Elin Lindberg – Side 12 – Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker

Torshovteatret: MÅKEN

november 17, 2019november 17, 2019 elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2019

Se meg! Elsk meg!

Anton Tsjekhovs Måken på Torshovteatret viser menneskets forfengelighet og hunger etter bekreftelse. Hanne Tømtas regi er presis og skuespillerne er strålende.

Av Elin Lindberg

Anton Tsjekhov: MÅKEN

Oversatt av Kjell Helgheim. Bearbeidet av Mari V. Kjeldstadli

Regi: Hanne Tømta

Scenograf og kostymedesigner: Nora Furuholmen

Lysdesigner: Øyvind Wangensteen

Maskør: Hege Ramstad

Dramaturg: Oda Radoor

Musikalsk innstudering: Per Christian Revholt

Torshovteatret, 30.september 2019

I flommen av dramatiseringer av populære romaner flere teatre setter opp, er det veldig fint å oppleve at klassisk dramatikk lever i beste velgående. Konstantin (John Emil Jørgensrud) minner oss på dette i starten av stykket som en noe sjølironisk kommentar på teatrenes vegne. Dette er det tredje Tsjekhov-stykket Hanne Tømta setter opp ved Nationaltheatret – hun trenger ikke å stoppe med dette!

På landet

Det er en lett og lys stemning når vi kommer inn i teatersalen på Torshovteatret. Skuespillerne surrer rundt og ser opplagte og glade ut, som om de er vertskap for en sommerfest. Golvet er helt trehvitt, trestolene vi sitter på er umake og i en lekker, lys grønnfarge. Noen sommerkurvmøbler står spredt på første rad. Grønne felter er malt/sprayet på veggene hist og her, de skal minne om store, mørke trær. Både i foajeen og i scenerommet står ei svær grein, eller et tre. Det har blader, men de er visne – et hint om forgjengelighet, at det går mot høst og et memento mori.

Dialekt

At vi er på landet blir understreket av at skuespillerne bruker dialekt. De har dialekter fra hele Norge, de snakker trøndersk, innlandsdialekt, nordnorsk og vestlandsk. Det fungerer veldig fint, men først og fremst fordi det er med på å understreke at karakterene lever nokså løsrevet fra hverandre, alle snakker sitt eget helt personlige språk, de lever alle i sin egen verden – sin egen boble. Samtidig er de helt avhengige av hverandre – uten de andres bekreftelse er de ingenting – noe som jo får katastrofale følger her. Et annet viktig poeng er at dialektbruk i norsk offentlighet utvider språket vårt – vi får et større ordforråd og flere muligheter for å uttrykke oss, det norske språket blir mer fleksibelt. Det samme gjøres på andre scener, som på Rommen scene, der Tante Ulrikkes vei settes opp.

De forskjellige dialektene gjør også at vi ikke helt sikkert vet hvor vi er – vi vet bare at vi er på den godmodige, men noe sutrende Sorins (Nils Johnson) gods, eller sommerhus.

Komedie med smertepunkter

Måken presenteres som en komedie. Karakterene i en komedie er mer typer enn helstøpte mennesker, det er de i dette stykket også, men rollene er rommelige og skuespillerne fyller karakterene ut på så mesterlig vis at sømmene nesten sprekker. Alle karakterene, kanskje med unntak av den nøkterne legen Dorn (Terje Strømdahl), lever med en enorm lengsel og de er helt og holdent kun opptatte av seg selv. De framstår som kjærlige parodier på menneskets forfengelighet og grenseløse selvopptatthet. Tømta understreker komikken i stykket, men det kunne hun ikke klart uten de svært gode komedieskuespillerne hun har på laget. Kim Haugen er en genial komiker. Han klarer i rollen som godsbestyreren Ilja Shamrajev å utnytte håpløse anekdoter til å få publikum til å le hjertelig – her ligger timing og briljant komikerhåndverk bak. Masja, dattera til godsbestyrer Shamrajev, er tøff, sterk og selvstendig, men finner ikke noe sted hun kan bruke kreftene sine her på dette stillestående stedet. Hun døyver smerten med alkohol uten at det løser noe som helst. Helene Naustdal Bergsholm spiller henne rått og godt. Masja faller inn i et ekteskap med læreren Semjon (Olav Waastad) som bare er opptatt av lønna si. Waastad spiller den kuede Semjon med utmerket komisk timing. Ingjerd Egeberg spiller Polina, kona til godsbestyreren, besatt og hungrende etter bekreftelse og kjærlighet.

