Foto: La Manékine med La Pendue er berørende og poetisk figurteaterkunst
Stor figurteaterkunst
La Manékine, den seneste forestillinga til Compagnie La Pendue, er en demonstrasjon av hva godt figurteater er. Arbeidet er svært presist og profesjonelt utført på alle plan, det er poetisk, har tematisk dybde og det framføres med en spilleglede som gjør oss svært berørte.
Det franske figurteaterkompaniet La Pendue arbeider i en figurteatertradisjon som har urgamle røtter. De jobber med den tradisjonelle pulcinellafiguren, de forteller historier hentet fra eventyr og mytologi og både med spillet og med musikken klarer de å holde på publikum oppmerksomhet og interesse. Og de fornyer tradisjonen slik at den kjennes svært levende med et samtidig scenisk uttrykk. La Pendue har tidligere sagt at de ønsker å nå inn til menneskene på en sjamans vis, de ønsker å påvirke livene våre. Med denne intensjonen starter de også LaManékine. De ønsker at vi som publikum skal ha opplevd noe gjennom teaterforestillinga som gjør at vi er nye mennesker når vi går ut fra den. Dette er svært ambisiøst. De ligner på Antonin Artauds tanker om grusomhetens teater, der teater skal føre til en renselse, katarsis, gjennom å være vitne til noe brutalt alvorlig. Og sannelig klarer ikke La Pendue akkurat dette. Og det er svært, og sjeldent, godt gjort.
Et gammelt eventyr
La Manékine er bygd på et folkeeventyr som er en del av samlinga til brødrene Grimm. Det handler om mølleren som uforvarende lover bort datterens hender til djevelen mot å bli ustyrtelig rik. Og datteren går gjennom mange prøvelser. Djevelen er alltid ute etter å lure henne. Men det ender som eventyr flest, hun får både kongen, kongeriket og et kongelig barn.
Scenen er en svart platting. Bak er en stor skjerm til å vise tekst og bilder. På den ene siden av plattingen er det et rekvisittlager, på den andre siden sitter enmannsorkesteret Martin Kaspar Orkestar. Det er Estelle Charlier som gjør det meste av figurspillet. Hun bruker hånd-dukker, masker og dukker der hun bruker deler av sin egen kropp i tillegg til en maske. Figurarbeidet – og det fysiske skuespillerarbeidet – er svært variert og virtuost. I tillegg til figurer og fysisk spill, brukes projeksjoner av karakterene på skjermen bak scenen, de er spilt av Estelle Charlier og Martin Kaspar Orkestar. Hovedfargene er svart og hvitt. Det hele har et kult og litt gotisk preg.
Foto: La Pendue. Estelle Charlier med djevelen med innebygd røyk og mølleren. Martin Kaspar Orkestar bak.
Kunst og presisjon
Det er sjelden jeg opplever figurteater på dette kunstneriske nivået. Det er flere grunner til at La Pendue er et ledende figurteaterkompani. Det grunnleggende er at de som står bak kompaniet har en solid skolering i bunn. Både Estelle Charlier og Romuald Collinet som etablerte kompaniet i 2003, er utdanna ved den legendariske figurteaterskolen i Charleville-Mézières (Ecole Supérieure Nationale des Arte de la Marionnette). For å prestere på dette nivået kreves det at utøverne har trent og jobba med både figurer og fysisk teaterarbeid systematisk i mange år. Det understreker hvor viktig det er med utdanning for å bli en seriøs og dyktig figurteaterutøver. Det sceniske arbeidet er fullt av små detaljer som alle stemmer overens. Det dramaturgiske arbeidet er også godt gjennomført. I en tradisjon som dette som er i slekt med det teatret som ble framført på torg i byer og landsbyer i årtider, er hovedregelen: Du skal ikke kjede ditt publikum. Det er svært viktig at du hele tiden passer på at det er noe spennende å vente på, du må ikke miste publikums oppmerksomhet. Tempo og timing er viktig her. Og ja, det utfører La Pendue med bravur. Charlier viser seg også å være en dyktig tryllekunstner.
Lys og mørke
Grunnfargene er som nevnt, svart og hvitt. En tendens i figurteater på scene er at forestillingene ofte er mørke. Mørket, eller det svarte, er med på å framheve figurer, dukker og sceniske elementer. Dette kan av og til også ha en søvndyssende effekt. Men ikke hos La Pendue. Her fungerer de lyse projeksjonene av karakterene ute i det fri som en fin kontrast til nærværet på scenen. De hvite maskene og de lyse jordene i bildene som projiseres, utvider fortellinga for oss. Charlier bruker «falske tenner» – en slags tann-maske som gjør at hun ser noe tannlaus ut. Det påvirker måten hun snakker på, hun lesper, men har utmerket diksjon. Hun har svart frakk og filthatt. Hun spiller fortelleren – som ligner en fordums omreisende gjøgler – og gartneren vekselsvis med at hun fører figurene og selv spiller møllerens datter med hvit helmaske.
