Foto: La Manékine med La Pendue er berørende og poetisk figurteaterkunst
Stor figurteaterkunst
La Manékine, den seneste forestillinga til Compagnie La Pendue, er en demonstrasjon av hva godt figurteater er. Arbeidet er svært presist og profesjonelt utført på alle plan, det er poetisk, har tematisk dybde og det framføres med en spilleglede som gjør oss svært berørte.
Det franske figurteaterkompaniet La Pendue arbeider i en figurteatertradisjon som har urgamle røtter. De jobber med den tradisjonelle pulcinellafiguren, de forteller historier hentet fra eventyr og mytologi og både med spillet og med musikken klarer de å holde på publikum oppmerksomhet og interesse. Og de fornyer tradisjonen slik at den kjennes svært levende med et samtidig scenisk uttrykk. La Pendue har tidligere sagt at de ønsker å nå inn til menneskene på en sjamans vis, de ønsker å påvirke livene våre. Med denne intensjonen starter de også LaManékine. De ønsker at vi som publikum skal ha opplevd noe gjennom teaterforestillinga som gjør at vi er nye mennesker når vi går ut fra den. Dette er svært ambisiøst. De ligner på Antonin Artauds tanker om grusomhetens teater, der teater skal føre til en renselse, katarsis, gjennom å være vitne til noe brutalt alvorlig. Og sannelig klarer ikke La Pendue akkurat dette. Og det er svært, og sjeldent, godt gjort.
Et gammelt eventyr
La Manékine er bygd på et folkeeventyr som er en del av samlinga til brødrene Grimm. Det handler om mølleren som uforvarende lover bort datterens hender til djevelen mot å bli ustyrtelig rik. Og datteren går gjennom mange prøvelser. Djevelen er alltid ute etter å lure henne. Men det ender som eventyr flest, hun får både kongen, kongeriket og et kongelig barn.
Scenen er en svart platting. Bak er en stor skjerm til å vise tekst og bilder. På den ene siden av plattingen er det et rekvisittlager, på den andre siden sitter enmannsorkesteret Martin Kaspar Orkestar. Det er Estelle Charlier som gjør det meste av figurspillet. Hun bruker hånd-dukker, masker og dukker der hun bruker deler av sin egen kropp i tillegg til en maske. Figurarbeidet – og det fysiske skuespillerarbeidet – er svært variert og virtuost. I tillegg til figurer og fysisk spill, brukes projeksjoner av karakterene på skjermen bak scenen, de er spilt av Estelle Charlier og Martin Kaspar Orkestar. Hovedfargene er svart og hvitt. Det hele har et kult og litt gotisk preg.
Foto: La Pendue. Estelle Charlier med djevelen med innebygd røyk og mølleren. Martin Kaspar Orkestar bak.
Kunst og presisjon
Det er sjelden jeg opplever figurteater på dette kunstneriske nivået. Det er flere grunner til at La Pendue er et ledende figurteaterkompani. Det grunnleggende er at de som står bak kompaniet har en solid skolering i bunn. Både Estelle Charlier og Romuald Collinet som etablerte kompaniet i 2003, er utdanna ved den legendariske figurteaterskolen i Charleville-Mézières (Ecole Supérieure Nationale des Arte de la Marionnette). For å prestere på dette nivået kreves det at utøverne har trent og jobba med både figurer og fysisk teaterarbeid systematisk i mange år. Det understreker hvor viktig det er med utdanning for å bli en seriøs og dyktig figurteaterutøver. Det sceniske arbeidet er fullt av små detaljer som alle stemmer overens. Det dramaturgiske arbeidet er også godt gjennomført. I en tradisjon som dette som er i slekt med det teatret som ble framført på torg i byer og landsbyer i årtider, er hovedregelen: Du skal ikke kjede ditt publikum. Det er svært viktig at du hele tiden passer på at det er noe spennende å vente på, du må ikke miste publikums oppmerksomhet. Tempo og timing er viktig her. Og ja, det utfører La Pendue med bravur. Charlier viser seg også å være en dyktig tryllekunstner.
Lys og mørke
Grunnfargene er som nevnt, svart og hvitt. En tendens i figurteater på scene er at forestillingene ofte er mørke. Mørket, eller det svarte, er med på å framheve figurer, dukker og sceniske elementer. Dette kan av og til også ha en søvndyssende effekt. Men ikke hos La Pendue. Her fungerer de lyse projeksjonene av karakterene ute i det fri som en fin kontrast til nærværet på scenen. De hvite maskene og de lyse jordene i bildene som projiseres, utvider fortellinga for oss. Charlier bruker «falske tenner» – en slags tann-maske som gjør at hun ser noe tannlaus ut. Det påvirker måten hun snakker på, hun lesper, men har utmerket diksjon. Hun har svart frakk og filthatt. Hun spiller fortelleren – som ligner en fordums omreisende gjøgler – og gartneren vekselsvis med at hun fører figurene og selv spiller møllerens datter med hvit helmaske.
Martin Kaspar Orkestar spiller mange instrumenter – saksofon, klarinett, trekkspill og slagverk, og han bruker stemmen som instrument. Han gjør også maskespill og skyggespill bak skjermen Musikken er sømløst integrert. Den støtter, utvider og understreker handlingen og det sceniske spillet.
Folka i La Pendue er ikke bare håndverkere, de er virkelig kunstnere. De makter å få fram noe dypt menneskelig i fortellingen sin. Dette er stor poesi. De ryster oss, fordi historien er mørk og de tar oss med inn i det mørke – inn i ensomhet og utenforskap og utsatthet. Og de klarer å vende fortellingen slik at det vi sitter igjen med er godhet og glede – og stor kjærlighet.
Tusen takk til La Pendue for La Manékine!
