Riksteatret: TVILLINGSJELER

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2013

Jevn og lunken

 

Grepet om det gripende i historien om Gunvor Hofmo og Ruth Maier glipper i Riksteatrets oppsetning

 

AV ELIN LINDBERG

 

Otto Homlung: TVILLINGSJELER

Basert på Jan Erik Volds dokumentariske bøker om Gunvor Hofmo og Ruth Maier.

Regi: Otto Homlung

Scenografi, maleri, kostyme- og videodesign: Bård Lie Thorbjørnsen

Riksteatret, Oslo, 28.februar 2013

 

 

Fortellingen om Gunvor Hofmo og Ruth Maier har alt som skal til for å gjøre en historie spennende.  Her er det kjærlighet og krig, poesi og galskap. Det er skjønnhet og grusomhet, livskraft og død. Mange kunstnere har allerede tatt tak i historien. Jan Erik Vold har gitt ut Mørkets sangerske og Ruth Maiers dagbok, Riksteatrets forestilling bygger først og fremst på disse biografiske bøkene.

 

Ruth og Gunvor

Ruth Maier kom fra Østerrike til Norge i 1939 som jødisk flyktning, da var hun 18 år. Hun ble kjent med den jevnaldrende Gunvor Hofmo. De tok artium sammen og de var sammen på kvinnelige arbeidsleire på Biri ved Mjøsa og på Tau i Rogaland. De haiket rundt i Sør-Norge og bodde en tid i Trondheim, før de bosatte seg i Oslo.

Ruth Maier var en av 532 jøder som torsdag 26. november 1942 ble deportert til Auschwitz. Nesten alle disse jødene ble drept. Denne grusomheten er det viktig at vi ikke glemmer. Her kan forestillinga ha sin misjon fordi den minner oss om dette, selv om den kanskje ikke vil bli stående slik andre kunstverk som også har tatt for seg dette, har blitt. Det er nok først og fremst billedkunstneren Viktor Linds levende installasjon, eller iscenesettelse, fra 1978 som står som den, til nå, sterkeste påminnelsen om det forferdelige som skjedde novembernatta for 70 år siden. Verket hans het Contemporary Memory: I’ll bring you home. Det var en bevegelig installasjon som besto av hundre drosjer i kø i Kirkeveien i Oslo. Installasjonen viste til politiinspektør Knut Røds ordre om at jødene skulle hentes i drosjer fordi det ville vekke mindre oppsikt enn politibiler. Jødene ble hentet og stuet inn på skipet Donau.

Gunvor Hofmo knyttes ofte til Ruth Maier. Hun ga ut sin første diktsamling i 1946, den het Jeg vil hjem til menneskene. Hofmo gav ut et tjuetalls diktsamlinger etter denne. Hun var i lange perioder innlagt på Gaustad sykehus. Jan Erik Vold har arbeidet mye med å løfte fram forfatterskapet hennes etter at Hofmo døde i 1995.

 

Prosaisk teater

I Riksteatrets oppsetning møter vi den gamle Gunvor (Marit Østbye), den unge Gunvor (Silje Storstein) og Ruth (Janne Heltberg). Den gamle Gunvor sitter i sin stol og minnes. De unge spiller historien. Skuespillerne gjør en god og respektabel jobb hele veien. Scenerommet innrammes av tre store portaler som fungerer som dør, vindu og med en bakvegg til projeksjon av bilder og film fra blant annet sykehuskorridorer og landskap ved Mjøsa.

Historien om hvordan Ruth og Gunvor møttes og deres vennskap og kjærlighetsforhold presenteres ispedd Hofmos dikt. Det blir mye ord. Vi kommer aldri helt under huden på karakterene. Både kjærlighet og galskap føyses på en måte bort i stedet for å la det bli møtt og undersøkt mer inngående. I en scene er Ruth innlagt på Ullevål sykehus på grunn av psykisk sykdom. Hvorfor får vi ikke mer innblikk i hvordan denne sykdommen til karakteren Ruth arter seg? Vi får nesten inntrykk av at sykehusoppholdet er der for at hun skal være et slags muntrasjonsråd for resten av pasientene. Karakteren Gunvors psykiske lidelser blir også føyst litt vekk. Det er synd. Kontrastene mellom det store mørket som ligger i karakterenes historie sammen med den gnistrende kraften lyset i møtet mellom de to kunne ha vært, kommer ikke fram i denne forestillinga.

 

Historietime

Forestillinga som historietime kan være viktig. Det er viktig å ikke glemme at på Møllergata skole ble barn brutalt hentet ut fra klasserommene fordi de var jøder. Fra Lovisenberg sykehus ble to alvorlig syke mennesker tatt, fra Ullevål sykehus ble det også hentet ut jøder. Menn, kvinner, barn. Alle disse ble stuet sammen i lasterommet på fangeskipet Donau og fraktet til Stettin og derfra til Auschwitz. Det er hjerteskjærende å tenke på. Smerten ved å vite at ens kjæreste var med i lasten må ha vært uutholdelig. I en strofe fra Hofmos diktsamling fra 1946 skrev hun: ”Slik en regnvåt/kveldsstund/kjenner du det er/henne, en jødisk/venninne de drepte,/hun hvis lik de lot/brenne sammen med/tusen andres.”

Hofmos dikt har ofte en smerte i seg. De inneholder ord som ”rop”, ”tomhet”, ”skrik” og ”ensomhet”. Det skal mye til å overgå Hofmo i å uttrykke smerte, liv og mørke – og det er kanskje heller ikke intensjonen med Riksteatrets stykke, men det er leit at verken lengsel eller lidenskap når skikkelig ut til publikum. I en scene i stykket illuderes det at det plukkes frukt på arbeidsleiren Gunvor og Ruth deltok på. Her griper skuespillerne rundt imaginære frukter på en litt mekanisk måte. Skuespillernes bevegelser er presise nok, men det de griper rundt er bare luft. Det blir dessverre også denne følelsen av å gripe rundt noe tomt en kan sitte igjen med etter at applausen etter forestillinga har stilnet. Den etterlater ikke store følelsesmessige spor. Kanskje akkurat det å gripe rundt luft kan være dekkende? På tross av det fantastiske, rike materialet som ligger til grunn for forestillinga og den viktige historien den kan fortelle, oppleves den som ganske substansløs.