shakespearetidsskrift.no – Side 13 – Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker

Trøndelag Teater: MEDMENNESKE

desember 11, 2018desember 11, 2018 elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2018

Det godes problem

Tett og velkomponert versjon av Olav Duuns Medmenneske på Trøndelag Teater

Av Elin Lindberg

Olav Duun: MEDMENNESKE

Dramatisering og regi: Runar Hodne

Scenografi: Serge von Arx

Musikk: Lars Petter Hagen

Kostymer: Maria Gyllenhoff

Lysdesign: Andreas Fuchs

Lyddesign: Eskild Johansen Næss

Maskør: Maria Abelsen

Dramaturg: Elisabeth Egseth Hansen

Trøndelag Teater, hovedscenen, premiere 8.september 2018

Det regner på hovedscenen på Trøndelag Teater. Det er striper med tett regn i hele scenerommets bredde. Vannet forsvinner ned i mellomrommene mellom plankene som dekker scenegulvet. Til venstre, bak på scenen, står en hoggestabbe med ei øks i. Vedkubber ligger rundt. Ved gir ild. Grunnscenen, nærmest en urscene, er her ild og vann. Øksa er tvetydig, den kan ta liv og den kan på en måte gi liv gjennom å bearbeide tre til ved som gir varme til menneskene. Øksa er våpen og redskap – et sivilisasjonsobjekt. Blir den også et litt for tydelig frampek på hva som kommer til å skje i stykket? Serge von Arx’ scenografi fungerer strålende, rommet spiller med i stykket hele veien.

Scenen er mørk. Vannet skaper damp som blir et filter for lyset. Det er Andreas Fuchs som har lysdesign. Både han og Serge von Arx har samarbeidet med teaterskaperen Robert Wilson i mange år – det borger for teatral kvalitet. Trioen Serge von Arx, Andreas Fuchs og Runar Hodne har også samarbeidet flere ganger før. De er et knallgodt lag.

Støvete litteratur?

Olav Duun er nok ikke av de forfatterne som blir mest lest for tida. Bøkene hans står kanskje og sturer i støvete, gamle bokhyller sammen med bøkene til Johan Falkberget og Mikkjel Fønhus. Duun er blitt sett på som vanskelig tilgjengelig på grunn av det sterke dialektinnslaget i tekstene. Språkforma i nyutgivelsen av bøkene hans er noe normalisert. Runar Hodne har tatt vare på det dialektnære språket i sin dramatisering – det er blitt et godt og levende scenespråk. Om det har vært noe støv her, blir det grundig vasket bort. Noen spesielle dialektord er med, for eksempel ufreskje som betyr styggedom eller skrømt. Disse ordene krydrer språket godt.

Moralske konsekvenser

I Medmenneske møter vi familien Dale på gården Stavsund som ligger i ei bygd et sted på Trøndelagskysten. Ragnhild (Ragne Grande) og Håkon (Jon Lockert Rohde) er det unge paret som driver gården. De har den lille sønnen Hallvard sammen. Håkons foreldre, Didrik (Trond-Ove Skrødal) og Tale (Hildegunn Eggen), bor også på Stavsund, i tillegg til Didriks tante (Wenche Strømdahl) som blir kalt for Kvitugla og hennes taus Indiana (Mira Dyrnes Askelund). Nedenfor gården, og gunstig plassert i forhold til båtforbindelsen inn til byen, ligger handelsboden til Karl Albert (Hans Petter Nilsen). På andre sida av fjorden ligger den fattigslige gården Fagerneset der Didriks datter og Håkons halvsøster Lea (Silje Lundblad) bor med mannen sin Morten (Andreas Tønnesland).

Olav Duuns Medmenneske ble første gang utgitt i 1929. Omforminga av det tradisjonelle bygdelivet var den gang ofte et sentralt motiv i litteraturen. En ny kapitalistisk samfunnsstruktur utfordret det tradisjonelle sjølbergingssamfunnet. Noen ble rike, andre gikk konkurs. Spekulasjoner og svindel fikk moralske konsekvenser. I Medmenneske er det etableringa av et nytt kvernbruk historien kverner rundt. Håkon vil kjøpe Karl Alberts handelsbod og bygge kvernbruket der. Problemet er at faren vil akkurat det samme og som den psykopaten og intrigemakeren Didrik er, gjør han alt som står i hans makt for å ødelegge for sønnen og alle rundt seg.

Teatralt spill

Karakterene i Medmenneske er like mye typer som de er helstøpte mennesker. Det er kanskje noe av grunnen til at romanen er blitt dramatisert flere ganger – første gang i 1937 allerede, på Det Norske Teatret. Intetkjønnsordet «medmenneske» er på nynorsk både entall og flertall – på bokmål medmenneske og medmennesker – det gir spenn og refleksjonsrom til tittelen. Det typete ved karakterene understrekes av den teatrale spillestilen i denne oppsetninga. Skuespillerne presenterer rollen sin i 3.person vekselsvis med at de spiller den. Det kler dette materialet godt og bidrar til en vellykka oppdatering og reaktualisering av Duuns tekst. Spillestilen, som er i slekt med komediespill, klinger godt sammen med Duuns roman. Da jeg leste den på nytt, før jeg skulle se stykket, stusset jeg over at karakterene i boka ler hele tiden. Midt i det vonde og forferdelige ler de. Litt pussig. Men denne latteren, som ikke er noen god latter, blir et slags forsvar mot det vonde, noe som gjør at de i det hele tatt holder ut. Denne distansen til det som skjer med dem kan vi på en måte finne igjen i Hodnes regigrep. Skuespillerne behersker denne teatrale spillestilen svært godt. Dialogen er tett, god og musikalsk. Hodnes dramatiseringshåndverk fungerer flott. Det som kanskje glipper litt med denne noe utvendige spillestilen, er dynamikken i Ragnhilds utvikling, den blir litt flatere enn den kanskje trenger å være. Ragnhild er inkarnasjonen av «det gode» – et nærmest hellig menneske. Hun elsker alt og alle. Hun tror på det gode i mennesket – hun nekter å vedkjenne seg det onde. Det blir fatalt.

