Blog

Rogaland Teater: August Strindberg: ET DRØMMESPILL

elinlindberg8
shdirdal etdrommespille rev2 011
Et drømmespill av August Strindberg. Regi: Ole Anders Tandberg. Rogaland teater 2020. Foto: H. S. Dirdal

Publisert på shakespearetidsskrift.no november 2020

Er det egentlig synd på menneskene?

August Strindbergs pessimistiske syn på menneskene sliter med å komme fram i Et drømmespill på Rogaland Teater i Ole Anders Tandbergs regi – og det er helt i orden. Skuespillerne har så mye livsglede, varme og energi, og regien er så full av drømmeaktige opptrinn, at livet blir en fest.  

Av Elin Lindberg

August Strindberg: ET DRØMMESPILL

i en versjon av Arne Lygre og Ole Anders Tandberg

Regi: Ole Anders Tandberg

Scenografi og lysdesign: Markus Granqvist

Kostymedesign: Lena Lindgren

Dramaturg: Matilde Holdhus

Maskør: Jill Tonje Holter

Komponister: Joel Sahlin og Ida Kampenhaug

Rogaland Teater, hovedscenen, premiere 11.november 2020

I August Strindbergs stykke Et Drömspel fra 1902 møter vi Agnes, Guds datter, som er sendt ned til jorden for å finne ut hvorfor menneskene klager hele tiden. Far Gud har sendt datteren ut på en dannelsesreise. Agnes observerer, men tar også selv del i menneskelivet, hun får føle på menneskelig smerte. I versjonen til Rogaland Teater har Arne Lygre og Ole Anders Tandberg vevd inn andre Strindberg-tekster, blant annet fra Ockulta dagboken. Det fungerer svært godt. Teksten har friskhet og snert, samtidig som de nye tekstfragmentene understreker det drømmeaktige.

Lyset er magisk

I mørket får vi en prolog. Det er nærmest en prosjektskisse, eller kanskje en analyse: «Forfatteren har i dette drømmespillet forsøkt å etterligne drømmens usammenhengende, men tilsynelatende logiske form». Dette er en litt pussig melding å få, for de fleste som kommer for å se dette stykket vet nok akkurat dette. Men etter denne litt tørre innledninga åpner sceneteppet seg og drømmefesten kan begynne. Midt på scenen lyser en tynn, grønn laserstråle. Bak denne ligger Agnes (Mari Strand Ferstad). Hun er nettopp ankommet jorda. Strand Ferstad spiller både Agnes og Gud i denne sekvensen. Hun spiller med og mot lyssøylen. Når hun tar handa inn i den grønne laserstrålen blir det røde blodet i handa lysende. Det har en slående effekt. Energien i lyset og i mennesket møtes i det grønne og røde. Det indre og det ytre påvirker hverandre og bildet på det er konkret og fysisk. Genialt!

Agnes på bar

I menneskenes verden er Agnes havnet på bar. Den er innredet med hvite fliser, noen bord og en lang bardisk. Bak på scenen er det en grønn, låst dør som menneskene, og Agnes, er svært nysgjerrige på hva leder til. Den ene siden av baren har høye vinduer. Disse brukes effektivt til å forandre lyset underveis. Og lyset har virkelig en fremtredende plass her, det er med på å farge både det ytre og det indre. Bartenderen (Even Stormoen) har stått og heklet på et babyteppe i 30 år og hørt på menneskene som klager. Agnes insisterer på å ta hans plass. Her har hun et perfekt sted for å observere menneskene og lære om deres liv. Baren blir skriftestolen i dette universet med så mange religiøse referanser. Her foregår nattverden, her får man lagt fram – og kanskje lagt fra seg – sine synder og bekymringer. Og babyteppet vokser og blir tyngre og tyngre av de tragiske historiene.

Er dette livet så forferdelig?

Menneskene Agnes møter sliter med sitt. De er blitt forlatt av dem de elsker og lever med kronisk kjærlighetssorg, de blir forbigått i arbeidslivet, er fattige og syke – de lider både eksistensielt og med mer prosaiske livsbetingelser. Ofte blir Strindbergs tekster formidlet med et patosfylt alvor og en gjennomgående dveling ved livssmerten, men dette finner vi ikke i denne oppsetninga. Her nekter livsgleden å bli stengt inne og bli undertrykt. Her virker det som om menneskene Agnes møter har forsonet seg med smerten i livet. Offiseren (Anders Dale) venter trofast på sin strålende Victoria (Marianne Holter). Han har rosebuketten og champagnen klar, men hun dukker ikke opp. Offiseren står på sin vakt og går ikke under av den grunn. Krabbefiskeren (Kasper Skovli Botnen) er 50 år og har endelig fått seg ei krabbeteine akkurat slik han vil ha den, men den viser seg å allikevel ikke gjøre livet hans perfekt, men han avfinner seg med det. Menneskene lever gjennom sine store og små skuffelser uten at de lar seg knekke.