Publisert 21.oktober 2025
Tekst av Elin Lindberg
LA MANÉKINE av Compagnie La Pendue
Med Estelle Charlier & Martin Kaspar Orkestar
Konsept: Estelle Charlier Musikk: Martin Kaspar Orkestar Regi: Estelle Charlier & Romuald Collinet Tekstbearbeidelse: Romaric Sangars Lys og teknisk ledelse: Anthony Lopez Lyd: Andi Luchsinger Foto: Le Monde d’Aurore, Estelle Charlier, Martin Kaspar Orkestar Konstruksjon Anthony Lopez, Andi Luchsinger, Estelle Charlier, Martin Kaspar Orkestar & Romuald Collinet Kostymer: Estelle Charlier, TMG – Atelier de confection de costumes : Yolande Taleux, Justine Pitarch & Sarah Rodrigues, Øye utenfra: Sarah Charlier Videoredigering: Pavlína Vimmrova
Go Figure 2025 er over for denne gang. Det ble en festival med stor bredde og med høy kunstnerisk kvalitet. Norsk figurteater fikk vist seg fram og flere gjestespill understreket festivalens samarbeid med internasjonalt figurteater.
Mange av forestillingene ble vist på Kloden Teater som er blitt en viktig scene ikke bare for teater for barn og unge, men et sted med nysgjerrighet på hva teater er og kan være. At Go Figure! med sin evne til å nettopp vise forestillinger som undersøker figurteatrets og det visuelle teatrets mange mulighetsrom spiller her, er helt på sin plass. Go Figure! kunne gjerne også fått vist seg på institusjonsteatrene. Forhåpentligvis blir det muligheter for det under kommende versjoner av festivalen. Her kan man jo se til Fimfa-festivalen i Lisboa i Portugal. Der er byens institusjonsteatre er smarte nok til å involvere figurteateret under festivalperioden.
Årets Go Figure! hadde fokus på barn og unge, men forestillingene hadde ingen øvre aldersgrense slik at de passet for alle. Og publikum strømmet til. Puppet Punch ble et høydepunkt med sine fantastiske humoristiske og presise kabaret-nummer. Etter endt festival sitter jeg igjen med mange gode teaterøyeblikk.
Stor, myk kunst
Go Figure! starta en regntung søndag første juni. Det gjorde festivalen med Dansekompaniet Landing og forestillinga Makker. Landing som består av Sigrid Kopperdal, Venke Sortland, Ida Gudbrandsen og Magnus Myhr, skaper dansekunst for spesifikke steder og målgrupper. Verkene deres er ofte interaktive – det er også Makker som de viste under Avslappa program. Makker er ei forstilling som Landing har laget for ungdommer med funksjonsnedsettelser.
Den har plass til sju publikummere per gang. Jeg blir møtt av en av de tre danserne (Sigrid Kopperdal, Venke Sortland, Ida Gudbrandsen). Hun spør hva jeg heter og leder meg inn i scenerommet til plassen min. Og det er Wow! Så fine publikumsplasser! Jeg får en U-formet stor lomme-bue å sitte i. Disse bananbuene er dekket av mykt stoff og forseggjort med detaljer av små perler, blomsteraktig dekor og fuskepelsbiter, blant annet. Disse buene står i en sirkel når vi kommer inn i rommet, de er en kunstopplevelse i seg selv. Vi setter oss godt til rette. Alt er mykt og fint. Så begynner de tre danserne å lage rytme med føttene. De har på seg svarte dansejoggesko, og bukse og topp i et glinsende materiale. De danser etter den tramperytmen de selv lager. De varierer mellom å følge hverandre i tett gruppe til lange hopp, til høye hopp. Rytmen er interessant å følge fra min lille hule. Neste sekvens er at de tar tak i hver sin «banan» og vipper oss sakte langt bakover. Til slutt blir jeg liggende med beina rett opp i lufta i bananen min. Så ruller de seg fram på hvert sitt rullebrett, vipper bananen over på brettet og kjører oss rundt. Det er som å sitte i radiobil – så gøy! Vi smiler og vinker til dem vi kjører forbi. Så blir vi plassert på rekke, så veltes bananen slik at vi får vår lille hule, eller hytte. Vi kryper ut og nå har flere begynt å klatre på velurfjellene som er blitt skapt. «Det var litt vanskelig å komme opp, men det var verdt det», er det en av publikummerne som sier.
Forestillingen spilles ellers på skoler gjennom DKS, men det er svært viktig at slike forestillinger også spilles på vanlige teatre og slik som her – på festival. Dette er det bare å heie på, for dette er et trygt, tøft og solid stykke kunstnerisk arbeid.
Plakat Makker: Camilla Wexels Riser
Ja, maskiner er enkle…
Det er den belgiske danseren og koreografen Ugo Dehaes som står bak Simle Machines. Det er en «lecture performance», altså en blanding mellom forestilling og foredrag. Publikum blir plassert rundt et stort bord. Over bordet er det et lite tak av metallbjelker med tekstil over. Det ser ut som om det er luker i bordet, så her regner vi med at noe skal sprette opp i god gammel troll-i-eske-stil. Lyset er dempet, og Ugo Dehaes som sitter i midten på en av langsidene ved bordet ønsker oss velkommen. Han forteller hvem han er, om sitt arbeid som koreograf og om at under pandemien stoppet alt opp og han begynte å jobbe med roboter som dansere. Robotene hans blir født fra kokonger. Ugo oppbevarer dem i pappesker. Han tar dem fram slik at vi kan kjenne på den seige silikonhuden på larvene. Noen utvikler seg til firfotinger med øyne og svart sveis, de er faktisk ganske søte. Fra taket kommer noen slangeformede maskiner dansende. Ugo forteller om et anstrengende arbeid med å programmere robotene – det er mye matematikk. Rundt oss i scenerommet er det glassmontre, det minner om et museum. I montrene er det forskjellige roboter som du kan manipulere, eller få til å kopiere bevegelser. I en monter er eksemplarer av roboter lagt på formalin slik at de skal bevares for ettertiden som utdødde dyr på zoologiske museum er det. Jo, det hele er sjarmerende og interessant, men med meg skjer det noe som ofte skjer meg i møte med KI – jeg blir så trøtt. Hvorfor er det slik? Det kan være fordi det hele er litt vel forutsigbart. Det ligger jo en ironi i at denne svært ettertraktede danseren og koreografen lar robotene gjøre jobben sin, det er også litt trist. Det er mennesker som har programmert robotene og satt dem i en kontekst, men jeg klarer ikke helt å interessere meg for dem, til det blir de for sjelløse.