Smerte, smerte

Laila Goody spiller Irina Arkadina, den store berømte skuespillerinnen. Irina trenger enormt mye plass. Hun skaffer seg denne gjennom en instinktiv utryddelse av alle konkurrenter og av mulige spirende talenter. Hun dyrker kun seg selv, det er en drift hos henne som er så strek at den gjør henne nærmest umenneskelig. Goody gir henne sjarm som fyller både teatersalen og mere til. Hun holder seg med en elsker, den kjente forfatteren Trigorin (Trond Espen Seim). De bruker hverandre, de lever både av og med hverandre. Trigorin bruker kynisk andre mennesker. Seim spiller ham som både mett og fornøyd, men også som en farlig og skjebnesvanger figur å bli utsatt for.

Måken

For oss er ikke måker, eller måser, noe sjeldent syn. De finnes overalt – på kysten og i byer, de er nærmest trivielle. I Tsjekhovs stykke befinner vi oss ved en innsjø langt inne i landet. Her er kanskje ikke måse noe vanlig syn. En enslig måse som har forvillet seg hit er en eksotisk, spesiell skapning. Den kan få oss til å tenke på det store åpne havet og på frihet, og mulighetene som ligger i denne friheten. Den unge skuespilleren Nina føler seg som en slik måke – i dette stykket er kanskje alle karakterene måker – særegne fugler som lengter etter frihet. Nina er sterk og livsglad, men blir fort ødelagt av både Trigorin som trenger hennes ungdom for å skrive og av Konstantin som jager henne. Hanne Skille Reitan spiller en Nina som er sterk og som står godt i sine egne valg. Hun er ingen skjør blomst, men livet blir for hardt, hun mister seg selv og knekkes helt. Konstantin, Irinas sønn, har hele sitt liv levd i skyggen av sin berømte mor. Han har sett henne ha omsorg for alle andre enn seg, han har hatt svært dårlige vekstforhold. Jørgensrud spiller en Konstantin som kjemper for livet.

En litt artig kuriositet er at når Trigorin i siste akt har med seg et tidsskrift der Konstantins novelle er publisert, er det siste nummer av Norsk Shakespearetidsskrift han drar opp.

Blikket utenfra

Anton Tsjekhov var selv utdannet lege. I stykkene hans er det ofte en lege med som har et litt mer analytisk realistblikk på verden enn de andre karakterene. I Måken er det Dorn. I Terje Strømdahls skikkelse blir det nærmest en legning at han ikke helt klarer å involvere seg oppriktig følelsesmessig i livet, han er og blir en observatør. Han blir en som gjennom et langt legeliv har stilt diagnose på diagnose. Her er diagnosen forfengelighet og behovet for anerkjennelse og kjærlighet, ispedd en dyrisk selvoppholdelsesdrift. Gå og se!

Teater Ibsen: MIN VENN FASCISTEN

november 17, 2019 elinlindberg8

Publisert på Shakespearetidsskrift.no september 2019

Middelklassens korrekte ubehag

Den satiriske musikalen Min venn fascisten på Teater Ibsen nappar i oss, men han bit ikkje så frykteleg hardt. Teksten er godt omsett til nynorsk av Finn Tokvam, og ensemblet, med Lars Lillo-Stenberg i midten, har fint driv.