Drømmen som trøst

Mari Strand Ferstad spiller Agnes’ smerte overbevisende. Vi tror på hennes overfølsomhet for det stygge og grusomme i verden, og på hennes smertereaksjon på de trivielle gjentakelsene et menneskeliv består av. Hun er den eneste av karakterene – kanskje i tillegg til bartenderen – som spilles som et realistisk menneske. De andre karakterene er typer, sjablonger. Det fungerer veldig godt for å få fram det drømmeaktige og absurde. Skuespillerne, utenom Strand Ferstad, har mange roller. Det er vanskelig å trekke fram enkeltprestasjoner, for alt er gjennomgående veldig godt skuespillerarbeid. Glededansen til Kasper Skovli Botnen som Alice er ett av mange høydepunkter. Ingrid Rusten som Edith som står i tragedien sin med verdighet, er sterk. Dikteren (Gorm Grømer) er oppriktig medfølende, advokaten (Leo Magnus de la Nuez) er sjarmerende og real, offiserens far (Espen Reboli Bjerke) har et fantastisk kroppsspråk. Ensemblet har utmerket timing. Det er spilleglede og varme så det holder. Publikum blir satt i Agnes posisjon, vi ser på de teatrale figurene med en viss distanse. Men vi er samtidig med inne i det drømmeaktige universet.

To minuspunkt

Det er to momenter jeg mener ikke fungerer så godt. Det ene er et par sekvenser der skuespillerne står foran på scenen og har en slags nyhetsoppdatering. De illuderer nærmest en nyhetssending på tv. Det halter og skurrer og har ikke helt funnet en form som passer inn i helheten. Et annet moment er «de fire universitetsdekanene». Det er fint at de er teatrale figurer, men maskene deres fungerer ikke i spill. Maskene ligner litt på gresskar, de er runde og dekker hele hodet til skuespillerne. Det er fint at de er like og gir figurene et anonymt preg, men det fungerer ikke når maskene snakker. Skuespillerne spiller ikke med maskene sine her og da blir uttrykket helt tomt.

Godt teater

Noen små innvendinger til tross, dette er svært godt teater, og en teatralt intelligent oppdatering av Strindbergs stykke. I disse digitale tider er det oppløftende å være i en fysisk teatersal sammen med andre og la seg forføre av fysiske sceneeffekter. Når Agnes til slutt har fått nok av menneskelivet med sin kokte kål, sitt Skamsund, sin fornedrelse og gjentakelse, blir den grønne døra åpnet og gjennom en fysisk spiraltåke og ild løses hun fra det jordiske. Og vi, menneskene, sitter igjen og forstår at så lenge vi har kunsten, drømmen og fantasien er det ikke så synd på menneskene.

Rogaland Teater: Thorvald Steen: DET SISTE FOTOGRAFIET

elinlindberg8
image001
Marko Kanic i Det siste fotografiet, regi;: Anders T. Andersen. Rogaland Teater 2020. Foto: Stig Håvard Dirdal

Publisert på shakespearetidsskrift.no august 2020

Skam, fortielse og verdighet

Thorvald Steens kritikerroste roman fra 2019 er blitt en effektivt fortalt historie i Anders T. Andersens regi på Rogaland Teater. Oppsettinga lykkes i å formidle ei sår familiehistorie preget av hemmelighold og i å skildre livet til mennesker med funksjonsnedsetting rått og ærlig.

