Forfatter: elinlindberg8

Kari Gaarder Losnedahl (red.): Den teatrale illusjon Scenografi i et historisk og nåtidig perspektiv

elinlindberg8

Den teatrale illusjon

Den teatrale illusjon

Scenografi i et historisk og nåtidig perspektiv

Kari Gaarder Losnedahl (red.)

Bergen Museums skrifter, 2009

Spennende og grundig om bergensk scenografi

 

Boka Den teatrale illusjon er skrevet i etterkant av utstillingen, med samme navn, som ble vist på Bergen Museum. Artiklene er skrevet av teater- og kunstvitere knyttet til Universitetet i Bergen. Her blir teaterhistorien sett gjennom scenografiens utvikling og posisjon. Denne vinklinga bidrar til å gi en bredde i forståelsen av hva teater var, er og kan være.

 

Bergensfokus

Boka starter med å ta for seg den første kjente offentlige teaterforestilling i Norge – et spill om ”Adams fall” framført på Domkirkegården i Bergen sommeren eller høsten 1562. Kilden er Absalon Pedersøn Beyers dagbok, skriver Kari Gaarder Losnedahl. Hun skriver også om tidligere tiders oppsøkende teater i Bergen (senere i boken skriver Knut Ove Arntzen om dagens scenekunstneres ”søken etter den sosiale hendelsen som basis for en opplevelsesrelatert kunst”). Vel, opplysende og interessant å lese Losnedahls tekst om halvvoksne gutter, utkledd som personer fra Bibelen som går fra hus til hus med en stjerne med brennende lys inni. Guttene banker på dører med bønn om å få komme inn. Blir bønnen etterkommet, oppfører de et dramatisk syngespill for de tilstedeværende. Eksotisk bergenskultur.

 

Gjennomgående grundig

Henrik v. Achen tar i sin artikkel for seg en kisteforside fra renessansen. Han skriver om hvordan kirkekunsten ble scenisk i middelalderen. De sirlig utførte utskjæringene på trekisten leser han som snapshots av tableaux vivants – her er det en scenisk utforming av Jesu fødsel.

Ellen Karoline Gjervan gjør rede for kulisseteatrets illusjonsverden. At ordet ”kulisse” kommer av det franske ordet for å gli, var nytt for meg og morsom, kuriøs informasjon. Vi får med oss at høydepunktet for kulisseteatret var i barokken (1600-1750) og at scenebildet kalles dekorasjon og ikke scenografi her.

Keld Hyldig tar for seg scenografien i det moderne teateret. Han gjør grundig rede for det kunstteatret som preget det 20.århundre og historien til den moderne scenografien fra representasjon til reteatralisering. Han viser ved hjelp av scenografimodeller fra Den Nationale Scene 1967 – 2007 på hvilke måter scenografien stiliseres. Hyldig utdyper de forskjellige former for stilisering som finnes. Hva vil for eksempel stilisert realisme si? Gjennom en spennende inndeling gjør han meg mer bevisst på hvilken scenografistil jeg faktisk forholder meg til.

 

Visuell dramaturgi

Knut Ove Arntzen bruker scenografiutstillinga som et utgangspunkt for en artikkel om det frie sceniske feltet – om reteatralisering, gruppeteater og aksjoner. Arntzens tekst er både oppfriskende presis og klargjørende om visuelle fortellere eller auteurer. Han skriver om hvordan det visuelle og tekstlige sidestilles i visual performance eller visuell dramaturgi, eksempler er Robert Wilson og Jan Fabre. Arntzen viser hvordan det scenografiske utforskes og utfordres, hvordan teaterkunstnere tar sosiale og teknologiske rom i bruk. Arntzen bruker også sin artikkel til å skrive teaterhistorien til det frie sceniske miljøet i Bergen – det er spennende og morsom lesning.

Tor Trolie diskuterer i sin artikkel det aristoteliske begrepet Opsis. Han gjør også et intervju med Bjørn Willberg Andersen om skuespillerens arbeid i forhold til scenografien. Scenografien er en fjern fetter av skuespillkunsten, sier Willberg Andersen, den er like forgjengelig.

Et intervju med den profilerte scenografen Olav Myrtvedt avslutter boka. Myrtvedt var sammen med Kari Gaarder Losnedahl ansvarlig for utforminga av utstillinga Den teatrale illusjon.

