Nationaltheatret: ONKEL VANJA

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2013

Nationaltheatret OnkelVanja Erik Aavatsmark
foto Erik Aavatsmark

Litt for lett

 

Onkel Vanja på Nationaltheatret er teksttro, solid og tradisjonell, men poesien og dybden i Tsjekhovs stykke kommer ikke til sin rett fordi forestillinga ligger for nær farsen.

AV ELIN LINDBERG

Anton Tsjekhov: ONKEL VANJA

Bearbeidet av Liv Ullmann, basert på David Mamets versjon. Oversatt av Knut Ofstad.

Regi: Liv Ullmann

Scenografi: Milja Salovaara

Nationaltheatret, hovedscenen, 26.februar 2013

 

Stykkene Anton Tsjekhov skrev rundt forrige århundreskifte ligner på hverandre. I disse stykkene møter vi forholdsvis helstøpte, men paradoksale karakterer på herskapelige gods på den russiske landsbygda.  I Onkel Vanja er den aldrende professor Serebrjakov (Sverre Anker Ousdal) kommet fra Moskva sammen med sin vakre kone fra sitt andre ekteskap, Jelena (Anneke von der Lippe), for å bo på det landlige godset. Det er Vanja (Anders Baasmo Christiansen) som har forvaltet gårdsdriften i 25 år på denne eiendommen som tilhører hans avdøde søster, professorens første kone. Pengene fra gårdsdriften har gjort professorens byliv mulig. Sonja (Stine Mari Fyrileiv) som er professorens datter fra første ekteskap har også vært sentral i gårdsdriften, hun lider av å ikke få besvart sin kjærlighet til den lokale legen Astrov (Øystein Røger). På godset bor også Vanjas mor (Frøydis Armand), hun forguder professoren og arbeider visstnok med sine egne kvinnepolitiske pamfletter. Telegin (Anders Mordal) er en ruinert godseier som også bor her. Tjeneren Marina (Kari Simonsen) passer samovaren og holder et konserverende grep om tradisjonene.

 

Rommet som idé

En rekke doble dører er plassert i dybden innover på scenen slik at de lager en lang gang og skaper inntrykk av flere rom i herskapshuset. Dørene blir et fint metaforisk element som kan vise til både evighetsperspektiv og livets mange rom (den bakerste døren er alltid lukket). Blomstrende frukttrær er plassert i en allé på utsiden av dørene. Også disse får metaforisk betydning der de står statisk blomstrende denne sommeren som professor Serebrjakov og fru Jelena får livet på godset til å stå stille. På oversiden av dører og blomstrende trær er det et stort og luftig mørke. Ideen som ligger bak dette scenebildet er god, men det kan virke som om ideen er bedre enn selve utførelsen. Kanskje dette oppleves slik fordi det ikke skapes en tettere sammenheng mellom den potensielle poesien i rommet og den realistiske spillestilen.

Alt spillet foregår foran på scenen. I en scene ganske tidlig i stykket står alle skuespillerne nærmest på rekke og rad. Det minner om et fordums prosceniumsteater. Denne forestillinga på Nationaltheatret er kanskje ikke så ulik versjoner av stykket som ble satt opp i Tsjekhovs samtid?

 

Frykten for meningsløsheten

Karakterene i Tsjekhovs stykker er ofte komplekse og paradoksale. I Tsjekhovs dramatikk får de stor plass til å fortelle om seg selv og sine livsprosjekt. De presenterer seg selv og andre karakterer gjennom tekst. I denne forestillinga er det som om de ikke blir gitt nok rom til å hente opp sin store livssmerte og lengsel, sin kjærlighet og sine tap. Et eksempel er scenen der Sonja betror seg til sin unge stemor Jelena om at hun elsker Astrov. I denne realistiske settingen skulle man tro at dette er et moment det er viktig å gi fokus. Men her blir det som foregår på siden, litt lenger foran Jelena og Sonja, like viktig. Her sitter den ruinerte godseieren Telegin og tjeneren Marina og broderer. Begge disse handlingene blir like verdige på tross av den tradisjonelle iscenesettelsen, her er det karakteren Sonja som taper på det. Sonjas kjærlighetsliv blir lite og trivielt, men hvis vi ser brutalt klinisk på det, slik Tsjekhov selv (han var utdannet lege) kanskje kunne gjøre, er kanskje ikke Sonjas kjærlighet større og viktigere enn Telegins og Marinas broderingsfellesskap?

 

Det lille mennesket og det store livet

Karakterene i Onkel Vanja strever på hvert sitt vis med å forsone seg med det livet som er levd og med valgene som er tatt. De strever med å forsone seg med at alderdommen kommer nærmere og nærmere og dermed også døden og oppløsningen av jeget. Vanja har selv brukt 25 år av sitt liv til å jobbe for å holde liv i professoren som han har forgudet, men som han nå nesten ser ned på. Den idealistiske doktor Astrov arbeider hele tiden og rømmer fra følelsene ved å drikke for mye. Jelena gir det hun har til sin mann. For Sonja er gårdsarbeidet det som gir mening i livet. Alle karakterene tviholder på sine prosjekter som noe som dekker over et enormt hull av ingenting og meningstomhet. De klamrer seg til arbeid, flasker, gjengjeldt eller ikke gjengjeldt kjærlighet. Alt dette jordiske framstår hos Tsjekhov som noe nærmest uegentlig, mens det egentlige er det rent kliniske livet, det helt basale og dyriske. Mennesket brer denne dynen av trygghet som de menneskeskapte livsprosjektene framstår som, over et gapende hull av tomhet. Det finnes snev av dette i Nationaltheatrets forestilling, men mulighetene til å vise det potensielle alvoret og dybden i teksten velges dessverre stort sett bort til fordel for farseaktige opptrinn. Forestillinga blir slik stående som lett og småmorsom, men uten både høyder og dybder. Det er nesten som om den er innsatt med et beroligende middel, antidepressiva, eller annet dop.

 

Latter og lidenskap

Latteren kan ha mange funksjoner. Det å le av seg selv og sin egen tilkortkommenhet kan være både befriende og selvdestruktivt. Latter kan, for eksempel i satire, vise til en distanse som kan være dypt intellektuell og samtidig empatisk. Latteren kan være en flukt og minste motstands vei – det er dessverre slik latteren stort sett oppleves i denne forestillinga. Latteren snevrer inn forestillinga og tar livet av den potensielle poesien.

Det er en stor utfordring å skape gode, nære møter mellom disse karakterene som er så selvopptatte og som svever inni sine egne bobler. Det er snev av felles lidenskap i dansen til Astrov, Vanja og Telegin, men dansen er så sørgelig tillært og dermed også ufri. Forestillinga har allikevel flere gode sider og alle skuespillerne er bunnsolide. Det er gripende når Sverre Anker Ousdal som Serebrjakov arbeider med sitt lange farvel. Han har en fantastisk scenisk energi og en perfekt timing– han vinker til publikum under replikken: ”Dere blir snart kvitt meg!” og med vellykket patos sier han: ”Manet omnes una nox – den samme natten venter oss alle.” Det er berørende.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s