Av Elin Lindberg

Klas Abrahamsson og Erik Gedeon: MIN VENN FASCISTEN

Oversetter: Finn Tokvam

Regissør: Arild Ones

Koreograf: Hilde Sol Erdal

Musikalsk leder: Jon Rørmark

Scenograf: Tormod Lindgren

Kostymedesign: Unni Bang Andersen

Lysdesign: Erik Spets Sandvik

Samproduksjon mellom Teater Ibsen og Det Vestnorske Teateret

Teater Ibsen, 14.september 2019

Klas Abrahamsson og Erik Gedeons musikal om ubehaget i det svenske medelklass-folkhemmet hadde urpremiere på Malmø Stadsteater i 2012. Å overføre den satiriske musikalen til norske forhald går ganske greitt, sjølv om den politiske korrektheita til den svenske middelklassen nok kanskje er enda kraftigare enn kva ho er i den norske.

Sommaridyll fordi vi fortjen det

Middelklassen har sommarfest. Alle er glade. Det er mat og drikke. Bakveggen er dekt av eit bilete med utsikt utover ein vakker vestnorsk fjord. På terrassen er det langbord. Bak eit stakittgjerde sit bandet – som er framifrå hele vegen gjennom. Bandet består av Jon Rørmark på trekkspel og bass, Trond Lindheim og Tor Egil Braseth på piano og Oddbjørn Aase på trommer/perkusjon. Alle dei seks songarane/skodespelarane er med på å lage maten og ordne til mens dei syng om kor fint dei har det. Trivialitetar om slanking, oppussing, barn blir utveksla, men det varar ikkje lenge før det blir slinger i valsen. Olle (Andreas Hoff) har ei sjuk dotter som har fått plass på ein privat institusjon. Dette triggar dei politiske haldningane som finst her. Og dei går rett inn i ein debatt som har gått og gått i Noreg no i vekene før valet. «Kva vil det koste? Kven skal betale?» syng dei. Anna (Mathilde Alfrida Jakobsen Skarpsno) er heilt i mot at private skal kunne tene på velferd. Britta (Ida Torsdatter Ursin-Holm) er konservativ og meiner at det blir for mykje byråkrati om Staten skal ta seg av dette. Lisa (Karoline Krüger) er sånn midt i mellom. Diskusjonane er i gang, syngande. Og det fungerer utmerka. Diksjonen deira er god og strofene vert ikkje tværa ut meir enn naudsynt.

Så flaut å vere middelklasse

Fleire av songane er kostelege. Ein av dei beste er kanskje den der ensemblet, ein etter ein, syng om kor flaut det er å vere middelklassemenneske Dei klagar over at dei er så kvite, så heteroseksuelle, så kulturelle og at dei berre ser på verda frå si trygge krå. Som om dei skrifta, syng dei om ting som er så pinlege for dei at dei ikkje likar – sjølv om dei insisterer på at alle sjølvsagt er like mykje verd, det er: tiggarar, kvinner med slør, åndssvake, tjukke og gamle. Dei smått trivielle frasane dei syng – som når Bosse (Sigurd Sele) syng om at han er så glad for at han ikkje har kreft og dei andre stemmer i med at dei er så glade for at dei ikkje har CP eller Downs syndrom – gjer at vi kjenner dei att, dei er verkeleg ubehageleg typiske middelklassemenneske – som så mange av oss.

Ein av oss

Lars Lillo-Stenberg spelar hovudrolla som Fridolf. Han kjem inn på scenen etter at miljøet er godt etablert. Han er kledd i nazi-uniform. Han har med seg ei tine med mat, han vil også vere med. Han pyntar bordet med små flagg med hakekross. De seks andre på scenen er sjokkerte. Ein ekte nazist på deira fest! Dei prøver høflege å synge takk og hadet. Det viser seg at Fridolf – som kanskje klinger betre på svensk enn på norsk – berre er oppteken av fred og glede. Han er vaksen opp langt frå andre og etter at heile familien hans er daude finn han ein uniform på loftet som har vore morfaren hans sin. Han er totalt kunnskapslaus og veit ikkje kven Hitler var og kva nazisme er for noko.