Av Elin Lindberg

Thorvald Steen: DET SISTE FOTOGRAFIET – skammens anatomi

Bearbeidet av Anders T. Andersen

Regi og scenografi: Anders T. Andersen

Dramaturg: Matilde Holdhus

Kostymedesign: Kari Hele Gryte

Musikk: Even Stormoen og Espen Hana

Rogaland Teater, 22.august 2020

Hovedpersonen i Det siste fotografiet er navnløs, men det er grunn til å anta at det er mye selvbiografisk stoff her. Stykkets hovedperson har progressiv muskeldystrofi, akkurat som forfatteren Thorvald Steen. Dette er en arvelig sykdom som gjør at musklene gradvis svekkes slik at man til slutt er avhengig av rullestol. Steen har fortalt i et intervju med Dagsavisen for et par år siden at både faren og moren hans benektet at det var noen i familien som hadde eller hadde hatt sykdommen da han selv fikk diagnosen som syttenåring. Det som setter i gang handlingen i stykket er at hovedpersonen (Marko Kanic) får en telefon fra Finn (Espen Hana) som forteller at han er fetteren hans. En fetter hovedpersonen aldri har hørt om. Han får vite at både onkelen og bestefaren – som han aldri har møtt – hadde samme sykdom som han selv. Snøballen begynner å rulle.

Ibsensk

Det ligger nesten et snev av Henrik Ibsen i denne fortellingens struktur og tematikk. Det er et hint av Gengangere. Det ligger en vilje til og et behov for å komme til bunns i en skjult familiehistorie her. Skammen og hemmelighetene skal opp i lyset. Det er hovedpersonen som vil dette, moren (Kirsten Hofseth) har lagt lokk på historien hele sitt liv og ønsker å fortsette med det, men rett før hun dør ved stykkets slutt, åpner hun opp så pass mye at hennes fortielse kan forstås og faktisk muligens tilgis. For henne har det hele tiden handlet om å overleve. Sønnen graver og graver for å få fram så mye av historien som mulig. Datteren Karoline (Mari Strand Ferstad) har også den arvelige sykdommen. Hun fungerer i store deler av stykket som en som intervjuer faren om livet hans og kommer først i slutten fram som en mer selvstendig karakter. Hun har i begynnelsen lite å spille på og det gjør spillet litt tørt her.

Selvfølelse, selvforakt

Stykket tar for seg en familiehistorie og den tar for seg en sykdomshistorie. I sentrum står mannen i rullestol, men vi blir også, på hjerteskjærende vis, presentert for hvordan samfunnet har sett på mennesker med funksjonsnedsetting. Marko Kanic har hele tiden hovedfokuset. Han kommer gående inn på scenen, transformerer seg til en mann med svekkede muskler før han setter seg i rullestolen. Det er effektivt og passe teatralt. Espen Hana og Even Stormoen akkompagnerer solisten Kanic på piano og synth og med replikker som utfyller historien. Strand Ferstad bidrar noen ganger vokalt. Med de tekstløse musikksnuttene bidrar de til å skape et rom for ettertanke og refleksjon. Det skaper fin dybde.

Stykket gjennom presser hovedpersonen på for å komme til bunns i familiehistorien og for å brette ut sitt eget liv og vise den veien han har gått fra selvforakt og et ønske om å dø, til et godt og verdig liv. En av grunnene til at dette kommer opp er blant annet en parallell til onkelen som hadde samme sykdom som han selv. Onkelen Frode meldte seg frivillig som skytter på et skip under andre verdenskrig da han hadde oppdaget at han var uhelbredelig syk. Onkelen trodde ikke selv at han kom til å overleve skytterjobben. Hovedpersonen satte seg også i lignende livsfarlige situasjoner ikke lenge etter at han hadde fått diagnosen. De ønsket begge to på et tidspunkt å dø.

Klassehistorie

Det siste fotografiet er også en historie om en klassereise. Familien er i utgangspunktet velstående, men bestefaren i familien går konkurs og familien må flytte fra villa på Nesodden til fattigstrøket på Oslo Øst, nederst ved Akerselva. Dette er en historie moren aldri har fortalt til sønnen. Hun har fortalt at faren hennes var en fyllik, og at det var derfor bestemoren flyttet fra ham, men sannheten var at han sjanglet fordi han hadde den samme muskelsykdommen som hovedpersonen har. Da bestefaren og onkelen fikk sykdommen fikk de diagnosen syfilis. Dette var en sekkebetegnelse for mange sykdommer på denne tiden. Syfilis var den mest skambelagte sykdommen som fantes. Sett i lys av dette var det kanskje ikke rart at dette ble lagt lokk over.

