleg ubehageleg typiske middelklassemenneske – som så mange av oss.

 

Ein av oss

Lars Lillo-Stenberg spelar hovudrolla som Fridolf. Han kjem inn på scenen etter at miljøet er godt etablert. Han er kledd i nazi-uniform. Han har med seg ei tine med mat, han vil også vere med. Han pyntar bordet med små flagg med hakekross. De seks andre på scenen er sjokkerte. Ein ekte nazist på deira fest! Dei prøver høflege å synge takk og hadet. Det viser seg at Fridolf – som kanskje klinger betre på svensk enn på norsk – berre er oppteken av fred og glede. Han er vaksen opp langt frå andre og etter at heile familien hans er daude finn han ein uniform på loftet som har vore morfaren hans sin. Han er totalt kunnskapslaus og veit ikkje kven Hitler var og kva nazisme er for noko.

 

Demokratilæring

I andre akt prøvar dei å lære Fridolf om politikk og samfunn. Parodiane på dei norske politiske partia er artige, men dei kunne vore enda mykje krassare. No vil Fridolf ha dei andre med på å lage eit eige parti, eit lykkeparti. Dei drikk og røykar dop og vasar rundt. Publikum ler og ler, dei likar å sjå fulle, dopa folk på scenen. Eg finn ikkje heilt gapskratten sjølv. Sommarfestgjestane vil ha Fridolf til statsminister. Men dei velmeinte frasane deira blir rotne, hole og vonde. Dei sleng Fridolf frå seg igjen som eit leiketøy dei ikkje vil ha lenger. Når det kjem til stykke vil dei ikkje at alle skal integrerast. Den utstøytte sine siste ord «ingen kan stoppe meg nå» blir ståande som eit trugsmål og musikalen kunne eigentleg berre stoppa der.

 

Futt og fart

Regissør Arild Ones og koreograf Hilde Sol Erdal har jobba saman før, mellom anna med Ylvis-showa. Dei er eit godt team. Regien er effektiv og koreografien er sprudlande. Skodespelarane/songarane syng godt, sjølv om det er eit par feilskjær no og då. Karoline Krüger er kanskje ei av dei som har mest røynsle her, ho briljerer fleire gonger. Ida Torsdatter Ursin-Holm og André Søfteland har òg fleire gode songsekvensar. Det er veldig fint å sjå og høyre Lars Lillo-Stenberg i rolla som Fridolf. Han har jo denne særeigne stemma si, ho passar veldig godt til Fridolf. I tillegg er han ein fin skodespelar. Eg trur nok at Min venn fascisten kjem til å få gode dagar på turné, sjølv om eg skulle ønska at publikum fekk sjå ein enda frekkare og kvassare satire.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Oslo Nye Teater: Elena Ferrante: MIN BRILJANTE VENNINNE

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2019

OBOS_bladet_Oslo_Nye_Teater4.jpg

Frisk og frodig

Elena Ferrantes Min briljante venninne er blitt ei feiende flott oppsetning på Oslo Nye Teater. Den har driv, overskudd og underholdningsverdi nok til de seks timene den varer. Maren E. Bjørseths regi er effektiv og dynamisk, skuespillerlaget er sprekt og velopplagt.

 

Av Elin Lindberg

 

Elena Ferrante: MIN BRILJANTE VENNINNE

Dramatisert av April De Angelis.

Oversatt av Cecilie Enersen.

Bearbeidet av Maren E. Bjørseth og Marianne Sævig

Regi: Maren E. Bjørseth

Scenografi: Olav Myrtvedt

Koreografi: Ida Wigdel

Kostmedesign:Gøril Bjercke Sæther

Forarbeid kostymer: Kathrine Tolo

Dukker: Tora Troe

Lys: Norunn Standal

Musikalsk ansvarlig og lyddesign: Alt Lund Godbolt

Dramaturger: Marianne Sævig/Ilene Sørbøe

Oslo Nye Teater, premiere 5.september 2019

 

I utgangspunktet var jeg ganske skeptisk til dette prosjektet der hele Elena Ferrantes Napoli-kvartett skulle bli ei seks timer lang teaterforestilling, og i tillegg skulle den ikke baseres på den svært gode oversettelsen fra italiensk til nynorsk av Kristin Sørsdal. Skepsisen forsvant ganske fort. Stine Fevik som Elena Greco og Ingvild Holthe Bygdnes som Lila Cerullo er briljante i hovedrollene. Ensemblet er samspilt og oser av spilleglede. Dramatiseringa er vellykka og velproposjonert. Regien er fast og smidig på en gang. Det er seks timer teater uten særlige dødpunkter – finfint.

 

Romansuksessen

Første bok i kvartetten (L’amica geniale) kom ut i 2011 og på norsk i 2015 med tittelen Mi briljante venninne. Romanserien ble en kjempesuksess. Den er oversatt til 40 språk og ble Elena Ferrantes gjennombrudd som forfatter. Kritikkene har vært overstrømmende. Hun ble i 2016 nominert til Strega- og Bookerprisen for siste del av kvartetten Historia om det tapte barnet (Storia della bambina perduta). Elena Ferrante er et psedonym, identiteten hennes (man regner med at det er en kvinne) beskyttes ganske godt. De fire mursteinene av noen romanbind er lette å sluke. Jeg har inntrykk av at lesergruppa er bredt sammensatt og består både av unge og gamle, kresne lesere og dem som er ute etter en underholdningsroman. Historien er medrivende. HBO Nordic lager en tv-serie over bøkene, og den britisk-sicilianske dramatikeren April De Angelis’ bearbeidelse av teksten er blitt satt opp i London, Odense og Stockholm.