Det er i denne artikkelen at viktigheten og tyngden scenografien har i teaterforestillinga kommer tydeligst fram. Myrtvedt spår at ”vi i tiden framover vil se en utvikling i retning av mer teatral lek, både i scenografi og spillestil”.

Til sammen er artiklene blitt en leseverdig og grundig bok om teater og scenografi. Jeg liker også at den er forholdsvis fyldig illustrert.

 

ELIN LINDBERG

 

 

Siren Leirvåg og Rolf Eriksen: TEATER I PERSPEKTIV

elinlindberg8

Teater i perspektiv.jpg

Siren Leirvåg og Rolf Eriksen:

TEATER I PERSPEKTIV

Landslaget Drama i skolen, Thalia Publishing

Oslo 2009

 

Publisert i Stikkordet 2010

Bredt og presist – interessante teaterperspektiv

 

Siren Leirvåg og Rolf Eriksen har skrevet en presis og interessevekkende presentasjon av forskjellige perspektiv på teateret. Boka oppleves som fyldig og relevant, selv om den kun gir en oversikt over de aller mest sentrale aktørene innen feltet. Dette er nok kjent stoff for de fleste skuespillere, men boka anbefales virkelig som en oppgradering og oppfriskning av teaterkunnskapen. Den er kanskje spesielt viktig for skuespillere som underviser i skuespillerkunst. Språket er enkelt og tilforlatelig, det flyter godt. Boka vil passe ypperlig til undervisning i videregående skole, men altså også for folk som har levd en stund med, i og av teaterfaget.

Boka er delt inn i hovedområdene iscenesettelsen, fabelen, skuespilleren og teaterrommet. Disse ses i forskjellige perspektiv: Det hellige, det politiske, det borgerlig-realistiske, det teatrale og det kommersielle. Perspektiver på sammenhenger mellom teaterets historiske, samfunnsmessige og kunstneriske betydning i fortid og nåtid presenteres gjennom viktige teatermennesker som blant andre Bertolt Brecht, Ariadne Mnouchkine, Jerzy Grotowski, Antonin Artaud, Eugenio Barba og Peter Brook. Jeg liker svært godt bruken av sitater fra teaterfolkene selv. Norske samtidsteaterfolk som Tore Vagn Lid, Torill Goksøyr, Camilla Martens og ikke minst Baktruppen presenteres også, for å sette teateret i perspektiv. Baktruppen er – og har vært, et viktig og interessant teaterkompani, men i denne boka får truppen nesten litt for mye plass. En slik lærebok kan naturligvis ikke behandle alt som har skjedd innen teaterverdenen i årenes løp. Eksemplene er jo også valgt ut for å passe inn i bokas oppbygning. Men for eksempel er norsk gruppeteater fra før 1985 totalt fraværende i boka. Det oppleves som vel unyansert. Dette kan nok speile en konsensusproblematikk som finnes både innfor det institusjonelle teatermiljøet og ved universitetene.

I denne boka som også har yngre mennesker som målgruppe, er det kanskje på sin plass å sette Marcel Duchamps verk ”Fontene”, altså pissoiret, som eksempel på problematiseringen av hva som er kunst. Men her opplever jeg at humaniora har et problem. For når presentasjon av readymades står på timeplanen er det nesten uten unntak Duchamps pissoir som blir vist fram. Dette har muligens ført til en ytterligere ikonisering av akkurat dette objektet – på en slik måte at det hadde vært nyttig å bruke andre eksempler for å gi en bedre forståelse av nettopp dette kunstfenomenet.

Ellers oppleves boka konsis og presis med utvidende perspektiver. Den viser også hvordan teaterhistorien ser ut fra andre steder enn fra Norge. For eksempel ved å vise hvordan Jon Fosse blir mottatt forskjellig her og i Tyskland.

Det er kanskje kapittelet om skuespilleren som vil interessere leserne av Stikkordet mest. Her er det en fin bredde i presentasjonen av hva en skuespiller er og kan være. Slik det gjenspeiles i medlemsmassen til forbundet vårt. Interessant også å lese om det historiske, greske skuespillerforbundet: ”I det greske teaterets storhetstid var skuespilleren nærmest ansatt av staten. De hadde en så privilegert stilling at de var fritatt for all krigstjeneste og kunne ikke fengsles, verken i krig eller fred. De var organisert i lauget De dionysiske kunstnere, som fungerte som fagforening både i juridiske og økonomiske spørsmål. Det var derfor en aktiv og velsett skuespillerstand som vokste fram, med en posisjon i samfunnet som den aldri har hatt siden.” Akk ja.