Demokratilæring

I andre akt prøvar dei å lære Fridolf om politikk og samfunn. Parodiane på dei norske politiske partia er artige, men dei kunne vore enda mykje krassare. No vil Fridolf ha dei andre med på å lage eit eige parti, eit lykkeparti. Dei drikk og røykar dop og vasar rundt. Publikum ler og ler, dei likar å sjå fulle, dopa folk på scenen. Eg finn ikkje heilt gapskratten sjølv. Sommarfestgjestane vil ha Fridolf til statsminister. Men dei velmeinte frasane deira blir rotne, hole og vonde. Dei sleng Fridolf frå seg igjen som eit leiketøy dei ikkje vil ha lenger. Når det kjem til stykke vil dei ikkje at alle skal integrerast. Den utstøytte sine siste ord «ingen kan stoppe meg nå» blir ståande som eit trugsmål og musikalen kunne eigentleg berre stoppa der.

Futt og fart

Regissør Arild Ones og koreograf Hilde Sol Erdal har jobba saman før, mellom anna med Ylvis-showa. Dei er eit godt team. Regien er effektiv og koreografien er sprudlande. Skodespelarane/songarane syng godt, sjølv om det er eit par feilskjær no og då. Karoline Krüger er kanskje ei av dei som har mest røynsle her, ho briljerer fleire gonger. Ida Torsdatter Ursin-Holm og André Søfteland har òg fleire gode songsekvensar. Det er veldig fint å sjå og høyre Lars Lillo-Stenberg i rolla som Fridolf. Han har jo denne særeigne stemma si, ho passar veldig godt til Fridolf. I tillegg er han ein fin skodespelar. Eg trur nok at Min venn fascisten kjem til å få gode dagar på turné, sjølv om eg skulle ønska at publikum fekk sjå ein enda frekkare og kvassare satire.

Oslo Nye Teater: Elena Ferrante: MIN BRILJANTE VENNINNE

november 17, 2019november 17, 2019 elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2019

Frisk og frodig

Elena Ferrantes Min briljante venninne er blitt ei feiende flott oppsetning på Oslo Nye Teater. Den har driv, overskudd og underholdningsverdi nok til de seks timene den varer. Maren E. Bjørseths regi er effektiv og dynamisk, skuespillerlaget er sprekt og velopplagt.

Av Elin Lindberg

Elena Ferrante: MIN BRILJANTE VENNINNE

Dramatisert av April De Angelis.

Oversatt av Cecilie Enersen.

Bearbeidet av Maren E. Bjørseth og Marianne Sævig

Regi: Maren E. Bjørseth

Scenografi: Olav Myrtvedt

Koreografi: Ida Wigdel

Kostmedesign:Gøril Bjercke Sæther

Forarbeid kostymer: Kathrine Tolo

Dukker: Tora Troe

Lys: Norunn Standal

Musikalsk ansvarlig og lyddesign: Alt Lund Godbolt

Dramaturger: Marianne Sævig/Ilene Sørbøe

Oslo Nye Teater, premiere 5.september 2019

I utgangspunktet var jeg ganske skeptisk til dette prosjektet der hele Elena Ferrantes Napoli-kvartett skulle bli ei seks timer lang teaterforestilling, og i tillegg skulle den ikke baseres på den svært gode oversettelsen fra italiensk til nynorsk av Kristin Sørsdal. Skepsisen forsvant ganske fort. Stine Fevik som Elena Greco og Ingvild Holthe Bygdnes som Lila Cerullo er briljante i hovedrollene. Ensemblet er samspilt og oser av spilleglede. Dramatiseringa er vellykka og velproposjonert. Regien er fast og smidig på en gang. Det er seks timer teater uten særlige dødpunkter – finfint.

Romansuksessen

Første bok i kvartetten (L’amica geniale) kom ut i 2011 og på norsk i 2015 med tittelen Mi briljante venninne. Romanserien ble en kjempesuksess. Den er oversatt til 40 språk og ble Elena Ferrantes gjennombrudd som forfatter. Kritikkene har vært overstrømmende. Hun ble i 2016 nominert til Strega- og Bookerprisen for siste del av kvartetten Historia om det tapte barnet (Storia della bambina perduta). Elena Ferrante er et psedonym, identiteten hennes (man regner med at det er en kvinne) beskyttes ganske godt. De fire mursteinene av noen romanbind er lette å sluke. Jeg har inntrykk av at lesergruppa er bredt sammensatt og består både av unge og gamle, kresne lesere og dem som er ute etter en underholdningsroman. Historien er medrivende. HBO Nordic lager en tv-serie over bøkene, og den britisk-sicilianske dramatikeren April De Angelis’ bearbeidelse av teksten er blitt satt opp i London, Odense og Stockholm.