 

 

Vennskap og samfunnsanalyse

Det er Elena som er fortelleren. Vi får historien om det sterke og lidenskapelige vennskapet mellom Elena og Lila, om oppveksten i Napoli på 1950-tallet, ungdomsår, og om livet som voksne. Som i boka starter alt med at Lila er forsvunnet. Kvinnene er blitt 66 år. Lila har klippet seg selv ut av alle foto, hun forsøker å forsvinne fra jordens overflate, men Elena insisterer på å fortelle historien deres. Oppveksten i Napoli er preget av vold og fattigdom. Begge jentene er skoleflinke, men bare Elena får studere videre. Lila gifter seg og blir mor som 16-åring, først og fremst for å komme unna mafiafamilien Solara. Elena reiser nordover i Italia til Pisa og Firenze. Hun blir forfatter og hun gifter seg med en ung professor og kommer inn i en familie som tilhører kultureliten. Dette kunne lett endt som en parodi på en italiensk familiekrønike med mye veiving med armer og overdrevent ekspressivt kroppsspråk, men forestillinga balanserer dette fint. Det er løping og banning, slåssing og sverging, men det oppleves ikke som forsert.

 

God struktur – fin flyt

Forestillinga er delt i fire, den følger de fire bindene i romanserien. De seks timene går unna, det er litt som å se er tv-serie, episode på episode. Som bøkene er heller ikke forestillinga svært krevende å følge. Det er underholdende, men det oppleves aldri som tomt og hult. Vi dras med av en fantasifull og sjarmerende koreografi – badescenene er artige og fornøyelige. Sceneskiftene går som en lek, alt flyter rytmisk og godt. Spillet er lett og fint. Skuespillerne, bortsett fra Fevik og Holthe Bygdnes, spiller flere roller, de skifter mellom dem på utmerket vis. Skuespillerne står også for musikken gjennom sitt eget band: De briljante. Musikken og sangen er helt grei, kanskje ikke helt superbriljant, men den fungerer absolutt godt. Det fungerer også godt at skuespillerne er på scenen nesten hele tiden. Av og til bakspiller de, tar oppmerksomhet, slik at de som spiller foran må slåss litt for å få fokus, men det er stort sett bare sjarmerende og skaper dybde og liv i scenebildet.

 

Språk

Jeg var i utgangspunktet skuffet over at teksten var oversatt til bokmål og ikke nynorsk, slik som den norske versjonen av romanserien er det, men dette rettes opp ved at skuespillerne snakker dialekt. Holthe Bygdnes snakker nordnorsk, det kler Lila. Språket blir ganske direkte, folkelig og rått – det fungerer flott her. Fevik snakker østnorsk og det kler den etter hvert velutdannede Elena. Den språklige bearbeidelsen har gjort at dette er blitt et presist og godt scenespråk. Jeg kjenner ikke den italienske versjonen av bøkene, men i den norske klager Elena ofte over det stygge språket og den stygge dialekten de snakker der hun kommer fra.

 

Bydelen og verden

Min briljante venninne er historien om de to venninnene, som selv om de ikke ser hverandre på mange år, fortsatt har et ubrytelig bånd mellom seg. De utvikler seg forskjellig gjennom valgene de tar, eller blir nødt til å ta, men de påvirker hverandre livet gjennom. Rundt dem får vi historia om et samfunn i bevegelse. Det er kvinnekamp, det er klassekamp. Det er oppgjør med fascister og terrorister, korrupsjon og undertrykkelse. Det er liv som leves, mennesker fødes og dør – skjebnene gir gjenklang i oss som publikum. Gjennom forestillinga får vi glimt av verdenshistoria sett fra Italia, det er interessant, det er spennende og det er rett og slett god underholdning.

Det Norske Teatret: Jon Fosse: LEVE HEMMELEG

Publisert på Shakespearetidsskrift.no september 2019

20190828-dnt-levehemmelig-0096
Foto Dan Jenssen

Lunt og skakt Fosse-univers

I Leve hemmeleg under Den internasjonale Fossefestivalen på Det Norske Teatret er menneska på campingtur ein stad i verda. Dei strevar rørande med å kommunisere med kvarandre. I Trine Wiggens regi kjem òg noko av humoren i tekstane fram.

 

Av Elin Lindberg

 

 

Regissør: Trine Wiggen

Scenograf og kostymedesignar: Ingrid Tønder

Musikk: Ingrid Jørgensen Dragland

Musikalsk konsulent: Ståle Sletner

Dramaturg: Elin Amundsen Grinaker

Det Norske Teatret, scene 3, premiere 8.september 2019

 

Menneska i Leve hemmeleg gjer det dei kan for å nå inn til kvarandre, men orda dekkjer ikkje det dei ønskjer å seie. Det er nettopp dette Fosse er så god til å formulere, det umoglege i at orda skal uttømme alt, det at det alltid er ein rest der ein ikkje klarar å setje ord på. Leve hemmeleg i Trine Wiggens regi får òg fram noko av humoren som ofte ligg som ei mørk underjordisk elv i Jon Fosse sine tekstar.

 

På campingtur

På scenen er det campingmøblar frå 70-talet. Stolar, solseng og krakkar med fargerike mønster og eit spinkelt campingbord med ein raudvinskartong på. Eit lite telt. Ein badestamp. Nokre plastjuletre som ein liten skog. Kontrabass og eit lite trøorgel. Vi er på tur ein eller annan stad, ikkje heime hos nokon. Vi er ein stad utanfor det vanlege kvardagslivet, lausrive på eit vis. Ventar vi på nokon? Det er noko litt beckettsk over denne staden. Menneska kjem inn på scenen – kvar kjem dei frå? Kvar går dei når dei går av scenen? Vi er ein eller annan stad. Vi er her akkurat no, og vi er her for 40 år sidan – det er noko tidlaust over det heile.

