Teater Manu: TOLV PÅ FEM PSYKOSE

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Stille i studio

En mild versjon av Sarah Kanes drama

AV ELIN LINDBERG

Sarah Kane: TOLV PÅ FEM PSYKOSE

Oversatt av Jon Fosse

Regi: Franzisca Aarflot

Med Idun Losnegård og Ipek D. Mehlum

Teater Manu 12.mars 2011

De eneste sceneanvisningene som finnes i Sarah Kanes scenetekst  4.48 Psykosis er:  Silence, A long silence og A very long silence. Et godt utgangspunkt for Teater Manu som er et profesjonelt tegnspråklig teater. Teater Manu startet opp i 1999 og har som fokus å rekruttere og benytte tegnspråklige og døve regissører og skuespillere. De samarbeider også med hørende, men tegnspråket skal være det dominerende scenespråket her. Teatret turnerer både i Norge og Europa. I år skal Teater Manu samarbeide med Internationel Visuell i Paris og med Tyst Teater fra Sverige.

Tolv på fem psykose er en mild versjon av Kanes drama, den handler mest om teksten, det visuelle har ikke så stor plass.

Det er Jon Fosses stødige oversettelse som brukes, men teksten er her også oversatt til tegnspråk, et språk jeg dessverre ikke kan, slik at jeg umulig kan vurdere denne oversettelsen. For en hørende er dette ekspressive tegnspråket ganske eksotisk.

Sarah Kane forbindes først og fremst med in-yer-face-theatre, kanskje også en overskridelsesestetikk. Ingen ting av dette i denne oppsetninga. Her møter vi to kvinner, en talende og en tegnspråklig. Et hvitt rom, en hvit kube, en liten hvit skjerm. Og Erik Satie. Det er pent. Nærmest klinisk. Erik Satie lanserte i sin tid begrepet møbelmusikk – musique d’ameublement, en forløper for vår tids muzak. Det ligger allikevel en form for melankoli i musikken hans som spiller tilbake på tematikken i forestillinga. Tolv på fem psykose omhandler selvmord og depresjon sett fra et subjektivt ståsted. Stykket omtales vel så å si aldri uten at det selvbiografiske ved det trekkes fram. Sarah Kane led av dyp depresjon og 4.48 Psykosis er det siste stykket hun skrev før hun hengte seg selv i 1999. Stykket hadde urpremiere etter hennes død.

Selvmord er dessverre ikke uvanlig. I Norge dør dobbelt så mange hvert år av selvmord som av bilulykker, på verdensbasis dør flere mennesker av selvmord enn i krig. Melankoli – eller lede, vemod, nedstemthet, tungsinn, rammer alle dem selvmordet berører. Den som tar livet av seg og de nærmeste rundt denne. Melankolien kommer til overflaten i denne forestillinga. Og det er fint å se at dette materialet fortsatt både holder og er relevant selv etter in-yer-face-teatrets storhetstid.

Tittelen på stykket skal visstnok henspeile på den tiden på natta da Kane pleide å våkne når hun var i sin mest psykotiske tilstand. Denne tida på døgnet er den som til sjøs kalles hundevakta, den tøffeste vakta. Vargtimen er også et navn denne tida på døgnet har. Det er tidspunktet mellom natt og morgengry, et tidspunkt da søvnen ofte er på sitt dypeste og marerittene kanskje på sitt virkeligste. Det er også tida da flest mennesker dør og flest barn blir født. Stykket Tolv på fem psykose står også og vipper mellom dag og natt, liv og død. Kommer mennesket i stykket til å ta livet av seg eller kommer hun til å velge livet?

4.48 psykosis er blitt kalt en svart diamant. Stykket har en tett struktur og de tekstfragmentene det består av har en gnistrende kraft. Det ligger en desperasjon i teksten som ikke helt kommer fram i denne oppsetninga. Både bevegelser og tekst framføres med en kontemplativ ro. Det er spesielt Ipek D. Mehlum som har en kraft som skuespiller som ikke helt får spillerom i oppsetninga. Her er det bygd opp slik at rollene hele tida snus. Først spiller den ene den depressive

unge kvinnen og den andre lege/hjelpeapparat/den andre, før det snus motsatt vei. Et greit grep, men det blir litt inn-med-teskje-metode over det. Jeg savner å se mer av Mehlum som den unge kvinnen. Idun Losnegård gjør en fin jobb som den talende, hun er super som legen/helsepersonell. Jeg skulle allikevel ønske at den døve hadde fått enda mer plass i oppsetninga. Som hørende forholder jeg meg til det talte språket, jeg skulle gjerne blitt presset litt mer til å forholde meg sterkere til den tegnspråklige versjonen. Forestillinga er preget av et ønske om harmoni, både i framføringa og i forholdet mellom de to kvinnene. Jeg savnet et større spenn i statusen mellom de to, det ville muligens ha gitt større temperatur til forestillinga. Den kunne kanskje rett og slett vært mer hierarkisk oppbygd.

Det ligger et stort poetisk potensial hos Kane, men poesi trenger ikke nødvendigvis framføres dvelende og ettertenksomt.

Jeg får ikke helt tak på hvorfor det brukes videoprojisering av Mehlum i forestillinga. Videoen viser Mehlum som arbeider med teksten på samme måte som hun gjør i forestillinga. Det er mer interessant å se henne live, hun spiller svært godt og har en rå, trassig og følsom tilstedeværelse.

Det fysiske spillet i en forestilling der tegnspråk er dominerende må være en utfordring. Hvordan bygge videre på dette allerede fysiske språket? I denne forestillinga finnes det noen danseaktige sekvenser, det gestiske her virker noe umotivert.

Dette er, på tross av en del innvendinger, blitt en interessant forestilling som viser at Sarah Kanes dramatikk fortsatt har livskraft. The rest is silence.