Vennskap og samfunnsanalyse

Det er Elena som er fortelleren. Vi får historien om det sterke og lidenskapelige vennskapet mellom Elena og Lila, om oppveksten i Napoli på 1950-tallet, ungdomsår, og om livet som voksne. Som i boka starter alt med at Lila er forsvunnet. Kvinnene er blitt 66 år. Lila har klippet seg selv ut av alle foto, hun forsøker å forsvinne fra jordens overflate, men Elena insisterer på å fortelle historien deres. Oppveksten i Napoli er preget av vold og fattigdom. Begge jentene er skoleflinke, men bare Elena får studere videre. Lila gifter seg og blir mor som 16-åring, først og fremst for å komme unna mafiafamilien Solara. Elena reiser nordover i Italia til Pisa og Firenze. Hun blir forfatter og hun gifter seg med en ung professor og kommer inn i en familie som tilhører kultureliten. Dette kunne lett endt som en parodi på en italiensk familiekrønike med mye veiving med armer og overdrevent ekspressivt kroppsspråk, men forestillinga balanserer dette fint. Det er løping og banning, slåssing og sverging, men det oppleves ikke som forsert.

God struktur – fin flyt

Forestillinga er delt i fire, den følger de fire bindene i romanserien. De seks timene går unna, det er litt som å se er tv-serie, episode på episode. Som bøkene er heller ikke forestillinga svært krevende å følge. Det er underholdende, men det oppleves aldri som tomt og hult. Vi dras med av en fantasifull og sjarmerende koreografi – badescenene er artige og fornøyelige. Sceneskiftene går som en lek, alt flyter rytmisk og godt. Spillet er lett og fint. Skuespillerne, bortsett fra Fevik og Holthe Bygdnes, spiller flere roller, de skifter mellom dem på utmerket vis. Skuespillerne står også for musikken gjennom sitt eget band: De briljante. Musikken og sangen er helt grei, kanskje ikke helt superbriljant, men den fungerer absolutt godt. Det fungerer også godt at skuespillerne er på scenen nesten hele tiden. Av og til bakspiller de, tar oppmerksomhet, slik at de som spiller foran må slåss litt for å få fokus, men det er stort sett bare sjarmerende og skaper dybde og liv i scenebildet.

Språk

Jeg var i utgangspunktet skuffet over at teksten var oversatt til bokmål og ikke nynorsk, slik som den norske versjonen av romanserien er det, men dette rettes opp ved at skuespillerne snakker dialekt. Holthe Bygdnes snakker nordnorsk, det kler Lila. Språket blir ganske direkte, folkelig og rått – det fungerer flott her. Fevik snakker østnorsk og det kler den etter hvert velutdannede Elena. Den språklige bearbeidelsen har gjort at dette er blitt et presist og godt scenespråk. Jeg kjenner ikke den italienske versjonen av bøkene, men i den norske klager Elena ofte over det stygge språket og den stygge dialekten de snakker der hun kommer fra.

Bydelen og verden

Min briljante venninne er historien om de to venninnene, som selv om de ikke ser hverandre på mange år, fortsatt har et ubrytelig bånd mellom seg. De utvikler seg forskjellig gjennom valgene de tar, eller blir nødt til å ta, men de påvirker hverandre livet gjennom. Rundt dem får vi historia om et samfunn i bevegelse. Det er kvinnekamp, det er klassekamp. Det er oppgjør med fascister og terrorister, korrupsjon og undertrykkelse. Det er liv som leves, mennesker fødes og dør – skjebnene gir gjenklang i oss som publikum. Gjennom forestillinga får vi glimt av verdenshistoria sett fra Italia, det er interessant, det er spennende og det er rett og slett god underholdning.