 

Tekstmosaikk

«Leve hemmeleg» er ein tekst frå Kortare stykke som kom ut i 2011. Dei 13 tekstane som blir brukt i stykket er frå ulike utgjevingar, nokre er songar, andre dikt og dialogar. Dei er laust sette saman, det er inga heil historie, det er scenar og opptrinn, songar og samanstøyt. Skodespelarane har forskjellig alder – dei blir representantar for livet knytt til forskjellige livsfasar. Gina Bernhoft Gørvell framfører tittelteksten som den unge kvinna. Ho er røft og noko androgynt kledd i vid shorts, genser og converse-sko. Ho spelar dotter og ho spelar ei energisk, sjølvstendig ung kvinne. Kanskje minner ho om ein ung Jon Fosse der ho røykjer, tar seg ein snus og heller innpå med raudvin. Her er ho no, men ho er òg veldig på veg ein eller annan stad som ho sjølv kanskje ikkje veit om.

 

Fosse i alle aldrar

I andre enden av livet er Per Schaaning. Han kjem inn i rullestol som ein gamal mann. Er vi på eit eldresenter? Han blir bada av Hildegunn Riise og Heidi Gjermundsen Broch – er dei pårørande eller er dei pleiarar? Riise har røynsle frå mange Fosse-stykke. I Leve hemmeleg har ho og Schaaning har ein av desse Fosse-dialogane der dei prøvar og prøvar å få grepet om orda slik at dei kan dekkje det dei vil seie, men dei maktar det ikkje. Dei kjem til kort og snakkar forbi kvarandre. Det er smerteleg. Skodespelarane er ganske stilleståande eller stillesitjande i arbeidet med dialogane. Det understrekar det at dei på ein måte ikkje kjem nokon veg med snakket, men det gjer òg at framsyninga stoppar opp og blir litt vanskeleg å køyre i gang att etter dialogen.

 

Det uthaldeleg lette livet

Musikk dukkar opp, men tar ikkje over stykket. Det er som songar rundt bålet, lett og ledig. Gard Skagestad spelar bass, Morten Svartveit orgel – og sag! Ingrid Jørgensen som står for musikken, spelar ukulele. Både Heidi Gjermundsen Broch og Gina Bernhoft Gørvell syng godt.

Morten Svartveit spelar den øltørste friaren til mora til den unge jenta spela av Gina Bernhoft Gørvell. Teksten er frå stykket Telemakos frå 2004. Her ventar sonen Telemakos – som altså her er ei dotter – på at Odyssevs skal kome heim. Mora Penelope (Heidi Gjermundsen Broch) er ute for å handle alkohol. Karakteren til Svartveit er brutalt uskikka som vaksen farsfigur. Måten han snakkar med dottera til Penelope på er noko karikert, men likevel nesten i nærleiken av eit overgrep. Han fortel barnet om kor deilig han synest mora hennar er. Han fortel om kva for ein dust faren hennar er. Han vil ha henne til å drikke øl med seg. Det er ein så hjarteskjerande håplaus vaksenoppførsel.

 

Åleine saman

Menneska i denne campingverda har så evig nok med seg sjølve. Dei strevar med å halde seg oppe. Det er rørande. Replikker som inneheld «åleine saman» finn ein i fleire Fosse-tekstar, i Leve hemmeleg kjem også desse orda opp. Dei vandrar rundt saman, dei er kanskje til og med på ferie saman, dei er i utgangspunktet nære kvarandre, men dei er så åleine, så åleine.

Leve hemmeleg er sjarmerande, framsyninga får fram også det irriterande i at Fosse-karakterane slit så med å snakke med kvarandre. Stykket lausriv tekstane frå tid og stad – til slutt er det som om vi endar ein stad i Melkevegen – langt ute i galaksen vår – og assosiasjonane går til karakteren David Bowmans replikk i slutten av 2001- ein romodysse: «My God – it’s full of stars!»

Det Norske Teatret: DETTE BARNET

Publisert på shakespearetidsskrift.no

foto_dette_barnet
foto Fin Serch Hansen

Av jord er du komen

Rom og objekt speler ei stor rolle i denne særeigne tolkinga av ein brutal scenetekst om familierelasjonar

 

Av Elin Lindberg

 

Joël Pommerat: DETTE BARNET

Omsetjing: Tove Bakke

Regi: Jon Tombre

Scenograf og kostymedesignar: Lawrence Malstaf

Lysdesignar: Per Willy Liholm

Komponist: Amund Sjølie Sveen

Dramaturg: Anders Hasmo

Det Norske Teatret, Scene 2, norgespremiere 5.april 2019

 

Korleis skaper omgjevnadane eit menneske? Kven skaper mennesket? På Scene 2 på Det Norske Teatret står fire bord på scena, golvet er dekt av plast. Ein arbeidar/kunstnar (Espen Løvås) kjem inn. Han startar arbeidet med å støype eit barnehovud av sand. Her koplar oppsetjinga seg på ei mengde mytologiske forteljingar. Både i Bibelen og i Koranen skaper Gud mennesket av leire. Det gjorde òg den greske guden Prometheus, og Mary Shelley viste kor galt det kan gå når mennesket sjølv forsøker på det same i boka Frankenstein med undertittelen Den moderne Prometheus. Det er lett å lese inn referansar til Shelley i det laboratorieaktige rommet vi møter her.

