Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker

Iren Reppen: DET ER HARDT Å VÆRE B**CH

januar 15, 2022 elinlindberg8

Publisert på Shakespearetidsskrift.no

Koseleg bitch

Iren Reppens tekstar i Det e hardt å være b**ch som har urpremiere på Det Norske Teatret, er gode og solide, bandet spelar fint, men bitchy? Nei, ikkje så veldig.

Av Elin Lindberg

Iren Reppen: DET ER HARDT Å VÆRE B**CH

Regi: Nils Petter Mørland

Scenografisk assistanse: Unni Walstad

Koreografisk assistanse: Belinda Braza

Lys: Philip Winter Hartvigsen

Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg

Band:

Bass: Gjermund Silset, gitar: Håvar Bendiksen, trommer: Kenneth Ekornes, fele og fløyte: Joseph Angyal

Innspeling av Hælvete: Johannes Winther Farstad

Det Norske Teatret, scene 2, 2.juni 2021

Kvinner og makt er det faktisk enno mange som meiner ikkje høyrer saman – sjølv om vi har kvinneleg statsminister og nokre kvinnelege toppleiarar. Det blir sagt at det finst både kvinnelege pilotar og kirurgar. Iren Reppen har vore skodespelar i ei årrekkje, og ho har vore teatersjef på Hålogaland Teater (2009-2013) og medlem av Norsk Kulturråd (2012-2015). Ho har sitte med nokså mykje makt. Det er denne personlege historia Reppen tar for seg i Det er hardt å være b**ch.

Kabaret

Det er framleis berre lov å ha 20 publikummarar i salen. Det hjelper ikkje særleg på for å skape trøkk i salen. Reppen helsar på oss når vi kjem inn. Det er avvæpnande og triveleg. Ho presenterer det talentfulle, noko tilårskomne boy-bandet og fortel oss at det er vi – publikum – som gjev ho makt, utan oss er ho makteslaus. Og det er jo sant. Reppen hadde stor suksess med Det e hardt å være mainn som hadde urpremiere under festspela i Nord-Noreg i 1994. Denne gongen var det òg Svein Gundersen som hadde laga musikken. Dette må ein kunne seie var Reppens gjennombrot som artist. Ho tar opp tråden frå denne oppsetjinga og startar Det e hardt å være b**ch med å synge om at det er endå hardare å vere mann i dag enn i 1994, før ho startar på den personlege historia si i eventyrform: «Det var ein gong ei lita jente frå Harstad..» – altså Reppen sjølv. Dette er ei form stand-up-komikarar nyttar ofte. Reppen er langt frå så utleverande som vi er blitt vante med at mange kunstnarar er. Det sjølvbiografiske er stort sett grovt skissert – og det er heilt greitt. Kabareten vekslar mellom songar og historia om eit liv.

Kattekvinna

Eit smertepunkt i Reppens historie som blir brukt til å illustrere makt er det om «kattekvinna». Eitt av numra i Det e hardt å være mainn handlar om ei forførande kattekvinne. Denne parodierte Harald Eia i den då nyskapande komiserien Åpen post. Det var ein godt laga og artig sketsj. Men her blir makttilhøva rokka ved. Den makta ei suksessframsyning som Reppens Det e hardt å være mainn hadde, var plutseleg blitt snappa av ein komikar. No var det Eias kattekvinne folk hugsa. Og han hadde ein million tilskodarar og var støtta av NRK og sjølvaste Staten, altså oss, mimrar Reppen. Ein kan lure på om det ikkje var endå hardare å vere kvinne og kjendis på 1990-talet enn no. I den situasjonen, og i den medierøynda vi hadde då, hadde Eia tatt all makt. Reppen kunne berre smile og seie at alt sjølvsagt var heilt greitt. Vi forstår at dette har skapt eit varig smertepunkt. Det har lenge vore slik at menneske som har posisjonar i samfunnet som gjer at dei får mykje omtale – politikarar, samfunnsdebattantar, kunstnarar – har fått høyre at du må tole hets og sjikane – eller nokon slemme parodiar. No er det fleire og fleire som reagerer på slikt.

Makt

Ein stor del av kabareten handlar om den tida Reppen var teatersjef på Hålogaland Teater. Ho syng om den vakre nordnorske naturen og om at det er den stormfulle tida som er kjærleiken hennar. Ho snakkar om lange dagar på jobb, om å jobbe hardt for å oppnå suksess og bli elska. Ho syng om å klatre til toppen. Det er historier om noko håplause strategimøte på hotell, om ord på verdiar og visjonar som berre er tomme omgrep og som ingen hugsar etter hotelloppholdet som sikkert hadde vore triveleg nok. Reppens tekst har flust av sjølvironi og ho formidlar godt det å jobbe seg inn i rolla som sjef og det å stundom tvile på seg sjølv og leite etter sin eigen veg. Ho syng og fortel om einsemd og press. Eg saknar endå meir kjøt på beinet her. Eg skulle ynskje at ho hadde vore endå modigare og endå meir konkret i skildringa av livet til ein teatersjef. Den einaste Reppen går i klinsj med er Harald Eia, og det er i denne samanhengen ingen stor fight. Eia har makt, men han er ikkje lenger humorkongen. Her kunne Reppen tatt endå meir makt over ei forteljing om makt – ho hadde ikkje trengt å vore basert på fakta eingong, men gitt oss meir å kjenne på av spelet mellom makt og maktesløyse.