Gull
Noe helt annet er det med Trio Oro (betyr det gull-trioen?) – dette er lys levende musikere. De er Go Figure! sitt faste festivalband og de spiller små konserter i forkant av forestillingene, er musikerne under Puppet Punch og har konsert under Avslappa program. De er svært dyktige musikere med masse sjarm, og de skaper en god og varm festivalstemning og får alle i godt humør. De spiller alt fra Prøysen-viser til folkemusikk fra all verdens hjørner. Vi tramper takta og får lyst til å danse, og vi smiler og føler oss oppløftet. Virkelig finfint!
Prepp
Tirsdag var det tid for Prepp av Frontfigur. Oppmøtested var Akershus festning. Forestillinga skulle spilles i Blykjelleren. Kartet som var lagt ut var umulig å forstå, men jeg sykla ned og traff heldigvis festivalsjefen sjøl, Torunn Tusj, og hun hjalp meg fram. Det er en trend for tida å spille teater på uventede steder. Både innen det frie feltet og ved institusjonsteatrene inviteres publikum inn på badet eller i stua i private leiligheter, eller som her inn i rom med hvelvede tak på Akershus festning. Og spillestedet fungerer faktisk svært godt. En kappekledd gjeng ønsker oss velkommen og leder oss inn i Blykjelleren. Oppdraget publikum får er å kåre den beste prepperen. Først møter vi en pelskledd figur som poserer kattekvinneaktig rundt oss. Er hun en slags influenser? De to neste er figurer som kommer ut av et gråpapirkledd hull i veggen. De hoster og virker svake og døende. «Vann planten!» hoster de fram og en publikummer gjør den jobben og vanner en liten plante ved veggen. «Plant dette frøet!» En publikummer deler ut frø fra en kurv. Vi føres videre inn i Blykjelleren, innover en gang og ned ei trapp til et hvelvet rom. Der møter vi den svære Bingo-dama som det må tre figurspillere til å føre, til ekte bingo der alle får premie. Etterpå står vi tett sammen i et bittelite rom der Koserne ligger. De er to amorfe kropper i pels og kosestoff og koser seg glugg i hjel der de ligger og ruller seg blant puter og myke tepper. Alle blir i godt humør. Og så er det videre til et nytt rom der en sympatisk, ung gamer inviterer til spilling og brus i sin lille hule. Vi har altså fem kandidater, og vi stemmer på den vi synes er den beste prepperen. Denne gangen var det Koserne som gikk av med seieren. Prepp er en veldig sympatisk interaktiv forestilling. Den har fart og overraskende effekter, den er delt inn i elementer i akkurat passe lengde – og den fikk altså alle i godt humør. Alvoret i bakgrunnen for at det er så mye snakk om prepping for tida, kommer ikke fram, men som teateropplevelse er Prepp strålende. Den gir faktisk håp!
Pils og preik
Under festivalen var det også invitert til Pils og Preik-samling. I løpet av vinteren har det vært flere samlinger på Kloden Teater for å kartlegge og tydeliggjøre behovene i det frie scenekunstfeltet. Bakgrunnen er at det i dag ikke lenger finnes en medlemsorganisasjon for de frie sceniske kompaniene og enkeltmannsforetakene, og ingen som har mandat til å være feltets stemme. Det nærmer seg 50 år side Teatersentrum ble etablert, det ble etter hvert til Danse- og Teatersentrum, men med etableringen av PAHN opphørte organisasjonen som en egen medlemsorganisasjon for kompaniene i det frie feltet. Å opprette en ny medlemsorganisasjon, der man samarbeider med PAHN, er virkelig viktig i disse tider der kulturlivet lever under svært usikre forhold. Det er å håpe at dette blir en demokratisk organisasjon som løfter forskjeller og fellesskap i det profesjonelle frie teaterfeltet til en sterk og tydelig stemme.
Ja, vi elsker fisk
For en herlig kveld med Puppet punch! På Kloden var det stappfullt. Trio Oro med forsterkninger og Wakka Wakka med figurteaterutøvere fra Skottland, Finland og Norge spilte en kabaret basert på den tre dagers workshopen til Wakka Wakka som ble gjennomført under festivalen. Bakgrunnen for Puppet Punch er at MANIPULATE ARTS-festivalen i 2024 arrangerte en internasjonal kunstnerutvekslig – dette er en forlengelse av denne. Resultatet fra workshopen ble akkurat det vi håpet: helt fantastisk. Kirjan Waages nærgående flaggermus som får suge blod fra halsen til en publikummer og den søte, søte og selskapssjuke silda er uforglemmelige. Vi vil ha mer Puppet punch!
Greetings from Frogneparken. Foto: Teater Fusentast
Legendariske Fusentast
Endelig fikk jeg sett Greetings from… som er Teater Fusentasts seneste forestilling. Her møter vi den omreisende turistsjefen – tittelen hans er en forkortelse med så mange bokstaver at den er fullstendig umulig å huske. Han er turistsjef på et hvert sted han besøker, og med seg har han sin sjarmerende lille teaterscene med popp-opp-figurer. Vi blir med på en herlig historisk og eventyrlig reise gjennom stedets historie. Vi tror på alle skrønene han forteller og lar oss fascinere av figurene. Og faktisk kjennes det som om vi er med på en reise i teaterhistorien – som om vi helt på ekte er en del av en historisk linje. For omtrent slik Jaap von Hertog presenterer teateret sitt, kan jeg tenke meg det foregikk rundt omkring på plasser og torg når omreisende teaterfolk og gjøglere presenterte sine fortellinger for folk for lenge, lenge siden. Det er en glede at det fortsatt finnes slike forestillinger – heia Teater Fusentast!