 

Brutale historier

Stykket Dette barnet (Cet Enfant) er skrive av den franske regissøren og dramatikaren Joël Pommerat.  Han blei i 2002 spurt av ein barnevernsinstitusjon i Calvados i Normandie om å skrive eit teaterstykke om det å vere forelder. Han tok utgangspunkt i ei boligblokk i dette distriktet – ikkje ulikt det Frode Grytten gjorde med «Murboligen» i Odda i Bikubesong. Pommerats stykke er nok likevel meir dokumentarisk enn Gryttens prosjekt, stykket skal vere basert på intervju med familiar. I 2006 fekk Pommerat den franske kritikarprisen for stykket som er spelt i ei rekke land, både på familieverninstitusjonar og teaterscener. Dei ti delane i stykket gir innblikk i harde levevilkår. Dette er sosialrealisme frå Frankrikes gule-vestar-område. Her er det mykje sosial naud. Stykket viser oss ei hard verd der ingen familierelasjonar er gode.

 

Det motsette prosjekt

Jon Tombre er kjend for å gje tekstane han jobbar med teatral motstand, det gjev han teksten her òg. Han stryk det sosialrealistiske tekstmaterialet mothårs og møter det på ein måte frå motsett side. Eit døme er der to kvinner (Kyrre Hellum og Espen Løvås) er innkalla av ein politimann (Gard Skagestad) til sjukehuset for å identifisere eit lik som kanskje er sonen til den eine av kvinnene. Ein djupt tragisk og smertefull situasjon. Scena blir fylt med latter og fjas, skodespelarane ler og tullar så overflatisk som berre det. Men tragedien kjem likevel gjennom med dette særeigne grepet.

Mange av historiene er fulle av smerte. Den gravide kvinna (Ragnhild Meling Enoksen) fortel i rasande fart om kor god mor ho skal bli for barnet sitt: «og eg skal ikkje slå barnet mitt / aldri i livet løfte ei hand mot barnet mitt / når det gjer noko gale, skal eg roleg forklare kva ein gjer og ikkje gjer / eg skal vere tolmodig / eg skal forandre meg, for barnet si skuld». Det at ho berre rasar gjennom teksten utan å legge vekt på noko, eller legge meining i orda, gjer at vi oppfattar ho som eit menneske som totalt manglar sjølvrespekt. Orda kjem frå henne, men har inga tyngd eller verdi. Ho blir eit menneske, ei kommande mor, som ikkje kjenner seg verdt noko som helst. Eller oppsetjinga tillegg ikkje det ho seier nokon verdi, og gjer ho verdlaus. Det tragiske i dette kjem fram gjennom dette teatrale grepet.

 

Objektteater

Ein kan kanskje sjå på denne oppsetjinga som laboriatorieteater, i slekt med Jerzy Grotowskis teater på 1960- og 70-talet, men det er kanskje like fruktbart å sjå på ho som objektteater. Rommet og objekta speler ei stor rolle her. Skodespelarane er ofte underordna det å skape nye barnehovud. Dei gjer det frå botnen av. Dei hentar bøtter med fuktig sand. Dei klappar sanda inn i støypeformene. Dei tar isoporformene frå kvarandre og hentar fram det nyskapte objektet. Hovuda blir ikkje animert, dei blir ikkje tillagt anna verdi enn som nok eit objekt. Sandhovuda blir øydelagde nesten like fort som dei er skapte. Dei fell sund, dei smuldrar opp. Alt er i rørsle, ingenting er evig.

Eit kamera sirkulerer over scenen. Bileta, eller videoen, ser vi på ein kvadratisk skjerm på bakveggen. I siste scene blir Den gravide kvinna filma medan ho held ei av isoporstøypeformene framfor magen. Det skiftande lyset gjer at vi ser denne moglegheiten til ei barnehovud på fleire måtar. Vi ser det halvt, heilt, konvekst, konkavt. Det menneskelege lar seg kanskje aldri fanga heilt? Vi kan aldri gripe eit menneske eller ein menneskelagnad fullstendig.

 

Fin heilheit

Skodespelarane gjer ein fin jobb i denne oppsetjinga. Dei beherskar den teatrale spelestilen godt, og dei balanserer han fint med små innsmett der dei sneiar innom det smått sosialrealistiske. Rommet speler kanskje hovudrolla i denne versjonen av Dette barnet. Men kva seier stykket eigentleg om det å vere forelder? Vi skaper barna våre gjennom oppdraginga av dei? Eller er det omgjevnadane som skaper dei?

Mot slutten startar dei fire borda å riste. Dei har motorar montert under seg. Alt som er oppå borda forsvinn, sandhovuda ristar sund. Alt er øydelagt, alt kan starte på n

Theater Konstanz: FOKUS NORWEGEN Themenwoche zur norwegischen Dramatik

publisert på shakespearetidsskrift.no mai 2019

foto_ich_verschwinde_2-kopi.jpg
foto Ilja Mess

Identitet, skurr, outsiderposisjoner, mangler – norsk dramatikk på tysk

 

Av Elin Lindberg

 

FOKUS NORWEGEN

Themenwoche zur norwegischen Dramatik

Theater Konstanz, 9. – 11. mai 2019

 

Arne Lygre: ICH VERSCHWINDE

Oversatt til tysk av Hinrich Schmidt-Henkel

Regi: Philip Stemann

Scenografi: Jochen Diederichs

Dramaturg: Eivind Haugland

Theater Konstanz, Werkstatt, 10.mai 2019

 