Arvehygiene

Et tema stykket kommer til å diskutere er etiske spørsmål rundt fosterdiagnostikk. Karoline, datteren i stykket som er 24 år og som har den arvelige sykdommen, er gravid. I dag får kvinner som har arvelig sykdom i familien tilbud om undersøkelser som kan avdekke sykdom hos fosteret. Kvinnen/paret kan bli stilt ovenfor et svært vanskelig valg: skal et barn med arvelig sykdom bli født, eller skal svangerskapet avbrytes? Karoline og kjæresten Göran vil ha barnet, selv om Karoline har sykdommen og Görans foreldre er imot at barnet skal bæres fram. Et av stykkets sterkeste øyeblikk er et sitat av legen Herman Josef Müller fra Man’s Future Birth Right fra 1956:

”Selv om det er en menneskerett å få sine skavanker behandlet med alle de midler

samfunnet har til rådighet, har ingen rett til å overføre så mange genetiske skavanker at

samfunnet får en enda større byrde å bære.”

Denne Müller mottok Nobelprisen ”for sitt banebrytende arbeid innen fysiologi og medisin”. Tildelingen fant sted i 1946, samme år som også Nürnbergrettssaken startet. Han ble samme år kåret til årets humanist i USA. Rystende!

Humanistisk forestilling

Thorvald Steens tekst, og teaterforestillingen som er skapt over den, framstår som et viktig humanistisk prosjekt. Den understreker viktigheten av et samfunn som tar vare på mangfold og som kjemper for at vi ikke skal leve i monokulturer.

På grunn av covid-19-situasjonen var det selvsagt et begrenset antall publikumsplasser i salen. Det er bare slik det må være akkurat nå. Men det var et savn at det ikke kunne vært litt tettere i salen under en slik forestilling som Det siste fotografiet på Rogaland Teater. Det ville nok kunne gitt forestillingen enda mer menneskelig publikumsvarme å spille mot enn det var mulig å få til nå på grunn av smittevernhensyn.

Nationaltheatret: Den kaukasiske krittringen

elinlindberg8
Hanna-Maria Grønneberg og Tone Mostraum i teaterforestillingen Den kaukasiske krittringen på Nationaltheatret, høsten 2020
Foto Øyvind Eide

Publisert på shakespearetidsskrift.no og i Norsk shakespearetidsskrift 4-20

De godes evangelium

Bertolt Brechts Den kaukasiske krittringen på Nationaltheatret er presis og kraftfull i Johannes Holmen Dahls regi av Øyvind Bergs oversettelse. Skuespillerne i den dystre og hjerteskjærende komedien er svært gode og samspilte.

Av Elin Lindberg

Bertholt Brecht: DEN KAUKASISKE KRITTRINGEN

Oversatt av Øyvind Berg. Bearbeidet av Johannes Holmen Dahl

Regi: Johannes Holmen Dahl

Scenografi: Nia Damerell

Kostymedesigner: Ane Ledang Aasheim

Lysdesign: Ingrid Tønder

Komponist: Alf Lund Goboli

Maskør: Hege Ramstad

Dramaturg: Hege Randi Tørressen

Nationaltheatret, Amfiscenen, premiere 16.oktober 2020

Stykkets virkelighet er mørk og speiler verden da stykket ble skrevet, men er dessverre også gjenkjennbar for oss i dag. Bertholt Brecht skrev Den kaukasiske krittringen i 1944 i eksil. Det løfter opp krigens ofre og deres ofte moralske overlegenhet. Stykket stiller blant annet spørsmål om rett, rettferdighet, skyld, straff og riktig soning. Det gir egentlig ingen klare svar, det er opp til publikum å gå ut i verden å gjøre de riktige moralske valgene. Denne folkelige komedien får rollen som narren som på sitt uhåndgripelige vis viser verden de ubehagelige sannhetene gjennom å avkle makta.

Gamle legender

Den kaukasiske krittringen er bygd på eldgamle legender. Den mest kjente er fra Bibelen, 1.Kongebok, kapittel 3, der kong Salomo blir oppsøkt av to prostituerte kvinner som begge hevder at det samme barnet er deres. Salomo sier han vil dele barnet i to med et sverd. Den ene av kvinnene protesterer og sier at den andre kvinnen heller skal ha barnet. Salomo gir så barnet til kvinnen som protesterte – dette er barnets rette mor. En kinesisk legende fra 1300-tallet skal også være en inspirasjonskilde til stykket.

