Trøndelag Teater: MEDMENNESKE

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2018

medmenneske-0833
foto Erik Berg

Det godes problem

Tett og velkomponert versjon av Olav Duuns Medmenneske på Trøndelag Teater

 

Av Elin Lindberg

 

Olav Duun: MEDMENNESKE

Dramatisering og regi: Runar Hodne

Scenografi: Serge von Arx

Musikk: Lars Petter Hagen

Kostymer: Maria Gyllenhoff

Lysdesign: Andreas Fuchs

Lyddesign: Eskild Johansen Næss

Maskør: Maria Abelsen

Dramaturg: Elisabeth Egseth Hansen

Trøndelag Teater, hovedscenen, premiere 8.september 2018

 

Det regner på hovedscenen på Trøndelag Teater. Det er striper med tett regn i hele scenerommets bredde. Vannet forsvinner ned i mellomrommene mellom plankene som dekker scenegulvet. Til venstre, bak på scenen, står en hoggestabbe med ei øks i. Vedkubber ligger rundt. Ved gir ild. Grunnscenen, nærmest en urscene, er her ild og vann. Øksa er tvetydig, den kan ta liv og den kan på en måte gi liv gjennom å bearbeide tre til ved som gir varme til menneskene. Øksa er våpen og redskap – et sivilisasjonsobjekt. Blir den også et litt for tydelig frampek på hva som kommer til å skje i stykket? Serge von Arx’ scenografi fungerer strålende, rommet spiller med i stykket hele veien.

 

Scenen er mørk. Vannet skaper damp som blir et filter for lyset. Det er Andreas Fuchs som har lysdesign. Både han og Serge von Arx har samarbeidet med teaterskaperen Robert Wilson i mange år – det borger for teatral kvalitet. Trioen Serge von Arx, Andreas Fuchs og Runar Hodne har også samarbeidet flere ganger før. De er et knallgodt lag.

 

Støvete litteratur?

Olav Duun er nok ikke av de forfatterne som blir mest lest for tida. Bøkene hans står kanskje og sturer i støvete, gamle bokhyller sammen med bøkene til Johan Falkberget og Mikkjel Fønhus. Duun er blitt sett på som vanskelig tilgjengelig på grunn av det sterke dialektinnslaget i tekstene. Språkforma i nyutgivelsen av bøkene hans er noe normalisert. Runar Hodne har tatt vare på det dialektnære språket i sin dramatisering – det er blitt et godt og levende scenespråk. Om det har vært noe støv her, blir det grundig vasket bort. Noen spesielle dialektord er med, for eksempel ufreskje som betyr styggedom eller skrømt. Disse ordene krydrer språket godt.

 

Moralske konsekvenser

I Medmenneske møter vi familien Dale på gården Stavsund som ligger i ei bygd et sted på Trøndelagskysten. Ragnhild (Ragne Grande) og Håkon (Jon Lockert Rohde) er det unge paret som driver gården. De har den lille sønnen Hallvard sammen. Håkons foreldre, Didrik (Trond-Ove Skrødal) og Tale (Hildegunn Eggen), bor også på Stavsund, i tillegg til Didriks tante (Wenche Strømdahl) som blir kalt for Kvitugla og hennes taus Indiana (Mira Dyrnes Askelund).  Nedenfor gården, og gunstig plassert i forhold til båtforbindelsen inn til byen, ligger handelsboden til Karl Albert (Hans Petter Nilsen). På andre sida av fjorden ligger den fattigslige gården Fagerneset der Didriks datter og Håkons halvsøster Lea (Silje Lundblad) bor med mannen sin Morten (Andreas Tønnesland).

 

Olav Duuns Medmenneske ble første gang utgitt i 1929. Omforminga av det tradisjonelle bygdelivet var den gang ofte et sentralt motiv i litteraturen. En ny kapitalistisk samfunnsstruktur utfordret det tradisjonelle sjølbergingssamfunnet. Noen ble rike, andre gikk konkurs. Spekulasjoner og svindel fikk moralske konsekvenser. I Medmenneske er det etableringa av et nytt kvernbruk historien kverner rundt. Håkon vil kjøpe Karl Alberts handelsbod og bygge kvernbruket der. Problemet er at faren vil akkurat det samme og som den psykopaten og intrigemakeren Didrik er, gjør han alt som står i hans makt for å ødelegge for sønnen og alle rundt seg.