Jon Fosse: MEER

Regi: Wulf Twiehaus

Regimedarbeider: Isabell Twiehaus

Scenografi: Katrin Hieronimus

Dramaturg: Anna-Lena Kühner

Theater Konstanz, Spiegelhalle, tysk urpremiere 11.mai 2019

 

 

Jon Fosse er allerede stjerne i Tyskland, stykkene hans blir mye spilt. Arne Lygre er på vei, man regner med at også han kommer til å få stjernestatus her. Theater Konstanz har tysk urpremiere både på Fosses Hav (Meer) og på Jeg forsvinner (Ich verschwinde), Wulf Twiehaus har regi på Fosses stykke og Philip Stemann har regi på Lygres. Norsk dramatikk ser ut til å kunne få gode kår på tyske teatre, og det er flott. Det er en smart tanke bak mini-dramatikkfestivalen FOKUS NORWEGEN Themenwoche zur norwegischen Dramatik i byen Konstanz i Tyskland. I forlengelsen av at Theater Konstanz setter opp stykkene av Lygre og Fosse ble det tatt kontakt med Dramatikkens hus for å finne ut hva som rører seg blant unge kvinnelige dramatikere, som en motsats til de to svært kjente mannlige dramatikerne, forteller Eivind Haugland som arbeider som dramaturg ved Theater Konstanz og er initiativtaker til denne festivalen. Han vil gjerne få til en dialog mellom dramatikerne og et tysk publikum og inviterte til en kveld – Lange Nacht – med sceniske lesninger av utdrag fra stykker av fem forholdsvis ferske dramatikere. I tillegg til scenisk lesning ble det en samtale mellom dramatiker, oversetter og dramaturg etter hvert stykke. Jeg fikk dessverre ikke overvært Lange Nacht selv, men Haugland forteller at publikum var begeistret.

 

Lang brunch

I etterkant av Lange Nacht der Norwegischen Dramatik ble dramatikerne, oversetterne, skuespillere og regissører og andre involverte og interesserte inviterte til brunch og fagsamtaler i teatrets foaje. Det ble en interessant og lærerik seanse – og svært godt organisert. Etter at pianist Andreas Kohl har spilt Grieg for oss og vi har fått glass i hånden ønsket Theater Konstanz’ teatersjef professor Prof. Dr. Dr. Christoph Nix (V.i.d.P) oss hjertelig velkommen, det samme gjorde den norske ambassadøren til Tyskland Petter Ølberg, og en regionalpolitiker og en lokalpolitiker. Og Mari Moen fra Dramatikkens hus som lot seg oversette av Elke Ranzinger slik at tilhørerne skulle få en smakebit på det norske språket. Det hele er tysk, grundig og flott. – I år har vi virkelig en stor satsning på norsk kultur i Tyskland, påpekte ambassadør Ølberg, vi har 255 oversettelser av norske forfattere i år, og ikke minst er vi hovedland under bokmessen i Frankfurt senere i år. Det er framifrå.

 

Et interessant bekjentskap

Teatret i Konstanz er svært gammelt, visstnok det eldste teatret i Tyskland som har blitt drevet kontinuerlig siden starten. Det ble ferdigstilt i 1607. Det var først tilknyttet klosterskolen, man spilte latinske stykker for studentene her. Teatret har tre scener og spiller hele 30 selvproduserte stykker i året.

Det er prisverdig at Theater Konstanz inviterer norske dramatikere som ennå ikke er etablerte. Det skaper både blest om stykker eller prosjekter som kanskje trenger litt ekstra arbeid før de når scenen og tekster som er fullt ferdige.

 

Kjønn

Et problem under oversettelsesarbeid fra norsk til tysk er at det tyske språket er mye mer kjønnet enn det norske. Nelly Winterhalder som skriver både på norsk og tysk spiller bevisst på dette i sin tyske versjon av stykket Fuchs und Wolf (Reven og Ulven på norsk). Her skriver hun die Fuchs for å understreke kjønnsaspektet (på tysk er det egentlig der Fuchs – altså hankjønn, ikke die Fuchs – som er hunkjønn). Stykket handler om «Reven – anorektikeren» og «Ulven – storspiseren» og skildrer på eventyrvis forholdet mellom disse to figurene. De er knyttet til hverandre og kjenner seg avhengige av hverandre. Stykket tematiserer blant annet kroppsidealer, skam, kontrollbehov og selvforakt. Fuchs und Wolf presenteres som et stykke for ungdom og voksne. Kanskje stykket bør jobbes enda mer med? Det kan oppleves som ikke helt fullført. I lesningen under Lange Nacht ble stykket framført av to mannlige skuespillere – et interessant grep.

 

Har stykkene noen framtid i Tyskland?

Elke Ranzinger har sammen med Stafan Pluschkat oversatt Internert av Kathrine Nedrejord og Frostskade av Mari Hesjedal. Internert handler om opplevelsene til samiske barn som ble plassert på skoleinternater i Finnmark under forsøket på fornorskning av samene. Stykket forteller en hjerteskjærende historie, men som kanskje trenger noe bearbeidelse for at den skal kunne kommunisere dette til dem som ikke kjenner konteksten. – Det som gjør det vanskelig å sette opp Internert eller Interniert som tittelen er på tysk, er at vi ikke har noen minoritet som det stykket omtaler, i Tyskland, mener Ranzinger, stykket blir for mye museum og opplæring. Ranzinger mener likevel at Nedrejord kan ha en framtid med dramatikk på tysk med et annet stykke – for hun skriver fantastisk, sier hun. Mari Hesjedal sitt stykke Frostskade har tittelen Frostschaden på tysk. – Det er for kort, slik det er nå, for at formatet kunne passe i tysk teater, men det passer fint som hørespill, hevder Ranzinger. Enkelte jeg snakket med mente at stykket ble noe stereotypisk og endimensjonalt iscenesatt under lesningen. Man mente at kulda, som stykket omtaler, ikke ble godt nok ivaretatt her som den metaforen den kan være for en samfunnsmessig kulde som kan bringe mennesker sammen.