Menneskeofferet

Ragnhild ble tidlig farløs. Hun var ei fattigjente som ble godt gift på Stavsund. Hun speiler seg i den like farløse Paul (Per Bogstad Gulliksen) som hun vokste opp sammen med (er han Didriks sønn?). De er så nære at Håkon er sjalu på Paul. Paul er en alkoholisert stakkar, han blir lurt og utnyttet av Didrik. Ragnhild elsker også Paul uforbeholdent – selv om han spyr på henne. Paul dreper nesten Didrik. Ragnhild tar handlingen helt ut. Hun ofrer seg sjøl for alle.

Det er effektive, smarte sceneløsninger som skuespillerne utfører utmerket. Måltidsscenen er et eksempel. Skuespillerne sitter på rekke på skulpturelt skjeve stoler. En kasserolle og ei plastflaske med pølsesennep plasseres foran på scenen. Vann skjenkes til hver og en uten av det er noe glass der. Det «spises» mens det fortelles at ingen sier noe. Brått trekker Didrik kona Tale fram på forscenen og begynner å mishandle henne. Han trykker hodet hennes opp i kasserollen, tar sennepsflaska og «pisser» på henne. Dynamikken i Didrik-karakteren fungerer godt. Han går fra å være nesten veik til å bli mer og mer intenst grusom. Moralske spørsmål om hva man gjør med det onde og med mennesker som undergraver og ødelegger for enkeltmennesker og for samfunnet som helhet, kommer til overflaten. Didrik er jo også et medmenneske.

Bygda

Den litt distanserte, teatrale spillestilen gjør at det allmennmenneskelige kommer godt fram. Bygda, der gården Stavsund ligger, blir ikke et eksotisk sted befolket av raringer med spesiell dialekt – dette blir et sted som kan finnes overalt i verden. Kostymene spiller på bondereferanser med en gjennomgående bruk av refleksgulgrønt – en farge som ofte brukes på arbeidsklær for bønder. Ragnhilds kjole er en pussig kreasjon som ligner på en slags brudekjole – den kan gi assosiasjoner til noe engleaktig. Flere av kostymene balanserer på grensen til white trash, men tipper ikke over.

De fleste skuespillerne er på scenen hele tida, og de er alle meget dyktige. Samspillet er utmerket. Det er noe lekent over oppsetninga, på tross av alvoret den formidler. Rommet er svært iøynefallende – og også krevende, men det hindrer ikke skuespillerne i å få spillet sitt fram. Som den gode scenografien det er, kan det se ut som den hjelper skuespillerne. Runar Hodnes regigrep er fast og konsekvent. Gratulerer med en flott forestilling!

Det Norske Teatret: MACBETH

desember 11, 2018desember 11, 2018 elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2018

Noko monoton Macbeth

Trass i stilig scenografi, gode kostymar og fine skodespelarar får ikkje oppsetjinga heilt fram tragedien i stykket

Av Elin Lindberg

William Shakespeare: MACBETH

Omsetjing: Edvard Hoem

Regi: Peer Perez Øian

Scenografi og kostymar: Etienne Pluss

Lys: Kyrre Heldal Karlsen

Koreograf: Magnus Myhr

Komponistar: Ole Alexander Halstengård (Ulver), Tore Ylvisaker (Ulver) og Ole Henrik Moe

Dramaturgar: Anders Hasmo/Matilde Holdhus

Det Norske Teatret, Scene 2, premiere laurdag 1.september 2018

Dette er William Shakespeares kortaste stykke og det er myteomspunne. Det blir helst kalla Det skotske stykket av teaterfolk – det skal vere ei forbanning over det. Somme seier at det er fordi Shakespeare nytta ekte trolldomsformularar i replikkane til heksene og at berre ekte hekser kunne ha desse rollene.

Stykket: Vi er i Skottland og vi møter generalen og hærføraren Macbeth. Han har leda og vunne eit stort slag mot irar og nordmenn for kong Duncan. På veg til sigersfesten møter Macbeth og medgeneralen og venen hans Banquo, tre hekser. Dei kjem med spådommar om at Macbeth skal bli konge. Lady Macbeth får høyre dette og får blod på tann. Ekteparet myrdar kongen og alle som kjem i vegen for dei. Og kva skjer i slutten av ein tragedie? Jau, nokon og ein kvar kjem til å døy.

Vilje til makt

Mykje dramatikk er i slekt med dette stykket. Al Pacinos karakter i filmen Scarface er i slekt med Macbeth. Kanskje karakteren Walter White i serien Breaking Bad også. For ikkje å gløyme serien House of Cards, der ekteparet Underwater kjempar seg fram til presidentembetet. Macbeth kan sjå ut som ein triveleg kar, men han er ein krigar – han er trena opp til å drepe. Kona hans manipulerer og eggar til kamp – som ei norrøn skjoldmøy eller som kona til presidentkandidaten. Det er vanskeleg å ikkje ha desse referansane i bakhovudet når ein ser stykket, sjølv om dei kanskje ikkje direkte kan knytast til regikonseptet til Peer Perez Øian.

