Stikkord: Anmeldelse

Frode Grytten og Jens Hauge: Det norske huset

elinlindberg8

Publisert i Nationen

F27.jpg

Den norske boka

Frode Grytten slo for alvor gjennom som forfatter med Bikubesong – ei bok om et norsk hus, nærmere bestemt ei murblokk i Odda. Grytten har også skrevet Rom ved havet, rom i byen – ei kritikerrost novellesamling om menneskeliv i forskjellige rom. Nå er Grytten ute med nok ei husbok – Det norske huset. Boka er et samarbeidsprosjekt med fotografen Jens Hauge. Hauge er først og fremst kjent som landskapsfotograf. Han har lenge vært opptatt av det menneskeskapte landskapet. I Det norske huset har han tatt bilder av plankehytter. Dette blir et møte i tid og rom mellom de to kunstnerne Grytten og Hauge. Noen av byggene Hauge har tatt bilder av, ser ut som kunstverk, noen minner om slum, andre om huset til Tussi eller sauefjøs, jaktbu eller ornitologutkikkssted. De fleste ser allikevel ut som det de antakeligvis er – hytter som unger har snekra, noen kanskje med litt hjelp fra en nostalgisk far. Det er ikke mange synlige jentelus i bildene. Hauges bilder er en slags dokuart – dokumentasjon som kunstverk eller akkurat like gjerne det motsatte, altså kunstverk som også er dokumentasjon.

Flamme forlag har tidligere i år fått designpris for bøkene sine. Det norske huset er ei smakfull bok – god design! I flere av tekstene i boka raljerer Grytten over oppussings- og designmanien som har herjet landet på 1990- og -00-tallet. Et eksempel er den totalt usyngbare ”Nasjonalsong” som er fylt med eksklusive designernavn. Et annet er teksten om huset som er så ”riktig” at eierne ikke kan tillate seg å bo i det, fordi slitasjen kan redusere salgsverdien.

Grytten er virkelig god på hus og rom, jeg liker godt den undersøkende måten han skriver om bygg i Norge anno 2009 på. Han skriver om den norske brakka, det norske teltet, om operaen og om den norske hytta. Noen tekster, for eksempel ”Den norske brakka”, er formet som leksikonoppslag. ”Brakka” er her RBK-brakka, en trøndersk tenketank. Teksten ”Det norske teltet” ironiserer syrlig over norsk innvandringspolitikk. Boka har lite til overs for norsk nyrikdom og sjølgodhet. Vi leser at ”Det norske huset” ofte er bygd av underbetalte håndverkere fra Øst-Europa. Av og til er det norske huset satt opp med bruk av tvilsom kulturell kapital. Villa Busk på Stathelle, tegnet av arkitekten Sverre Fehn, blir regnet som sterk, norsk, kulturell kapital, men pengene den er finansiert av kommer fra eieren Terje Welle Busks salg av kassetter med artisten Sputnik på 1980-tallet. Den lekre boka passer på at vi ikke glemmer folkeligheten. Teksten ”Den norske hytta” tar for seg ”hytta” til Kjell Inge Røkke. Røkke sjøl ser jo ikke så stor ut, men det han kommer i kontakt med har en tendens til å bli ganske stort og omfattende. Pressekonferansen hans forrige uke fylte alle medier. På grunn av at jeg har den friskt i minne, har jeg fortsatt metaforvegring. Vel, hytta hans er i hvertfall veldig stor. Og den høres utrolig vulgær ut. Grovt tømmer og 6000 kvadratmeter torvtak! Kanskje han har smårutete vinduer også? Nyrikdommen viser at den bygger på tradisjoner fra det gamle, fattige Norge. Gryttens tekster følger en nye norsk trend, de viser fram det vulgære og utdaterte ved bolig- og oppussingshysteriet og signaliserer de nye moteordene kortreisthet, nøysomhet og måtehold. Det er jo prisverdig. Det jeg allikevel liker best ved boka er at den makter å gjøre det konkrete, trivielle og dagligdagse til kunst. Nedbetalingsplanen for huslånet er for eksempel her satt opp som et dikt.

Arto Paasilinna: Den senile landmåleren

elinlindberg8

Anmeldelse av Den senile landmåleren av Arto Paasilinna.

Publisert i Nationen 27.mars 2009.