Jeg liker godt bokas høye presisjonsnivå rundt temaer som eksotiseringen av ”de andre” og rundt spenningen og konflikten mellom kunst og det kommersielle.

Teaterets historie og posisjon i samtiden må alltid skrives på nytt og ses på i samtidsperspektiv for å kunne forstås. Leirvåg og Eriksen lykkes godt med sin versjon!

 

ELIN LINDBERG

Elisabeth Beanca Halvorsen: Piker, Wien og Klagesang Om Elfriede Jelineks forfatterskap

elinlindberg8

Elisabeth Beanca Halvorsen, Jelinek

 

Elisabeth Beanca Halvorsen:

Piker, Wien og Klagesang

Om Elfriede Jelineks forfatterskap

Gyldendal Norsk Forlag 2010

Publisert i Stikkordet 2010

Særdeles leseverdig om Elfriede Jelinek!

Ja, fryd og glede, for en super leseropplevelse denne boka fra Elisabeth Beanca Halvorsen er! Denne vil jeg varmt anbefale til alle som ønsker å sette seg inn i Elfriede Jelineks forfatterskap eller er interessert i god teatertekst generelt.

Østerrikske Jelinek (f.1946) fikk Nobelprisen i litteratur i 2004, hun er både verdsatt og omstritt. Hun er spesielt kontroversiell i sitt hjemland, hatet av konservative, nasjonalister og deler av den katolske kirke. Kvinneundertrykkelse og kapitalismekritikk er hennes hovedtemaer. Et par av romanene hennes er oversatt til norsk av Halvorsen. Hun har også oversatt dronningdramaet Ulrike Maria Stuart. Det ble satt opp på Nationaltheatret i 2007 som det første skuespillet av Jelinek oppført på norsk i Norge.

Jelineks teatertekster er kjent for ikke å ha konvensjonell handling og psykologiske personskildringer. Det er selve språket som ofte blir karakterisert som hovedsaken i teaterdiktningen hennes. Halvorsen bruker også en ukonvensjonell form i denne boka om Jelinek. Hun blander sjangre, hun skriver litteraturomtale, essay, biografi, kulturhistorie og dramatikk. Hun meddikter. Skriften er svært kunnskapsrik og Halvorsen har et solid og lekent grep om dramaturgien i boka. Imponerende! Jeg liker godt at forfatteren (Halvorsen) er så synlig i boka. Hun er tydelig på hvor hun posisjonerer seg i forhold til Jelinek. Halvorsen besøker de berømte Wienerkafeene og hun jogger lett rundt i Wien mens hun formidler byens kulturhistorie og bakgrunnen for Jelineks forfatterskap. Hun tar rollen som flanøren med en herlig autoritet. Samtidas flanør har her et kjappere tempo enn han (det var alltid en han!) hadde under fortidas urbane flanering. Halvorsen bedriver feminisme i praksis. Og det er fremragende forskningsformidling.

En del av Halvorsens forskningsprosjekt er å finne ut av hvordan Jelineks kvinnefigurer og forfatteren Jelinek finner seg til rette blant sine litterære medsøstre. For å finne ut av dette har hun skrevet dramaet Døden og pikene. Det er et lystspill (en av Jelineks romaner heter Lyst) og vi møter Nora som arrangerer selvhjelpskurset ”Befri deg selv!”. Stykket er plassert innimellom de andre tekstene i boka og er interessant dramatikk i seg sjøl, samtidig som det setter Jelineks tekster i perspektiv. Det er lekent og stringent. Didaktisk, med noe 70-tallsfeministisk over seg.

Jelineks skrift er polyfon, trivialiteter og patos side ved side. Skriftene hennes er intertekstuelle og stappfulle av referanser. Halvorsens bok er opplysende, den viser fram rikholdigheten og gjør Jelineks litteratur rikere for oss. Vi får også innsikt i det” jelinekske teater”. Jelineks tekster er en gave til regiteateret, hevder Halvorsen. Dramatiker Jelinek vil gjerne at regissøren skal være medforfatter og gjøre hva han/hun vil med teksten. Jelinek mener, i følge Halvorsen, at oversetteren også er medforfatter. Slik er denne boka absolutt i Jelineks ånd!