I Brechts stykke er det tjenestejenta Grusje (Hanna-Maria Grønneberg) som redder barnet Michel etter at Guvernøren er drept og Guvernørfrua (Amina Sewali) er rømt. Grusje ofrer alt for den lille gutten. Hun flykter med det vesle, uskyldige barnet mens hun har terrorister i hælene. Når krigen er over, blir spørsmålet: Hvem er guttens riktige mor – hun som har ofret alt for ham, eller hun som rømte? Hanna-Maria Grønneberg er sterk og trassig, smart og standhaftig som det gode menneske – et menneske som handler moralsk riktig i en skitten, brutal verden. Øyvind Bergs røffe språklige tone kler Brechts stykke, oversettelsen hans er som vanlig stødig og god.

Teater og rettssal

I disse tider med den pågående saken mot Laila Bertheussen er teater og juss spektakulært sauset sammen. Brecht brukte faktisk teatersalen som modell for sin måte å lage teater på. Rettsakens dramaturgi med sin dialog og sine avgjørelser lå til grunn for hans dramatiske metode. I stykkets første del er hovedpersonen tjenestejenta Grusje og hennes moralsk riktige handling. I andre del er det det landsbyskriveren Azdak (Jan Gunnar Røise) som kommer i fokus. Han bekjenner at han har hjulpet en flyktning som viste seg å være den tyranniske guvernøren. Han har vist medynk og medmenneskelighet, men han har også vært naiv og blitt lurt. Han krever seg selv dømt, men ender opp med å bli dommer selv – et folkelig og karnevalistisk grep. Jan Gunnar Røise spiller Azdak som en rommelig figur. Han er en gjøgler og en sann mann av folket. Er han pålitelig – eller er han ikke? Det er det opp til oss som publikum å svare på.

Mørkt og brutalt

Dualisme preger ikke bare stykket, men også scenerommet på Nationaltheatrets amfiscene. Golvet er dekket av noe som ser ut som små, svarte plastbiter. Det minner om kull, men er som et mykt teppe. Det gir et dystopisk preg at menneskenes verden er fullstendig dekket av plast. Bak på sceneveggen henger en sirkel konstruert av lysrør. Denne store sirkelen lyser hvitt mot oss hele forestillingen gjennom. Scenerøyk bryter nå og da opp det visuelle, men scenografien er gjennomgående mørk og manende. Kostymene er i svart og fungerer godt. Skuespillerne går stedvis ut og inn av roller med enkle kostymeskift. Det dempede og lite prangende kler stykket.

Enkelt og musikalsk

De åtte skuespillerne er på scenen hele tiden, det er også musiker og komponist Elisabeth Mørland Nesset. Hun spiller slagverk. Noen steder akkompagnerer hun, andre steder er det tydelig at musikken er sidestilt med de andre sceniske elementene. Hanna-Maria Grønneberg knytter an til Brecht-tradisjonens sangstil, hun synger godt og særegent, enkelt og presist. Jan Gunnar Røises musikalske uttrykk er også enkelt og presist, han knytter sitt musikalske bidrag til rollefiguren Azdak på en fremragende måte. Det er varme midt i elendigheten, samtidig som rollefiguren beholder sitt uforutsigbare uttrykk.

Vellykka helhet

Oppsetninga er blitt et godt og helhetlig verk. Det forurolige som ligger i materialet kommer fint fram. Komposisjonen er renskåret og godt balansert. Skuespillerne er svært gode, alle som en. Det er en nytelse å oppleve så godt skuespillerhåndverk som vi får her. Enkeltprestasjonene er gode og samspillet musikalsk og lekent. Dette er godt teater.

Stykket lar oss ikke glemme at det finnes krig og en evig strøm av flyktninger og krigstraumatiserte mennesker. Det finnes de som profiterer på krig. Det finnes umoral og grusomhet. Det finnes ondskap. Men Johannes Holmen Dahl, skuespillerne og det kunstneriske laget hans viser gjennom stykket at det finnes håp. Det er håp for de gode. Det finnes også en skakk form for rettferdighet i verden. Brechts stykke er så mørkt, så mørkt, vi har på en måte mistet håpet om et noe godt kan skje, at en historie kan ende godt, men stykket minner oss på at vi aldri må gi opp håpet – for gode ting skjer!

Centralteatret: Per Olov Enquist: Den 25.timen

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2020

Iver Innset er troverdig med sin helt egen virkelighetsforståelse og syn på hvordan verden henger i hop, mener vår anmelder.