I forkant av stykket er det ein premieresamtale mellom regissøren Peer Perez Øian og Jo Nesbø fordi dei begge har jobba med Macbeth-stoffet. Noko annan samanheng er det ikkje mellom dei to. Det er himmelvid skilnad på uttrykka deira. Nesbø har skrive ein røvarroman (med noko eg ikkje klarer la vere å tenke har eit Donald Duck-preg) som han friskt og freidig har kalla Macbeth, romanen har ikkje noko med Perez Øian si oppsetjing å gjere. Peer Perez Øian seier i samtalen i Bikuben: «Macbethane er friske, for dei blir sjuke av det onde de gjer». Kanskje ligg noko av problemet i oppsetjinga her – er dei for friske og for lite farlege? Blir dei for kvardagslege? Det er ekteparet Macbeth Perez Øian har i fokus. Dei andre karakterane blir sjablongar og ikkje særleg heilstøypte.

Preben Hodneland speler Macbeth og Ingeborg Sundrehagen Raustøl speler kona hans – dei er framifrå skodespelarar begge to, men det spørst om dei har nok faenskap i seg – eller får brukt han nok – til å fylle desse rollene heilt. Spenninga som ligg i reisa frå kimen som heksene sår om framtidig makt, til Macbethane er konge og dronning, kjem ikkje heilt fram.

Rommet

Scenografien er stilrein, men han hadde nok fungert endå betre på ei større scene. Sceneopninga og speleområdet på golvet er ramma inn av lysrøyr. Golvet er blankt og gullfarga, skodespelarane kan spegle seg i det. Ei brei svart «trapp» går opp til sceneopninga. Sceneteppet er laga av skinande, svarte remsar. Det ser flott ut og gjev ei kjensle av overklasse og aristokrati – samstundes som det harde og reine uttrykket peikar mot det militærregimet dette er. Eit problem er at det glatte, flate golvet ikkje gjev så mange moglegheiter for rørsler for skodespelarane. Dei står eller sit på huk – det finst scener der dei kryp òg. Men det heile blir no og då nokså statisk.

Kostymane er gode. Menna har stilige dressar med skotske ruter, kvar og ein i sitt eige snitt – alt frå det som minner om 30-tals-, 60-tals- og 80-tals-snitt – det er vår tid samstundes som det ikkje heilt er det. Det understrekar den tidlausheita som finst i stykket. Heksene (Mari Charlotte Soland, Paula Meriles og Linnea Svinndal) er dansarar med struttande tutu-aktige drakter. I kjolane til Lady Macbeth er det trekk frå heksene sine kostyme – det er smart og vellukka. Det knyt henne til kreftene som ligg meir inni ho sjølv enn hos dei overnaturlege heksefigurane.

Lydbileta fungerer godt. Det gjev hint som noko som minner om skotsk folkemusikk i starten. Hint av «ball-room-musikk» gjev assosiasjonar til britisk aristokrati. Heksene sine stemmer kjem på voice-over i ein fleirstemmig stemmemiks – det understrekar at dei mest av alt er ein fantasi.

Historia om eit ekteskap

Stykket, og Perez Øian sitt fokus, er eit portrett av eit ektepar. Dei har ikkje nokon barn, det er mogleg dei har mista eit. Dei har eit nytt livsprosjekt: dei er eit team som skal opp og fram, koste kva det koste vil. Slik minner paret Underwater frå House of Cards på desse. Dei kjenner kvarandre, i motsetnad til paret frå House of Cards svik dei ikkje kvarandre, men bruker alle middel for å nå målet. Dei lever med krig og død rundt seg. Liva deira er eigentleg truga til ei kvar tid – kvart sekund er eit memento mori – denne livsfara dei lever i kjem ikkje så godt fram på Scene 2 på Det Norske Teatret. Når Macbeth hallusinerer og går frå vitet under sin eigen kroningsfest fordi han har fått sin næraste ven Banquo (Petter Winther) drepen, er dette ein svært kritisk situasjon. Lady Macbeth støttar ektemannen og søkjer å glatte over hendinga for gjestane som er framståande adelsmenn dei er avhengige av. Kvifor blir ikkje denne situasjonen meir trugande? Alt står jo på spel her. Det kunne kanskje vore meir dynamikk i spelet mellom ektefellane. Båe er dei konkurransemenneske og krigarar – kvifor kjem ikkje kampen mellom dei meir til syne?

Kva er ein helt?

Edvard Hoem si gjendikting er framifrå. Ho er stilsikker og replikkane flyt godt. Og ho gjer det lett å fylgje historia. For dette er også ei form for forteljarteater. Det er ei ur-historie om eit menneske og vegen til makt. Som tilskodarar treng vi å få etablert ein slags sympati med hovudpersonen for å la han bli helten vår. I samtalen før premiera held Jo Nesbø fram kong David frå Bibelen som ein slik heltefigur. Han blir i starten hylla som ein sigerherre etter kampen mot Goliat. Heltestatusen er etablert når han gjer den grufulle handlinga der han sender Urias ut i krigen for å bli drepen fordi kong David vil ligge med kona hans. Vi forsøker så godt vi kan å halde med David. I første akt blir Macbeth presentert som ein framifrå general som reddar folket sitt frå å bli slakta ned og valdtekne av ville nordmenn og irar – han er ein stor helt. I versjonen til Det Norske Teatret er det ikkje heilt lett å sjå denne storheita bli etablert, derfor slit vi med å ha han som helt gjennom stykket.