Det Norske Teatret: Jon Fosse: LEVE HEMMELEG

november 17, 2019 elinlindberg8

Publisert på Shakespearetidsskrift.no september 2019

20190828-dnt-levehemmelig-0096 — Foto Dan Jenssen

Lunt og skakt Fosse-univers

I Leve hemmeleg under Den internasjonale Fossefestivalen på Det Norske Teatret er menneska på campingtur ein stad i verda. Dei strevar rørande med å kommunisere med kvarandre. I Trine Wiggens regi kjem òg noko av humoren i tekstane fram.

Av Elin Lindberg

Regissør: Trine Wiggen

Scenograf og kostymedesignar: Ingrid Tønder

Musikk: Ingrid Jørgensen Dragland

Musikalsk konsulent: Ståle Sletner

Dramaturg: Elin Amundsen Grinaker

Det Norske Teatret, scene 3, premiere 8.september 2019

Menneska i Leve hemmeleg gjer det dei kan for å nå inn til kvarandre, men orda dekkjer ikkje det dei ønskjer å seie. Det er nettopp dette Fosse er så god til å formulere, det umoglege i at orda skal uttømme alt, det at det alltid er ein rest der ein ikkje klarar å setje ord på. Leve hemmeleg i Trine Wiggens regi får òg fram noko av humoren som ofte ligg som ei mørk underjordisk elv i Jon Fosse sine tekstar.

På campingtur

På scenen er det campingmøblar frå 70-talet. Stolar, solseng og krakkar med fargerike mønster og eit spinkelt campingbord med ein raudvinskartong på. Eit lite telt. Ein badestamp. Nokre plastjuletre som ein liten skog. Kontrabass og eit lite trøorgel. Vi er på tur ein eller annan stad, ikkje heime hos nokon. Vi er ein stad utanfor det vanlege kvardagslivet, lausrive på eit vis. Ventar vi på nokon? Det er noko litt beckettsk over denne staden. Menneska kjem inn på scenen – kvar kjem dei frå? Kvar går dei når dei går av scenen? Vi er ein eller annan stad. Vi er her akkurat no, og vi er her for 40 år sidan – det er noko tidlaust over det heile.

Tekstmosaikk

«Leve hemmeleg» er ein tekst frå Kortare stykke som kom ut i 2011. Dei 13 tekstane som blir brukt i stykket er frå ulike utgjevingar, nokre er songar, andre dikt og dialogar. Dei er laust sette saman, det er inga heil historie, det er scenar og opptrinn, songar og samanstøyt. Skodespelarane har forskjellig alder – dei blir representantar for livet knytt til forskjellige livsfasar. Gina Bernhoft Gørvell framfører tittelteksten som den unge kvinna. Ho er røft og noko androgynt kledd i vid shorts, genser og converse-sko. Ho spelar dotter og ho spelar ei energisk, sjølvstendig ung kvinne. Kanskje minner ho om ein ung Jon Fosse der ho røykjer, tar seg ein snus og heller innpå med raudvin. Her er ho no, men ho er òg veldig på veg ein eller annan stad som ho sjølv kanskje ikkje veit om.

Fosse i alle aldrar

I andre enden av livet er Per Schaaning. Han kjem inn i rullestol som ein gamal mann. Er vi på eit eldresenter? Han blir bada av Hildegunn Riise og Heidi Gjermundsen Broch – er dei pårørande eller er dei pleiarar? Riise har røynsle frå mange Fosse-stykke. I Leve hemmeleg har ho og Schaaning har ein av desse Fosse-dialogane der dei prøvar og prøvar å få grepet om orda slik at dei kan dekkje det dei vil seie, men dei maktar det ikkje. Dei kjem til kort og snakkar forbi kvarandre. Det er smerteleg. Skodespelarane er ganske stilleståande eller stillesitjande i arbeidet med dialogane. Det understrekar det at dei på ein måte ikkje kjem nokon veg med snakket, men det gjer òg at framsyninga stoppar opp og blir litt vanskeleg å køyre i gang att etter dialogen.

