Riksteatret: FOLKESTYRE 2014

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2014

Folkestyre
foto L-P Lorentz

Lytt til folket!

Interessant, men litt fargeløs forestilling i anledning grunnlovsjubileet

 

Av Elin Lindberg

 

Hilde Brinchmann og Henriette Vedel: FOLKESTYRE 2014

Regi og scenografi: Hilde Brinchmann

Dramaturg: Henriette Vedel

Koreograf: Kristin Ryg Helgebostad|

På scenen: Ingrid Meling Enoksen, Veslemøy Mørkrid, Marit Østby, Stein Grønli, Sindre-Benedict Hendrichs og Biniam Gezal Yhidego

Riksteatret, urpremiere 27.februar 2014

 

De seks skuespillerne rusler rundt i sceneområdet før Folkestyre 2014 starter. Noen av dem går i treningstøy, andre i vanlige hverdagsklær. Disse skal i forestillinga representere Det Norske Folk.  Spilleområdet er rammet inn av noe som kan minne om store, hvite, papirark. Forestillinga er et dokuteaterprosjekt. Manuset er basert på intervjuer med mennesker som bor rundt omkring i landet. Prosjektet minner om arbeidene til det tyske Rimini Protokoll som har vist flere av forestillingene sine i Norge – sist i 2012 da de satte opp En folkefiende – 100% Oslo på Nationaltheatret. Denne forestillinga bygde på et konsept de har jobbet med i mange byer der 100 mennesker ble plukket ut for å representere et befolkningsgjennomsnitt av en gitt by. I Riksteatrets forestilling er det skuespillere som representerer Det Norske Folk, i andre dokuteaterprosjekt, for eksempel hos Rimini Protokoll, brukes det vanlige mennesker eller eksperter som de ofte blir kalt.

I noen dokuteaterprosjekt kan ofte prosessen mot forestillinga framstå som like interessant som selve forestillinga den ender opp med å bli til slutt. Hilde Brinchmann og Henriette Vedel har arbeidet grundig med materialet til Folkestyre 2014. De har sørget for å få et bredt og representativt utsnitt av befolkningen til å svare på et sett med spørsmål rundt temaet folkestyre, spørsmål som: Når følte du deg sist samfunnsengasjert? Hva ville du snakket om hvis du skulle holde en tale på Stortinget? Kan du huske første gangen du stemte? Har du tro på folkestyret?

 

Folkets representanter

I de fleste demokrati velges det representanter fra folket til å styre. Slik er det også i denne forestillinga, skuespillerne blir på en måte folkets representanter. Folkestyre 2014 starter med et talekor der mennesker som ikke har følt at de hadde noe viktig å tilføre eller ikke ha en viktig nok stemme i fellesskapet, kommer til orde. Forestillinga viser slik at ”alle skal med” – alle som bor i Norge er en del av Det Norske Folk. Vi får monologer med ”Mann, 19, Bergen, soldat i sjøforsvaret”, ”Mann, 41, Honningsvåg, fisker” og ”Kvinne, 21, Ytre Sogn, hotellresepsjonist”. Historiene deres er hverdagslige, men de er gjenkjennelige og interessante. Det grundige arbeidet Brinchmann og Vedel har gjort i å velge ut mennesker fra forskjellige samfunnsarenaer fungerer svært godt. Dramaturgien er også god, stort sett, avslutninga av forestillinga kan virke litt hakkete, her kunne det kanskje vært kuttet noe?

 

Alle skal med

Forestillinga gir ikke bare et bilde av Det Norske Folk, den blir også et bilde på Det Norske Sosialdemokrati. Her er det opplest og vedtatt at alle skal med. Gir Folkestyre 2014 et idyllisert bilde av Norge anno 2014? Her møter vi ”Kvinne, 60, Harstad, uføretrygdet”, ”Mann, 50, Oslo, arbeidsledig” og ”Kvinne, 68, Oslo, pensjonert bibliotekar – disse er representanter som på hver sin måte er ganske usynlige i det bildet vi til daglig får av Norge, men som har fått en god plassering i denne oppsetninga. De menneskene vi oftest ser er dem ”Mann, 52, Oslo, professor i statsvitenskap ” snakker om, det er dem med særinteresser som har kraft nok til å skrike: ”De har lunger som er friske og fine. Skriker og skriker og skriker og de skriker så høyt! Å slippe små velorganiserte grupper til er livsfarlig, for de trenger alle andre til side. De som ikke orker, som ikke har krefter til å skrike, eller som er i en situasjon hvor de ikke kan… Er det demokrati? Nei.” Det finnes altså en del konfliktstoff i materialet, som er svært interessant, men det blir ikke helt forløst scenisk i forestillinga. Jeg savner at konfliktstoffet synliggjøres mer. Forestillinga blir litt friksjonløs til tider. Jeg savner litt tydeligere sceniske refleksjoner rundt: Hva er nå dette folkestyret? Hva er det slags demokrati vi snakker om?

 

Fyldig og mangfoldig

Forestillinga framstår som fyldig, kanskje litt for fyldig? Den kunne kanskje blitt kuttet litt ned. Den framstår som sympatisk, men kanskje litt for sympatisk? Det er tilløp til konflikt mellom en arbeidsledig og en NAV-ansatt, men konflikten dysses litt ned av buskishumor. Men for all del – humoren er velkommen og fungerer godt! Dybden og alvoret i forestillinga kommer gjennom monologene som formidler gripende historier om liv under tøffe forhold. Blant andre er historia til ”Mann, 43, Molde, spiller saksofon utendørs på Hurtigruten”, rørende. Han forteller at han er en utbrent lærer og at finner han ny mening i å spille på Hurtigruten.

Skuespillerne gjør stort sett en utmerket jobb, ensemblespillet er bra, selv om det er litt ujevnt. I denne forestillinga kan det virke som om mottoet er nettopp ”Alle skal med”, skuespillerne behersker mange dialekter, de fleste av dem helt greit, men jeg stusser over at en av skuespillerne uttaler ”kildeavfall” som ”shildeavfall” uten at det virker bevisst. Talemålet forandrer seg og unge mennesker uttaler ofte kj-lyden som sch-lyd, men her virker det litt ubevisst brukt fordi personen som skuespilleren representer her, er ”kvinne, 54, Bærum, seniorrådgiver”.

 

Hvem er vi?

Det er Inge Lønning som får siste ordet i forestillinga. Navnet hans blir ikke presentert i selve forestillinga, men i materialet som omgir den (blant annet manuset i bokform). Monologen med Lønnings tekst blir en appell som avslutter forestillinga. Han snakker om viktigheten av å ta ansvar: ”og et hvert menneske har jo begynt livet sitt på den måten: At det var noen som tok ansvar. – Ellers hadde det ikke startet i det hele tatt.”

Hilde Brinchmann og Henriette Vedel, ensemblet, andre medansvarlige og representantene fra det norske folk har skapt ei forestilling som på grunn av sitt mangfold av stemmer gir et interessant bilde av hvem vi er i Norge i dag, selv om jeg savner litt mer kraft i det sceniske uttrykket. Forestillinga svarer forsåvidt et rungende ja på det siste spørsmålet som Hilde Brinchmann og Henriette Vedel stilte det norske folk: Har du tro på det norske folkestyret?

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s