Stikkord: Teater Innlandet

Teater Innlandet scene: THE LAST PLAY IN GAZA

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no 2025

Skuespillere i nåtid: Shahir Kabha og Rami Salman, skuespillere på video: Hossam Al Madhoun og Jamal AlRuzzi, i The Last Play in Gaza.
 Foto: David Kaplan

Palestinsk restaureringsarbeid

Med The Last Play in Gaza fortsetter dramatiker og regissør Einat Weizman arbeidet med å synliggjøre staten Israels overgrep mot palestinerne. Stykket gir oss den viktige påminnelsen om at ofrene for folkemordet og undertrykkinga er vanlige mennesker som oss selv.

Av Elin Lindberg

THE LAST PLAY IN GAZA

Konsept og regi: Einat Weizman

Manus: Einat Weizman, etter Hossam Al Madhoun og Sławomir Mrożek sine tekster

Skuespillere: Shahir Kabha og Rami Salman

Scenograf og videodesigner: Olga Golzer

Produksjonsleder: May Shehadeh

Video av The Emigrants

Dramatiker: Sławomir Mrożek

Regissør: Noam Nassar

Skuespiller: Hossam Al Madhoun og Jamal AlRuzzi

Video: Ibrahim Issam

Fremført ved Theater for Everybody i Gaza, produsert i samarbeid med Az Theatre i London.

Hamar kulturhus, Teater Innlandet scene, 29. november 2025

«Dette er ikke en våpenhvile», skriver Klassekampen på lederplass samme dag som The Last Play in Gaza spilles på scenen til Innlandet Teater. Israels bombing fortsetter, mennesker blir fortsatt drept selv om en våpenhvile er tredd i kraft på papiret. Det er fortsatt svært viktig å vise solidaritet og synliggjøre det som skjer i Palestina. Det er sterke krefter som ønsker at internasjonale øyne skal flyttes vekk fra Gaza. Derfor er det så viktig at stykker som dette blir satt opp.

Kunstnere og kulturarbeidere drepes

Vibeke Harper er en kunstner og aktivist som blant annet sto bak Gazamonologene. Hun har nettopp blitt tildelt Gulljerven 2025 fra Scenekunstbruket som Årets (d)jerveste for prosjektet Jallah Jenin! som hun har drevet sammen med skuespiller Kyrre Hellum. Som en prolog før The Last Play in Gaza viser Harper et arbeid har hun har gjort sammen med en gruppe frivillige aktivister.  Det består av en opplesning av navn på drepte kunstnere under krigen i Gaza. Bilder av de drepte vises på skjermen bak på scenen etter hvert som navnene leses opp. Det er en ung oud-spiller, ei jente på 15 år. Det er kulturaktivsien Bilal og fotografen Marvan. Det er poeten Omar, skuespilleren og influenseren Ali. Det er scenekunstneren Mohammed som var spesielt engasjert i barneteater. Det er billedkunstneren Nusma og poeten Noor. Og det er mange flere. Portrettfotoene og navnene skaper dybde i bildet av et levende samfunn som er ødelagt. Det er hjerteskjærende trist og forferdelig. Men det er nettopp denne insisteringa på at det er virkelige mennesker dette dreier seg om som er så viktig. Etter at alle navnene er lest opp av aktørene holder vi ett minutts stillhet for å hedre ofrene.