 

In-your-face-theatre om rasisme

Camara Lundestad Joof er en profilert norsk-gambisk scenekunstner og dramatiker, for tida er hun husdramatiker på Dramatikkens hus. På festivalen ble Eg snakkar om det heile tida presentert som scenetekst. Sylvia Kall har oversatt teksten som på tysk har fått tittelen Ich spreche ständig darüber. Teksten er selvdokumentarisk og undersøker selvopplevd og strukturell rasisme. I starten av boka skriver Joof: «Eg bestemmer meg ofte for å slutte. Med jamne mellomrom bestemmer eg meg for å slutte å snakke med kvite menneske om rasisme». Men hun slutter ikke, hun insisterer på å fortelle om rasistiske hendelser. Joof forteller at hun tror på instrumentell kunst, hun er en politisk aktivist, hun vil at kunsten skal ha en funksjon.

Det var Sylvana Schneider som framførte teksten under Lange Nacht. Schneider er hvit og blond med en sterk og tøff scenisk utstråling. Joof mener selv at det er brilliant at teksten spilles av en hvit skuespiller. – Da unngår man stereotypen «sint, svart kvinne», sier hun. Elke Ranzinger påpeker at det at den hvite skuespilleren Sylvana Schneider var emosjonell og fysisk – det gjør at man tenker på temaet og ikke den selvbiografiske historien. Det blir et stykke om at vi ikke skal tie – vi må snakke! Vi må snakke om rasisme, om klima, om nynazime, om kjønn! Eg snakkar om det heile tida sier nettopp dette. Dette er in-your-face-theatre – det roper det ut! De andre stykkene er mye mer stillfarende, fortsetter Ranzinger. Schneider mener at teksten er relevant og aktuell og at den passer godt i Tyskland. – Ja, det er jo fint for meg, kommenterer Joof, men trist for menneskeheten.

 

Den vanskelige foreldrerollen

Den kanskje mest etablerte av dramatikerne på festivalen FOKUS NORWEGEN er kanskje Monica Isakstuen – selv om hun ennå ikke selv har erfart å se sitt eget arbeid satt opp på en scene, men det kommer hun snart til å gjøre. Sceneteksten Se på meg når jeg snakker til deg ble gitt ut i bokform på det prestisjetunge Pelikanen forlag i fjor. Den er nå oversatt av Ulrike Kort og utgitt på tysk med tittelen Sieh mich an, wenn ich mit dir rede. Isakstuen forteller at stykket ble presentert under en scenisk lesning i Paris i fjor, i år skal det settes opp på en fransk teaterfestival, og i juni skal det presenteres som en scenisk lesning i London i engelsk oversettelse.

Isakstuens tekst er sterk. Den er delt i to. I første del møter vi «Jeg» og «Sønnen min», i andre del møter vi «Jeg» og «Datteren min». «Jeg» i første del er mor og i andre del far. Teksten er tematiserer foreldrerollen. Den kan oppleves ubehagelig, kanskje først og fremst fordi i den i enkelte deler spiller på en seksualisering av barnet og av forholdet barn/foreldre.

–       Hos Isakstuen er alt i hodet eller i hjertet. Dette stykket er et sted for fantasi og forsøksarbeid, sier sjefsdramaturgen ved Theater Konstanz, Daniel Grünauer.

Oversetteren Ulrike Kort forteller at det var en utfordring å arbeide med teksten. – Jeg måtte øve meg på å bruke et hardt, ufiltrert språk – jeg måtte venne meg til å tørre å bruke det, sier hun, jeg formoder at dette er en mer norsk måte å snakke på. Hun forteller at tyskere hun har snakket med som har beskjeftiget seg med stykket, har hatt vanskeligheter med å forstå skiftet i perspektiver som skjer i stykket. De har vært usikre på om det er reelle ting som skjer eller ikke. Kort kaller, i likhet med sjefsdramaturgen, stykket for «et hodedrama», men dette har mange tyskere problemer med, sier hun. Mange lurer på om stykket egentlig handler om incest, men for meg handler det om skyld og ansvar – hva kan jeg ta ansvar for? Hva må jeg ta ansvar for? Det handler om de grensene som finnes og som ikke er klare, men som man må finne ut av. Hva er det som er foreldrerollen? avslutter hun.

Flere jeg snakket med mente at det var Isakstuens stykke som var det mest interessante som ble presentert her. Det ble nevnt at det åpner opp for mange mulige regigrep, og at det har mange «hemmeligheter».

 

Uroppføringer

Som en del av denne temauken for norsk dramatikk ved Theater Konstanz ble to tyske uroppføringer presentert: Arne Lygres stykke Jeg forsvinner og Jon Fosses Hav.

 

 

Noe mangelfull Jeg forsvinner

Theater Konstanz er det første tyske teatret som setter opp Jeg forsvinner av Arne Lygre. Resultatet blir noe ujevnt. Selve stykket fungerer godt også i en tysk kontekst, etter det jeg kan forstå, men noe av skuespillerarbeidet blir alt for overflatisk og regien er i overkant enkel.

