Stikkord: Prosa

Publisert i Prosa 2020 #5

Jørgen Moltubak: Improvisasjon i klasserommet, Universitetsforlaget 2020, 150 sider

Omfavn det uforutsigbare

Jørgen Moltubak argumenterer godt for at improvisasjonskompetanse gjør lærere bedre rustet til å håndtere komplekse undervisningssituasjoner

I boka Improvisasjon i klasserommet med undertittelen Frigjør superkraften, presenterer Jørgen Moltubak øvelser og teori for hvordan læreren – eller lederen – kan utvikle et improviserende tankesett og handlingsmønster.

Moltubak er selv lærer i videregående skole. Han holder også kurs i skoleutvikling og klasseledelse for lærere og lærerstudenter. Forfatteren har tidligere gitt ut bøkene Gnistrende undervisning (2015), Gnistrende samarbeid (2016) og Fortellemagi (2017). Han viser et positivt elevsyn og utfordrer lærere til å videreutvikle praksisen sin, men har han nok fagkompetanse når han skriver om improvisasjon? På grunn av at jeg selv jobber som lektor i videregående skole og ønsker å ha en åpen og improviserende holdning i undervisningspraksisen min, er jeg glad for å finne støtte i dette arbeidet i ei slik bok. Jeg har også arbeidet i mange år som skuespiller i det frie scenekunstfeltet med nettopp improvisasjon, og har i flere år undervist i dette. Dette er bakgrunnen for at jeg er noe kritisk til fagkompetansen til forfatteren av boka.

Viktig begrepsavklaring

For mange kan improvisasjonsbegrepet være negativt ladet. I skoletradisjonen og didaktisk teori er ofte planlegging en dyd, improvisasjon kan oppfattes som uheldige unntak fra normalen, eller at læreren er dårlig forberedt og må ty til en nødløsning. Med denne boka gjør Moltubak en viktig jobb for å vise at improvisasjon og improvisasjonskompetanse er honnørord og at de absolutt hører hjemme skolehverdagen.

Forfatteren skriver at «improvisasjon handler om lytting og aktiv oppmerksomhet og å tilpasse seg uforutsette hendelser og endrede forutsetninger». Det å ta det som skjer i rommet på alvor og handle ut fra de impulsene du får fra elevene – «den andre» – og skape noe sammen, er en av forutsetningene for improvisasjonsarbeidet. Det understrekes at dette ikke betyr at man tar imot absolutt alt som skjer i klasserommet som gaver man kan bygge videre på, eller inntar en helt ukritisk holdning.

Improvisasjonskompetanse er altså noe som kan læres. Man får redskaper for å håndtere mer og mer komplekse situasjoner gjennom å bygge seg opp et repertoar av teknikker som gjennom praksis blir mer og mer omfattende. Improvisasjonskompetanse blir slik en enda viktigere ferdighet å ha enn kapasiteten til å planlegge, mener Moltubak.

Mer dynamisk undervisning

Boka har seks kapitler som tar for seg ulike sider ved improvisasjon og improvisasjonskompetanse. Det er lagt til rette for at dette skal kunne fungere som en lærebok for lærerstudenter og lærere. Kapitlene er ryddig bygd opp, språket er enkelt og flyter godt. Moltubak presenterer også ulike improvisasjonsøvelser. Stort sett forklares øvelsene godt, men noen steder er beskrivelsene for uklare. Det er heller ikke alltid lett å se at øvelsene har overføringsverdi til skolefag og skolesituasjonen. Jevnt over formidler likevel Moltubak et viktig budskap på en lettfattelig måte. Han understreker at det er viktig å jobbe med lytting til den andre og samarbeid i praksis, både når det gjelder undervisningen av lærerstudenter og av skoleelever.

Moltubak er best når han knytter an til praktisk arbeid i klasserommet. Når han i begynnelsen av boka presenterer improvisasjon som en slags selvutvikling for å bli et bedre menneske på linje med filosofi og religion, blir det litt svett og pompøst.

Ny lærerutdanning

Moltubak understreker at man ikke kan lese seg til improvisasjonskompetanse. Dette er noe som må trenes på i praksis. Boka tar også for seg øvelser i presentasjonsteknikk, i de fleste yrker er dette noe man kommer i kontakt med i løpet av livet. Noen universitet tilbyr undervisning i dette, om enn i liten skala. Moltubak stikker ikke under en stol at mange lærerstudenter får sjokk når de kommer fra lærerutdanninga og ut i det praktiske liv. Der møter de hver dag mange uforutsette hendelser. Forfatteren mener at de erfarne lærerne allerede har en god del improvisasjonskompetanse, men at dette er å regne som «taus kunnskap» og at det ikke finnes noen praksis for å formidle denne videre til de ferske lærerne. Det er virkelig å håpe at Moltubak og alle andre som brenner for å heve både improvisasjonskompetansen og holdningen til improvisasjon i skolesystemet, får gjennomslag for dette arbeidet.