Brutal ensomhet

Per Olov Enquists stykke Den 25.timen blir severdig og berørende teater på Centralteatret selv om noe av karakterarbeidet blir for endimensjonalt

Av Elin Lindberg

Per Olov Enquist: DEN 25. TIMEN

Oversatt av Toril Solvang

Regi: Maren E. Bjørseth

Scenografi og kostymedesign: Helle Bendixen

Lysdesign: Norunn Standal

Lyddesign: Torgny Amdam

Maskeansvarlig: Birgit Haugå

Dramaturg: Marianne Sævig

Oslo Nye Teater, Centralteatret, premiere 9.september 2020

Originaltittelen på stykket er I lodjurets timma – i gaupas time – det viser til ei myte om at gaupa har 25 timer i sitt døgn. Den ekstra timen dette sky og sjeldne kattedyret skal ha, blir sett på som et metafysisk rom utenfor menneskelig fatteevne, et rom vi ikke har begreper for å forstå. Det mørket Gutten som er hovedpersonen i stykket befinner seg i, kan være et slikt ufattelig rom. Den ensomheten han er fanget i er utenfor alt menneskelig fellesskap.

Tett på

I disse koronatider har man av og til følt seg litt alene i teatersalen. Det har vært langt mellom publikummerne, salen har av smittvernshensyn vært nokså tom. På Centralteatret er det heller ikke så mange mennesker og vi blir forsvarlig geleidet til plassene våre, men publikumplassene er plassert oppå scenen rundt spillestedet på en slik måte at det skaper et fellesskap rundt teaterhendelsen. Publikum sitter akkurat passe tett, og vi ser hverandre. Det fungerer meget godt og gir følelsen av å være sammen om dette her og nå – akkurat slik teater er når det fungerer på sitt beste.  

Effektiv start

Midt på scenen står en enkel svingstol. Gutten (Iver Innset) kommer inn og setter seg her. Han er kledd i klær vi forbinder med fengsel eller psykiatrisk institusjon – løse joggebukser og T-skjorte. Han nynner svakt. Torgny Amdams lyddesign er ikke påtrengende. Den gir rom til hovedpersonen og akkurat passelig støtte og trykk i starten og slutten av forestillinga. Under etableringa av første scene høres en foruroligende, klirreaktig lyd. Det er som om noe er så skjørt at det står i fare for å knuse. Torgny Amdam og regissør Maren E. Bjørseth har med hell samarbeidet før, blant annet med Tvillingenes dagbok på Trøndelag Teater som også tok for seg mennesker som lever under svært vanskelige oppvekstvilkår.

Presten (Birgitte Victoria Svendsen) og eksperimentlederen Lisbeth (Henriette Faye-Schjøll) kommer inn. På samme måte som oss i publikum plasserer de seg hele tiden rundt gutten – han er alltid sentrum for undersøkelsen og for oppmerksomheten. Presten etablerer raskt historien: Gutten har drept et middelaldrende par som har flyttet inn i huset der han bodde sammen med morfaren som barn. Han er nå innlagt på lukket psykiatrisk avdeling.

Urealistisk helsefagarbeider

Det er etablert et forskningsprosjekt som Lisbeth leder sammen med en gruppe forskere fra et universitet. Gutten får en katt slik at forskerteamet kan undersøke om dette kan vekke empati hos ham. Iver Innset spiller guttens forhold til katten Valle svært rørende. Katten er oppkalt etter Guttens døde morfar som i stykket er det eneste mennesket han har vært knyttet til. Katten Valle blir det som knytter Gutten til livet, den han kan snakke med.

Det som ikke fungerer så godt er den firkantede måten forskeren Lisbeths rolle er blitt utformet på. Karakteren blir for enkel og usympatisk. Det framstår som nokså urealistisk at en forsker i helsefag er så aggressiv og hard som Lisbeth blir framstilt her. En slik oppførsel som hennes, i møte med en labil, svært syk gutt er ikke bare uetisk, den ville rett og slett vært livsfarlig. Her fungerer ikke samspillet særlig godt. Det skurrer at Gutten ikke møter Lisbeths aggresjon med sin egen aggresjon.