På toppen

Ein usynleg ramn dukkar opp eit par stader i Reppens univers. Det kjem ikkje heilt klart fram kva fuglen representerer. På eit tidspunkt er Reppen komen heilt på toppen. Ho ser Jens og Erna, kronprinsen og Gro, Pia Tjelta – og Harald Eia. Er ho ikkje framme no? Men nei, ho må vidare. Dette er eit punkt i historia som tar konkrete referansar inn, samstundes som det er i ei eventyrform, og det fungerer godt. Ein stad kastar Reppen rundt på rekvisittar og uttrykker sinne, men vi opplever ho eigentleg ikkje som hard og bitchy. Om ho då ikkje speler at ho er ein psykopat som er så god til å dekke over dei psykopatiske trekka sine at dei ikkje kjem til syne. Eg trur ikkje det er slik, Reppen er ein for god og erfaren skodespelar til at ho ikkje ville gitt oss eit hint om dette. Det blei ei triveleg stund i teateret, det var godt å vere attende, men eg skulle ynskje at Iren Reppen og det kunstnarlege laget hennar hadde vore mykje meir bitchy og vore mykje tøffare i å vise fram makt og maktesløyse.

Prosa: Jørgen Moltubak: Improvisasjon i klasserommet

januar 16, 2021 elinlindberg8

Publisert i Prosa 2020 #5

Jørgen Moltubak: Improvisasjon i klasserommet, Universitetsforlaget 2020, 150 sider

Omfavn det uforutsigbare

Jørgen Moltubak argumenterer godt for at improvisasjonskompetanse gjør lærere bedre rustet til å håndtere komplekse undervisningssituasjoner

I boka Improvisasjon i klasserommet med undertittelen Frigjør superkraften, presenterer Jørgen Moltubak øvelser og teori for hvordan læreren – eller lederen – kan utvikle et improviserende tankesett og handlingsmønster.

Moltubak er selv lærer i videregående skole. Han holder også kurs i skoleutvikling og klasseledelse for lærere og lærerstudenter. Forfatteren har tidligere gitt ut bøkene Gnistrende undervisning (2015), Gnistrende samarbeid (2016) og Fortellemagi (2017). Han viser et positivt elevsyn og utfordrer lærere til å videreutvikle praksisen sin, men har han nok fagkompetanse når han skriver om improvisasjon? På grunn av at jeg selv jobber som lektor i videregående skole og ønsker å ha en åpen og improviserende holdning i undervisningspraksisen min, er jeg glad for å finne støtte i dette arbeidet i ei slik bok. Jeg har også arbeidet i mange år som skuespiller i det frie scenekunstfeltet med nettopp improvisasjon, og har i flere år undervist i dette. Dette er bakgrunnen for at jeg er noe kritisk til fagkompetansen til forfatteren av boka.

Viktig begrepsavklaring

For mange kan improvisasjonsbegrepet være negativt ladet. I skoletradisjonen og didaktisk teori er ofte planlegging en dyd, improvisasjon kan oppfattes som uheldige unntak fra normalen, eller at læreren er dårlig forberedt og må ty til en nødløsning. Med denne boka gjør Moltubak en viktig jobb for å vise at improvisasjon og improvisasjonskompetanse er honnørord og at de absolutt hører hjemme skolehverdagen.

Forfatteren skriver at «improvisasjon handler om lytting og aktiv oppmerksomhet og å tilpasse seg uforutsette hendelser og endrede forutsetninger». Det å ta det som skjer i rommet på alvor og handle ut fra de impulsene du får fra elevene – «den andre» – og skape noe sammen, er en av forutsetningene for improvisasjonsarbeidet. Det understrekes at dette ikke betyr at man tar imot absolutt alt som skjer i klasserommet som gaver man kan bygge videre på, eller inntar en helt ukritisk holdning.

Improvisasjonskompetanse er altså noe som kan læres. Man får redskaper for å håndtere mer og mer komplekse situasjoner gjennom å bygge seg opp et repertoar av teknikker som gjennom praksis blir mer og mer omfattende. Improvisasjonskompetanse blir slik en enda viktigere ferdighet å ha enn kapasiteten til å planlegge, mener Moltubak.