Martin Kaspar Orkestar spiller mange instrumenter – saksofon, klarinett, trekkspill og slagverk, og han bruker stemmen som instrument. Han gjør også maskespill og skyggespill bak skjermen Musikken er sømløst integrert. Den støtter, utvider og understreker handlingen og det sceniske spillet.
Folka i La Pendue er ikke bare håndverkere, de er virkelig kunstnere. De makter å få fram noe dypt menneskelig i fortellingen sin. Dette er stor poesi. De ryster oss, fordi historien er mørk og de tar oss med inn i det mørke – inn i ensomhet og utenforskap og utsatthet. Og de klarer å vende fortellingen slik at det vi sitter igjen med er godhet og glede – og stor kjærlighet.
Tusen takk til La Pendue for La Manékine!
Publisert 21.oktober 2025
Tekst av Elin Lindberg
LA MANÉKINE av Compagnie La Pendue
Med Estelle Charlier & Martin Kaspar Orkestar
Konsept: Estelle Charlier Musikk: Martin Kaspar Orkestar Regi: Estelle Charlier & Romuald Collinet Tekstbearbeidelse: Romaric Sangars Lys og teknisk ledelse: Anthony Lopez Lyd: Andi Luchsinger Foto: Le Monde d’Aurore, Estelle Charlier, Martin Kaspar Orkestar Konstruksjon Anthony Lopez, Andi Luchsinger, Estelle Charlier, Martin Kaspar Orkestar & Romuald Collinet Kostymer: Estelle Charlier, TMG – Atelier de confection de costumes : Yolande Taleux, Justine Pitarch & Sarah Rodrigues, Øye utenfra: Sarah Charlier Videoredigering: Pavlína Vimmrova
Go Figure 2025 er over for denne gang. Det ble en festival med stor bredde og med høy kunstnerisk kvalitet. Norsk figurteater fikk vist seg fram og flere gjestespill understreket festivalens samarbeid med internasjonalt figurteater.
Mange av forestillingene ble vist på Kloden Teater som er blitt en viktig scene ikke bare for teater for barn og unge, men et sted med nysgjerrighet på hva teater er og kan være. At Go Figure! med sin evne til å nettopp vise forestillinger som undersøker figurteatrets og det visuelle teatrets mange mulighetsrom spiller her, er helt på sin plass. Go Figure! kunne gjerne også fått vist seg på institusjonsteatrene. Forhåpentligvis blir det muligheter for det under kommende versjoner av festivalen. Her kan man jo se til Fimfa-festivalen i Lisboa i Portugal. Der er byens institusjonsteatre er smarte nok til å involvere figurteateret under festivalperioden.
Årets Go Figure! hadde fokus på barn og unge, men forestillingene hadde ingen øvre aldersgrense slik at de passet for alle. Og publikum strømmet til. Puppet Punch ble et høydepunkt med sine fantastiske humoristiske og presise kabaret-nummer. Etter endt festival sitter jeg igjen med mange gode teaterøyeblikk.
Stor, myk kunst
Go Figure! starta en regntung søndag første juni. Det gjorde festivalen med Dansekompaniet Landing og forestillinga Makker. Landing som består av Sigrid Kopperdal, Venke Sortland, Ida Gudbrandsen og Magnus Myhr, skaper dansekunst for spesifikke steder og målgrupper. Verkene deres er ofte interaktive – det er også Makker som de viste under Avslappa program. Makker er ei forstilling som Landing har laget for ungdommer med funksjonsnedsettelser.