Det mørkeste mørke

Per Olov Enquists tekster er ofte mørke, Den 25.timen er ikke noe unntak. Innset gjør en svært god jobb med å dra oss lenger og lenger inn i mørket og ensomheten der Gutten til slutt endelig klarer å ta sitt eget liv etter å ha forsøkt flere ganger. Når han på grunn av en voldelig episode skal fratas katten sin av forskerpersonalet, mister han alt han har, all mening og tilknytning til verden. Birgitte Victoria Svendsen som presten med sin vaklende tro, fungerer bedre i samspillet enn forskeren Lisbeth. Dette er nok fordi presten får en mer romslig rolle – her er det rom for tro og tvil, liv og død.

Hva er et menneske?

En av grunnene til at vi fortsetter å se teater, lese bøker og forholde oss til kunst er kanskje at vi aldri blir ferdige med å reflektere over hva det menneskelige er, over hva menneskelige uttrykk er, over hva det er mulig for et menneske å utføre. Det er Lisbeth i stykket som sammen med forskerteamet skal forske på «hva er et menneske», men her er det snakk om å fange mennesket, kategorisere det, nærmest drepe det magiske eller uforutsigbare i det menneskelige. Det blir noe plumpt og ufølsomt over undersøkelsen. Men det er nettopp dette å forske i hva det menneskelige er som blir et viktig tema i stykket og som gjør dette til et så godt teaterstykke. Vi får et glimt inn i den magiske og mystiske 25.timen, inn i noe ubegripelig og ikke begrepsliggjort. Mennesket, gjennom Gutten, får en tilknytning til det metafysiske og noe som aldri kan begrepsliggjøres. Den kunstneriske laget bak oppsetninga på Centralteatret klarer å løfte stykket slik at det blir berørende, poetisk og meningsfullt.

Torshovteatret: Stormen

elinlindberg8

Feelgoodshakespeare

Vellykka, vital og gjennommusikalsk versjon av Stormen som litt lett familieforestilling

Av Elin Lindberg

William Shakespeare: STORMEN

Bearbeidet av Morten Cranner og Hege Randi Tørressen. Gjendiktet av André Bjerke

Regi: Morten Cranner

Scenografi og kostymedesign: Carle Lange

Lyddesign: Sven Erga

Maskør: Greta Bremseth

Dramaturg: Hege Randi Tørressen

Med: Jan Sælid, Kjersti Botn Sandal, Bernhard Arnø, Herbert Nordrum, Håkon Ramstad og Anne Krigsvoll

Torshovteatret, 26.januar 2016

Stormen på Torshovteatret alluderer til Arne Nordheims Stormen i opptakten til forestillinga. Fuglesang. Men ikke den klare, metalliske og litt faretruende klangen som hos Nordheim. På Torshovteatret er fuglesangen innsmigrende, det er opptak av ekte, autentisk fuglesang. Tonen settes, en naturlig og ungdommelig tone.

Forgjengeligheten

Stormen er full av kontraster. Stykket spiller på kontrast mellom generasjonene, mellom natur og kultur, liv og død, drøm og virkelighet, hevn og tilgivelse. Mange krefter støter sammen i dette stykket som er kjent som det antakeligvis siste av Shakespeares scenetekster. Her møter vi Antonio (Herbert Nordrum), hertugen av Milano. Etter en storm stander han på en øde øy med følget sitt. Det er ingen tvil om hvor han kommer fra for han går dresskledd med et rødt og svart Milan-skjerf om halsen. Det røde har gitt fotballklubben AC Milan tilnavnet Diavolo (djevel), det svarte er med for å skremme motstanderne. Dette kler den kampglade Antonio som styrtet sin bror Prospero (Jan Sælid), den rettmessige hertugen av Milano, og tok makten selv. Prospero ble sendt ut på havet med sin lille datter Miranda (Kjerst Botn Sandal) for å havne på ei magisk øy i havet. Alonso (Håkon Ramstad) er i Shakespeares stykke konge i Napoli. Han har det blå og hvite skjerfet til fotballklubben Napoli på seg (SSC Napoli har azzurri – «de himmelblå» – som kallenavn). Som en kontrast til de voksne og dresskledde, men noe gutteaktige, adelige, står Ferdinand (Bernhard Arnø) som er Alonsos sønn. Han har en T-skjorte med WWF (World Wild Wide Fund for Nature) på brystet og er en ihuga miljøforkjemper. Øya de strander på har i de tolv årene etter han ble styrtet i Milano, vært Prosperos herredømme. Her styrer han over luftånden Ariel (Anne Krigsvoll) – som hadde en finger med i spillet med både stormmaning og båtforlis. Han styrer også over jordånden Caliban (også Anne Krigsvoll) som i denne oppsetninga ikke kommer seg opp av jorda, men titter som en muldvarp opp fra et hull i scenegolvet, klagende og kuet. Krigsvoll er som alltid gjennomseriøs med en bemerkelsesverdig tilstedeværelse. Det er storm, krefter støter sammen. Hvordan ser verden ut når vinden løyer?