Arne Lygre skrev Jeg forsvinner i 2011 og fikk Ibsenprisen for det i 2013. Stykket hadde verdenspremiere i 2011 på Théâtre National de la Colline i Paris i 2011. Det ble satt opp på Nationaltheatret i 2012, Eirik Stubø hadde regi (forestillinga ble anmeldt av undertegnede i NST). Stykkets kompleksitet ligger i at det kommuniseres på flere plan samtidig. Det åpner for ulike tolkninger. Elementer som katastrofe, flukt, øy, død, førte tankene til terrorhandlingene i Oslo og på Utøya da stykket ble satt opp i Oslo ikke så lenge etter disse hendelsene. Her ble det en form for sorgbearbeidelse over det som opplevdes som tapserfaringer. Disse referansene oppdages ikke så lett i den tyske versjon av stykket. Som tekst står det likevel fjellstøtt, og bør absolutt kunne ha et liv på tysk, selv om denne realiseringen av det har visse mangler.

 

Et rom, et hjem

På den nokså lille scenen på «Werkstatt» på Theater Konstanz står fire store flater i en halvsirkel, de er dekket med hvite laken. I bakgrunnen, mellom de tildekkede flatene, er det speil – vi skimter oss selv som publikum. På scenegulvet står to firkantede bokser, også de dekket med hvite laken. En koffert med en jakke står også der. På en av flatene projiseres mellomtitlene i stykket etter hvert som det skrider fram, først: «Es fängt an» – det begynner – og «Jeg» (Jana Alexia Rödiger) kommer inn. Hun forteller om sitt liv i dette huset, om sitt hverdagsliv. Hun framstår som en ganske vanlig, middelaldrende, europeisk middelklassekvinne. Hun har et hus, hun har tilsynelatende grei økonomi, hun har en mann. «Jeg har dette huset. Det er min mulighet og min begrensning», sier hun.

 

Erkjennelsesarbeid

Det som redder denne forestillingen er nettopp Jana Alexa Rödiger som «Jeg», hun får rom til å utvikle en spillestil som korresponderer med teksten. Hun har fått teksten under huden slik at den kommuniserer med oss som publikum. Vi lever med i den forrykkelsen som skjer i denne kvinnens tilværelse når katastrofen truer. De etter hvert velkjente kastene som ofte finnes i Lygres tekster, kommer uanmeldt og mottas dannet og behersket – ligger det en underliggende ironi her? «Jeg» snakker tilforlatelig om at både hun og mannen hennes har det godt, selv om bilen hans er utbrent. Alt går fint, alle har det bra, men katastrofen er et faktum. Det er i tekstens pauser og i replikkenes knapphet at vi skimter en katastrofe. Vi, ofte et publikum som består av vanlige middelklassemennesker, har kanskje ikke opplevd så mange virkelige katastrofer. Personlige tap, ja, men virkelige katastrofer, krig for eksempel, eller naturkatastrofer, terrorhendelser der folk dør rundt oss, der vi kjenner lukt av blod og hører dødsskrik, nei. Dette er noe av det stykket på en måte tematiserer. Vi har i oss evnen til medlidenhet med mennesker som virkelig opplever dette, tenker/sier «Jeg» i stykket og fortsetter: «men virkelig å ta innover meg det vedkommende går igjennom, det ligger utenfor min evne». Den perfekte overflaten i kvinnens liv krakelerer, vi skimter også personlige tragedier. «Jeg har hatt et barn», sier hun, vi får ikke vite mer enn dette, hun viser oss ikke mer enn dette, vi kan føle videre selv. Denne delen av stykket fungerer godt, og det er som tidligere nevnt på grunn Rödigers arbeid med teksten.

 

Tysk kleskodeks?

I en forestilling med så lite visuelt å forholde seg til som her, får alt man ser oppmerksomhet. Jeg stusser over kostymevalgene. «Jeg» er kledd i et skinnskjørt, med en enkel topp – og nettingstrømper(!). Det er mulig at vanlige, middelaldrende, tyske kvinner kler seg slik, men det ser litt pussig ut. «Min mann» er kledd i en lurvete dress og litt slitte sko, også noe utypisk for en tilsynelatende vanlig, middelaldrende mann. «En fremmed kvinne» har foldeskjørt i marineblått, beige jakke og brune, matchende hansker og sko – det gir et noe stivt, besteborgerlig og utdatert preg, det er også litt pussig og trekker stykket noe ut av en relevant samtidskontekst. Men nå kan det absolutt hende at jeg ikke har oppfattet den tyske kleskodeksen på riktig måte.

Jeg stusser også over rekvisittvalget. Hvorfor bruker de noe som ligner på gammeldagse papp-kofferter? Det fjerner oss også fra et samtidsuttrykk.

 

Forestillingen sliter tidvis

Rommet er forholdsvis tomt og regien er enkel. Det kunne fungert bra hvis alle skuespillerne hadde behersket den spillestilen dette materialet krever. Når teksten spilles med en overflatisk distanse faller forestillinga og blir død og flat. Både Harald Schröpfer og Sylvana Schneider har den tilstedeværelsen som skal til, slik at store deler av siste scene fungerer fint, men her kan det se ut som om det helst skulle vært arbeidet mer for å kunne fått et enda bedre resultat. Antonia Jungwirths arbeid som Min venninnes datter/Die Tochter meiner Freundin, fungerer også stort sett greit. Men alle snev av overspill skurrer her.

Svakheter til tross, stykket ser ut til å fungere utmerket i en tysk kontekst.