Makt korrumperer

Macbeth er eit mørkt stykke. Men som i fleire andre av Shakespeares stykke er det rom for folkeleg komikk også her. I scena med ein drita full portvakt (Per Schaanning) er det uklart om dette er meint som buskishumor, ein utnyttar ikkje fullt ut det som kunne vore kvesst til komikk eller utvida rommet her.

I avslutninga kunne alt ha stabilisert seg – ha gått frå kaos til orden – ved at Duncans son Malcolm (Joachim Rafaelsen) no er blitt konge. Men oppsetjinga rommar seiinga «makt korrumperer». Det vetle klirret i Malcolms våpen til slutt minner oss på at maktkampen aldri endar.

Heddadagene 2018

desember 11, 2018desember 11, 2018 elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no juni 2018

Teateroverflod

Heddadagene viser flere enn 45 teaterforestillinger i løpet av ti dager, i tillegg til en mengde andre arrangementer – blir det for mye av det gode?

Av Elin Lindberg

Heddadagene arrangeres i Oslo for andre gang. Det er Heddakomiteen og Norsk Teaterlederforum som har tatt initiativ til festivalen som har som mål å vise bredden av det som produseres ved scenekunstinstitusjoner over hele landet. Dette er ingen enkel oppgave. Det er Norsk Teater og Orkesterforening (NTO) som er formell eier og har prosjektansvar for Heddadagene. 31 av NTOs medlemsteatre står som arrangører – det er ganske mange. Det er ingen tvil om at Heddadagene evner å vise en bredde i norsk scenekunst, men viser festivalen mangfoldet? Vi overflommes av forestillinger – ingen klarer å få med seg alt, men på grunn av at vi bare får se forestillinger som kommer inn under NTOs paraply, er det kanskje noen godbiter fra det frie scenekunstfeltet som vi ikke får muligheten til å se. Og dette kan være forestillinger som kanskje nettopp garanterer for mangfold og bredde i norsk teaterliv. Relevante, men tilfeldige eksempler er Tori Wrånes og Vegard Vinge/Ida Müller.

Film, figurteater, fagsamtaler

I tillegg til alle forestillingene som presenteres på teatrene ble Go Figure! Festival for figurteater og visuell scenekunst arrangert for første gang, med et knippe kvalitetsoppsetninger. Oslo Pix som er hovedstadens nye internasjonale filmfestival, ble arrangert for andre gang. Her ble det lansert en ny programseksjon som ble kalt Pix on Art, der film om andre kunstformer, som for eksempel scenekunst, ble vist. Blant annet ble filmen Partisan: Volksbühne am Rosa-Luxenburg-Platz 1992-2017 vist her, etterfulgt av en panelsamtale. En mengde fagsamtaler arrangeres under Heddadagene. Det er blant annet paneldebatter om scenetekst og spillkonvensjoner, frilanstreff, #metoo-debatt, debatt om scenekunstkritikk og om vi trenger regiutdannelse, og Morgenbladetsalong om teatret som samfunnsdebattant. Det hele er vel og bra, men det er nok i meste laget på en gang. Samtidig pågår Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival.

Trenger vi en regiutdannelse?

Norsk Sceneinstruktørforening (NScF) feirer 70 år og bruker en panelsamtale under Heddadagene til å stille et spørsmål det er umulig å svare nei på. Bakgrunnen for spørsmålet er at NScF mener å se en tendens til at norske – og nordiske – institusjonsteatre stadig oftere bruker instruktører uten regiutdannelse. Istedenfor utdannede regissører brukes skuespillere, dramaturger, forfattere og koreografer. De som var invitert til panelsamtalen var Runar Hodne som er regissør og professor i regi ved KHiO, regissør Marit Moum Aune, teaterkritiker Mona Levin og kunstnerisk leder ved Vega Scene, Katinka Rydin Berge. Ordstyrer og innleder var Johan Osuldsen som er instruktør og leder av NScF. Osuldsen innleder med en historikk hentet rett fra Wikipedia: – Sceneinstruktørens arbeid er tradisjonelt oppdelt i tre oppgaver; det litterære, det audio-visjonære og det kontekstuelle (ramme og fortolkning). Den danske i teater- og filminstruktør Peter Urban Bruun Gad (1879-1947) utdyper forholdet mellom det han i sin terminologi kaller det «det litterære, det maleriske og det kulturhistoriske».

Det som blir problematisk med panelsamtalen er den smale rammen teaterregiarbeid settes i her. Teaterregi for paneldeltakerne er lik et arbeid med tekst, tekst, tekst – og skuespillere. De kommer seg ikke – slik Kai Johnsen senere i samtalen bemerker – videre enn første steg av den nokså gammelmodige og støvete regidefinisjonen fra Osuldsens innledning.

Siden det ikke er noen egentlig uenighet om at vi trenger en regiutdannelse – eller helst flere som en teaterstudent meldte et ønske om fra salen – kom panelsamtalen til å sprike i alle retninger. Det som er interessant er å høre hvor sementert et ganske gammeldags syn på hva regi – og dermed også teater – er. Lederen for NScF er kanskje den aller mest konservative her . Gjenspeiler dette medlemsmassen hans sitt syn på teaterregi? I tilfelle er det nokså bekymringsverdig.

Ord, ord, ord

Runar Hodne gjør greie for hvordan det arbeides med regiutdanning ved KHiO. – Grunn-DNA-et er teksten, sier Hodne. Videre er arbeidet å oversette teksten til konsept. Hodne forteller at registudiet ved KHiO er praksisnært med mye tid med skuespillerne på gulvet. Den enkelte students lesemåte og egenart skal ivaretas. Han forteller at faget hele tiden er i endring. Nå er det mye dramaturgiutdanning i regifaget.