Lekent

Ei diger vippehuske strekker seg diagonalt over det runde gulvet på Torshovteatrets scene. Huska kan snurre rundt 360 grader. Den er rufsete og ser ut som om den er bygd av ilanddrevet søppel. Den har et lekent preg, det er ei huske, men kan også fungere som et skip i storm, eller ei bru. Den gjør det også mulig å lettvint komme seg fra scenegulv til galleri og utvider dermed spillerommet. Huska, eller brua, kan spilles på. Den er et instrument. Det understreker det magiske ved øya og Prosperos verden, og det musikalske i forestillinga. Andre egenartede instrumenter blir også brukt, blant annet det elektroniske instrumentet theremin som gir lyd fra seg uten at man tar på det, men ved at man beveger hendene mellom to elektroder, eller antenner. Prospero tryller fram musikken ved hjelp av sine magiske evner.

            Ved foten av huska, eller brua, ligger en del søppel som fungerer mest som en slags pynt. Gjenbruk oppstår allikevel ved at aktørene i et skyggespill er laget av kjøkkenutstyr som gaffel – kongen Prospero med krone, visp – Miranda med krøller og oppvaskkoster – palmer på øya de kommer til. Det hele gir forestillinga et lekent, barnlig og sympatisk preg. Røyk, røde laserlys og voldsom stormmusikk kommer nært innpå publikum på Torshovteatret. Så nært at det nesten, men nok bare nesten, blir litt i overkant skummelt for de aller yngste av publikum i denne familieforestillinga, observerer jeg.

På de unges side

Miljøvern er et viktig tema i forestillinga. Og de unge står i sentrum. Det hele starter med Miranda som står høyt oppe på huska og ser utover med en kikkert laget av to plastflasker. Hun ser utover mot løsninger på deres strandethet – og kanskje i overført betydning etter løsninger på fastlåste problemer som klimakrisa. Faren Prospero ser innover mot sin egen hevntørst og bitterhet. Miranda balanserer på kanten til voksenlivet. Kjersti Botn Sandal spiller hennes ungdommelige vitalitet troverdig og godt. Ensemblet har samarbeidet med Metrologisk institutt i forbindelse med oppsetninga. Bernhard Arnø som den intense miljøvernnerden Ferdinand presenterer en masse vitenskapelig materiale for oss. Han forklarer Jordas klimabudsjett og klimatiske skrekkscenarier. Miranda er dypt fascinert og engasjert hun også, men kanskje mest i miljøforkjemperen sjøl – «Kan vi ikkje berre kline?», spør hun og understreker at dette er en romantisk komedie.

            De voksne er i forestillinga dyttet noe i bakgrunnen. De er opptatte av sin egen grådighet, sitt maktbegjær, sin kamp og hevn. Ferdinand retter spark mot det voksne og etablerte, han er lei av disse sjølhøytidelige miljøaktivistene som bare er opptatte av flere sykkelveier. Ansvaret legges over på de unge. Verden ønsker seg her fri fra det gamle styresettet. Naturen, som Ariel og Caliban kan sies å representere, lengter etter å bli fri fra den gamle Prosperos jerngrep. Tillit, men også en form for ansvarsfraskrivelse og slapphet, ligger i det å skyve arbeidet med å få klimaskuta på rett kjøl igjen, over på ungdommen.

Drøm og virkelighet

«Vi er av samme stoff som drømmer veves av; vårt lille liv er omringet av søvn…», Prosperos berømte ord understreker ikke bare menneskets forgjengelighet, men også teatrets. Det blir også et minneord over William Shakespeare selv som døde for akkurat 400 år siden. Sælid som Propero, blåser elegant en imaginær forestillings- og livsflamme ut som avslutning.

            Stormen på Torshov har et friskt og et både fantasifullt og jordnært preg. Dramaturgien fungerer svært godt. Shakespeares tekst forsvinner ikke i alt det nye som er lagt til. Her bør skoler og ungdom kjenne sin besøkelsestid for dette er god formidling av Shakespeares Stormen!

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2016