Mer dynamisk undervisning

Boka har seks kapitler som tar for seg ulike sider ved improvisasjon og improvisasjonskompetanse. Det er lagt til rette for at dette skal kunne fungere som en lærebok for lærerstudenter og lærere. Kapitlene er ryddig bygd opp, språket er enkelt og flyter godt. Moltubak presenterer også ulike improvisasjonsøvelser. Stort sett forklares øvelsene godt, men noen steder er beskrivelsene for uklare. Det er heller ikke alltid lett å se at øvelsene har overføringsverdi til skolefag og skolesituasjonen. Jevnt over formidler likevel Moltubak et viktig budskap på en lettfattelig måte. Han understreker at det er viktig å jobbe med lytting til den andre og samarbeid i praksis, både når det gjelder undervisningen av lærerstudenter og av skoleelever.

Moltubak er best når han knytter an til praktisk arbeid i klasserommet. Når han i begynnelsen av boka presenterer improvisasjon som en slags selvutvikling for å bli et bedre menneske på linje med filosofi og religion, blir det litt svett og pompøst.

Ny lærerutdanning

Moltubak understreker at man ikke kan lese seg til improvisasjonskompetanse. Dette er noe som må trenes på i praksis. Boka tar også for seg øvelser i presentasjonsteknikk, i de fleste yrker er dette noe man kommer i kontakt med i løpet av livet. Noen universitet tilbyr undervisning i dette, om enn i liten skala. Moltubak stikker ikke under en stol at mange lærerstudenter får sjokk når de kommer fra lærerutdanninga og ut i det praktiske liv. Der møter de hver dag mange uforutsette hendelser. Forfatteren mener at de erfarne lærerne allerede har en god del improvisasjonskompetanse, men at dette er å regne som «taus kunnskap» og at det ikke finnes noen praksis for å formidle denne videre til de ferske lærerne. Det er virkelig å håpe at Moltubak og alle andre som brenner for å heve både improvisasjonskompetansen og holdningen til improvisasjon i skolesystemet, får gjennomslag for dette arbeidet.

Faglig tyngde

Det jeg ikke synes kommer godt nok fram i boka, og som jeg mener Moltubak ikke tar helt på alvor, er at for å kunne improvisere som lærer bør du kunne faget ditt svært godt. Det gjelder for eksempel hvis du skal bruke improvisasjon når du som norsklærer på en videregående skole skal jobbe med sagalitteratur. Da bør du faktisk ha lest det meste av sagalitteraturen selv, vite hvordan samfunnet fungerte for 1000 år siden, ha god kunnskap om naturen på Island, ha lest fantasylitteratur, sett fantasyserier og kjenne til hvordan dette brukes i aktuelle dataspill. Du bør ha kjennskap til norrønt språk, slik at du i det minste kan lære elevene å skrive navnet sitt med runeskrift og å si et ikke alt for sexistisk bannskapsord. Du må altså ha forberedt deg veldig godt, gjennom flere år, på å bli en lærer som har byggesteiner nok til å bli dyktig til å improvisere. Det at Moltubak ikke knytter solid fagkompetanse til improvisasjonsarbeidet i noen stor grad, mener jeg er en mangel i boka, og dette håper jeg han vil ta inn i sitt videre arbeid med å formidle improvisasjonskompetanse til lærere og studenter – og andre.

Tynt om improvisasjon

Moltubak knytter i all hovedsak sin faglige tyngde når det gjelder improvisasjon til arbeidet til Keith Johnstone. Han er kjent som mannen bak begrepet teatersport og har undervist i improvisasjonsteater og skrevet bøker om improvisasjon i en mannsalder og vel så det. Det er jo egentlig ikke noe galt i at man krediterer en person som har hatt stor betydning for mange improvisasjonsteatermiljøer verden over, men presentasjonen av hvilken viktig posisjon og historie improvisasjon har i flere teatertradisjoner burde vært bredere. Moltubak har et litt for tynt grunnlag for å forklare hva improvisert teater er. Jeg savner at han viser at improvisasjon i teateret har lange og dype røtter og at teaterimprovisasjon kan bety flere ting. Og jeg savner at han formidler at dette er praksis og kompetanse det har blitt forsket på og undervist i vidt og bredt i mange år.

Improvisasjonskompetanse er for eksempel essensielt i commedia dell’arte og gjennom denne tradisjonen i ulike gateteatertradisjoner – her er det livsviktig å kunne samhandle med publikum og reagere på uforutsette hendelser. Jerzy Grotowski, Ingmar Lind og Eugenio Barba er viktige foregangsfolk for improvisasjonskompetansen innen det fysiske teateret. Det disse har til felles er nettopp å utfordre det de oppfattet som et stivnet, konvensjonelt teateruttrykk. De sto for en tradisjon der skuespilleren hadde mer makt enn dramatikeren og regissøren. Skuespilleren er den som er den skapende i denne tradisjonen – den som har ansvar for å skape teaterhendelsen utfra sin egen kompetanse i møtet med rommet og publikum. For å kunne mestre dette må skuespilleren trene på improvisasjon i mange, mange år. Dette er et perspektiv som mangler i denne boka.