Et av de fremste kjennetegnene for det ”jelinekske teater” er de siste årene blitt at en scenisk versjon av forfatteren selv dukker opp på scenen. Hun er blitt karikert som snakkende vagina, oppblåsbar-Jelinek-Barbara, terrorist og musikalartist.

Halvorsen ser også på hvordan kunst(ner)figuren Elfriede Jelinek framstår i massemediene og hevder at Jelinek bedriver et bevisst maskespill. Denne bevisste bruken av media bidrar til ytterligere fokus på det polyfone ved forfatter og forfatterskap. I Halvorsens lystspill deltar Jelinek som en slags fødselslege. Godt tenkt og supert utført dramatikerhåndverk og dramatikerkunst!

Halvorsen understreker det politiske og sosiale engasjementet i Jelineks tekster og den gjennomgående kapitalismekritikken som finnes i dem. Hun viser at det midt i Jelineks pessimisme og misantropi kan skimtes et lite håp om bot og bedring for menneskeheten. Og Halvorsen avslutter med det jeg oppdaget selv og som overrasket meg da jeg tok fatt på Jelineks litteratur, nemlig humoren som finnes i tekstene. En beksvart humor. Jødisk, påpeker Halvorsen – her ” får det groteske, det absurde og det sarkastiske utfolde seg fritt – sammen med en vanvittig språkmani.”

Elin Lindberg

Teater Manu: TOLV PÅ FEM PSYKOSE

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Stille i studio

En mild versjon av Sarah Kanes drama

AV ELIN LINDBERG

Sarah Kane: TOLV PÅ FEM PSYKOSE

Oversatt av Jon Fosse

Regi: Franzisca Aarflot

Med Idun Losnegård og Ipek D. Mehlum

Teater Manu 12.mars 2011

De eneste sceneanvisningene som finnes i Sarah Kanes scenetekst  4.48 Psykosis er:  Silence, A long silence og A very long silence. Et godt utgangspunkt for Teater Manu som er et profesjonelt tegnspråklig teater. Teater Manu startet opp i 1999 og har som fokus å rekruttere og benytte tegnspråklige og døve regissører og skuespillere. De samarbeider også med hørende, men tegnspråket skal være det dominerende scenespråket her. Teatret turnerer både i Norge og Europa. I år skal Teater Manu samarbeide med Internationel Visuell i Paris og med Tyst Teater fra Sverige.

Tolv på fem psykose er en mild versjon av Kanes drama, den handler mest om teksten, det visuelle har ikke så stor plass.

Det er Jon Fosses stødige oversettelse som brukes, men teksten er her også oversatt til tegnspråk, et språk jeg dessverre ikke kan, slik at jeg umulig kan vurdere denne oversettelsen. For en hørende er dette ekspressive tegnspråket ganske eksotisk.

Sarah Kane forbindes først og fremst med in-yer-face-theatre, kanskje også en overskridelsesestetikk. Ingen ting av dette i denne oppsetninga. Her møter vi to kvinner, en talende og en tegnspråklig. Et hvitt rom, en hvit kube, en liten hvit skjerm. Og Erik Satie. Det er pent. Nærmest klinisk. Erik Satie lanserte i sin tid begrepet møbelmusikk – musique d’ameublement, en forløper for vår tids muzak. Det ligger allikevel en form for melankoli i musikken hans som spiller tilbake på tematikken i forestillinga. Tolv på fem psykose omhandler selvmord og depresjon sett fra et subjektivt ståsted. Stykket omtales vel så å si aldri uten at det selvbiografiske ved det trekkes fram. Sarah Kane led av dyp depresjon og 4.48 Psykosis er det siste stykket hun skrev før hun hengte seg selv i 1999. Stykket hadde urpremiere etter hennes død.

Selvmord er dessverre ikke uvanlig. I Norge dør dobbelt så mange hvert år av selvmord som av bilulykker, på verdensbasis dør flere mennesker av selvmord enn i krig. Melankoli – eller lede, vemod, nedstemthet, tungsinn, rammer alle dem selvmordet berører. Den som tar livet av seg og de nærmeste rundt denne. Melankolien kommer til overflaten i denne forestillinga. Og det er fint å se at dette materialet fortsatt både holder og er relevant selv etter in-yer-face-teatrets storhetstid.