Teater i Gaza

«Hvordan ser et ødelagt teater ut?» spør teksten på bakveggen. Vi får en detaljert beskrivelse av en teaterruin. Det er sotete, nedbrent, totalt ødelagt. Dette er teatret der The Emigrants ble framført. Einat Weizmans prosjekt er å restaurere den palestinske kulturen. The Last Play in Gaza er en del av dette arbeidet. Hun vil bygge videre på det som har vært og skape nytt. På bakveggen vises video av denne siste forestillinga som ble vist i Gaza – altså The Emigrants av Sławomir Mrożek med skuespillerne Hossam Al Madhoun og Jamal AlRuzzi og i Noam Nassars regi. De to skuespillerne Shahir Kabha og Rami Salman kommer inn i nåtid. De står med ryggen til oss og ser på videoen før de snur seg og ber teknikeren stoppe den. Så spiller de det de har sett. De prøver, feiler, og prøver igjen. Vi ser snutt for snutt av den opprinnelige forestillinga, skuespillerne kopierer i nåtid og de bryter opp med å fortelle fra sitt eget liv som palestinere i Israel. De forteller om undertrykkelse og overgrep. De forteller om hvordan det er å leve som minoritet med arabisk som morsmål og om hvordan redsel gjør et menneske til slave.

Restaureringsarbeid

Dagboknotatene som skuespiller Hossam Al Madhoun skrev i starten av krigen etter 7.oktober 2023, er integrert i forestillinga gjennom de to ukene de palestinske kunstnerne har vært på residensopphold ved Innlandet Teater. Dette gir ytterligere dybde til fortellinga om hvordan det palestinske hjemlandet deres er fragmentert av effektiv undertrykking, krigføring og folkemord. Hossam Al Madhoun skulle etter planen selv vært i Norge under arbeidet med visninga av stykket, men som tidsskriftet allerede har meldt, ga den norske ambassaden i Jordan Al Madhoun avslag på visumsøknaden.

Den polske Mrożeks stykke ble skrevet i 1963 og handler om mennesker som flykta fra sovjetisk styre. Det er en tematikk det er lett å overføre til palestinske forhold. Stykket brukes bokstavelig talt som bakteppe for The Last Play in Gaza. The Emigrants er ganske tradisjonelt satt opp. Teksten står i sentrum og den blir virtuost spilt av Hossam Al Madhoun og Jamal AlRuzzi. Scenespråket i The Last Play in Gaza er fortsatt enkelt, men nå er sjangeren forandret selv om teksten også nå er det sentrale. Dette er dokuteater. Og stykket har fått flere lag. Det restaureres og fornyes. Teatertradisjonen som var levende i Gaza bygges opp igjen – nå med yngre skuespillere i rollene. Fysiske elementer er kommet med som at flygeblader faller ned med befaling om at folk må flykte fra hjemmene sine fordi de kommer til å bli bombet. Shahir Kabha og Rami Salman spiller dedikert og presist og blir stående som solide bevis på at palestinsk teater har ei framtid. Likevel er det oppriktig synd at Hossam Al Madhoun ikke fikk vært med på bearbeidinga av stykket før visninga på Hamar. Det ville vært spennende å se hva han hadde tilført arbeidet.

Skuespillere i nåtid: Shahir Kabha og Rami Salman i The Last Play in Gaza, Teater Innlandet 2025.
 Foto: David Kaplan

Einat Weizman

Weizman er jødisk-israelsk og anti-sionist fra Tel Aviv. Hun har som dramatiker og regissør arbeidet med å fremme palestinsk kultur i en årrekke. Hun har vist flere forestillinger i Norge, blant andre I, Dareen T. basert på intervjuer med den fengslede poeten Dareen Tatour og Okkupasjonens fanger som hun har satt sammen av autentisk materiale fra palestinske fanger i israelske fengsler. Hun er svært kontroversiell i Israel. Da Okkupasjones fanger ble satt opp i 2017 proklamerte den israelske kulturministeren Miri Regev fra talerstolen i Knesset at et hvert israelsk teater som setter opp dette stykket, umiddelbart vil miste statsstøtten. Weizman har lykkes med å sette opp en versjon av The Last Play in Gaza i Tel Aviv ved at de annonserte det under en annen og nokså meningsløs tittel, forteller Weizman i kunstnersamtalen etter at forestillinga er ferdig. Å lage pro-palestinsk kunst i Israel er livsfarlig.