Det uthaldeleg lette livet

Musikk dukkar opp, men tar ikkje over stykket. Det er som songar rundt bålet, lett og ledig. Gard Skagestad spelar bass, Morten Svartveit orgel – og sag! Ingrid Jørgensen som står for musikken, spelar ukulele. Både Heidi Gjermundsen Broch og Gina Bernhoft Gørvell syng godt.

Morten Svartveit spelar den øltørste friaren til mora til den unge jenta spela av Gina Bernhoft Gørvell. Teksten er frå stykket Telemakos frå 2004. Her ventar sonen Telemakos – som altså her er ei dotter – på at Odyssevs skal kome heim. Mora Penelope (Heidi Gjermundsen Broch) er ute for å handle alkohol. Karakteren til Svartveit er brutalt uskikka som vaksen farsfigur. Måten han snakkar med dottera til Penelope på er noko karikert, men likevel nesten i nærleiken av eit overgrep. Han fortel barnet om kor deilig han synest mora hennar er. Han fortel om kva for ein dust faren hennar er. Han vil ha henne til å drikke øl med seg. Det er ein så hjarteskjerande håplaus vaksenoppførsel.

Åleine saman

Menneska i denne campingverda har så evig nok med seg sjølve. Dei strevar med å halde seg oppe. Det er rørande. Replikker som inneheld «åleine saman» finn ein i fleire Fosse-tekstar, i Leve hemmeleg kjem også desse orda opp. Dei vandrar rundt saman, dei er kanskje til og med på ferie saman, dei er i utgangspunktet nære kvarandre, men dei er så åleine, så åleine.

Leve hemmeleg er sjarmerande, framsyninga får fram også det irriterande i at Fosse-karakterane slit så med å snakke med kvarandre. Stykket lausriv tekstane frå tid og stad – til slutt er det som om vi endar ein stad i Melkevegen – langt ute i galaksen vår – og assosiasjonane går til karakteren David Bowmans replikk i slutten av 2001- ein romodysse: «My God – it’s full of stars!»

Det Norske Teatret: DETTE BARNET

juni 22, 2019juni 22, 2019 elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no

foto_dette_barnet — foto Fin Serch Hansen

Av jord er du komen

Rom og objekt speler ei stor rolle i denne særeigne tolkinga av ein brutal scenetekst om familierelasjonar

Av Elin Lindberg

Joël Pommerat: DETTE BARNET

Omsetjing: Tove Bakke

Regi: Jon Tombre

Scenograf og kostymedesignar: Lawrence Malstaf

Lysdesignar: Per Willy Liholm

Komponist: Amund Sjølie Sveen

Dramaturg: Anders Hasmo

Det Norske Teatret, Scene 2, norgespremiere 5.april 2019

Korleis skaper omgjevnadane eit menneske? Kven skaper mennesket? På Scene 2 på Det Norske Teatret står fire bord på scena, golvet er dekt av plast. Ein arbeidar/kunstnar (Espen Løvås) kjem inn. Han startar arbeidet med å støype eit barnehovud av sand. Her koplar oppsetjinga seg på ei mengde mytologiske forteljingar. Både i Bibelen og i Koranen skaper Gud mennesket av leire. Det gjorde òg den greske guden Prometheus, og Mary Shelley viste kor galt det kan gå når mennesket sjølv forsøker på det same i boka Frankenstein med undertittelen Den moderne Prometheus. Det er lett å lese inn referansar til Shelley i det laboratorieaktige rommet vi møter her.

Brutale historier

Stykket Dette barnet (Cet Enfant) er skrive av den franske regissøren og dramatikaren Joël Pommerat. Han blei i 2002 spurt av ein barnevernsinstitusjon i Calvados i Normandie om å skrive eit teaterstykke om det å vere forelder. Han tok utgangspunkt i ei boligblokk i dette distriktet – ikkje ulikt det Frode Grytten gjorde med «Murboligen» i Odda i Bikubesong. Pommerats stykke er nok likevel meir dokumentarisk enn Gryttens prosjekt, stykket skal vere basert på intervju med familiar. I 2006 fekk Pommerat den franske kritikarprisen for stykket som er spelt i ei rekke land, både på familieverninstitusjonar og teaterscener. Dei ti delane i stykket gir innblikk i harde levevilkår. Dette er sosialrealisme frå Frankrikes gule-vestar-område. Her er det mykje sosial naud. Stykket viser oss ei hard verd der ingen familierelasjonar er gode.