Tittelen på stykket skal visstnok henspeile på den tiden på natta da Kane pleide å våkne når hun var i sin mest psykotiske tilstand. Denne tida på døgnet er den som til sjøs kalles hundevakta, den tøffeste vakta. Vargtimen er også et navn denne tida på døgnet har. Det er tidspunktet mellom natt og morgengry, et tidspunkt da søvnen ofte er på sitt dypeste og marerittene kanskje på sitt virkeligste. Det er også tida da flest mennesker dør og flest barn blir født. Stykket Tolv på fem psykose står også og vipper mellom dag og natt, liv og død. Kommer mennesket i stykket til å ta livet av seg eller kommer hun til å velge livet?

4.48 psykosis er blitt kalt en svart diamant. Stykket har en tett struktur og de tekstfragmentene det består av har en gnistrende kraft. Det ligger en desperasjon i teksten som ikke helt kommer fram i denne oppsetninga. Både bevegelser og tekst framføres med en kontemplativ ro. Det er spesielt Ipek D. Mehlum som har en kraft som skuespiller som ikke helt får spillerom i oppsetninga. Her er det bygd opp slik at rollene hele tida snus. Først spiller den ene den depressive

unge kvinnen og den andre lege/hjelpeapparat/den andre, før det snus motsatt vei. Et greit grep, men det blir litt inn-med-teskje-metode over det. Jeg savner å se mer av Mehlum som den unge kvinnen. Idun Losnegård gjør en fin jobb som den talende, hun er super som legen/helsepersonell. Jeg skulle allikevel ønske at den døve hadde fått enda mer plass i oppsetninga. Som hørende forholder jeg meg til det talte språket, jeg skulle gjerne blitt presset litt mer til å forholde meg sterkere til den tegnspråklige versjonen. Forestillinga er preget av et ønske om harmoni, både i framføringa og i forholdet mellom de to kvinnene. Jeg savnet et større spenn i statusen mellom de to, det ville muligens ha gitt større temperatur til forestillinga. Den kunne kanskje rett og slett vært mer hierarkisk oppbygd.

Det ligger et stort poetisk potensial hos Kane, men poesi trenger ikke nødvendigvis framføres dvelende og ettertenksomt.

Jeg får ikke helt tak på hvorfor det brukes videoprojisering av Mehlum i forestillinga. Videoen viser Mehlum som arbeider med teksten på samme måte som hun gjør i forestillinga. Det er mer interessant å se henne live, hun spiller svært godt og har en rå, trassig og følsom tilstedeværelse.

Det fysiske spillet i en forestilling der tegnspråk er dominerende må være en utfordring. Hvordan bygge videre på dette allerede fysiske språket? I denne forestillinga finnes det noen danseaktige sekvenser, det gestiske her virker noe umotivert.

Dette er, på tross av en del innvendinger, blitt en interessant forestilling som viser at Sarah Kanes dramatikk fortsatt har livskraft. The rest is silence.

Wakka Wakka: BABY UNIVERSE – A PUPPET ODYSSEY

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2011

Wakka

Varm dystopi

Science fiction som visuelt presist figurteater.

 

AV ELIN LINDBERG

Wakka Wakka: BABY UNIVERSE – A PUPPET ODYSSEY

Regi, konsept og manus: Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock

Dukker: Kirjan Waage

Kostyme- og maskedesign: Gwendolyn Warnock

Scenografi: Wakka Wakka og Joy Wang

Med: Melissa Creighton, Andy Manjuck, Peter Russo, Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock

Bærum kulturhus 20.01.2011

 

”The thing’s hollow – it goes on forever – and – oh my God – it’s full of stars!” utbryter dr. David Bowman i det han kjører inn i et digert svart rektangel med det lille romskipet sitt i filmen 2001 – A Space Odyssey (1968). Denne filmen av Stanley Kubrick med manus av Arthur C. Clarke, har på en måte vært en slags stjernefabrikk. Utallige filmer, bøker og teaterforestillinger har referanser til denne filmen. Den har nærmest status som en grunnmyte i science fiction-universet. I Wakka Wakkas produksjon Baby Universe – a puppet odyssey er det svarte rektangelet personifisert som en merkelig, men ganske søt baby. I boken til Arthur C. Clarke spiller også ”The Star Child” en større rolle som en slags verdens hersker.