Å se og respektere den enkelte

Moltubak formidler et positivt elevsyn, det er sympatisk. Og han formidler et positivt lærersyn. Han skriver at lærer er ikke noe man er, det er noe man blir. Det krever øving hver dag, og det krever at man arbeider med rollen sin. Moltubak skriver inspirerende om å hele tiden forsøke nye veier. Det å tørre å risikere å feile er en styrke, skriver han. Boka blir ei viktig fagbok fordi den åpner opp for at det er mange måter å være lærer på. Den understreker likevel at det man aldri kommer utenom og som er det viktigste for en lærer, er at man ser og lytter til eleven og til situasjonen man er i. Budskapet i boka er viktig for lærerstudenter. Men teorien er én side av saken, det aller viktigste er at lærerstudentene får tilbud om å utføre noen av de øvelsene boka tipser om i praksis. Uansett er måten boka løfter fram en improviserende holdning på, så prisverdig at det bør kvalifisere til at boka blir pensum på alle lærerutdanninger.

Utheva sitat:

Moltubak er best når han knytter an til praktisk arbeid i klasserommet.

Boka blir ei viktig fagbok fordi den åpner opp for at det er mange måter å være lærer på.

Teatret Vårt: VÅRSØG 75 ÅR

januar 16, 2021 elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no juni 2020

Tett og sjarmerende teaterkonsert

Henning Sommerros Vårsøg på Teatret Vårt har medrivende, musikalsk driv og er ei vellykka konsertforestilling, men ensemblet kunne vært enda modigere og henta ut mer av det potente trøkket som ligger i materialet.

Av Elin Lindberg

VÅRSØG 75 ÅR

Hans Hyldbakk: Tekster

Musikk: Henning Sommerro

Regi: Kristian Lykkeslet Strømskag

Tekstutvalg: Svein Sæter

Dramaturg: Julie Støp Husby

Medverkande: Henning Sommerro, ,

Teatret Vårt, Molde, urpremiere 17. juni 2020

Utgangspunktet for forestillinga er at det er 75 år siden Hans Hyldbakk skrev diktet «Vårsøg». Diktet blir ikke bare lest som en hyllest til våren, men også til friheten fra okkupasjonen av Norge i 1945. Henning Sommerro som i hele sitt voksne liv har vært knyttet til diktet fordi han tonesatte det, har med seg en dyktig, musikalsk gjeng på scenen. Det er saksofonisten John Pål Inderberg og skuespillerne Sara Fellman og Julie Støp Husby som her er sangere.

Sommerro og Hyldbakk

Selv om det er Hans Hyldbakk som har skrevet diktet og som absolutt får og har fått anerkjennelse for det, er det Sommerro vi først og fremst forbinder med Vårsøg. Han var bare tenåring da han lagde melodi til teksten i 1977. Visegruppa Vårsøg, som Sommerro var en del av, holdt sammen fra 1976 til 1980. Den første plata deres het Vårsøg. Melodien til diktet er så kjent og kjær at det er synd å kalle den en sviske. Sommerro har tonesatt mange av sambygdingen Hyldbakks dikt, og uten at han hadde gjort det er det ikke sikkert så mange utenfor Surnadal hadde visst hvem Hyldbakk var. Både tekst og melodi har utvilsomt høy kvalitet, men uten at «Vårsøg» hadde ridd på dialektbølgen som oppsto på slutten av 1970-tallet, er det ikke sikkert den hadde slått an så ettertrykkelig.

Globalt og lokalt

Vårsøg 75 år er bygd opp av lydopptak av Hyldbakk selv, omtaler, brev og dikt. Hyldbakk var en mangfoldig kar. Han var dikter – selv om han ikke ville kalle seg dikter, kanskje av en slags falsk beskjedenhet. Han var også bygdebokskribent, historiker og revyforfatter. Hyldbakk ble 103 år, han døde i 2001. Den siste diktsamlinga si ga han ut da han var 100 år. Teaterstykket No skin det sol (1995) som består av selvbiografiske tekster samla av Vidar Sandem, ble en publikumssuksess på Teatret Vårt. Stykket gjestespilte på Det Norske Teatret. Hyldbakk er altså en kjent figur, spesielt på Nordmøre.

Musealt språk?