Det motsette prosjekt

Jon Tombre er kjend for å gje tekstane han jobbar med teatral motstand, det gjev han teksten her òg. Han stryk det sosialrealistiske tekstmaterialet mothårs og møter det på ein måte frå motsett side. Eit døme er der to kvinner (Kyrre Hellum og Espen Løvås) er innkalla av ein politimann (Gard Skagestad) til sjukehuset for å identifisere eit lik som kanskje er sonen til den eine av kvinnene. Ein djupt tragisk og smertefull situasjon. Scena blir fylt med latter og fjas, skodespelarane ler og tullar så overflatisk som berre det. Men tragedien kjem likevel gjennom med dette særeigne grepet.

Mange av historiene er fulle av smerte. Den gravide kvinna (Ragnhild Meling Enoksen) fortel i rasande fart om kor god mor ho skal bli for barnet sitt: «og eg skal ikkje slå barnet mitt / aldri i livet løfte ei hand mot barnet mitt / når det gjer noko gale, skal eg roleg forklare kva ein gjer og ikkje gjer / eg skal vere tolmodig / eg skal forandre meg, for barnet si skuld». Det at ho berre rasar gjennom teksten utan å legge vekt på noko, eller legge meining i orda, gjer at vi oppfattar ho som eit menneske som totalt manglar sjølvrespekt. Orda kjem frå henne, men har inga tyngd eller verdi. Ho blir eit menneske, ei kommande mor, som ikkje kjenner seg verdt noko som helst. Eller oppsetjinga tillegg ikkje det ho seier nokon verdi, og gjer ho verdlaus. Det tragiske i dette kjem fram gjennom dette teatrale grepet.

Objektteater

Ein kan kanskje sjå på denne oppsetjinga som laboriatorieteater, i slekt med Jerzy Grotowskis teater på 1960- og 70-talet, men det er kanskje like fruktbart å sjå på ho som objektteater. Rommet og objekta speler ei stor rolle her. Skodespelarane er ofte underordna det å skape nye barnehovud. Dei gjer det frå botnen av. Dei hentar bøtter med fuktig sand. Dei klappar sanda inn i støypeformene. Dei tar isoporformene frå kvarandre og hentar fram det nyskapte objektet. Hovuda blir ikkje animert, dei blir ikkje tillagt anna verdi enn som nok eit objekt. Sandhovuda blir øydelagde nesten like fort som dei er skapte. Dei fell sund, dei smuldrar opp. Alt er i rørsle, ingenting er evig.

Eit kamera sirkulerer over scenen. Bileta, eller videoen, ser vi på ein kvadratisk skjerm på bakveggen. I siste scene blir Den gravide kvinna filma medan ho held ei av isoporstøypeformene framfor magen. Det skiftande lyset gjer at vi ser denne moglegheiten til ei barnehovud på fleire måtar. Vi ser det halvt, heilt, konvekst, konkavt. Det menneskelege lar seg kanskje aldri fanga heilt? Vi kan aldri gripe eit menneske eller ein menneskelagnad fullstendig.

Fin heilheit

Skodespelarane gjer ein fin jobb i denne oppsetjinga. Dei beherskar den teatrale spelestilen godt, og dei balanserer han fint med små innsmett der dei sneiar innom det smått sosialrealistiske. Rommet speler kanskje hovudrolla i denne versjonen av Dette barnet. Men kva seier stykket eigentleg om det å vere forelder? Vi skaper barna våre gjennom oppdraginga av dei? Eller er det omgjevnadane som skaper dei?

Mot slutten startar dei fire borda å riste. Dei har motorar montert under seg. Alt som er oppå borda forsvinn, sandhovuda ristar sund. Alt er øydelagt, alt kan starte på n