Sjarmtroll
Fra en av de eldste figurteaterkompaniene i Norge, Teater Fusentast, gikk turen til Kloden og den ferske Rampetroll med Anna Marie og Marie. Sammen med cellisten Gregor Riddell spiller de en humørfylt, artig og livlig klovneforestilling for barn fra tre år. De har fin timing på kræsjing i hverandre og tull og fjas og et forsøk på en fortelling fra trollenes perspektiv om de tre bukkene bruse. Strukturen på forestillinga er klar og tydelig og gikk rett hjem hos ungene jeg så rundt meg. Klovneferdighetene er utmerkede. Kostymene er fargerike og fine og gode blikkfang, og kommunikasjonen med barna var akkurat passe vennlig og røff.
Alene sammen
Søndag var det tid for festivalens siste forestilling – bortsett fra at Frida av Katmaspilles som en forlengelse av festivalen i samarbeid med Kloden Teater og Heddadagene. Crowd av Eva Rosemarijn og Lise Andrea fungerte som en fin avslutning på ei intens teateruke. Her møter vi opp og får øretelefoner på oss. Det er ingen sitteplasser, vi beveger oss rundt i Irene Nessa Bjørneviks scenografi. Dette er ambient teater. Det er et klesstativ med diverse jakker vi kan prøve og gå litt rundt i. Vi kan skrive eller tegne i ei bok. Det står parfymeflasker på et bord som kan brukes. Det er kaffe og kjeks og popkorn. Tepper og puter og to lenestoler er til å sitte på og i. Lego og andre byggesett ligger på gulvet til bruk. Eller vi kan bare gå rundt og høre på historiene, og musikk- og tekstsnuttene vi får presentert i hodetelefonene. Vi blir også bedt om å være med i noen felleshandlinger. På et tidspunkt står vi alle i klynge midt i rommet. Mot slutten står vi og holder hverandre i hendene i en stor ring. Alt føles trygt, ikke kleint. Øretelefonene fungerer nesten som en maske. Den gjør at vi er beskyttet i oss selv, samtidig som vi interagerer med andre på en myk og sympatisk måte.
Takk for nå – vi sees!
Takk til Go Figure! for en innholdsrik og godt gjennomført festival! Den eneste forestillinga jeg dessverre ikke fikk sett var Don Quixote (is a very big book) med legendariske Opposable Thumb. Programmeringa fungerte utmerket. Her var det virkelig bredde og et høyt profesjonelt kunstnerisk nivå. Flere av forestillingene er nyskapende i form og innhold, og i møtet mellom aktører og publikum. Festivalen viser hvilken unik kvalitet figurteatret og den visuelle scenekunsten har i Norge og hvilke gode kontakter og samarbeidsprosjekter med internasjonalt teater som finnes her.
Jeg gleder meg allerede til neste gang!
Publisert 17.6.2025
Tekst av Elin Lindberg
Go, Figure!: Go Figure! Festival for figurteater og visuell scenekunst i Oslo er en biennale som ble arrangert første gang i 2018.
Medvirkende i Makker: Koreografi og utøvere: Sigrid Kopperdal, Venke Sortland, Ida Gudbrandsen, Magnus Myhr Utøvere på Go Figure!: Sigrid Kopperdal, Venke Sortland, Ida Gudbrandsen Scenografi og kostymedesign: Camilla Wexels Riser
Kloden Teater, 1.juni 2025
Simple machines: Idé/konsept: Ugo Dehaes Scenograf og komponist: Wannes Deneer Dramaturg: Marie Peeters Silikonmedarbeider: Rebecca Flores Borddesign: Kristof Morel
Kloden Teater, 2.juni 2025
Trio Oro: Blokkfløyte: Frederik Aakre Gitar: Adrian Arntzen Djembe: Espen Granseth
Prepp: Regi og konsept: Bård Bjørknes Figurmaker/Scenograf: Ella Honeyman-Novotny Utøvere: Marie Kallevik Straume, Herman Hilde Pedersen, Maia Lohre Køhn, Erlend Rødal Vikhagen & Irene Nessa Bjørnevik Komponist: John Derek Bishop Dramaturg: Mari Noodt
Blykjelleren på Akershus Festning, tirsdag 3.juni.
Puppet punch: Workshopholdere: Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock Figurspillere/scenekunstnere: Riina Tikkanen, Elena Rekola, Ninon Noiret, Julia Darrouy, Maia Lohre Køhn, Knut Boye Riise og Kirjan Waage Musikere: Eirik Bøhn berntsen (piano), Adrian Arntzen (gitar), Espen Granseth (perkusjon), Frederik Aakre (blokkfløyte) og Elliot Eirikssønn (fiolin) Lys/lyd: Gwen Warnock
Kloden Teater, fredag 6.juni
Greetings from Frognerparken: Medvirkende: Konsept, manus, scenekonstruksjon, aktør, økonomi, dramaturgi: Jaap den Hertog Regissør, manus, dramaturgi: Lasse Åkerlund Papir- og lamineringsekspert: Jørgen Dahl Illustratør:Ingalill Røsberg Pop-up ekspert: Duncan Birmingham Scenograf / kostyme: Berit Haltvik With
Oslo Museum, Teatermuseet i Frognerparken, lørdag 7.juni
Rampetroll: Av: Anna Marie Simonsen, Marie Kallevik Straume og Cecily Nash Utøvere: Anna Marie Simonsen, Marie Kallevik Straume Regissør: Cecily Nash Musikk: Gregor Riddell Kostyme: Ingeborg Tysse
Kloden Teater, lørdag 7.juni
The Crowd: Skrevet og regissert av: Eva Rosemarijn og Lise Andrea Musikk: Eva Rosemarijn Scenografi: Irene Nessa Bjørnevik Dramaturg: Morten Cranner
Figurteaterregissøren Petter Width Kristiansen retter, sammen med sitt kunstneriske lag, søkelyset mot en skammelig del av norgeshistoria i Kill Devil. Grundig, alvorlig og poetisk presenteres Norges kolonihistorie i Karibia for oss. Det er svært berørende.
