Brageteatret: BROENE

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2014

Besnærende sært teater

Genuint godt teater, men forestillinga blir litt for nærsynt i forhold til stykkets tematikk

 

Av Elin Lindberg

 

BROENE

Manus: Liv Heløe

Regi: Fredrik Hannestad

Scenografi: Signe Becker

Maske: Maria Zahl

Dramaturgi: Kai Johnsen

Med: Silje Breivik, Solveig Laland Mohn, Håkon M. Vassvik, Helen Vikstvedt og Drammen Mannskor

Brageteatret, Drammens Teater, 17.november 2013.

 

Denne forestillinga dyrker det teatrale. Her er det menneskene, rommet og samtidigheten som er det viktige, men forestillinga inneholder også en masse tekst, og en tematikk – Broene har noe å gjøre med jubileet for stemmerett for kvinner. I 2013 var det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge.

 

Woman in space

På scenen i det vakre Drammens Teater henger et hvitt silkesceneteppe. Foran teppet ligger det silkeputer. Solveig Laland Mohn kommer inn på scenen iført leopardmønstret kort kjole, høyhælte sølvsko og langt lyst hår. Hun forteller lett og ledig om forestillingas tilblivelse. Forestillinga måtte ha en tittel før de visste hva den skulle handle om, sier hun. Laland Mohn introduserer Betzy Kjelsberg som er usynlig til stede i forestillinga. Kanskje Betzy sitter på det tomme setet på den beste plassen i midt i teatersalen, sier Laland Mohn og peker på setet ved siden av meg der jeg har hengt jakka mi fordi det ikke sitter noen der. Betzy Kjelsberg er Drammens store helt. Hun var Norges første kvinnelige fabrikkinspektør og første kvinnelige medlem av partiet Venstre. Hun var også formor til Siv Jensen. Betzy Kjelsberg er introdusert. Forestillinga er basert på en rekke intervjuer, bearbeidelse av Jørgen Leths bok Det perfekte menneske, improvisasjon og tekster av Liv Heløe. Laland Mohn lister opp en rekke spørsmål for oss: Hva er en kvinne? På hvilket tidspunkt i livet anså du deg selv som kvinne? Tror du på noe? Hva er mandig? Her kommer skuespiller Håkon Vassvik inn på scenen. Han alternerer med Laland Mohn med å stille spørsmål. – Ka e det vanskeligste med å være kvinne? Hva tenker du om porno? Kan du komme på en situasjon der du følte deg spesielt mye kvinne? Kem e kvinna? Ka kan ho? Ka vil ho? Koffør bevæge ho sæ som ho gjør? Korsen bevæge ho sæ? Spør Wassvik. Nå kommer også Silje Breivik og Helen Vikstvedt inn. De fem skuespillerne sitter på silkeputer og presenterer biter og glimt av historier. De presenterer dem som rett fra personen teksten er hentet fra, med små stopp og ufullstendige setninger slik det ofte er i en muntlig intervjusituasjon. Fredrik Hannestad er en del av kompaniet Verk Produksjoner. I den kritikerroste forestillinga Stalker som også var bygd opp av intervjuer ble det brukt samme måte å formidle teksten på.

Denne sekvensen er ganske statisk. Skuespillerne formidler teksten sin. Vi får høre små snutter om kvinners sosiale roller. Bak ligger musikk som er så dempet at den blir muzak. Minner som på forskjellig vis handler om opplevelsen av det å være kvinne, dukker opp i tekstene. Det sitter to påkledde skjelletter på hver sin side av scenen. Skjellettene er ute av skapet.

 

Rommet åpnes

Den lange statiske scenen avløses av en surrealistisk scene. Rommet åpnes opp. Dyremasker, sære kostymer og absurde historier kommer fram. En av kvinnene forteller en barsk og absurd historie om at hun som barn drømte om å være den slemme samepiken som kilte et redd reinsdyr bak øret med samekniven sin. En annen kvinne med hestemaske mimer imens til Ave Maria av Franz Shubert. Det er herlig sært.

Etter den surrealistiske scenen går forestillinga tilbake til det lette livet foran det hvite silkesceneteppet. Aktørene alternerer på å fortelle fragmenter av historier og stille retoriske spørsmål. Stillheten foran forhenget kjennes annerledes ut nå etter det surrealistiske innslaget. Tekstfragmentene tar blant annet for seg seksualitet, selvfølelse, forhold mellom mor og datter, plastisk kirurgi og 8.mars. Etter en rolig sekvens går sceneteppet igjen til side og Drammen Mannskor kommer til syne. Dette er et kor som består av eldre herrer. Nå synger de en svensk kvinnekampsang fra 1970-tallet. De synger i moll og i et sakte tempo. I forkant av koret beveger skuespillerne seg. De har dyremasker. En av den sprer røyk med en røykmaskin. Bildet er komplekst. Flere tekstfragmenter kommer inn. En av kvinnene intervjuer en annen kvinne som har hestemaske på seg. Kontrasten mellom det surrealistiske scenebildet og den rolige, hverdagslige måten å formidle teksten på gir forestillinga rom og dybde.

 

Mannskor og kvinnesang

Mot slutten av forestillinga synger en av gutta fra Drammens mannskor Song to the Siren av Tim Buckley. Han akkompagneres på gitar av kordirigenten. Denne sangen ble gitt ut på vinyl av The Cockteau Twins på 1980-tallet. Scenen er rørende og rar. Sangen er litt kryptisk, men den kan handle om et jeg som lenger tilbake til sirenens sang og til denne mytologiske kvinneskikkelsen. Det er på en måte en slags sjømannsvise. Denne sammensetninga av teatrale elementer som er gjort her skaper et svært spesielt og særegent uttrykk, dette er genuint teater fordi dette er et uttrykk som ikke kunne vært skapt noe annet sted enn akkurat her – i teatret.

Innvendingen jeg har mot forestillinga er at den tematisk blir litt for lett. De historiene som løftes fram er greie, men de er litt nærsynte i forhold til det store temaet vi ble presentert for i begynnelsen og som vi er blitt minnet på i løpet av forestillinga: Hva er en kvinne? Jeg savner et enda større og bredere syn på nettopp dette. Hva slags kvinne er det forestillinga uttrykker? Det kaotiske scenebildet – viser det til kvinnen som uforutsigbar, kaotisk, dyrisk? Dette er i så fall skummelt nært en essensialistisk og låst forståelse for hva det vil si å være kvinne. Det kan virke som om Hannestad og kompaniet er mer interesserte i å skape et rikt visuelt og scenisk uttrykk enn å formidle en undersøkelse av kvinnetemaet. Det er det selvfølgelig helt fint, men det kjennes litt feil at temaet får så pass stor plass i presentasjonen av forestillinga. Denne innvendingen skygger imidlertid ikke for at dette var en sær, rik og flott teateropplevelse.