Antiregiteater

Mona Levin blir spurt om hun merker forskjell på når en utdannet regissør og når en skuespiller har regi. – Det er mer musikalsk når en skuespiller regisserer, sier Levin, og føyer til at hun ikke liker regiteater. Hun sier at regissører i regiteatret ikke har respekt for teatret – de setter sin tolkning over skuespillerne og dramatikerne. Levin sier at denne diskusjonen fantes for 30 år siden også. Da stilte man seg spørsmålet: Blir Et Dukkehjem bedre hvis Nora går på stylter? – Hvorfor skal publikum i dag gå på teater for å se en skuespiller pisse seg selv i munnen?

Hodne svarer Levin: — Det er ikke sånn at skuespillerne bare er nyttige idioter. Du har et gammeldags syn på hva teater er. Tysk regiteater er ikke sånn i dag. Det er ikke et teater i dag der alle presses til å nå et mål bestemt på forhånd.

Flerstemthet

Marit Moum Aune har ikke regiutdanning og forteller om sin bakgrunn fra praksisfeltet. – Vi trenger et mangfold, sier hun, det er helt naturlig fordi teater er så mange ting.

Kai Johnsen, regissør og professor ved KHiO, kommenterer fra salen, han setter fingeren på nettopp dette at panelsamtalen bare handler om tekst og skuespillere. Han presiserer at teater er kollektivt og polyfont. Og at regi er å bidra til å orkestrere denne flerstemmigheten. Han mener at regi handler om å se sammenhengen mellom kunst og samfunn. Han sier at regikunnskap ikke bare er kunnskap om tekst og skuespillerarbeid. – Hvis det er det, fanger vi ikke opp det som har skjedd i teatret de siste hundre årene, sier Johnsen.

Fredrik Høyer snakker – vi lytter gjerne

De fleste forestillingene som spilles under Heddadagene er allerede anmeldt i Norsk Shakespearetidsskrift, et par er ikke det – for eksempel Fredrik Høyers siste.

Fredrik Høyer har hatt stor suksess med verket Grønlandsūtraen. Det er ikke bare ei forestilling som gikk for fulle hus på Nationaltheatret, men er i tillegg både diktsamling og album. Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping er bygd over samme lest. Høyer framfører teksten sin ujålete og nedpå. Det er slampoesi og fortellerteater, men denne gangen med fysiske utfordringer. Han har en tredemølle på scenen. Denne løper han på mens han forteller om den gangen han jobbet i sportsbutikk og ble utfordret til å løpe Oslo Maraton. Det hele er humoristisk og publikumsnært. Høyer drar oss med i maraton-løypa og gir et sjeldent poetisk og reflekterende møte med denne sportsverdenen. Teksten inneholder selvrefleksjoner, historier om kuriøse historiske personer, slik som Mensen-Ernst – en ultraløper, trombonespilling i Dannevig skolekorps og eksistensielle kriser. Det er trivelig, morsomt, tankevekkende og imponerende.

Tittelen er ikke bare den samme som på Hakuri Murakamis bok, Høyer forteller at han også tok kontakt med Murukami for å få tips til hvordan forestillinga kunne slutte. Resultatet ble glitrende.

Garage av Cirka Teater

Dette er et eksempel på vellykka teater uten tekst. Garage er objektteater med mye artig støy. De to skuespillerne har full kontroll på et imponerende og tilsynelatende livsfarlig scenemaskineri. Forestillinga har som målgruppe barn over ti år. Den føyer seg inn i ei rekke oppsetninger Cirka Teater har gjort der de arbeider med store, bevegelige objekter som settes inn i en fantasifull historie. Eller historie er ikke dette i en vanlig forstand, det er kanskje heller et forløp ledet av tingene selv. Vi kan kanskje kalle det tingenes dramaturgi?

Menn, maskiner og mat

Det er det tingene eller mekanikken kan gjøre som styrer handlinga. En maskin utvikler varme. Da kan den steike egg. En høne bor i et lite bur på bakrommet. Hun produserer egg til speilegg og vafler. I begynnelsen ser alt ut som en skrothaug, men etter hvert kommer alle objektene i bruk. Objektene er en samling av saker som tilsynelatende ikke hører sammen. Det er trebiter, armer og bein fra ei dukke, lekebiler og hjul. Boksehanske og plastikkblomster. Vannkanne og vaffeljern. En av teatrets gamle lover er at alle objekter på scenen skal ha en funksjon – og det får objektene her.

Alt beveger seg

De to mennene har sitt eget univers. De småsnakker jibberish/svartsnakk og samarbeider om mekanikken. Maskinene styrer dem og de styrer maskinene. De har tilsynelatende full kontroll og strømmer over av glede og begeistring over mulighetene maskinene gir. Her er det god gammaldags tro på det moderne framskrittet. På et tidspunkt er alle objektene i sving. Hele scenografien beveger seg i ei imponerende fart. Mennene fryder seg. Men så går det nok for fort for strømmen går og alt blir mørkt. Selv om publikum tror at det er slutt er det ikke det. Verdensordenen må rettes opp igjen. Høna er kanskje død, men de to mennene får maskineriet på skinnene igjen. Verden fungerer som før.

Småpussig og sjarmerende

Garage minner oss på tingenes tilstand. Alle tingene rundt oss påvirker kanskje livene våre mer enn vi tenker over til vanlig. De navnløse mennene i Cirkas forestilling har verken noen forhistorie eller noe liv utenom scenen som vi kjenner. Deres historie er bare her blant tingene de har rundt seg. Deres liv er å forholde seg til dem og få dem til å fungere så godt det lar seg gjøre. De formidler noe av det som er svært viktig i et menneskeliv, nemlig fantasi og evnen til og gleden ved å skape.