Hyldbakk skrev på nynorsk og på dialekt. Noen av dialektordene han brukte kan være litt vanskelige å forstå om man ikke har spesielt god kjennskap til eldre dialektord fra Surnadal. Flere, blant andre Sommerro, har sagt at dette litt krevende og vanskelig tilgjengelige språket har stengt for at Hyldbakk er blitt mer kjent og lest og lyttet til enn han er. Sommerro sier selv i stykket at han kunne blitt en Alf Prøysen eller Vidar Sandbeck om han hadde vært enda mer tilgjengelig. Nettopp denne insisteringen på å bruke disse dialektorda er like mye en styrke som en svakhet – det gjør materialet særegent og unikt. Om det er et ord eller to som publikum ikke forstår, er ikke det så farlig, men det er verre om de som framfører materialet ikke forstår hva de synger. I Vårsøg 75 år blir jeg litt usikker på om sangeren forstår hva hun synger i siste vers av «E slåttatæja». De litt flakkende øynene kunne tyde på at hun ikke gjorde det, men teksten er ganske vanskelig så det er ikke så rart: «Fær løinn skår lyt e sikker lastast / Men får du høytørk fær fager fer?»

Bygda, baby

Hyldbakk ble sett på som en verdensborger som aldri forlot heimbygda. Han var en autodidakt intellektuell, sier Sommerro i forestillinga. De språklige bildene han bruker er fra bygde- og bondeliv, men tematikken er universell. Metaforene knyttet til et liv på bygda med nærhet til naturen og gammeldags bondeliv, er nok vanskelig tilgjengelig for dem som ikke har levd noen år. Hvor mange vet hva en slåtteteig er? Men det er kanskje håp. Det enkle livet i nær kontakt med naturen er populært som aldri før, folk er opptatte av å dyrke sin egen mat og «kortreist» har vært et honnørord ei god stund. Tankegodset i Hyldbakks tekster bør ikke være vanskelig å forstå for flere enn dem som opplevde dialekt- og visebølgen på 1970-tallet.

Bygdeoriginalen

Hans Hyldbakk ble sett på som en bygdeoriginal, han ble både fryktet og respektert. Kanskje var han ikke så ulik andre originale heimstaddiktere? Ja, kanskje han kunne være en slags bygdevariant av Joachim Nielsen (Jokke)? Det finnes nemlig en krasshet og råhet i materialet, men som bare glimtvis kommer fram her. Har Sommerro og Svein Sæter, som har samla tekstene, en litt overdreven respekt for Hyldbakks stoff? Er de redde for å provosere bypublikummet i Molde? Det er en del bygde-rai-rai med sprit og drekking her. Det er også kanskje litt mindreverdighetskomplekser her der bygdefolket kjenner seg noe underlegne de blaserte byfolka. Men flere tekster om individets tilhørighet til verden, øyeblikket og evigheten har virkelig en rå og poetisk tyngde. Her fungerer Sara Fellman svært godt. Hun har en rå og rockete attityde som glimter til i framføringa av noen av sangene. Dette kunne man ha utnyttet mye mer.

Mer potensiale

Henning Sommerro og John Pål Inderberg er drevne og svært gode musikere, de framfører stoffet framifrå, og skuespillerne Sara Fellman og Julie Støp Husby gjør det godt og solid som sangere. Det er lagt opp til at Sommerro skal ha noen innsmett av tekst – «taler» kaller han det. Her starter han selvbiografisk – han er jo som Hyldbakk fra Surnadal og har hatt et livslangt forhold til sambygdingen. Han slutter første «tale» med en cliffhanger: Det er mye merkelig å si om Hyldbakk. Vi får høre at han var en provokatør – en slags opprører, men i Sommerros neste tekstinnsmett følges ikke dette opp – og det er synd. Det hadde vært interessant å se et enda røffere bilde av dikteren og av kontrasten bygd og by. Hva ligger det i det at han ble sett på som en original? Hvordan provoserte han? Hvorfor kaller de ham bråkmaker? Her ligger det mye som jeg savner at Vårsøg 75 år tar tak i.

Oslo Nye Teater: TIL ETTERTIDEN

januar 16, 2021 elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no mai 2020

Om å ikke glemme

Med det nyskrevne danske lytteteaterstykket Til ettertiden (sammen hver for seg) tar Oslo Nye Teater pulsen på krisesituasjonen vi er midt oppe i nå. Dette dugnadsarbeidet er velprodusert og har en friskhet over seg.

Av Elin Lindberg

Marie Bjørn, Ida Marie Hede, Niels Erling og Jörgen Dahlqvist: TIL ETTERTIDEN (SAMMEN HVER FOR SEG)

Regi: Ilene Sørbøe

Lyddesigner: Audun Melby

Original musikk: Audun Melby og Steffen Hofseth

Oslo Nye Teater, premiere som lytteteater 30.april 2020

Teaterene begynner så smått å åpne dørene sine igjen, men før dette, midt i koronakrisetida, heiv Oslo Nye Teater seg rundt og lagde lytteteater. Og resultatet ble riktig så fint. Prosjektet ble startet av det faste ensemblet ved teateret med Henriette Faye-Schjøll i spissen. De fant stykket Til eftertiden (sammen hver for sig) som opprinnelig ble skapt av det danske AKT1 – Danmarks Lydteater og Teater Momentum. Oslo Nye Teater fikk rettighetene og en gruppe skuespillere ved teatret oversatte teksten til norsk. De spurte en mengde skuespillere om de ville være med. Responsen var overveldende, skriver de på hjemmesiden sin, 85 skuespillere ble med.

