Riksteatret: LEVE POSTHORNET

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1/2014

Posthornet.jpg

Ane Ryg, Eindride Eidsvold og John Sigurd Kristensen i Leve posthornet! Regi: Marit Moum Aune. Riksteatret 2014. Foto: Fredrik Arff

Alvor og lun underholdning

Humoristisk og leken forestilling om å finne mening i hverdagslivet.

AV ELIN LINDBERG

 

LEVE POSTHORNET

Basert på Vigdis Hjorths roman

Dramatisert av Toril Solvang

Regi: Marit Moum Aune

Scenografi: Even Børsum

Kostymer: Ingrid Nylander

Koreografisk assistent: Kristian Støvind

Riksteatret,  Urpremiere Nydalen, 30. januar

 

Det er risiko forbundet med å omforme populær litteratur til teater. Leve Posthornet av Vigdis Hjorth ble rost av kritikerne da den kom ut, dette er ei bok mange har et forhold til. Riksteatret legger forestillinga tett opp til boka, men den står likevel fint på egne bein, selv om forestillinga blir mattere og mer forutsigbar.

 

Det handler om å leve

Ellinor (Anne Ryg) er kommunikasjonsrådgiver i firmaet Klar Tale sammen med Rolf (Eindride Eidsvold) og Dag. En dag har Dag fått nok, han legger igjen et brev på kontoret sitt og drar. Han gidder ikke mer, skriver han og fortsetter med at han synes at det lukter fitte av alt Ellinor produserer. Det neste livstegnet Ellinor får fra ham kommer i posten fra Tyskland, det er noen ord skrevet på en ølbrikke der han skriver at han angrer på det han skrev i avskjedsbrevet.

Skuespillerne er kledde i grå kontorklær, de danser Dags oppbrudd med kontorfellesskapet. Koreografien er leken og frisk. Scenografien består av en skyvedøraktig husfasade, det hoppes sprettent ut og inn av vinduer. Av og til blir det fysiske spillet for masete, men det vil kanskje roe seg litt ned i spilleperioden.

Ellinor sliter med at det ikke er nok alvor og inderlighet i livet hennes. Hun har god økonomi og en trygg kjæreste, men det er liksom noe viktig som mangler. Hos Vigdis Hjorth beskrives denne manglende kontakten med seg selv på en svært god måte, det er nærmest smertefullt å lese. I forestillinga er ikke dette like tydelig. I boka ligger spenningen i om Ellinor klarer å finne fram til alvoret i seg og lykkes i å godta livet sitt og være i det. At det går bra til slutt oppleves som en enorm seier. Det er som om alle de norske idrettsutøverne vi har heiet på kommer først over mål, som om din favorittforfatter får Nobelprisen i litteratur og din yndlingsskuespiller får en Oscar. Hverdagsseieren til Ellinor oppleves like glamorøst i sin gråhet. Det skal mye til å gjenskape dette spennet på scenen – og ved å velge å jobbe med Leve Posthornet! er det det Riksteatret setter seg fore.

 

Posten og distriktene

Skuespillerne gjør en utmerket jobb. I tillegg til Ryg og Eidsvold er Ulla Marie Broch, John S. Kristensen og danseren Kristian Støvind på scenen. De utgjør et sammensveiset team, spillet er tett og godt.

På kontoret får Rolf og Ellinor beskjed om at Dag er død. Han har tatt livet at seg. Men Ellinor lever. Hun tar tak i oppgaven Dag forlot og anså som umulig: å arbeide for at EUs tredje postdirektiv ikke blir iverksatt i Norge. Dette tredje direktivet vil medføre at det som i dag er Postens tjenester vil bli fullt konkurranseutsatt. Dette mener de vil føre til dyrere og mer uforutsigbare tjenester, spesielt i distriktene, der det også er sannsynlig at de postansatte vil miste jobbene sine. Ved å lære de postansatte om media, makt og politikk skal Ellinor bistå dem i kampen mot innføringen av EUs tredje postdirektiv. Arbeidet skal avsluttes under Arbeiderpartiets landsmøte i 2011. Gjennom dette arbeidet sniker livsalvoret seg inn på Ellinor.

I forbindelse med jobben arrangerer Ellinor og Rolf et møte med de postansatte, de får høre om enkeltskjebner og hvilken betydning innføringa av postdirektivet vil ha for distriktene. Her er det lagt inn en lang monolog om en slik enkeltskjebne. Postmannen Rudolf Karena Hansen (John S. Kristensen) forteller den utrolig lange historien om brevet til Helga Brun –  en ung lærer som fikk så stor innvirkning på enkeltelevers liv at de skrev brev til henne nesten 50 år etter skoleslutt. Dette framføres i en slags nordnorsk fortellertradisjon. Jeg blir sittende å fundere på om dette er folkelig eller om det spilles som om det er folkelig. Spillestilen er like sjablongaktig og forutsigbar som karakterene. I Hjorths litteratur er karakterene ofte sjablonger. Hun blir av Toril Moi i programmet til forestillinga kalt komedieforfatter, i komedien opptrer ofte typer eller sjablongaktige karakterer. Kanskje det er derfor disse karakterene i Hjorths litteratur oppleves slik? Navnene deres er nærmest harselerende og uegentlige. De viser ikke til mennesker, men til nettopp typer. Slike typer blir også karakterene i forestillinga.

Forholdet mellom Ellinor og Stein (Kristian Støvind) er like grått som kontorklærne de har på seg. I forestillinga blir det litt utydelig hvorfor dette lidenskapsløse forholdet er noe å satse på.

 

Det er alvor

I scenen med Arbeiderpartiets landsmøte kommer det et voldsomt brudd i forestillinga. Den har til nå vært underholdende, frisk og morsom. På landsmøtet som vi skimter gjennom de åpne vinduene i den scenografiske husfasaden, kommer først et utdrag fra Stoltenbergs åpningstale i opptak, det er greit nok. Men så kommer et nytt opptak: en appell om å gå mot postdirektivet som setter latteren fast i halsen. Dette er det dypeste alvor og det bryter med alt vi har sett til nå. Talen er framført av Tore Eikeland som var leder av AUF i Hordaland. Tore Eikeland ble drept på Utøya. Talen hans viser at han var en lovende retoriker, det er på så mange måter tragisk at han er død. Denne talen setter livsalvoret i et helt spesielt perspektiv. Forestillinga kommer til å fungere som et opprop. Det er oppriktighet i oppfordringa om å stå opp som enkeltmenneske mot overmakt, om å kjempe for det man tror på. Det gjelder, som Ellinor i forestillinga sier, å velge modig i det store og i det små!

Avslutninga blir noe tam i forhold til forelegget. Det som gjør forestillinga severdig er først og fremst skuespillerne. Anne Ryg har en tyngde som gjør at forestillinga ikke faller helt i Bridget Jones-fella, selv om den nok også kan karakteriseres som feelgood-teater.

 

Ny aktualitet, dessverre

Og hvordan gikk det nå egentlig med EUs tredje postdirektiv? Det viser seg at kampen mot å innføre det omstridte direktivet ennå ikke er slutt. Den 19. november i 2013 var statsråd Vidar Helgesen i Brussel og varslet at regjeringen vil annullere reservasjonen mot EUs 3. postdirektiv som ble vedtatt av den forrige regjeringa. Dette på tross av at en ny evalueringsrapport fra EU viser at liberalisering av postmarkedet har fått tydelig negative konsekvenser. Dette gir absolutt forestillinga ny aktualitet! Leve Posthornet!

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s