 

Arto p.jpg

Folkelig og sprudlende

”Når man ikke vet hvem man er, hvor man kommer fra eller hvor man skal, er man jo litt utafor”, skriver finske Arto Paasilinna i begynnelsen av romanen Den senile landmåleren. Det gjelder så absolutt ikke forfatteren, for han er solid planta i en folkelig fortellertradisjon og har tydelig både mål og mening med det han gjør. Tittelpersonen i boka hans er det verre med. Boka kom for øvrig ut første gang i Finland i 1991 og er nå oversatt til norsk. Den 68 år gamle forhenværende landmåleren Taavetti Rytkönen står midt i ei gate og strever med slipsknuten mens han stenger for all biltrafikken. Han husker hva han heter, men ikke så mye annet, og slett ikke denne slipsknytingskunsten. Drosjesjåføren Seppo Sorjonen som egentlig bare har lyst på ferie, kommer og hjelper den noe forvirra mannen. Rytkönen viser seg å være full av penger, han setter seg inn i drosja og så er vi i gang med en heidundrendes finsk heisatur, en road movie i romanform.

Arto Paasilinna har skrevet svært mange bøker og han er oversatt til mange språk. ”Den årlige Paasilinna er et like sikkert høsttegn i Finland som at bjørkeløvet faller”, blir det sagt om ham. Han har mange fans i Norge, men allikevel er bare seks av bøkene hans oversatt til norsk. Paasilinna blir sett på som den største nålevende forfatter i hjemlandet. Han har skrevet om tunge temaer som for eksempel utslettelse av menneskeheten, men han makter å koble sammen smerte med humor. Det finske folkets mektigste fiende er tungsinnet, har han sagt. Denne fienden har en mektig motkjemper i Arto Paasilinna, hans muntre fortellinger kan nok ha terapeutisk virkning både på finsk tungsinn og på humøret til noen og en hver.

I Den senile landmåleren strømmer det på med fargerike fortellinger og vittige situasjoner der Taavetti Rytkönen og Seppo Sorjonen kjører ut på den finske landsbygda den sommeren romanen varer. Ofte er det slik at det som er ute av øye er ute av sinn. Av og til kan en fysisk gjenstand gjøre at du husker noe. En duft kan få deg til å minnes en person eller barndomsopplevelse. I romanen er det også slik, fysiske sanseopplevelser gjør at den demente Rytkönen glimtvis kommer på hvem han er og hva han har opplevd. Og hva er vel en folkelig finsk roman uten beretninger fra den store finske vinterkrigen? Det kan virke som den er en mytisk størrelse for mange finner. Og hva er vel en folkelig finsk roman uten sprit? Det er duften av konjakk som får Rytkönen til å huske at han var panservognfører og tidlig i romanen kommer disse minnene om livet som ung soldat under den legendariske krigen fram. Han minnes også sin gode krigskamerat Heikki Mäkitalo. Rytkönen og Sorjonen oppsøker den gamle kompisen som bor på en tungdreven gård med dårlig myrjord. Mäkitalo og kona er så møkklei denne gården de har brukt 40 år på å bygge opp at de bestemmer seg for å rasere den. Rytkönen og Sorjonen og hjelper dem med sprengning og brakklegging. Og hva var vel en folkelig finsk roman uten damer? Det dukker opp tolv franske damer som skal på overlevelsesleir akkurat i området der den nå totalt raserte gården befinner seg. Ja, det baller på seg i denne boka. Og fortellinga er energisk uten dødpunkter. Innimellom får jeg assosiasjoner til tegneserien ”Bustenskjold”. Jeg blir sjarmert av folkeligheten i boka og blir absolutt underholdt, men det er noe med de litt stereotype personskildringene og den trauste framstillinga som skurrer litt for meg. Det kan jo være fordi boka snart er tjue år at den virker noe gammelmodig

Cathrine Knudsen: De langtidsboende

elinlindberg8

Anmeldelse av De langtidsboende av Cathrine Knudsen. Publisert i Nationen 17.oktober 2009.

Knutsen

Forfatteren som detektiv

I Cathrine Knudsens bok ”De langtidsboende” møter vi et knippe gjester og ansatte på et ganske snuskete pensjonat i Bergen. Dette er et sted folk overnatter hvis bookingansvarlig har gjort en dårlig jobb og ikke funnet plass til gjestene på et vanlig hotell. Og på de dårligste rommene på pensjonatet bor ”de langtidsboende” – mennesker som ikke har helt enkle liv. En av karakterene i boka er opptatt av begrepet ”bonitet” – det som har med jordas godhet å gjøre. Trær som vokser i dårlig jord blir tynne, krumme og forkrøplede, eller hvis de vokser for tett inntil andre trær kommer de i en underlegen posisjon. De langtidsboende har kanskje heller ikke hatt de beste oppvekstvilkår. Knudsen skriver for øvrig svært godt om skog og trær, hun skriver sanselig om opplevelsen av å være i skogen, om tryggheten der. Det kan minne om den svenske forfatteren Kerstin Ekmans beskrivelser i boka ”Herrarna i skogen”.