Å huske, å ikke glemme

I den første tida etter at verdenen vår ble stengt ned, fikk vi en følelse av at alt sto stille. Alle avtaler var plutselig strøket fra kalenderen, alle reiser, fester, møter, korøvelser, konserter og teaterforestillinger. Vi hadde plutselig mer tid. Og hva gjør du når du stopper opp etter å ha bevegd deg framover, framover, nærmest uten stans? Jo, det kan hende du ser deg tilbake. Det kan hende at du begynner å huske. Du mimrer. Du minnes. Det er dette som er utgangspunktet for stykket Til ettertiden (sammen hver for seg). Her er det et jeg som ber et du om å ikke glemme. Jeget snakker til duet, men også til seg selv. Noen ganger forsvinner nærmest jegets talestrøm og anmodning om ikke å glemme, inn i seg selv. Andre steder henvender jeget seg mer formanende til duet. Nesten alle setningene i stykket starter med: «Jeg vil be deg om ikke å glemme…». Det som ikke skal glemmes er alt fra de mest prosaiske ting til det store og essensielle.

Alfabet

Teksten i stykket minner om Inger Christensens berømte dikt «Alfabet» fra 1981. I dette diktet starter Christensen på første bokstav i alfabetet og nevner opp ting i verden, det starter slik: «abrikostræerne findes, abrikostræerne findes//bregnerne findes; og brombær, brombær/brom findes; og brinten, brinten». Strukturen i diktet baserer seg på den italienske middelaldermatematikeren Leonardo Fibonaccis tallrekke. Det er en formel der hvert nye tall utgjør summen av de to foregående. Jeg nevner dette her fordi når teksten i Til ettertiden (sammen hver for seg) minner såpass mye om diktet savner jeg en enda tydeligere struktur og rytme, men bevares, stykket har klart sine egne kvaliteter. Og kanskje er den flate strukturen i stykket vel så bra for å formidle vårt alles hverdagsliv?

Menneskemylderet

En styrke ved stykket er nettopp at det gir stemme til svært mange. Det er 85 skuespillere og tre barn med! Det er faktisk veldig gøy at det er så mange stemmer. Skuespillerne som er med, får bare et lite innsmett hver, den drøye timen stykket varer. De høres spillesugne ut, alle som en av dem. Det er som om de roper ut underteksten: «Jeg ber deg om ikke å glemme meg!» Og det gjør vi ikke. Det er virkelig fint å sitte hjemme i sofaen og lytte og kjenne igjen stemmene til kjente skuespillere. Det er skuespillere i alle aldre. De kommer til å representere et mangfold, et menneskemylder. Det blir en flat struktur der alle får komme til orde. Alle blir like verdige og like viktige. Dette er dugnad, og den flate strukturen der alle får sin korte tilmålte tid understreker at «alle er med», vi står sammen om dette skulder ved skulder.

Inderlighet

De anmodningene, oppfordringene og kravene om at vi ikke må glemme, som skuespillerne framfører, er klipt tett sammen. Det er inderlighet i framføringa, noen ganger på grensen til det nesten litt for patosfylte. Men det er driv og sug i produksjonen. Det er Ilene Sørbøe som står for regien, den er presis og effektiv. Lytteteateroppsetninga er virkelig godt komponert. Audun Melby har vært lyddesigner, og sammen med Steffen Hofseth har han laget original musikk til stykket. Musikken skaper et fint univers for teksten og er med på å gi den et godt løft. Musikken underliggjør stykket på en effektiv måte. Den norske oversettelsen fungerer godt. Det er prisverdig at skuespillerne får snakke på sine egne dialekter og sosiolekter.

«Å huske er å elske»

Det er forfatteren Ursula Andkjær Olsen som krediteres dette sitatet i stykket. Det er mange av tekstsnuttene som handler om kjærlighet, om det å ikke glemme kjærligheten. Det er mørke ting i tilværelsen som vi heller ikke må glemme: Angst, skitt, døden. Og det er helt konkrete, grufulle ting som hører til situasjonen vi er oppe i akkurat nå: «Jeg vil be deg om ikke å glemme at katastrofer er kriser med for få ambulanser». Noen av tekstsnuttene handler om tiden akkurat nå mens vi sitter hver for oss og lytter: «Og jeg vil at du skal huske dette øyeblikket hvor vi er i ensomheten sammen».

