Rogaland Teater: Thorvald Steen: DET SISTE FOTOGRAFIET

image001
Marko Kanic i Det siste fotografiet, regi;: Anders T. Andersen. Rogaland Teater 2020. Foto: Stig Håvard Dirdal

Publisert på shakespearetidsskrift.no august 2020

Skam, fortielse og verdighet

Thorvald Steens kritikerroste roman fra 2019 er blitt en effektivt fortalt historie i Anders T. Andersens regi på Rogaland Teater. Oppsettinga lykkes i å formidle ei sår familiehistorie preget av hemmelighold og i å skildre livet til mennesker med funksjonsnedsetting rått og ærlig.

Av Elin Lindberg

Thorvald Steen: DET SISTE FOTOGRAFIET – skammens anatomi

Bearbeidet av Anders T. Andersen

Regi og scenografi: Anders T. Andersen

Dramaturg: Matilde Holdhus

Kostymedesign: Kari Hele Gryte

Musikk: Even Stormoen og Espen Hana

Rogaland Teater, 22.august 2020

Hovedpersonen i Det siste fotografiet er navnløs, men det er grunn til å anta at det er mye selvbiografisk stoff her. Stykkets hovedperson har progressiv muskeldystrofi, akkurat som forfatteren Thorvald Steen. Dette er en arvelig sykdom som gjør at musklene gradvis svekkes slik at man til slutt er avhengig av rullestol. Steen har fortalt i et intervju med Dagsavisen for et par år siden at både faren og moren hans benektet at det var noen i familien som hadde eller hadde hatt sykdommen da han selv fikk diagnosen som syttenåring. Det som setter i gang handlingen i stykket er at hovedpersonen (Marko Kanic) får en telefon fra Finn (Espen Hana) som forteller at han er fetteren hans. En fetter hovedpersonen aldri har hørt om. Han får vite at både onkelen og bestefaren – som han aldri har møtt – hadde samme sykdom som han selv. Snøballen begynner å rulle.

Ibsensk

Det ligger nesten et snev av Henrik Ibsen i denne fortellingens struktur og tematikk. Det er et hint av Gengangere. Det ligger en vilje til og et behov for å komme til bunns i en skjult familiehistorie her. Skammen og hemmelighetene skal opp i lyset. Det er hovedpersonen som vil dette, moren (Kirsten Hofseth) har lagt lokk på historien hele sitt liv og ønsker å fortsette med det, men rett før hun dør ved stykkets slutt, åpner hun opp så pass mye at hennes fortielse kan forstås og faktisk muligens tilgis. For henne har det hele tiden handlet om å overleve. Sønnen graver og graver for å få fram så mye av historien som mulig. Datteren Karoline (Mari Strand Ferstad) har også den arvelige sykdommen. Hun fungerer i store deler av stykket som en som intervjuer faren om livet hans og kommer først i slutten fram som en mer selvstendig karakter. Hun har i begynnelsen lite å spille på og det gjør spillet litt tørt her.

Selvfølelse, selvforakt

Stykket tar for seg en familiehistorie og den tar for seg en sykdomshistorie. I sentrum står mannen i rullestol, men vi blir også, på hjerteskjærende vis, presentert for hvordan samfunnet har sett på mennesker med funksjonsnedsetting. Marko Kanic har hele tiden hovedfokuset. Han kommer gående inn på scenen, transformerer seg til en mann med svekkede muskler før han setter seg i rullestolen. Det er effektivt og passe teatralt. Espen Hana og Even Stormoen akkompagnerer solisten Kanic på piano og synth og med replikker som utfyller historien. Strand Ferstad bidrar noen ganger vokalt. Med de tekstløse musikksnuttene bidrar de til å skape et rom for ettertanke og refleksjon. Det skaper fin dybde.

Stykket gjennom presser hovedpersonen på for å komme til bunns i familiehistorien og for å brette ut sitt eget liv og vise den veien han har gått fra selvforakt og et ønske om å dø, til et godt og verdig liv. En av grunnene til at dette kommer opp er blant annet en parallell til onkelen som hadde samme sykdom som han selv. Onkelen Frode meldte seg frivillig som skytter på et skip under andre verdenskrig da han hadde oppdaget at han var uhelbredelig syk. Onkelen trodde ikke selv at han kom til å overleve skytterjobben. Hovedpersonen satte seg også i lignende livsfarlige situasjoner ikke lenge etter at han hadde fått diagnosen. De ønsket begge to på et tidspunkt å dø.

Klassehistorie

Det siste fotografiet er også en historie om en klassereise. Familien er i utgangspunktet velstående, men bestefaren i familien går konkurs og familien må flytte fra villa på Nesodden til fattigstrøket på Oslo Øst, nederst ved Akerselva. Dette er en historie moren aldri har fortalt til sønnen. Hun har fortalt at faren hennes var en fyllik, og at det var derfor bestemoren flyttet fra ham, men sannheten var at han sjanglet fordi han hadde den samme muskelsykdommen som hovedpersonen har. Da bestefaren og onkelen fikk sykdommen fikk de diagnosen syfilis. Dette var en sekkebetegnelse for mange sykdommer på denne tiden. Syfilis var den mest skambelagte sykdommen som fantes. Sett i lys av dette var det kanskje ikke rart at dette ble lagt lokk over.

Arvehygiene

Et tema stykket kommer til å diskutere er etiske spørsmål rundt fosterdiagnostikk. Karoline, datteren i stykket som er 24 år og som har den arvelige sykdommen, er gravid. I dag får kvinner som har arvelig sykdom i familien tilbud om undersøkelser som kan avdekke sykdom hos fosteret. Kvinnen/paret kan bli stilt ovenfor et svært vanskelig valg: skal et barn med arvelig sykdom bli født, eller skal svangerskapet avbrytes? Karoline og kjæresten Göran vil ha barnet, selv om Karoline har sykdommen og Görans foreldre er imot at barnet skal bæres fram. Et av stykkets sterkeste øyeblikk er et sitat av legen Herman Josef Müller fra Man’s Future Birth Right fra 1956:

”Selv om det er en menneskerett å få sine skavanker behandlet med alle de midler

samfunnet har til rådighet, har ingen rett til å overføre så mange genetiske skavanker at

samfunnet får en enda større byrde å bære.”

Denne Müller mottok Nobelprisen ”for sitt banebrytende arbeid innen fysiologi og medisin”. Tildelingen fant sted i 1946, samme år som også Nürnbergrettssaken startet. Han ble samme år kåret til årets humanist i USA. Rystende!

Humanistisk forestilling

Thorvald Steens tekst, og teaterforestillingen som er skapt over den, framstår som et viktig humanistisk prosjekt. Den understreker viktigheten av et samfunn som tar vare på mangfold og som kjemper for at vi ikke skal leve i monokulturer.

På grunn av covid-19-situasjonen var det selvsagt et begrenset antall publikumsplasser i salen. Det er bare slik det må være akkurat nå. Men det var et savn at det ikke kunne vært litt tettere i salen under en slik forestilling som Det siste fotografiet på Rogaland Teater. Det ville nok kunne gitt forestillingen enda mer menneskelig publikumsvarme å spille mot enn det var mulig å få til nå på grunn av smittevernhensyn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s