 

Panta rei – alt flyter, Jon Fosse: Hav

Regissør Wulf Twiehaus og skuespillerensemblet ved Theater Konstanz tar Jon Fosses stykke Hav (Meer på tysk) på det dypeste alvor – og de lykkes langt på vei. De forholder seg forholdsvis strengt til Fosses tekst som et partitur. Pausene som er markert i teksten holdes så lenge at man rekker å tenke flere ganger på hvor lenge en Fosse-pause kan holdes, men det fungerer slett ikke så verst. Et problem er den noe anstrengte spillestilen til enkelte av skuespillerne, dette blir skurr. Det kan se ut som om de på en måte vil for mye, eller jobber for mye med å uttrykke en slags undertekst.

 

Natur

Theater Konstanz’ scene Spiegelhalle ligger like ved Bodensjøen som er en av Europas største innsjøer – å sette opp Hav her passer fint. Noe som kom opp i flere av samtalene rundt norsk dramatikk under denne temauken, har vært nettopp forholdet til natur i de norske tekstene. Nå kan det kanskje være en klisje at det norske nødvendigvis må knyttes til natur, men hvorfor ikke – kanskje vi skal omfavne denne klisjeen. Skuespillerne er kledd for tur. De har ullgenser, støvler og regnjakke – det fungerer utmerket her. Naturmetaforer ser ut til å ligge til grunn for Katrin Hieronimus’ scenografiarbeid. I en diagonal, midt på gulvet i det røffe scenerommet, ligger et digert tre med stamme, krone og rot. Det er dødt. Hvis det hadde vært et ferskt tre hadde det hatt spirer på seg, det har ikke dette. Jeg får vite etterpå at dette er et tre som har dødd under den store varme- og tørkeperioden forrige sommer. Intendert, eller ikke, treet kommer uansett til å formidle en samfunnskritikk der det ligger der og er dødt som et resultat av menneskeskapte klimaendringer.

 

Det du kaller vakker musikk, er det jeg kaller blues

I Fosses stykke møter vi Skipsføraren/Der Kapitän (Odo Jergitsch), Gitarspelaren/Der Gitarrenspieler (Thomas Fritz Jung). Det gjentas og gjentas og gjentas «Ich bin der Kapitän» og at vi er på et skip på havet. Det tværes og tværes. Og det fungerer så fint og det er svært rørende. Mennesket insisterer og insisterer på sin væren i verden, det kan ikke noe annet enn akkurat dette. Om mennesket er på en båt på et hav eller om det står på et scenegulv er likegyldig, det er i verden. Dette er et aspekt ved stykket. Et annet er den totale oppløsninga av verden det skisserer for oss. Språket som bærer av mening avsløres på en måte som arbitrære, tilfeldige, tegn. Ord og begreper mister sitt innhold – er du en gitarspiller om du ikke har gitar? Er du en skipsfører hvis du ikke har skip? Mennesket løsrives fra sine titler, roller og posisjoner.

Kvinna/Die Frau (Sarah Siri Lee König), Den eldre mannen/Der altere Mann (Axel Julius Fündeling), Den eldre kvinna/Die ältere Frau (Renate Winkler) og Mannen/Der Mann (Tomaz Robak) tviholder på sin eksistens og sine forhold til hverandre. «Alt er slik det er», sier Den gamle mannen i Fosses stykke. «Men då må vi lage noko anna sjølv», svarer Den eldre kvinna, og kommenterer slik menneskets skaperevne. Mennesket skaper kunst, mennesket skaper seg selv.

 

Verdenstreet

Som en inngang til stykket står et sitat fra «Apostlenes gjerninger» («Apostelgjerningane») fra Bibelen: «Dei unge skal sjå syn/og dei gamle skal drøyme draumar». Stykkets teser og antiteser står mot hverandre. Stykket er kanskje både religiøst og ikke-religiøst. Mennesket er i verden, men vet ikke hvor det skal og husker etter hvert ikke hvor det kommer fra. Karakterene tror at Den gamle kvinna og Den gamle mannen er foreldrene deres, men de blir ikke gjenkjent som sønn eller datter – rollene de har hatt er oppløste.

Flere religioner opererer med et verdenstre, et sentrum for menneskene, et hjem. Axis mundi, eller verdens sentrum, skal skape stabilitet og orden i kaos. I denne forestillinga er treet rykket opp med rota. Det ligger tørt og dødt og blir et slående bilde på kaos og oppløsning. Menneskene – Den gamle mannen/Den gamle kvinna, Kvinna/Mannen – søker mot hverandre. Det ligger en lengsel etter harmoni her. Men harmonien uteblir, menneskene går fra hverandre, misforstår hverandre og gjenkjenner hverandre ikke.

 

Stillhet

Det er fint å se så mye stillhet på scenen. Pausene varer og varer, men det blir ikke parodisk. Nordisk dramatikk knyttes ofte til minimalisme og til mørke – såkalt nordic noir. Og ja, dette finnes hos Fosse, og i denne forestillinga tas det ut i fullt monn. Eller det legges opp til det. Man lykkes ikke helt i skuespillerarbeidet hele veien, her blir det noen steder mye overspill – det er lite som skal til for at det blir for mye her. Den som behersker dette materialet best er uten tvil kapteinen selv, Odo Jergitsch. Han styrer denne skuta i havn. Han spiller enkelt og nedpå – aldri for mye. Han står støtt og trygt og beholder roen.

Scenelyset er dunkelt hele stykket gjennom. Det understreker dette drømmespillet dette også er – og det ligger kanskje en tolkning av det nordiske mørket her. Dunkelheten demper hardheten i realitetene. Det skaper en mykhet, og kanskje en trøst for menneskene som til syvende og sist er nokså alene med seg selv og sine reelle og imaginære roller i verden.