New Skin av Becker/Langgård

Som nok et apropos til debatten om regiutdannelse, er heller ikke New Skin basert på en tekst. Dette er et scenisk verk som står i grenselandet mellom teater, konsert og billedkunst. To mennesker befinner seg i scenerommet på Scene 2 på Det Norske Teatret. Den ene langt bak på scenen med elementer fra en menneskestor dukke med barbie-look, festet på seg. Den andre står foran ved lydmaskinene. En stor amorf figur finnes i rommet. Fra taket henger skinnende bulkede flater, plansjeaktige flater og lange, hvite stokker som kan gi assosiasjoner til forhistoriske rituelle seremonier. Det er nokså mørkt på scenen, litt scenerøyk. Det er en atmosfære av mystikk, seremoni og gamle ritualer.

Mytemystikk

Ingvild Langgård har lang erfaring med lyd- og musikkarbeid for sceniske produksjoner. I New Skin er stemmearbeidet et viktig element. Sangen minner nå og da om chanting, men har også et synthpop-preg. Lydarbeidet med lydmaskiner, blant annet basert på harpe og manipulering av noe som minner om små keramikkskår, fungerer godt scenisk. Stemmearbeidet kunne gjerne vært litt mer variert, sangene glir sømløst over i hverandre. Dette gjør sangen mer til en stemningsskaper enn til et verk med klart inndelte sekvenser. Når det gjelder figurene som brukes, blant annet en slags menneskelignende kjempe, blir de ikke animert i særlig grad, men mer flyttet rundt på.

Lysmagi

Det som absolutt er mest imponerende i verket er lysarbeidet. Det laseraktige lyset brukes til å dele scenen inn i rom og lag. Det skapes magiske rom og illusjoner som understreker det mytiske preget stykket har. Gradvis fylles rommet opp av store bildemanifestasjoner av arketypiske kvinnefigurer knyttet til de små forhistoriske kvinnefigurene som knyttes til fruktbarhetskultus. Denne lengselen tilbake til en paradisisk urtid der det hevdes av Den Store Mor regjerte, kan virke litt hul. I programmet står det at: «Dei vil leie publikum baklengs inn i framtida». Dette lyder som et sitat fra Antonin Artaud, det klinger godt med i det Becker/Langgård faktisk gjør, selv om det også kan virke en smule overpretensiøst. Til slutt står de to aktørene sammen med oss og ser på de store, malte flatene med kvinnefigurer som nå har tatt helt over scenen.

Lang dags ferd mot natt

Heddadagene viser at det produseres masse god og interessant scenekunst i Norge. Og det er utmerket. Det er strålende at forestillinger som blir produsert utenfor Oslo også blir spilt i hovedstaden. Men programmet er så enormt omfattende. Ingen klarer å få med seg alt – og da er det kanskje helt umulig for et menneske å virkelig få med seg den bredden festivalen byr på.

Fredrik Høyer: Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping

Konsept og idé: Fredrik Høyer og Nils Petter Mørland

Tekst: Fredrik Høyer

Regi: Nils Petter Mørland

Lysdesign: Kjetil Aavik og Henrik S.Vernegg

Scenografi: Nils Petter Mørland og Monica Nestvold

Klodenteltet foran Nationaltheatret 10.juni 2018

Cirka Teater: Garage

Regi: Espen Dekko

Komponist: Martin Smidt

Scenografi: Gilles Berger

Koreografikonsulent: Silje Michaele Kvalheim

Skuespillere: Gilles Berger og Paal Viken Bakke

Trikkestallen, 12.juni 2018

Signe Becker/ Ingvild Langgård: New Skin

Lys: Tilo Hahn

Scenografiassistent: Kjersti Alm Eriksen

Live lyddesign: Bernt Isak Wæstad

Lydmaskiner: Kjersti Alm Eriksen og Bernt Isak Wæstad

Kostymer: Mads Dinesen

Outside eye: Lisa Baudoin Lie

Det Norske Teatret, Scene 2, 13.juni 2018

[TB1]her må du sitere ham!

Det Norske Teatret: L.I.F.E.G.O.E.S.O.N.

desember 11, 2018desember 11, 2018 elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no oktober 2018

Sprikande dramatikar- og regidebut

Sjarmerande, rørande og sorgmuntert, men litt uferdig

Av Elin Lindberg

Rolf Kristian Larsen: L.I.F.E.G.O.E.S.O.N.

Omsetjing til nynorsk: Brynjulf Jung Tjønn

Regi: Frank Kjosås

Komponist: Sandra Kolstad

Dramaturg: Matilde Holdhus

Det Norske Teatret, Scene 3, 25.oktober 2018

Det er klart det er skyhøge forventningar når publikumsyndlingane Frank Kjosås og Rolf Kristian Larsen debuterer som regissør og dramatikar. Desse to er erfarne skodespelarar, men klarar dei å skape ei heilskapleg oppsetjing? Eg er i starten nokså skeptisk til hovudrolla – ei 45 år gamal grå mus av ei kvinne som har levd eit slags zombie-liv og som skal vakne opp rett før ho skal døy av kreft. Er det ein klisje av ein kvinnefigur? Er dette Tornerose som vaksen som skal bli vekt av eit prinsekyss?