I Knudsens bok kommer vi inn i tre kvinners liv, det er Irene, en av de få ansatte, som etter hvert står som bokas hovedperson. Irene blir svært opptatt av pensjonatgjestene, hun undersøker sakene de har på rommene sine og følger av og til etter dem på gata som om hun vil avdekke livene deres. På dette stadiet i lesninga, omtrent midtveis i boka, er jeg begynt å stusse litt. Papirkvaliteten i boka synes jeg er litt simpel, det passer til pensjonatkvaliteten, men omslaget? Bildet viser et fancy og vakkert hotellrom, hm, det korresponderer dårlig med innholdet i boka, tenker jeg. Omslaget er laget av Aud Gloppen – en særdeles dyktig omslagsdesigner. Bildet er tatt av Sophie Calle. Aha! Et spor! Sophie Calle er en superstjerne innen billedkunst, med blant annet kjempesuksess på Veneziabiennalen i fjor. Nå faller noen biter på plass. Rombeskrivelsene i Knudsens bok er svært detaljerte og visuelle, og Irene viser seg etter hvert også å være billedkunstner som bruker pensjonatgjestenes liv i sin kunst. Hun stiller blant annet ut de brukte håndklærne til en av gjestene. Jeg kan ikke la være å lese dette som en referanse til en novelle av Karen Blixen, der blodflekkede laken fra prinsessers bryllupsnatt ble stilt ut. Men tilbake til Sophie Calle, i 1981 gjorde hun prosjektet ”L’Hôtel” der hun hadde tatt rollen som stuepike på et hotell i Venezia. Hun tok bilder av gjestenes åpne kofferter og garderobeskap, søppelkurver og uoppredde senger. Og hun skrev ned antakelser om livet til disse gjestene. Jeg antar at omslagsbildet på Knudsens bok kommer fra dette prosjektet. Og jeg får en mistanke om at hele Knudsens prosjekt er mer en slags fotfølging av den berømte Sophie Calle enn forfølgelse av de stakkars pensjonatbeboerne. Calle er oppatt av blandingen av fakta og fiksjon, av den fundamentale usikkerheten som angår autentisiteten av det vi ser eller leser. Dette berører Knudsen også, men i hennes bok er vi ganske trygge på at det vi leser er fiksjon, noen usikkerhet på om historiene i boka er autentiske når oss ikke. Men når dette er sagt synes jeg Knudsens bok allikevel er vellykket som litteratur, hun skriver godt og solid, boka står godt på egne bein uten referanser til Sophie Calle. Det er litt problematisk at de tre kvinnenes historier er skrevet som jeg-fortellinger fordi stemmene blir for like. Ideen med parallelle jeg-fortellinger synes jeg allikevel er god, livene til disse kvinnene blir på denne måten lagt ved siden av hverandre, slik at de ikke inngår i et hierarki. De individuelle livene blir like verdige. ”De langtidsboende” er interessant litteratur og vi gleder oss til neste bok fra denne forfatteren.

 

Nicolai Houm: Alle barn er laget av ild

elinlindberg8

Anmeldelse av Alle barn er laget av ild av Nicolai Houm. Publisert 20.mars 2009 i Nationen.

Houm.jpg

Utforskende og ildfullt

Nordmenn kjøper heller romaner enn novellesamlinger, meldte nrk.no i forrige uke. Synd for disse nordmennene det gjelder, for det utgis virkelig mange gode novellesamlinger her til lands, tenker jeg etter at jeg har lest ferdig Alle barn er laget av ild av Nicolai Houm. Dette er Houms andre bok og hans første novellesamling. Novellene spenner fra tankene til en tysk sportsfisker som ligger for døden, til fortellinga om to forelskede astronauter som observeres fra jorda av en uhyre ensom biolog. De spenner fra situasjonen til et par som desperat ønsker seg barn, til en trygg familiefar som plutselig treffer mannen i sitt liv. Til slutt i boka går verden under. Boka er i seg sjøl ikke så enormt omfangsrik, men jeg sitter igjen med en følelse av å ha hatt en rik leseropplevelse etter at jeg er ferdig med den. Jeg er blitt slengt fra den ene virkeligheten til den andre og det har vært ganske ok.