Av Elin Lindberg
KILL DEVIL av Petter Width Kristiansen
Medvirkende: Pelle Ask, Laura Christina Brevig Vallenes, Petter Width Kristiansen, Kjersti Alm Eriksen
Regi: Petter Width Kristiansen
Scenograf: Kjersti Alm Eriksen
Storyboard og manusutvikling: Pelle Ask
Dramaturg: Deise Faria Nunes
Illustratør: Håvard Steensen
Lysdesign: Vitor Mendes
Lyddesign: Simen Hefte
Historisk rådgiver: Roar Løken
Gjestespill fra Kilden Teater på Riksteatret under Heddadagene 12.juni 2025
Navnet på forestillinga, Kill Devil, viser til en type hjemmebrent som var laget av sukkerrørsmelasse. Den var av svært dårlig kvalitet og ble ofte gitt til de slavegjorte menneskene som jobba på sukkerrørsplantasjene for at de ikke skulle organisere seg og gjøre opprør. For norske folk, fra kongeriket Danmark-Norge, hadde kolonier i Karibia og var en del av et system som undertrykte, utnytta og umenneskeliggjorde folk som var født i Vest-Afrika. Petter Width Kristiansen, og laget hans, forteller denne historia slik at vi aldri skal kunne glemme den. Vi må kjenne til de historiske feilene som er blitt gjort, slik at de ikke kan bli gjort igjen.
Mørk barokk stil
Det er Kjersti Alm Eriksen som har skapt scenografien. Den er monumental og kompleks med avanserte snorsystemer og mobile scenemekanismer. I programmet står det at arkitekturstilen, med sine mange scenetepper i papp, viser til inngangspartiet til Verdensutstillinga i Paris i 1889. I tillegg til det er scenografien inspirert av barokkteatret. Flater kan animeres slik at de blir hav og himmel, byer og fjellandskap. Mye fortelles gjennom skyggeteater der illustratør Håvard Steensens figurer animeres bak skjermene. Mesteparten av spillet foregår i midten av scenografien. Men scenen er også et triptykon med to litt mindre flater/skjermer på sidene. Hele bredden av scenen brukes.
Øyet som ser
Det hele starter med et tegnet øye som tilhører en kropp med mørk hud, vi ser det på skjermen midt foran oss. Vi hører klikk når øyet blinker. Det ser på oss, og det ser bakover i tid på denne historia som vi ikke får lov til å glemme. Det senker seg et dypt og tungt alvor over oss. Og ved hjelp av animerte figurer, og også en «lecture performance» – en forelesning – midt i stykket, får vi historia grundig presentert. Dette handler om økonomi, det handler om grådighet og om utnytting. Det er ei stygg historie. Det er vi i publikum som oppfatter den som det. Petter Width Kristiansen og laget hans trenger ikke understreke det brutale og grusomme i historia. De forteller bare nokså nøytralt om det som skjedde. De viser historiske bilder av fortene i Vest-Afrika. Handelsvarer som ble ført med seilskutene fra Norge blir ramsa opp – det var jern og kobber, tørrfisk (av dårlig kvalitet), tømmer og det var brennevin fra Danmark. Byttevarer i Afrika – gull, elfenbein, slavegjorte folk, blir sirlig notert ned for oss. Og fra Karibia – sukker.
Forelesning
Petter Width Kristiansen holder midt i forestillinga en forelesning for oss ved hjelp av plansjer på en over-head-maskin. Vi får se historiske kart over St. Thomas, St. Jan og St. Croix. Ikke bare som en kuriositet, men like mye som en interessant forbindelseslinje, forteller han nærmest i forbifarten av en av naboøyene til Norges kolonier er øya til Jeffrey Epstein. Han bringer slik inn refleksjoner om hvem som er slavegjorte mennesker i dag. Ved at navnene på de historiske personene blir presentert: Erik Bredal fra Brønnøysund, som var guvernør på
St. Thomas i 1716 og Lorenz Henriksen fra Trondheim som var byfogd samme sted, blir vi minnet på at dette ikke er fiksjon, dette har faktisk skjedd. Disse menneskene levde og virket for noen hundre år siden. Og de var norske som oss.
Lang kolonihistorie
I rundt 240 år drev Danmark-Norge disse koloniene. Avtrykkene fra denne perioden finnes i mentalitet, i språket vårt, i samfunnsstrukturer. Dramaturg Deise Faria Nunes skriver i programmet om at etterkommere av slavegjorte afrikanere fortsatt opplever kolonialismehistorien som et sår som ikke er behandlet. Hun skriver at disse sårene er til stede i form av posttraumatiske reaksjoner som aldri forsvinner fra kroppen. «Det er en arv som vi bærer på rundt i verden sammen med fargen på vår hud», skriver hun. I stykket får vi tid til å reflektere og forsøke å ta inn disse grufulle kjensgjerningene. I lange scener ruller vi i seilskuta over Atlanterhavet. De malte sidestykkene på scenen animeres. I midten er det en slags malstrøm. En åpning, eller et hull. Vi ser inn i mørket. Scenerøyk sprer seg. Naturen buldrer og braker, det er lyn og torden. Kill Devil minner oss om at jorda vi bor på, og har ansvar for, kan være et helvete og at sukker ikke bare er søtt og uskyldig.
7 statistar og Tani Dibasey i Vinter, regi: Lisaboa Houbrecht. Det Norske Teatret 2025. (c) kurt van der elst
Ei opnare Fosse-verd
Lisaboa Houbrechts sin versjon av Vinter på hovudscenen på Det Norske Teatret pangstartar årets Fossefestival. Det er intenst og spektakulært og inviterer til eit mangfald av tolkingar. Det er tett av motsetnader – opent og klaustrofobisk på ein gong og det er ei fantastisk nylesing og nyskaping av stykket.