Byråkratane kjem

Brille (Heidi Gjermundsen Broch) arbeider som byråkrat. Stykket startar i byråkratverda. Ho er litt som i Pompel og Pilt – ho er i svart/kvit og det er svingdører som eigentleg ikkje svingar nokon stad. Dei likt kledde byråkratane viftar med papirark og snakkar usamanhengande og småartig om tull og tøys. I denne teikneserieverda jobbar Brille. Ho er aldri sjuk, alltid punktleg. Sidan dette er honnørord i byråkratverda fungerer dei som det motsette i stykket – vi held jo sjølvsagt ikkje med desse halvvegs hjernedaude byråkratane. Her kan ein ikkje leve eit ekte liv: Brille må ut!

Stakkars Brille

Brille har langt framskriden hjernekreft. Legen Dr. Laila (Frode Winter) som fortel henne at ho berre har få månadar att å leve, er fersk i faget – like fersk som regissøren og dramatikaren. Det står og vippar mellom ei absurd komedie og ei botnlaus tragedie. Det er noko uferdig over denne scena, sjølv om vi småhumrar og Heidi Gjermundsen Broch speler framifrå.

Historia om Brille har noko søtt over seg, trass i den traurige skjebna hennar. Ho mista mannen sin (Frode Winter) før dottera deira blei født. I tjue år har ho levd med han som eit minne. Ho framkallar han med ein speledåse ho alltid har i veska – det er både søtt og sjukt. Samspelet mellom Gjermundsen Broch og Winter er svært godt skodespelararbeid, det er rikt og musikalsk. Det blir truverdig at ho må sjølv vere nesten daud for å gje slepp på han. Den vaksne dottera (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) og kjærasten hennar (Joachim Rafaelsen) vil ha så lite med henne å gjere som mogleg. Brille må ut – hun må ut og drikke seg full.

Stakkars Brille 2

Brille går på bar og treff ein søt bartendar (Joachim Rafaelsen) ho drikk champagne med. Dei går ein stad for å danse. Ho finn ein annan ho tar med seg heim for å ha sex med (Peiman Azizpour). Ho tar party-dop. Alt dette er litt vanskeleg å gjere om til godt teater i det vesle scene 3-rommet. Blinkande lys og partymusikk hjelp oss ikkje heilt inn i denne natt-på-byen-verda. Ein stad som har potensial til å kunne bli enda meir teatral og løfte denne natt-verda, er der musikaren (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) spelar piano og syng for Brille og plutseleg kjem enda eit piano i spel på andre sida av scena. Dette minner om lag-på-lag-scener som vi ofte finn i musikalar, og det kunne fungert godt her om scena hadde blitt dratt enda meir ut.

Brille går til filmen?

Alle skodespelarane i dette stykket med det nokså håplause namnet, gjer ein framifrå jobb. Kjosås er nok ein god personinstruktør. Ensemblet er veldig godt samspelte. Heidi Gjermundsen Broch gjer verkeleg ein strålande figur. Dei andre karakterane har ikkje så mykje å spele på, men det vesle dei har brukar dei godt. Larsens tekst har mykje sprudlande humor i seg, vi ler godt fleire stader. Historia har både hovud og hale og fungerer fint. Det er mange fine sorgmuntre augneblinkar her. Ho har til og med ein bodskap, sjølv om han er noko enkel: Du må hugse å leve mens du gjer det. «YOLO» – you live only once – og «carpe diem» blir stundom brukt for å rettferdiggjere handlingar der ein ikkje tenkjer på konsekvensane, men Brille som skal døy er ingen ungdom, ho kan gjere kva ho vil. Men ei natt på byen dekkjer ikkje over tragedien i denne teaterversjonen. Eg sit i salen og tenkjer på at dette hadde eigna seg vel så godt som eit filmmanus som teaterdramatikk. Scenene er realistiske og ganske vanskelege å gjere veldig gode i dette teaterformatet.

Byråkratane kjem igjen

Brille tar nokre siste byråkratiske grep, men denne scena blir litt rotete. Det blir litt uklart kva slags avgjersle ho tek her. Er det ein leikeplass ho set i gang bygginga av? Eller er det planting av tre i parken? Den vesle, grå Brille blir borte og byråkratlivet går sin surrete gang, det er avdelingar for Røyr og Planlegging og for Saus og Allergi, eller kva dei no heiter alle desse supperåda. Dei har makta over alle menneska og omgjevnadane deira.

Stykket er sorgmuntert og har mange gode kvalitetar, men det blir eit sprik mellom det realistiske og det litt teikneserieaktige.

Vi veit at Heidi Gjermundsen Broch syng godt, så det kjem ikkje som ei overrasking at det kjem ein slags epilog der ho syng rørande og nydeleg. Ja, livet går vidare etter L.I.F.E.G.O.E.S.O.N. Kanskje dukkar manuset opp som ein sorgmunter filmversjon?

Henriette Pedersen: ALMOST NOTHING

desember 11, 2018desember 11, 2018 elinlindberg8

Publisert på shakespeare.no i juni 2018

Inderlig minimalistisk

Selv om Almost Nothing kanskje ikke er hennes sterkeste verk, befester Henriette Pedersen sin posisjon som en av våre mest interessante skapere av scenekunst