 

Apokalyptisk

Wakka Wakka er et figurteaterkompani med base i New York og Oslo. Forestillingen Baby Universe har kompaniet utviklet under et studieopphold på Princeton University og på selveste The Watermill Center som er Robert Wilsons laboratorium utenfor New York og på Figurteateret i Nordland i Stamsund. Med denne forestillinga skaper de klassisk science fiction og en ny fortelling basert på våre felles populærkulturelle mytologier. Forestillinga er også i slekt med cyberpunken. Dette er en undersjanger av science fiction som oppsto i USA på 1980-tallet. Den la vekt på sammensmelting av biologi og teknologi, virtual reality og computernettverk. Cyberpunk dreier seg om ”high tech og low life”. Settingene er vanligvis postindustrielle dystopier der bruken av teknologi ofte har tatt en uventet vending.

Forestillinga starter med at apokalypseradioen melder at vi er i de siste dager. Sola er blitt en rød kjempe og er i ferd med å dø. Menneskene har søkt tilflukt i skyskraperaktige bunkerser og deres eneste mulighet er å finne en ny beboelig planet. For å finne en slik planet forsøker de å dyrke fram et nytt univers – et Baby Universe. Slik skapes altså den sjarmerende, rare figuren som får navnet 7001. Den oppstår gjennom et Big Bang – et sterkt lys som blender publikum. Den er først et kravlende kakerlakklignede vesen før den etter hvert vokser til astronomiske proporsjoner. Det er en slags urmor som står for frembringelsen av babyen, med assistanse fra en hierarkisk oppbygd gjeng med vitenskapsfolk. ”Jeg er ikke alene, jeg har en mor som kan synge til meg”, sier babyen. ”Redd oss”, sier mor.

 

The one

I mange, kanskje de fleste, science fiction-fortellinger er hovedpersonen en helt som skal redde verden fra sin undergang. En alle setter sin lit til. En frelser, en Messias. I Matrix-filmene heter han ”The One”. Karakteren er ofte en ubesudlet, ung fyr. Det er han også hos Wakka Wakka. Her er han barnet som er født for å redde verden, dette er også et velkjent motiv ellers i verdenslitteraturen, for eksempel både i Bibelen og hos Ibsen. Det er jo en stund til at sola blir en rød dverg, ca fem millioner millioner år, men forskere som den populære Stephen Hawking er allerede begynt å melde at vi er nødt til å finne en annen beboelig planet for å redde menneskeheten. Vi må altså sette vår lit til de kommende generasjoner, til barna, mener han.

Den ene, den utvalgte, er også i denne fortellingen beredt til å dø, til å ofre seg selv, for å frelse verden.

 

Visuell poesi

Wakka Wakkas måte å fortelle på er først og fremst visuell. Dukkene, maskene og kostymene er stygg-vakre. Scenografien er forholdsvis enkel, den fungerer fint. Det brukes animasjon og videoprojeksjoner, men det er dukkene som bærer forestillinga. Gjengen med plantene i nabolaget, de som finnes i vårt solsystem, er herlige. Den blå månen er mystisk og skurkaktig og som den framstår i vårt jordiske perspektiv kan den her se ut som om den er både stor og liten. Selveste sola som rød kjempe er demonisk og fantastisk, den har en slående autoritet. Dukkeførernes kostymer er grå, maskene de bærer minner om gassmasker. Kostymene og maskene har referanser til roboter, martial arts og science fiction-filmer som Star Wars. De fungerer svært godt. De anonymiserer dukkeføreren slik at dukken kommer i fokus, samtidig som håndverket blir understreket. Det skulpturelle og samtidig skyggeaktige ved kostymer og masker tilfører scenebildet dybde.

Wakka wakka er nå ute på turne med Riksteatret som igjen samarbeider med Universitetet i Oslo. En fordragserie med forskere og studenter skal følge Baby Universe-turneen og besøke skoleklasser i videregående skole.

Jeg så forestillinga i Bærum kulturhus’ digre sal sammen med en håndfull andre mennesker. Det kan hende at det var det store tomme rommet som påvirket forestillinga slik at den av og til var en smule rytmisk treig. Den virker ellers svært velspilt og dynamisk. Det er noe svært forfriskende over å få historier basert på våre jordiske mytetradisjoner og tradisjonelle vitenskap presentert på en slik fremragende visuell måte.