Faglig tyngde

Det jeg ikke synes kommer godt nok fram i boka, og som jeg mener Moltubak ikke tar helt på alvor, er at for å kunne improvisere som lærer bør du kunne faget ditt svært godt. Det gjelder for eksempel hvis du skal bruke improvisasjon når du som norsklærer på en videregående skole skal jobbe med sagalitteratur. Da bør du faktisk ha lest det meste av sagalitteraturen selv, vite hvordan samfunnet fungerte for 1000 år siden, ha god kunnskap om naturen på Island, ha lest fantasylitteratur, sett fantasyserier og kjenne til hvordan dette brukes i aktuelle dataspill. Du bør ha kjennskap til norrønt språk, slik at du i det minste kan lære elevene å skrive navnet sitt med runeskrift og å si et ikke alt for sexistisk bannskapsord. Du må altså ha forberedt deg veldig godt, gjennom flere år, på å bli en lærer som har byggesteiner nok til å bli dyktig til å improvisere. Det at Moltubak ikke knytter solid fagkompetanse til improvisasjonsarbeidet i noen stor grad, mener jeg er en mangel i boka, og dette håper jeg han vil ta inn i sitt videre arbeid med å formidle improvisasjonskompetanse til lærere og studenter – og andre.

Tynt om improvisasjon

Moltubak knytter i all hovedsak sin faglige tyngde når det gjelder improvisasjon til arbeidet til Keith Johnstone. Han er kjent som mannen bak begrepet teatersport og har undervist i improvisasjonsteater og skrevet bøker om improvisasjon i en mannsalder og vel så det. Det er jo egentlig ikke noe galt i at man krediterer en person som har hatt stor betydning for mange improvisasjonsteatermiljøer verden over, men presentasjonen av hvilken viktig posisjon og historie improvisasjon har i flere teatertradisjoner burde vært bredere. Moltubak har et litt for tynt grunnlag for å forklare hva improvisert teater er. Jeg savner at han viser at improvisasjon i teateret har lange og dype røtter og at teaterimprovisasjon kan bety flere ting. Og jeg savner at han formidler at dette er praksis og kompetanse det har blitt forsket på og undervist i vidt og bredt i mange år.

Improvisasjonskompetanse er for eksempel essensielt i commedia dell’arte og gjennom denne tradisjonen i ulike gateteatertradisjoner – her er det livsviktig å kunne samhandle med publikum og reagere på uforutsette hendelser. Jerzy Grotowski, Ingmar Lind og Eugenio Barba er viktige foregangsfolk for improvisasjonskompetansen innen det fysiske teateret. Det disse har til felles er nettopp å utfordre det de oppfattet som et stivnet, konvensjonelt teateruttrykk. De sto for en tradisjon der skuespilleren hadde mer makt enn dramatikeren og regissøren. Skuespilleren er den som er den skapende i denne tradisjonen – den som har ansvar for å skape teaterhendelsen utfra sin egen kompetanse i møtet med rommet og publikum. For å kunne mestre dette må skuespilleren trene på improvisasjon i mange, mange år. Dette er et perspektiv som mangler i denne boka.

Å se og respektere den enkelte

Moltubak formidler et positivt elevsyn, det er sympatisk. Og han formidler et positivt lærersyn. Han skriver at lærer er ikke noe man er, det er noe man blir. Det krever øving hver dag, og det krever at man arbeider med rollen sin. Moltubak skriver inspirerende om å hele tiden forsøke nye veier. Det å tørre å risikere å feile er en styrke, skriver han. Boka blir ei viktig fagbok fordi den åpner opp for at det er mange måter å være lærer på. Den understreker likevel at det man aldri kommer utenom og som er det viktigste for en lærer, er at man ser og lytter til eleven og til situasjonen man er i. Budskapet i boka er viktig for lærerstudenter. Men teorien er én side av saken, det aller viktigste er at lærerstudentene får tilbud om å utføre noen av de øvelsene boka tipser om i praksis. Uansett er måten boka løfter fram en improviserende holdning på, så prisverdig at det bør kvalifisere til at boka blir pensum på alle lærerutdanninger.

Utheva sitat:

Moltubak er best når han knytter an til praktisk arbeid i klasserommet.

Boka blir ei viktig fagbok fordi den åpner opp for at det er mange måter å være lærer på.