Å løfte fram det menneskelige

Vi går fortsatt i demonstrasjonstog for et fritt Palestina. Vi følger fortsatt med på nyhetene om de grusomme krigshandlingene i Gaza og leser om det pågående folkemordet. Vi støtter som også Einat Weizman tar til orde for, boikott av Israel. I all denne grusomheten, den konkrete og også strukturelle, undertrykkinga som foregår er det lett å glemme at det faktisk er ekte mennesker dette handler om. Det er her The Last Play in Gaza spiller en viktig rolle. Vi møter mennesker, kunstnere, som jobber med kunsten sin like dedikert som alle andre kunstnere. Tidligere i år leste jeg britisk-palestinske Isabella Hammads bok Enter Ghost (Gjenferdet inn på norsk) som handler om en ung skuespiller som er med på å sette opp Hamlet på Vestbredden. Det samme slo meg da mens jeg leste om hvordan regissøren, scenografen og skuespillerne jobber – dette er jo helt vanlige teatermennesker og at det er det viktig at vi ofte minnes på. The Last Play in Gaza viser oss hvilken virkelighet de palestinske menneskene står i, og stykket makter å vise viktigheten av aktivisme og medmenneskelighet.

Teater Innlandet: INNTRENGERNE

elinlindberg8

Teater Innlandet INNTRENGERNE.jpg

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Den evige krigen

Hvorfor er det så vanskelig å lage godt teater om krig?

Av Elin Lindberg

Mikkel Bugge: INNTRENGERNE

Regi: Gard B. Eidsvold

På scenen: Jo Adrian Hovind, Ester Marie Grenersen og Duc Mai The

Teater Innlandet, Hamar Kulturhus 26.oktober 2014

Toget som skulle ta meg til Hamar, forestillinga Inntrengerne og en times foredrag i forkant, ble stående på Morskogen i over en time på grunn av feil med en sporveksler. Det førte til at jeg gikk glipp av starten på forestillinga. Jeg håper jeg klarer å yte den rettferdighet gjennom å skrive om det jeg fikk sett, manuset som jeg har lest og en dokumentasjonsvideo av oppsetninga.

Norge i krig

På toget på vei tilbake til Oslo fra Hamar og Inntrengerne sitter jeg sammen med pur unge soldater i uniform på vei hjem på perm. Kanskje blir disse ungguttene hardbarka yrkessoldater engang og skal ut på skarpe oppdrag for Norge? Jobben de da skal ut i er godt betalt, men også svært farlig. De kan dø og de kan få store fysiske og psykiske skader. Mange av de yrkesmilitære bor nettopp i Hedmark og Oppland. Teater Innlandets forestilling har en sosial profil der den retter seg mot nære og pårørende til militært personell. Forestillinga hadde premiere på Jørstadmoen leir. Dramatiker Mikkel Bugge og regissør Gard B. Eidsvold har i arbeidsperioden hatt mange samtaler med mennesker som på forskjellig vis er i befatning med krigen – veteraner, forskere, spesialrådgivere, pårørende. På hvert spillested har det vært foredrag om ulike sider ved at Norge har operative militære styrker i utlandet. Stykket skal være godt fundert i målgruppas hverdag.

Melodramatisk

På scenen står en settvegg og en mobil kjøkkenbenk. Line (Ester Marie Grenersen) baker boller. Hun baker og baker og leker med deigen. Hun baker boller som ingen skal spise. Hennes rolle er å være hjemme og vente. Hun er kjæresten til Thomas som er soldat og på jobb i Afghanistan. Line har en ikonisk kvinnerolle. Historien er full av slike ventende kvinneskikkelser. Penelope som venter på at Odyssevs skal komme hjem fra sin lange seilas. Solveig. Hverdagskvinner i alle land og til alle tider. Men blir ikke dette litt for enkelt her? Er kjæresten eller kona til den yrkesmilitære bare en bollebakende Solveig-figur?

Soldaten Thomas (Jo Adrian Hovind) framstilles som en forholdsvis myk mann. Han er ikke spesielt muskuløs og den rufsete hårsveisen minner ikke akkurat om den man forbinder med militært mannskap, men han kommer greit ut av rollen.