Av Elin Lindberg
VINTER av Jon Fosse
Regissør: Lisaboa Houbrechts
Komponistar: Bert Cools og Stijn Cools
Scenograf: Clémence Bezat
Kostymedesignar: Oumar Dicko
Lysdesignar: Floriaan Ganzevoort
Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg
Det Norske Teatret, hovudscenen, premiere 5. september 2025
Ingrid Nielsen heldt hovudforedraget på dag 2 av Fossekonferansen i år som tok for seg det poetiske i Fosses forfattarskap. Ho viste mellom anna til Gaston Bachelard og til korleis eit poetisk bilete negerer verda, korleis det får oss til å drøyme og reflektere vidare, utan filter. I det interessante foredraget sitt sa Nielsen at dette gjeld for Fosse sine romanar, og – slik eg forstod det – ikkje dramatikken hans. Men her i belgiske Lisaboa Houbrechts versjon av Vinter er det nettopp det som skjer. Her opnar bileta i stykket opp for nettopp draumar og eit verkeleg mangfald av moglege refleksjonar og tolkingar.
Nytt
Det er verkeleg ei glede at det kjem nytolkingar av Fosse sine stykke som denne. Det viser at stykka har potensiale. Houbrechts Vinter får oppdatert kontekst samstundes som Fosses stykke får skine. Det er særs godt gjort.
Vinter blei skrive i 2000 og er sett opp over heile verda, men ikkje så veldig mange gongar i Norge. Urpremieren var på Rogaland Teater i 2000. Oskaras Koršunovas blei nominert til Heddaprisen for beste regi for sin versjon på Torshovteatret i 2003. Beaivváš Sámi Našunálateáhter sette det opp i 2005 og Den Nasjonale Scene har sett det opp to gonger. Jossi Wieler sette stykket opp i tysk språkdrakt på Schauspielhaus Zürich i 2002 i ei tid der minimalistisk estetikk rådde grunnen. Og det var for nettopp Vinter og Draum om hausten (1989) at Jon Fosse blei kåra til Årets utanlandske dramatikar av Theater heute (2002).
Kjønn og identitet
Den tredelte historia i Vinter er banal og enkel. Ein gift mann er i ein by i jobbsamanheng, han møter ei kvinne på ein parkbenk. Ho verkar rusa og prostituert. Ho heng seg på han og dei hamnar på hotellrommet hans. I siste del er det mannen som heng seg etter kvinna. Han har no brent alle bruer til heim, kone, barn og jobb.
Så enkelt er det ikkje i Houbrechts Vinter. Her ligg det historier lag på lag. Denne doblinga som vi ofte finn i Fosses forfattarskap finn vi òg her, men meir på eit metaforisk plan. Houbrechts har vore oppteken av kjønn og identitet i arbeida sine, det er ho her òg. Det er Tani Dibasey som speler Kvinna og Kyrre Hellum som speler Mannen – og for å gjere det klart med ein gong: Det gjer dei verkeleg bra. Kjønnsidentiteten til Kvinna kjem i spel, han er flytande.
Kyrre Hellum (t.v.) og Tani Dibasey. (c) kurt van der elst
Rommet
Midt på hovudscenen ligg eit stort, kvitt rektangel som er heva opp over golvplanet. Rundt ligg svarte klede/tekstilar som ei ramme. Det er noko tidlaust, nesten futuristisk over scenebiletet. Dette er langt frå trash/camp-estetikken vi ofte har møtt i Fosse-oppsetjingar. Det er Clémence Bezat som er scenograf. Kostyma er skapte av Oumar Dicko. Dei er stilige haute couture-plagg. Kåpa og skoa som Kvinna i starten er kledd i, gjev henne autoritet og stoltheit – ho verkar ikkje her som ei stakkars rusa og prostituert kvinne. Mannen har mjuke linbukser på seg. Stilig han òg. Kontrasten kvitt/svart finst og i lyset. Gnistrande lyseffektar underleggjer og understrekar den ikkje-realistiske stilen.
Eit eg og dei andre
Inn på scenen kjem Kvinna. Tani Dibasey speler ho med masse energi og varme. Og han får fram den flytande identiteten hennar. Ikkje berre kjønnsidentiteten, men tolkinga opnar òg opp for så mange moglegheiter for kven ho kan vere. Ho er seg sjølv og mange samstundes. Og ho er aldri aleine. Det er ein flokk mannfolk rundt ho til ei kvar tid. På scena er dei i form av sju statistar. Dei er menn i ulike aldrar. Dei er anonymt kledde, somme i bar overkropp, somme i dressjakke. Dei seier aldri noko, men er dynamisk til stades heile tida. Stort sett er dei trugande. Dei er ein del av Kvinna si verd. Det er nærliggande å sjå på dei som ein farleg gjeng som er i stand til å drepe menneske på grunn av kjønnsidentiteten deira. Dei skaper eit sitrande mørkt og klaustrofobisk rom rundt Kvinna som spreier seg ut i salen og som eg sit igjen med no, lenge etter at framsyninga er ferdigspelt. Dette gjev ein vellukka politisk dimensjon til stykket.
Tani Dibasey og Carl Martin Eggesbø (c) kurt van der elst
Ritual
Carl Martin Eggesbø speler ei slags fordobling av Kvinna. Han blir som ein skugge. I somme sekvensar har han eit kroppsnært kvitt kostyme som òg Kvinna ved eitt høve òg har på seg, men som hun riv av seg som om det var ei tvangstrøye. Det blir som eit bilete på ein frigjeringsprosess der ho skiftar ham på eit vis. Ho vel sjølv korleis ho vil vere gjennom denne nesten rituelle handlinga. Møta mellom Mannen og Kvinna er prega av gjensidig respekt og venlegheit. I dei seksuelle møta deira endar det i ekstatiske spasmar som verkar meir smertefulle enn gode. Dibaseys gode skodespelararbeid gjer at somme av sekvensane i stykket blir godt fysisk teater.
