Rogaland Teater: August Strindberg: ET DRØMMESPILL

shdirdal etdrommespille rev2 011
Et drømmespill av August Strindberg. Regi: Ole Anders Tandberg. Rogaland teater 2020. Foto: H. S. Dirdal

Publisert på shakespearetidsskrift.no november 2020

Er det egentlig synd på menneskene?

August Strindbergs pessimistiske syn på menneskene sliter med å komme fram i Et drømmespill på Rogaland Teater i Ole Anders Tandbergs regi – og det er helt i orden. Skuespillerne har så mye livsglede, varme og energi, og regien er så full av drømmeaktige opptrinn, at livet blir en fest.  

Av Elin Lindberg

August Strindberg: ET DRØMMESPILL

i en versjon av Arne Lygre og Ole Anders Tandberg

Regi: Ole Anders Tandberg

Scenografi og lysdesign: Markus Granqvist

Kostymedesign: Lena Lindgren

Dramaturg: Matilde Holdhus

Maskør: Jill Tonje Holter

Komponister: Joel Sahlin og Ida Kampenhaug

Rogaland Teater, hovedscenen, premiere 11.november 2020

I August Strindbergs stykke Et Drömspel fra 1902 møter vi Agnes, Guds datter, som er sendt ned til jorden for å finne ut hvorfor menneskene klager hele tiden. Far Gud har sendt datteren ut på en dannelsesreise. Agnes observerer, men tar også selv del i menneskelivet, hun får føle på menneskelig smerte. I versjonen til Rogaland Teater har Arne Lygre og Ole Anders Tandberg vevd inn andre Strindberg-tekster, blant annet fra Ockulta dagboken. Det fungerer svært godt. Teksten har friskhet og snert, samtidig som de nye tekstfragmentene understreker det drømmeaktige.

Lyset er magisk

I mørket får vi en prolog. Det er nærmest en prosjektskisse, eller kanskje en analyse: «Forfatteren har i dette drømmespillet forsøkt å etterligne drømmens usammenhengende, men tilsynelatende logiske form». Dette er en litt pussig melding å få, for de fleste som kommer for å se dette stykket vet nok akkurat dette. Men etter denne litt tørre innledninga åpner sceneteppet seg og drømmefesten kan begynne. Midt på scenen lyser en tynn, grønn laserstråle. Bak denne ligger Agnes (Mari Strand Ferstad). Hun er nettopp ankommet jorda. Strand Ferstad spiller både Agnes og Gud i denne sekvensen. Hun spiller med og mot lyssøylen. Når hun tar handa inn i den grønne laserstrålen blir det røde blodet i handa lysende. Det har en slående effekt. Energien i lyset og i mennesket møtes i det grønne og røde. Det indre og det ytre påvirker hverandre og bildet på det er konkret og fysisk. Genialt!

Agnes på bar

I menneskenes verden er Agnes havnet på bar. Den er innredet med hvite fliser, noen bord og en lang bardisk. Bak på scenen er det en grønn, låst dør som menneskene, og Agnes, er svært nysgjerrige på hva leder til. Den ene siden av baren har høye vinduer. Disse brukes effektivt til å forandre lyset underveis. Og lyset har virkelig en fremtredende plass her, det er med på å farge både det ytre og det indre. Bartenderen (Even Stormoen) har stått og heklet på et babyteppe i 30 år og hørt på menneskene som klager. Agnes insisterer på å ta hans plass. Her har hun et perfekt sted for å observere menneskene og lære om deres liv. Baren blir skriftestolen i dette universet med så mange religiøse referanser. Her foregår nattverden, her får man lagt fram – og kanskje lagt fra seg – sine synder og bekymringer. Og babyteppet vokser og blir tyngre og tyngre av de tragiske historiene.

Er dette livet så forferdelig?

Menneskene Agnes møter sliter med sitt. De er blitt forlatt av dem de elsker og lever med kronisk kjærlighetssorg, de blir forbigått i arbeidslivet, er fattige og syke – de lider både eksistensielt og med mer prosaiske livsbetingelser. Ofte blir Strindbergs tekster formidlet med et patosfylt alvor og en gjennomgående dveling ved livssmerten, men dette finner vi ikke i denne oppsetninga. Her nekter livsgleden å bli stengt inne og bli undertrykt. Her virker det som om menneskene Agnes møter har forsonet seg med smerten i livet. Offiseren (Anders Dale) venter trofast på sin strålende Victoria (Marianne Holter). Han har rosebuketten og champagnen klar, men hun dukker ikke opp. Offiseren står på sin vakt og går ikke under av den grunn. Krabbefiskeren (Kasper Skovli Botnen) er 50 år og har endelig fått seg ei krabbeteine akkurat slik han vil ha den, men den viser seg å allikevel ikke gjøre livet hans perfekt, men han avfinner seg med det. Menneskene lever gjennom sine store og små skuffelser uten at de lar seg knekke.

Drømmen som trøst

Mari Strand Ferstad spiller Agnes’ smerte overbevisende. Vi tror på hennes overfølsomhet for det stygge og grusomme i verden, og på hennes smertereaksjon på de trivielle gjentakelsene et menneskeliv består av. Hun er den eneste av karakterene – kanskje i tillegg til bartenderen – som spilles som et realistisk menneske. De andre karakterene er typer, sjablonger. Det fungerer veldig godt for å få fram det drømmeaktige og absurde. Skuespillerne, utenom Strand Ferstad, har mange roller. Det er vanskelig å trekke fram enkeltprestasjoner, for alt er gjennomgående veldig godt skuespillerarbeid. Glededansen til Kasper Skovli Botnen som Alice er ett av mange høydepunkter. Ingrid Rusten som Edith som står i tragedien sin med verdighet, er sterk. Dikteren (Gorm Grømer) er oppriktig medfølende, advokaten (Leo Magnus de la Nuez) er sjarmerende og real, offiserens far (Espen Reboli Bjerke) har et fantastisk kroppsspråk. Ensemblet har utmerket timing. Det er spilleglede og varme så det holder. Publikum blir satt i Agnes posisjon, vi ser på de teatrale figurene med en viss distanse. Men vi er samtidig med inne i det drømmeaktige universet.

To minuspunkt

Det er to momenter jeg mener ikke fungerer så godt. Det ene er et par sekvenser der skuespillerne står foran på scenen og har en slags nyhetsoppdatering. De illuderer nærmest en nyhetssending på tv. Det halter og skurrer og har ikke helt funnet en form som passer inn i helheten. Et annet moment er «de fire universitetsdekanene». Det er fint at de er teatrale figurer, men maskene deres fungerer ikke i spill. Maskene ligner litt på gresskar, de er runde og dekker hele hodet til skuespillerne. Det er fint at de er like og gir figurene et anonymt preg, men det fungerer ikke når maskene snakker. Skuespillerne spiller ikke med maskene sine her og da blir uttrykket helt tomt.

Godt teater

Noen små innvendinger til tross, dette er svært godt teater, og en teatralt intelligent oppdatering av Strindbergs stykke. I disse digitale tider er det oppløftende å være i en fysisk teatersal sammen med andre og la seg forføre av fysiske sceneeffekter. Når Agnes til slutt har fått nok av menneskelivet med sin kokte kål, sitt Skamsund, sin fornedrelse og gjentakelse, blir den grønne døra åpnet og gjennom en fysisk spiraltåke og ild løses hun fra det jordiske. Og vi, menneskene, sitter igjen og forstår at så lenge vi har kunsten, drømmen og fantasien er det ikke så synd på menneskene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s