Houm utforsker novellesjangeren på en litt leken måte. I teksten som heter ”En novelle” skriver han inn en syrlig ironi. Novella tar for seg situasjonen til en kvinne som deltar på en nettbasert skriveskole, hun sender inn en novelletekst og får tilbakemeldinger på den fra læreren og medelever på skriveskolen. Den noe ufølsomme måten tekstene hennes blir behandla på er både rørende og berørende beskrevet. I flere av novellene i boka er fortelleren eller skriveren ganske synlig. Som i den ironiske tonen i teksten ”En novelle” og som den insisterende fortellerstemmen i ”Du og jeg”. I tittelnovella ”Alle barn er laget av ild”, bryter en jegperson, eller fortellerstemme, brutalt inn teksten. Novella starter midt i Annes liv, hun er i førtiåra, hun skifter jobb fra ingeniør til omsorgsarbeider for vanskeligstilte barn. Vi møter henne på et kurs i selvforsvar og på den første dagen på den nye jobben, før jegpersonen griper resolutt inn i beretninga. Jegpersonen viser seg å være Annes samboer og det viser seg også at paret har et desperat ønske om egne barn. Jegpersonen har til og med begynt å be til Gud om at de skal få barn: ”Jeg har begynt å be til Gud. En Gud som lukter av regnvåte skolesekker og julepynt, som har ansiktet til presten fra en konfirmasjonsleir. Jeg ligger og folder hendene etter at Anne har sovnet, jeg folder hendene og holder på med den skumle barneleken, bare at jeg er førti. Gud, hvis du er der, jeg vet at jeg ikke har trodd på deg før, men hvis du befrukter min hustru – jeg ordlegger meg til og med bibelsk – lover jeg at jeg skal osv.” Den brutale inngripen fra jegpersonen i det som startet som Annes beretning, er med på å gjøre denne teksten til et stykke virkelig slående litteratur.

Det er egentlig lite romantikk i novellene, med det er mye eksistensiell desperasjon og intens lengsel etter kjærlighet. Noen få steder balanserer karaktertegningene hårfint på grensen til å bli endimensjonale parodier.

De fleste av novellene i boka er godt konstruerte. En fin mulighet med noveller er at du ofte kan komme rett i en situasjon og raskt bli omsluttet av en tekstlig verden. Det skjer for eksempel i ”Kilden til kraft og fornyelse”, der teksten starter med et heftig kjærlighetsmøte mellom en norsk familiefar og seniorrådgiver i et stort selskap og en dansk Regional Marketing Advisor. Et forhold som starter ildfullt og heftig, men som bokstavelig talt ender med å fryse til is.

I tillegg til at Nicolai Houm har et rikt og presist språk er det også mye fin, underliggende og boblende humor i Alle barn er laget av ild.

Arno Geiger: Vi har det bra

elinlindberg8

Publisert i Nationen

Geiger.jpg

Modent og troverdig

 

Arno Geigers første roman Vi har det bra er historien om en familie og om Østerrikes nære historie.

 

Den 36-årige forfatteren Phillip Erlach arver besteforeldrenes hus i en forstad til Wien. I prosessen med å rydde og renovere huset virvles hans egen families historie opp. Phillip gjør opp status i sitt eget liv, men det er bare leseren som gjennom tilbakeblikk får kjennskap til familiens historie og gjennom denne familien, glimt fra Østerrikes historie fra 1938 til romanens samtid som er 2001.

Vi møter bestefaren Richard, en minister som rammes av alzheimer, og den hjemmearbeidende bestemoren Alma. Datteren deres, og hovedpersonens mor, er en lege med sørgelig skjebne. Phillips far, Peter, møter vi i krigens siste, grufulle dager mens han kjemper for Hitlerjugend. Peter prøver i etterkrigstida å slå seg opp ved å selge et spill han har kalt Hvem kjenner Østerrike? Spillet henspeiler på romanen.

Det store huset er uoversiktelig, slik et liv eller en familiehistorie også er det. Men når boken er lest sitter denne leseren igjen med en følelse av å ha fått et utfyllende bilde av både en familie og av et lands historie. Alt sammen sobert komponert.

Denne prisbelønte romanen er oversatt til norsk av Sverre Dahl.

 

 

 

Anmeldt av Elin Lindberg