På eit tidspunkt kjem det ei søyle av svart tekstil opp frå det kvite kvadratet på scenen. Den blir saumlaust erstatta av ein kvit «bauta». Her går assosiasjonane i spinn. Jau, det kanskje ein fallos? Det er mjukt, tungt, dragande svart. Det er kvitt, hardt, bastant. Det kvite objektet blir løfta laust av dei sju statistane. Dei ber det rundt som ei likkiste. Dei er no rolege og alvorlege, men signaliserer framleis at døden er ein realitet.
Carl Martin Eggesbø. Foto: Florian Ganzewoort
Bli lys
Doblinga av karakterane i stykket får òg hjelp av lyset. På eit tidspunkt blir Kvinna og Mannen til skuggar på bakveggen. Men no er det deira eigne skuggar, dei er ikkje manifesterte av nokon andre. Det kan kanskje lesast som ei lausriving, ei fridomsrørsle. Dei er seg sjølve no. Karakteren spelt av Carl Martin Eggesbø kjem inn med brennande hender. Han har eld i hendene og kjem ut med armane strekt ut frå kroppen. Det blir som ei helande handling. Eit rituelt eller religiøst ritual. Det er litt pompøst, men det knyt oppsetjinga til urformer for teater, der teater var meint å vere helande. Ja, det verkar faktisk framleis. Sjølv om det klaustrofobiske, smertefulle sit igjen, sit òg dette helande på slutten igjen i kroppen.
Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2025
Bjarne (Romeo Reimann) i Der Name, regi: Kay Voges, Volkstheater Wien 2023. Foto: Marcel Urlaub
FOSSEFESTIVALEN /DIFF
Årets Fossefestival byr på svært forskjelligartete gjestespill
Der Name fra Wien klarer å uttrykke humoren, men poetisk? Nei det er det ikke. Svenske Etienne Glaser tilførte bredde og dybde i sin fremføring av Så var det. Det gjestespillet som rørte meg aller mest var likevel Kven drepte far min (Qui a tué mon père) av og med Edouard Louis i Thomas Ostermeiers regi.
Av Elin Lindberg
Jon Fosse: DER NAME
Oversatt av Hinrich Schmidt-Henkel
Regi: Kay Voges
Scenografi: Michael Sieberock-Serafimowitsch
Kostymer: Mona Ulrich
Musikk og lyd: Tommy Finke
Lysdesign: Voxi Bärenklau
Dramaturgi: Ulf Frötzschner
Volkstheater, Wien 20.november 2024
Den tyske teater- og operaregissøren Kay Voges har lang fartstid i tyskspråklig teater. På slutten av sin periode som kunstnerisk leder på Volkstheater i Wien satte han opp Jon Fosses Der Name (Namnet). Voges har i sin tid som leder ved teatret, samarbeidet med flere kunst- og teaterstørrelser, blant andre Florentina Holzinger. Så jo, jeg hadde ganske høye forventninger til hans versjon av Namnet denne seinhøstkvelden i Wien. Ble forventningene innfridd? Ja, og tja. Voges er fra 2025 kunstnerisk leder ved Schauspiel Köln, og det er herfra høstens gjestespill på Fosse-festivalen kommer. Forestillingen er den samme som i Wien, selv om to av skuespillerne er byttet ut.
Dette stykket er fra Fosses tidligste dramatikk, det ble skrevet i 1994 hadde urpremiere på Den Nasjonale Scene i 1995. Kai Johnsen hadde regi. Det ble også produsert av Fjernsynsteatret og vist på NRK i 1996. Sceneteksten fikk også den norske Ibsenprisen dette året.
Namnet ble satt opp på Det Norske Teatret i 2011. Øyvind Osmo Eriksen hadde regi og han hadde også komponert musikken til stykket. Denne oppsetninga brøt med den da ganske etablerte spillestilen med de lange talende og – som oftest – poetiske pausene. Her var pausene fylt av lyd og musikk. Forestillinga opplevdes som ganske nyskapende og fargerik. Hele scenegolvet på Scene 2 var dekket av stålamper. De var i kitsch/camp-stil – en stil som ofte er brukt i Fosse-oppsetninger – og altså også i Kay Voges versjon på Volkstheater i Wien.
Trange rom
Scenerommet på Volkstheater i Wien er langt og smalt. Fire beige lysekroner henger i taket, og fire stålrørsstoler står rundt et kjøkkenbord. Sofa, salongbord og to lenestoler står ved utgangsdøra. Rommet har kjøkkenbenk med vask og utstyr, kjøleskap og fryseskap i ett. Trapp opp til andre etasje. Et langt vindu over kjøkkenbenken og et langt vindu, vertikalt ved trappa. Stilen er realistisk. Dette er ikke en bolig for rikfolk, den er ikke trashy, men på kanten til kitcsh. Det lange, trange rommet oppleves som nesten ubehagelig tett opp til publikum. Det er tett og klaustrofobisk. I Namnet på Scene 2 på Det Norske Teatret i 2011 var det en slags underliggjøring av rommet på grunn av de mange lampene – en slags poesi kanskje. I scenograf Michael Sieberock-Serafimowitsch’ scenerom i Wien er det som om all poesien er sugd ut, det er kun materialisme igjen.
Det snør utenfor vinduene i starten av stykket. Det blinker nervøst i kaffetrakteren og radioen som står på kjøkkenbenken. Skarpe, høye lyder dominerer. Huset lever sitt eget liv før det kommer folk inn. Det er forstyrra, animert, det er egne regler for dette huset. Det er uro. Det understreker hvordan det materialistiske, altså grunnforholdene i samfunnet, har påvirkningskraft på menneskene. Det gjøres klart at noe er ødelagt, det er noe her som ikke fungerer som det skal. Det er skarpe lyder og skarpe stroboskoplys – noe er smertefullt og forstyrrende i dette miljøet. En lang, dyp, høy lyd bryter gjennom – som en tåkelur på en båt. Det er urovekkende. Et varsel. Noen kommer til å gå på grunn i natt.