Av Elin Lindberg

Henriette Pedersen: ALMOST NOTHING

Regi: Henriette Pedersen

Utøvere: Håkon Mathias Vassvik og Sulekha Ali Omar

Lyddesign: Vilde Nupen

Lysdesign: Tilo Hahn

Scenografi og kostyme: Olav Ryland Myrtvedt

Søm: Kjell Nordström og Antti Bjørn

Produsent: Morten Kippe

Dramaturg: Kai Johnsen

Tekst fra boka Joelle Joelle av Vibeke Tandberg

Premiere Black Box Teater, 7.juni 2018

Henriette Pedersen lager scenekunst som rommer teater, dans og billedkunst. Verkene hennes utstråler en vital og pågående lyst til å utforske og undersøke et tema eller en idé scenisk. I Riding romance-trilogien fra 2012-2015 undersøkte hun tre sentrale verk fra romantikken. I siste del av denne trilogien ble det borret grundig i historien om Rødhette og ulven. Det ble en svært god og interessant forestilling med Kristine Karåla Øren som utøver. Rødhette og ulven knyttes ofte til utforsking av seksualitet. Dette gjelder også Pedersens forrige forestilling, JAG HÄNDEL fra 2016, som også var en soloforestilling, her med svenske Caisa-Stina Forssberg i rolla som den gudbenådede, skitne, kåte og selvopptatte Händel. Stykket var basert på Carl-Michael Edenborgs dramatiserte roman Mitt grymma øde, som er en fabulering over Georg Friedrich Händels barokke liv og virke. Selv om dette er verk som tydeligere har litterære eller ikoniske forelegg, er det klare forbindelser mellom disse verkene og Almost Nothing.

Ingenting er ingenting

I den store salen på Black Box Teater ligger en krøllete, hvit presenning på gulvet. Det er scenerøyk i rommet. Bak til høyre skimtes de to utøverne, Håkon Mathias Vassvik og Sulekha Ali Omar, som sitter klare. Lys kommer fra ei rekke med runde lyskastere på scenerommets høyre side. De minner om ventilene på et gammelt skip. Sulekha Ali Omar starter med å jobbe med teksten fra sin posisjon i scenens høyre hjørne. Hun støter teksten ut. Det er et muskulært arbeid der kroppen, eller de spente musklene snakker, ikke bare stemmebånd og kroppens klangrom. Det er et møysommelig og anstrengende tekstarbeid. Teksten som brukes er fra Vibeke Tandbergs Joelle Joelle. Den er så knusketørr at lyset som treffer scenerøykskyene som svever rundt, kommer til å minne om støvet fra en prosaisk landevei. Teksten er en detaljert skildring av sol, tre og skygge og er en slags anti-litteratur, den er som tekst fullstendig flat. Men Ali Omars arbeid har absolutt liv.

Intensitet og presisjon

Vilde Nupens lyddesign består av repetitive, flytende flak av lyd. Noen steder er det tre toner som gjentas over et teppe av ullen bass, andre steder er det massiv, fet støy. Lydbildet fungerer som, eller kommer til å representere, en fysisk motstand som utøverne kan jobbe mot og med. Håkon Mathias Vassvik kommer sakte krypende diagonalt over presenningen i denne motvinden av støy. Han beveger seg som om han klatrer på en vertikal flate, ikke en horisontal flate. Det fysiske arbeidet er presist og nøye utført. Når han når den forreste kanten på presenningen reiser han seg og begynner å arbeide med tekst. Det er en detaljert beskrivelse av sag og tilhørende ledninger. Vassvik jobber her med en av flere transformasjoner som finnes i Almost Nothing. Gradvis i tekstarbeidet åpner han ansiktet mer og mer. Kroppen støter teksten ut gjennom en større og større munn. Ansiktet blir en maske og ordene blir etter hvert uforståelige, samtidig som det insisteres på å uttrykke dem. Ansiktet er så åpent som det kan få blitt. Det er groteskt, mennesket er på grensen til å vrenges.

Transformasjoner

Det finnes både humor og underfundighet i Almost Nothing. Under insisteringen på det minimalistiske uttrykket bobler det av lekenhet, vitalitet og utforskervilje. Det uventede og uforutsette skjerper oppmerksomheten. Utøverne bruker ved to anledninger et ullhode – det har ikke åpninger til øynene og kan minne om en tåkesky. Et pussig og uventet element.

I Pedersens forrige forestilling jobbet hun med en skuespiller som var utdannet tekstskuespiller, i Almost Nothing er utøverne skolert i fysisk uttrykk – de kan fylle rommet med sitt fysiske skuespiller/dansearbeid. I en sekvens står Vassvik og Ali Omar foran på scenen. Tilsynelatende helt stille. De står ventende, de er klare og konsentrerte. De står i spenn. Det er 1000 gode grunner til at de venter, men ingen tilsynelatende forklarlig grunn. De venter mens svetten siler. Vassvik i plisséskjørt over en dypt utringet trikot, Ali Omar i bukser med en overdel med noe som kan minne om glitrende grantrær. Sakte, sakte, sakte synker de sammen. De knekker, men holder seg oppe – og de holder på vår oppmerksomhet. Lyd- eller støybildet de jobber mot er knastrende, knekkende, klissete – kanskje det kan assosieres med den etterfølgende teksten om å ta innvollene ut av et dyr. Lyden korresponderer godt til fokuset på det organiske fra Pedersens foregående forestillinger.

Mer!

I programteksten, skrevet av Anette Therese Pettersen, står det at Pedersens motto vanligvis er: «Mere, mere av alt!» og at hun i dette verket undersøker hvordan maksimalisme kan møte en mer minimalistisk orientert arbeidsmetode. Hun lykkes svært godt med denne undersøkelsen. Dette er en formfull og meningsfull studie. Jeg savner likevel noe av den intellektuelle dybden som hun har hatt i de foregående verkene sine. I Almost Nothing er det utøvernes fysiske arbeid som bærer alt – og det er absolutt ikke lite. Henriette Pedersen er en kunstner det er en fryd å følge. Jeg er allerede spent på fortsettelsen.