I tillegg til Line og Thomas møter vi den afghanske tolken Ahmed (Duc Mai The). Rollene spilles enkelt og greit, men det ligger et velmenende alvor her som noen steder står og vipper på kanten til det melodramatiske.

Soldaten – et offer?

Det er liten offentlig debatt om hvorvidt Norge skal delta i krig i andre land. Dette blir det ikke heller ikke åpnet opp for her. Vi møter hverdagsmenneskene. De som lever med at mannen eller kjæresten er ute på et kanskje livsfarlig oppdrag. Forestillinga problematiserer det å skulle fungere i et forhold der livssfærene til de som er hjemme i Norge og de som er på militært oppdrag er så forskjellige. Inntrengerne er på en måte bygget opp som et slags rollespill. Alternative situasjoner spilles ut for oss. Hva hvis det hadde vært slik? Eller slik? Bugges tekst er ofte beskrivende. Handlingen beskrives. På et vis lekes den fram for oss. Dialogen minner om den vi finner i barns lek. Barn beskriver ofte det de gjør i leken mens de leker. Bugges tekst fungerer godt som en utforskende tekst, men formen kommer her til å beskytte innholdet på et vis. Det er som om teksten er påkledd en skuddsikker vest. Teksten kommer ikke under huden på oss før den mer direkte tar i bruk stoff om virkelige mennesker. Bugge kom tidligere i år ut med novellesamlinga Tauet. Her viser han på mesterlig vis at han kan skape gode og presise karakterer i prosa. Hans novellekarakter kulturkoordinatoren Bernt Bierman er for eksempel uforglemmelig! Jeg har kanskje derfor litt høye forventninger til karakterene i Inntrengerne. Vi kommer ikke helt inn på karakterene Line, Thomas og Ahmed. De blir typer for oss. De kommer til å fungere som illustrasjoner på hverdagsmennesker.

Det er ikke det faktum at Norge har soldater i krig som problematiseres her, men hverdagen menneskene som er involvert lever i. Soldaten framstilles ikke som en helt, en vi er stolt av, en som er rede til å gi sitt liv for – ja, for hva? – konge og fedreland? Neppe. Er det demokrati soldaten kjemper for? Akkurat dette diskuteres ikke i her. Soldaten blir i stedet for å bli sett på som en helt, nærmest et offer. Det er traumene det fokuseres på.

Brechtiansk

Det kan se ut som om det ligger et sterkt ønske om å forstå livssituasjonen til den norske soldaten i Inntrengerne. Aktørene og teksten skisserer handlingsforløp. Det kan hende at det er på grunn av at vi har sett så berørende dokumentariske versjoner av Norges nære krigshistorie, eller vår nære krigsvirkelighet, at denne forestillinga ikke virker like sterkt på oss. Et eksempel er fra De Utvalgtes seneste forestilling Visjonæren. Her er et dokumentarinnslag med en kriger. Det gjør inntrykk å høre denne mannen snakke om våpen, militære oppdrag og det å drepe. Historien om den afghanske tolken Faizullah Muradi som nylig har fått oppholdstillatelse i Norge hører også til blant historier som er så sterke i seg sjøl at de blir bleke kopier i sceniske versjoner. Dokumentariske historier fra mennesker som opplevde 2.verdenskrig i Finnmark og Nord-Troms og som først i disse dager når offentligheten, står fram som svært viktige og vesentlige.

Det er nettopp det dokumentariske som gir dybde og tempo til Mikkel Bugges tekst og forestillinga Inntrengerne.  Når rollefiguren Thomas ramser opp skjebnene til dem som har vært ute i felten når det inn til oss at det er virkelige mennesker bak denne historia. Thomas presenterer de korthogde minibiografiene rett mot oss i salen og det realistiske i de forskjellige skjebnene oppleves rått og brutalt: ”Komme hjem og late som om ingenting har skjedd som Arne.