Folk
Ensemblet. Foto: Marcel Urlaub
Jenta (Anna Rieser) kommer inn. Hun er ung og høygravid. Litt etter kommer den unge barnefaren (Fabian Reichenbach), en bebrillet og nærmest tragikomisk og parodisk tuslete kar. Det er første gang de er sammen i Jentas barndomshjem som ligger langt fra byen der de bor. Det er jo allerede tydelig poengtert at dette ikke er noe godt sted å være. At stedet er isolert understrekes av at det snør så kraftig og at det seinere høljer ned. Det er som en dusj utenfor vinduene. Det skulle egentlig holdt menneskene inne, men de går likevel ut og inn og lar seg ikke merke med været. Dette er normalen her. Søstera (Irem Gökçen) kommer inn. Hun har svarte klær, typete, jentete, punkete, hun knasker godteri. Hun snakker om at de skal lage noe godt til kvelds, men det blir det aldri noe av. Søstera er likevel søt og omgjengelig. Men Jenta er fortsatt småsur, nervøs, utilpass, og Gutten holder knapt ut å være der. Så kommer Mor (Birgit Unterweger). Hun har på seg usedvanlig høyhælte sko. Veldig upraktiske og ikke spesielt stilige, småharry. Hun ser ikke på gutten. Mor er aggressiv og har smerter. De skoene hun er blitt utstyrt med her, antyder at det er hennes egen skyld at hun har smerter. Det er hennes livsstil som har skylda for hennes misere. Mora har ikke sagt til faren at Jenta er gravid. Far (Thomas Dannemann) kommer til slutt. Det oser av angst og undertrykket aggresjon. Far ser heller ikke på Gutten som blir mer og mer utilpass. Det er smertelig.
Teatral spillestil
Spillestilen er overdreven, teatral. Den står i kontrast til det realistiske interiøret, men spiller sammen med det oppjagede lys- og lydarbeidet. Mor faller slapstick-aktig. Far hiver den tomme kasserollen i vasken så det smeller. Det er overspent og aggressivt. Denne overspente energien skrur seg voldsomt opp. Ja, det er som om forestillinga på et tidspunkt nesten letter fra golvet. Det er som den dysfunksjonelle familien kommer til å, bokstavelig talt, gå i lufta, sprenges. Et plutselig intermesso oppstår der faren som i sinne har gått ut, kommer inn igjen med hatt, kjole og hvitt og med en blomsterbukett til Jenta. Lyset er plutselig rosa. Mor og Gutten gjør seg klare til å ha sex. En diger bamse kommer inn med ballonger til Jenta. En diger rosa kanin kommer ned trappa. Det er som en drømmesekvens eller en deliriumshallusinasjon før alt plutselig faller tilbake til det traurige livet som er normalen her. Det er karnevaleskt og det overraskende i sekvensen kaller på latter før det oppjaga og nervøse tar over igjen.
Intenst og forstyrret
Beate (Anna Rieser) Foto: Marcel Urlaub
Det denne oppsetninga får til er å understreke humoren hos Fosse, uten at det går utover det klaustrofobiske, og menneskelige. Jeg ler av at karakterene er i overkant tuslete, eller satt på spissen som typer. De er sjablonger. Timingen er god og signaliserer komedie. Den kjekke nabogutten Bjarne (Romeo Reimann) fungerer som en effektiv og lett komisk kontrast til den bebrillede gutten som leser bøker(!)
Arbeiderklasseforeldrene skildres parodisk – mor er sliten, og far er voldelig. Seksuelle forbindelser understrekes mer her det en det jeg ellers har sett så mye av i Fosse-oppsetninger. Det er søstera som viser gutten rommet sitt der de blir veldig lenge, mens Bjarne og Jenta flørter i stua. Når faren åpner døra til loftsrommet for Jenta, kan det hinte til incest. Mor og Gutten skal ha seg i «drømmescenen». Det er noe forstyrret over scenene. Det usagte gir dybde til assosiasjoner og mange mulige fortellinger. Oversetteren, Hinrich Schmidt-Henkel, har sagt, ifølge dramaturgen som holdt forsnakken i Rote Bar, om Fosses tekster: «Det skjer ingenting, men det er dypt». Ja, det stemmer. Jenta står helt alene til slutt. Alle har forlatt henne. Den hellige familien finnes ikke lenger. Menneskets ensomhet er et faktum. Barnet skal fødes inn i denne ensomheten.
Slik er det
Er Der Name og de andre gjestespillene på DIFF relevante, interessante og gode? Ja, jeg ble ikke overrasket over at Kay Voges versjon av Der Name er invitert til årets festival. Den gir oss bredde i Fosse-resepsjonen. Det gjestespillet som rørte meg aller mest var likevel Kven drepte far min (Qui a tué mon père) av og med Edouard Louis i Thomas Ostermeiers regi. Den var formidabel. Ei forestilling som også skapte bredde og dybde i festivalen var Etienne Glaser med Så var det (Slik var det). Det er en Fosse-monolog der en gammel mann ligger for døden – og (spoiler alert) – til slutt dør. Svenske Etienne Glaser er en svært anerkjent skuespiller og han har spilt teater og film i flere mannsaldre, han er 87 år nå.
Ja, slik er det
Etienne Glaeser. Stillbilde fra videoopptak.
Så var det starter med pianomusikk. På golvet på Scene 2 ligger et persisk teppe. Ved siden av dette står pianoet der Maria Rostotsky spiller. Hva det er hun spiller er jeg sannelig ikke sikker på, men ekstremt vakkert og eksellent framført er det. Ja, kvaliteten på musikken og framføringa styrker troverdigheten til at den gamle mannen er en stor og dyktig maler. Dette handler om stor kunst. Og hva skal man si? Etienne Glaser er jo ikke akkurat en sur gammel gubbe, slik jeg kanskje før har oppfatta Fosses hovedperson i stykket som. Glaser er sjarmerende og lett å like. Men selv en likandes kar kan være ensom som gammel. Glaser skildrer denne gamle malerens siste timer så presist og levende. Det kommer faktisk som en overraskelse at den gamle maleren plutselig er død. Men ja, slik er det.
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 