Friskhet, med litt småskurr

De aller fleste tekstbitene fungerer utmerket, men ett sted ble det noe småskurr. Det er der Midtgardsormen kommer inn. Her blir det presentert som en slags dyster profeti om undergang at Midtgardsormen allerede omslutter jorda og snart strammer han til! Her kan det virke som om tekstskaperne har misforstått den norrøne myten. I myten er det nemlig svært viktig at Midtgardsormen ligger der den skal, altså rundt den flate jorda og biter seg sjøl i halen slik at jorda holder seg sammen og er stabil. Det er når undergangen kommer at den slipper taket, altså motsatt av det stykket presenterer.

Til slutt får vi en Hamlet-referanse og den fungerer fint som avslutning: «Du var her helt til bråket opphørte og alt ble stille igjen» – the rest is silence.

Det Norske Teatret: Øyvind Rimbereid: SOLARIS KORRIGERT, strøymeversjon

januar 16, 2021 elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no mars 2020

Teater i koronaens tid

Premieren på Det Norske Teatret si strøyming av Solaris korrigert frå 2015 fungerer ikkje heilt som live-hending, men likevel er filmatiseringa av oppsetjinga vel så god som teaterframsyninga. Den pinleg dårlege CGI-en gjer nokre sekvensar til pute-TV.

Av Elin Lindberg

Øyvind Rimbereid: SOLARIS KORRIGERT

Tilrettelagt for scenen av Ane Dahl Torp og Sjur Miljeteig

Regi: Peer Perez Øian

Med: Ane Dahl Torp

Trompet og elektronikk: Sjur Miljeteig

Scenograf, kostymedesignar, visuelt konsept: Unni Walstad

Lysdesignar, visuelt konsept: Kyrre Heldal Karlsen

Videodesignar, visuelt konsept: Roger Gihlemoen

Det Norske Teatret, premiere på strøymeversjonen 20.mars 2020

Det er verkeleg ei underleg tid – verda er omsnudd. Utfordringane er store og kaotiske, men vi klarar oss og vi finn nye måtar å leve på. Musikarar strøymer konsertar eller held konsertar i bakgardane, museum og galleri har virtuelle omvisingar. Teatera slit sjølvsagt. Strøyming av gamle oppsetjingar er eit godt og interessant initiativ. Premieren på strøyminga av Solaris korrigert på Det Norske Teatret viste nokre av utfordringane.

Å sjå på noko saman – VUL det einsamma i uss da fersvinna?

Noko som kjenneteiknar dei fleste teaterframsyningar er at vi er mange i same rom som opplever noko saman. I desse tider kan vi ikkje det. Då er det fint å få ein invitasjon til å sjå ei teaterframsyning frå di eiga stue. Det Norske Teatret byr på nettopp det. Premieren er på eit fastsett klokkeslett, slik som strøyminga av konsertar og liknande kan vere. Det Norske Teatret startar denne visinga utan nokon form for presentasjon eller «live-kommunikasjon» til publikum. Det er litt pussig. Kvifor nyttar dei ikkje høvet til å kome med ein kort introduksjon eller til å ønskje velkomen i strøyme-teateret? Det kunne vore gjort av ein av dei involverte i framsyninga eller kanskje teatersjefen sjølv? Ei saknar eit grep som kunne gjort denne strøyminga til noko meir enn berre ei filmvisning som du like gjerne kan sjå ein annan dag.

WAT vul aig bli om du ku kreip fra din vorld ttil uss?

Da denne teaterversjonen av Øyvind Rimbereids langdikt «Solaris korrigert» hadde premiere på hovudscenen på Det Norske Teatret hausten 2015 melde eg han for dette tidsskriftet. Eg heldt òg to gonger eit føredrag om diktet i Bikuben på Det Norske Teatret i forkant av framsyningane. Eg kjenner diktet godt sidan eg har skrive masteroppgåve om det. No er det interessant å sjå på om den situasjonen vi er i, gjev oss nye perspektiv både på teksten og på denne framsyninga slik ho blir strøyma fram for oss.

Diktet er på ein måte ei helsing frå eit menneske som lever om meir enn 400 år, i år 2480. Eg-personen i langdiktet presenterer seg som ein mann på 38 år (like gamal som forfattaren var då han skreiv diktet). Vi får ikkje vite kva han heiter, han kallar seg berre «aig» som kan vere ei blanding av «eg» og det engelske «I». Han er ein slags arbeidsleiar for eit lag med robotar («greipmaskinar») som arbeider på havbotnen med å «repairing hydropipes». Han bur i SIDDY Stavgersand saman med kjærasten Shiri som er ein slags fotograf/kunstnar.

ROBOTS treng ne draumar

Det kan verke som identiteten som arbeidar er viktig for eg-personen. Etter den framifrå prologen til diktet som står som ein kanal der eit menneske frå 2480 kommuniserer med tida vår, kjem denne presentasjonen av arbeidssituasjonen til eg-personen. Øyvind Rimbereid har ofte skrive om fysisk arbeid og handverk, det gjorde han òg i den seinaste utgjevinga si, Hvit hare, grå hare, svart som kom i fjor. I denne framifrå diktsamlinga finn vi mellom anna «Ode til sandpapiret» og «Ode til hengselen» – altså høgstemte, lyriske dikt om desse smått prosaiske objekta som heng saman med nettopp fysisk arbeid og handverk.