 

Teatralt spill

Karakterene i Medmenneske er like mye typer som de er helstøpte mennesker. Det er kanskje noe av grunnen til at romanen er blitt dramatisert flere ganger – første gang i 1937 allerede, på Det Norske Teatret. Intetkjønnsordet «medmenneske» er på nynorsk både entall og flertall – på bokmål medmenneske og medmennesker – det gir spenn og refleksjonsrom til tittelen. Det typete ved karakterene understrekes av den teatrale spillestilen i denne oppsetninga. Skuespillerne presenterer rollen sin i 3.person vekselsvis med at de spiller den. Det kler dette materialet godt og bidrar til en vellykka oppdatering og reaktualisering av Duuns tekst. Spillestilen, som er i slekt med komediespill, klinger godt sammen med Duuns roman. Da jeg leste den på nytt, før jeg skulle se stykket, stusset jeg over at karakterene i boka ler hele tiden. Midt i det vonde og forferdelige ler de. Litt pussig. Men denne latteren, som ikke er noen god latter, blir et slags forsvar mot det vonde, noe som gjør at de i det hele tatt holder ut. Denne distansen til det som skjer med dem kan vi på en måte finne igjen i Hodnes regigrep. Skuespillerne behersker denne teatrale spillestilen svært godt. Dialogen er tett, god og musikalsk. Hodnes dramatiseringshåndverk fungerer flott. Det som kanskje glipper litt med denne noe utvendige spillestilen, er dynamikken i Ragnhilds utvikling, den blir litt flatere enn den kanskje trenger å være. Ragnhild er inkarnasjonen av «det gode» – et nærmest hellig menneske. Hun elsker alt og alle. Hun tror på det gode i mennesket – hun nekter å vedkjenne seg det onde. Det blir fatalt.

 

Menneskeofferet

Ragnhild ble tidlig farløs. Hun var ei fattigjente som ble godt gift på Stavsund. Hun speiler seg i den like farløse Paul (Per Bogstad Gulliksen) som hun vokste opp sammen med (er han Didriks sønn?). De er så nære at Håkon er sjalu på Paul. Paul er en alkoholisert stakkar, han blir lurt og utnyttet av Didrik. Ragnhild elsker også Paul uforbeholdent – selv om han spyr på henne. Paul dreper nesten Didrik. Ragnhild tar handlingen helt ut. Hun ofrer seg sjøl for alle.

 

Det er effektive, smarte sceneløsninger som skuespillerne utfører utmerket. Måltidsscenen er et eksempel. Skuespillerne sitter på rekke på skulpturelt skjeve stoler. En kasserolle og ei plastflaske med pølsesennep plasseres foran på scenen. Vann skjenkes til hver og en uten av det er noe glass der. Det «spises» mens det fortelles at ingen sier noe. Brått trekker Didrik kona Tale fram på forscenen og begynner å mishandle henne. Han trykker hodet hennes opp i kasserollen, tar sennepsflaska og «pisser» på henne. Dynamikken i Didrik-karakteren fungerer godt. Han går fra å være nesten veik til å bli mer og mer intenst grusom. Moralske spørsmål om hva man gjør med det onde og med mennesker som undergraver og ødelegger for enkeltmennesker og for samfunnet som helhet, kommer til overflaten. Didrik er jo også et medmenneske.

 

Bygda

Den litt distanserte, teatrale spillestilen gjør at det allmennmenneskelige kommer godt fram. Bygda, der gården Stavsund ligger, blir ikke et eksotisk sted befolket av raringer med spesiell dialekt – dette blir et sted som kan finnes overalt i verden. Kostymene spiller på bondereferanser med en gjennomgående bruk av refleksgulgrønt – en farge som ofte brukes på arbeidsklær for bønder. Ragnhilds kjole er en pussig kreasjon som ligner på en slags brudekjole – den kan gi assosiasjoner til noe engleaktig. Flere av kostymene balanserer på grensen til white trash, men tipper ikke over.

 

De fleste skuespillerne er på scenen hele tida, og de er alle meget dyktige. Samspillet er utmerket. Det er noe lekent over oppsetninga, på tross av alvoret den formidler. Rommet er svært iøynefallende – og også krevende, men det hindrer ikke skuespillerne i å få spillet sitt fram. Som den gode scenografien det er, kan det se ut som den hjelper skuespillerne. Runar Hodnes regigrep er fast og konsekvent. Gratulerer med en flott forestilling!

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s