Styre unna plastposer i veibanen og aldri trå på gresset som Ole.

Felle den største hjorten og invitere på et tredagers etegilde som Arvid.

Shotte sju jägerbomber klokka halv ti en tirsdag som Johnny.

Spille sjakk i foreldrenes kjeller som Konrad.

Feile opptaksprøven til politihøgskolen som Ulf.

Ta første fly fra Gardermoen til Dubai og videre til Abu Dhabi

som Trond.”

Det er dette vinduet ut mot den virkelige verden som løfter forestillinga og gjør den så aktuell som den fortjener å være.

Den evige krigen

Hvorfor er det så vanskelig å lage godt teater om krig?

Av Elin Lindberg

Mikkel Bugge: INNTRENGERNE

Regi: Gard B. Eidsvold

På scenen: Jo Adrian Hovind, Ester Marie Grenersen og Duc Mai The

Teater Innlandet, Hamar Kulturhus 26.oktober 2014

Toget som skulle ta meg til Hamar, forestillinga Inntrengerne og en times foredrag i forkant, ble stående på Morskogen i over en time på grunn av feil med en sporveksler. Det førte til at jeg gikk glipp av starten på forestillinga. Jeg håper jeg klarer å yte den rettferdighet gjennom å skrive om det jeg fikk sett, manuset som jeg har lest og en dokumentasjonsvideo av oppsetninga.

Norge i krig

På toget på vei tilbake til Oslo fra Hamar og Inntrengerne sitter jeg sammen med pur unge soldater i uniform på vei hjem på perm. Kanskje blir disse ungguttene hardbarka yrkessoldater engang og skal ut på skarpe oppdrag for Norge? Jobben de da skal ut i er godt betalt, men også svært farlig. De kan dø og de kan få store fysiske og psykiske skader. Mange av de yrkesmilitære bor nettopp i Hedmark og Oppland. Teater Innlandets forestilling har en sosial profil der den retter seg mot nære og pårørende til militært personell. Forestillinga hadde premiere på Jørstadmoen leir. Dramatiker Mikkel Bugge og regissør Gard B. Eidsvold har i arbeidsperioden hatt mange samtaler med mennesker som på forskjellig vis er i befatning med krigen – veteraner, forskere, spesialrådgivere, pårørende. På hvert spillested har det vært foredrag om ulike sider ved at Norge har operative militære styrker i utlandet. Stykket skal være godt fundert i målgruppas hverdag.

Melodramatisk

På scenen står en settvegg og en mobil kjøkkenbenk. Line (Ester Marie Grenersen) baker boller. Hun baker og baker og leker med deigen. Hun baker boller som ingen skal spise. Hennes rolle er å være hjemme og vente. Hun er kjæresten til Thomas som er soldat og på jobb i Afghanistan. Line har en ikonisk kvinnerolle. Historien er full av slike ventende kvinneskikkelser. Penelope som venter på at Odyssevs skal komme hjem fra sin lange seilas. Solveig. Hverdagskvinner i alle land og til alle tider. Men blir ikke dette litt for enkelt her? Er kjæresten eller kona til den yrkesmilitære bare en bollebakende Solveig-figur?

Soldaten Thomas (Jo Adrian Hovind) framstilles som en forholdsvis myk mann. Han er ikke spesielt muskuløs og den rufsete hårsveisen minner ikke akkurat om den man forbinder med militært mannskap, men han kommer greit ut av rollen.

I tillegg til Line og Thomas møter vi den afghanske tolken Ahmed (Duc Mai The). Rollene spilles enkelt og greit, men det ligger et velmenende alvor her som noen steder står og vipper på kanten til det melodramatiske.

Soldaten – et offer?