I denne strøyma teaterversjonen kjem Ane Dahl Torp ut på scenegolvet gjennom ei industri-aktig dør. Ho er kledd i ein grå overall, som ein maskinarbeidar. Vi ser tydeleg at ho har grease på hender og armar – det gjorde vi ikkje då vi sat i teatersalen. Det er nemleg ikkje måte på kor lovprisa greasen blir i diktet, utan at eg skal kome nærmare inn på det her. Men ja, eg trur på Ane Dahl Torp sin framtidsarbeidar i denne filmversjonen.

Språket

Det aller viktigaste med «Solaris korrigert» er språket det er skrive på. Rimbereid har konstruert eit framtidsspråk basert på dei språka som omkransar Nordsjøen og Stavanger som er heimstaden hans. Det er eit særs vellukka prosjekt. Konstruert er forresten kanskje ikkje eit heilt passande ord her, for språket verkar svært organisk og menneskeleg. I Rimbereids diktsamling Herbarium som kom i 2008, finn vi prosadiktet «Kvann. Angelica archangelica». Her skriv Rimbereid på eit språk som går like langt tilbake i tid som språket i Solaris korrigert går fram i tid. Denne underleggjeringa gjer at stoffet kjem under huda på oss på ein heilt særeigen måte. Det svært rørande diktet om ein plaga mann startar slik: «Saa roligt Ansichtet thil den drucknede Philosophus er, naar her i vor Closterkielder ligger, i den skiønne pagt med sig selff, oc ocsaa gud.»

No er lest og talt tekst to forskjellige ting. «Solaris korrigert» er skrive på eit slags framtids-stavangersk. Dialekta frå Stavanger er vestnorsk og ein høgtonedialekt, i motsetnad til austnorsk som er ein lågtonedialekt. (I høgtonedialektar er det ein lågare tone i første staving og ein høgare tone i den siste stavinga.) Derfor meiner eg at det skurrar litt i Ane Torp Dahl si handsaming av språket i Solaris korrigert på austnorsk. Det blir litt skjerande og barnleg somme stader.

Kvalitetskontrastar

Framsyninga bruker ein del CGI (computer-generated imaginary). Dei freistar å lage duplikat av hovudpersonen. I førelegga til diktet, mellom anna Stanislav Lems roman og Andrej Tarkovskijs film, speler duplikat av minna til hovudpersonen ei vesentleg rolle. Det skal mykje ressursar til for å få dette til å fungere på ein teaterscene. Dei har ein ikkje funne her. Bruken av CGI for å illudere desse duplikata er så pinleg dårlege at ein mest ikkje klarar sjå på dei utan å raudne. I den filmatiserte versjonen av teaterframsyninga har dei redigert bort noko av dette, men enno på langt nær nok. Eit anna svakt punkt i framsyninga er den særs pompøse scena der Dahl Torp, drapert i eit stort teppe, stig høgt til vêrs på ei slags søyle. Her manglar det berre at ho set i med ein Melodi Grand Prix-song. Det er pinleg pompøst. MEN – det som fungerer veldig godt er scena der både Dahl Torp og Miljeteig står på ein scene på scena. Musikken er drivande. Teksten blir framført tøft og musikalsk. Det er så framifrå! Eg tar meg i å ønskje at dei framførte heile teksten på denne måten. Miljeteigs musikk er flott og Dahl Torp får eit særs godt grep om teksten her.

Teater i ei underleg tid

«Tidlegare låg framtida ein eller annan stad langt borte, bortanfor horisonten. I dag har framtida og no-et smelta saman.» Dette er eit sitat frå Andrei Tarkovskijs film Stalker og det passar godt til diktet «SOLARIS korrigert» av Øyvind Rimbereid. I dette science fiction-diktet blir framtid og notid eitt fordi det bruker ei tenkt framtid for å seie noko om vår eiga tid. Røyndomen vår endrar seg dag for dag i desse tider. Det er slett ingen dum idé å gripe tak i dette diktet igjen for å bruke det til å reflektere rundt tilhøva våre. Det er vanleg å lese diktet som ein dystopi, men det ligg òg ein underliggande optimisme her. Det som blir sett på som ein feil av maskinane som undersøkjer eg-personen, blir til eit adelsmerke for mennesket og noko vi absolutt treng akkurat no. Han har etter deira meining for mykje kreativitet og fantasi – «ein noko for staerk production af eigne picts». Dahl Torp gjentek dette fleire gonger i oppsetjinga, akkurat no får det ein trøystande og lindrande verknad. Den trua eg-personen formidlar om at alt kjem til å gå bra er kanskje òg noko å ta med seg slik situasjonen er no: «Ja, wi kan mastr detta».