Det er liten offentlig debatt om hvorvidt Norge skal delta i krig i andre land. Dette blir det ikke heller ikke åpnet opp for her. Vi møter hverdagsmenneskene. De som lever med at mannen eller kjæresten er ute på et kanskje livsfarlig oppdrag. Forestillinga problematiserer det å skulle fungere i et forhold der livssfærene til de som er hjemme i Norge og de som er på militært oppdrag er så forskjellige. Inntrengerne er på en måte bygget opp som et slags rollespill. Alternative situasjoner spilles ut for oss. Hva hvis det hadde vært slik? Eller slik? Bugges tekst er ofte beskrivende. Handlingen beskrives. På et vis lekes den fram for oss. Dialogen minner om den vi finner i barns lek. Barn beskriver ofte det de gjør i leken mens de leker. Bugges tekst fungerer godt som en utforskende tekst, men formen kommer her til å beskytte innholdet på et vis. Det er som om teksten er påkledd en skuddsikker vest. Teksten kommer ikke under huden på oss før den mer direkte tar i bruk stoff om virkelige mennesker. Bugge kom tidligere i år ut med novellesamlinga Tauet. Her viser han på mesterlig vis at han kan skape gode og presise karakterer i prosa. Hans novellekarakter kulturkoordinatoren Bernt Bierman er for eksempel uforglemmelig! Jeg har kanskje derfor litt høye forventninger til karakterene i Inntrengerne. Vi kommer ikke helt inn på karakterene Line, Thomas og Ahmed. De blir typer for oss. De kommer til å fungere som illustrasjoner på hverdagsmennesker.

Det er ikke det faktum at Norge har soldater i krig som problematiseres her, men hverdagen menneskene som er involvert lever i. Soldaten framstilles ikke som en helt, en vi er stolt av, en som er rede til å gi sitt liv for – ja, for hva? – konge og fedreland? Neppe. Er det demokrati soldaten kjemper for? Akkurat dette diskuteres ikke i her. Soldaten blir i stedet for å bli sett på som en helt, nærmest et offer. Det er traumene det fokuseres på.

Brechtiansk

Det kan se ut som om det ligger et sterkt ønske om å forstå livssituasjonen til den norske soldaten i Inntrengerne. Aktørene og teksten skisserer handlingsforløp. Det kan hende at det er på grunn av at vi har sett så berørende dokumentariske versjoner av Norges nære krigshistorie, eller vår nære krigsvirkelighet, at denne forestillinga ikke virker like sterkt på oss. Et eksempel er fra De Utvalgtes seneste forestilling Visjonæren. Her er et dokumentarinnslag med en kriger. Det gjør inntrykk å høre denne mannen snakke om våpen, militære oppdrag og det å drepe. Historien om den afghanske tolken Faizullah Muradi som nylig har fått oppholdstillatelse i Norge hører også til blant historier som er så sterke i seg sjøl at de blir bleke kopier i sceniske versjoner. Dokumentariske historier fra mennesker som opplevde 2.verdenskrig i Finnmark og Nord-Troms og som først i disse dager når offentligheten, står fram som svært viktige og vesentlige.

Det er nettopp det dokumentariske som gir dybde og tempo til Mikkel Bugges tekst og forestillinga Inntrengerne.  Når rollefiguren Thomas ramser opp skjebnene til dem som har vært ute i felten når det inn til oss at det er virkelige mennesker bak denne historia. Thomas presenterer de korthogde minibiografiene rett mot oss i salen og det realistiske i de forskjellige skjebnene oppleves rått og brutalt: ”Komme hjem og late som om ingenting har skjedd som Arne.

Styre unna plastposer i veibanen og aldri trå på gresset som Ole.

Felle den største hjorten og invitere på et tredagers etegilde som Arvid.

Shotte sju jägerbomber klokka halv ti en tirsdag som Johnny.

Spille sjakk i foreldrenes kjeller som Konrad.

Feile opptaksprøven til politihøgskolen som Ulf.

Ta første fly fra Gardermoen til Dubai og videre til Abu Dhabi

som Trond.”

Det er dette vinduet ut mot den virkelige verden som løfter forestillinga og gjør den så aktuell som den fortjener å være.