Den har plass til sju publikummere per gang. Jeg blir møtt av en av de tre danserne (Sigrid Kopperdal, Venke Sortland, Ida Gudbrandsen). Hun spør hva jeg heter og leder meg inn i scenerommet til plassen min. Og det er Wow! Så fine publikumsplasser! Jeg får en U-formet stor lomme-bue å sitte i. Disse bananbuene er dekket av mykt stoff og forseggjort med detaljer av små perler, blomsteraktig dekor og fuskepelsbiter, blant annet. Disse buene står i en sirkel når vi kommer inn i rommet, de er en kunstopplevelse i seg selv. Vi setter oss godt til rette. Alt er mykt og fint. Så begynner de tre danserne å lage rytme med føttene. De har på seg svarte dansejoggesko, og bukse og topp i et glinsende materiale. De danser etter den tramperytmen de selv lager. De varierer mellom å følge hverandre i tett gruppe til lange hopp, til høye hopp. Rytmen er interessant å følge fra min lille hule. Neste sekvens er at de tar tak i hver sin «banan» og vipper oss sakte langt bakover. Til slutt blir jeg liggende med beina rett opp i lufta i bananen min. Så ruller de seg fram på hvert sitt rullebrett, vipper bananen over på brettet og kjører oss rundt. Det er som å sitte i radiobil – så gøy! Vi smiler og vinker til dem vi kjører forbi. Så blir vi plassert på rekke, så veltes bananen slik at vi får vår lille hule, eller hytte. Vi kryper ut og nå har flere begynt å klatre på velurfjellene som er blitt skapt. «Det var litt vanskelig å komme opp, men det var verdt det», er det en av publikummerne som sier.
Forestillingen spilles ellers på skoler gjennom DKS, men det er svært viktig at slike forestillinger også spilles på vanlige teatre og slik som her – på festival. Dette er det bare å heie på, for dette er et trygt, tøft og solid stykke kunstnerisk arbeid.
Plakat Makker: Camilla Wexels Riser
Ja, maskiner er enkle…
Det er den belgiske danseren og koreografen Ugo Dehaes som står bak Simle Machines. Det er en «lecture performance», altså en blanding mellom forestilling og foredrag. Publikum blir plassert rundt et stort bord. Over bordet er det et lite tak av metallbjelker med tekstil over. Det ser ut som om det er luker i bordet, så her regner vi med at noe skal sprette opp i god gammel troll-i-eske-stil. Lyset er dempet, og Ugo Dehaes som sitter i midten på en av langsidene ved bordet ønsker oss velkommen. Han forteller hvem han er, om sitt arbeid som koreograf og om at under pandemien stoppet alt opp og han begynte å jobbe med roboter som dansere. Robotene hans blir født fra kokonger. Ugo oppbevarer dem i pappesker. Han tar dem fram slik at vi kan kjenne på den seige silikonhuden på larvene. Noen utvikler seg til firfotinger med øyne og svart sveis, de er faktisk ganske søte. Fra taket kommer noen slangeformede maskiner dansende. Ugo forteller om et anstrengende arbeid med å programmere robotene – det er mye matematikk. Rundt oss i scenerommet er det glassmontre, det minner om et museum. I montrene er det forskjellige roboter som du kan manipulere, eller få til å kopiere bevegelser. I en monter er eksemplarer av roboter lagt på formalin slik at de skal bevares for ettertiden som utdødde dyr på zoologiske museum er det. Jo, det hele er sjarmerende og interessant, men med meg skjer det noe som ofte skjer meg i møte med KI – jeg blir så trøtt. Hvorfor er det slik? Det kan være fordi det hele er litt vel forutsigbart. Det ligger jo en ironi i at denne svært ettertraktede danseren og koreografen lar robotene gjøre jobben sin, det er også litt trist. Det er mennesker som har programmert robotene og satt dem i en kontekst, men jeg klarer ikke helt å interessere meg for dem, til det blir de for sjelløse.
Gull
Noe helt annet er det med Trio Oro (betyr det gull-trioen?) – dette er lys levende musikere. De er Go Figure! sitt faste festivalband og de spiller små konserter i forkant av forestillingene, er musikerne under Puppet Punch og har konsert under Avslappa program. De er svært dyktige musikere med masse sjarm, og de skaper en god og varm festivalstemning og får alle i godt humør. De spiller alt fra Prøysen-viser til folkemusikk fra all verdens hjørner. Vi tramper takta og får lyst til å danse, og vi smiler og føler oss oppløftet. Virkelig finfint!
Prepp
Tirsdag var det tid for Prepp av Frontfigur. Oppmøtested var Akershus festning. Forestillinga skulle spilles i Blykjelleren. Kartet som var lagt ut var umulig å forstå, men jeg sykla ned og traff heldigvis festivalsjefen sjøl, Torunn Tusj, og hun hjalp meg fram. Det er en trend for tida å spille teater på uventede steder. Både innen det frie feltet og ved institusjonsteatrene inviteres publikum inn på badet eller i stua i private leiligheter, eller som her inn i rom med hvelvede tak på Akershus festning. Og spillestedet fungerer faktisk svært godt. En kappekledd gjeng ønsker oss velkommen og leder oss inn i Blykjelleren. Oppdraget publikum får er å kåre den beste prepperen. Først møter vi en pelskledd figur som poserer kattekvinneaktig rundt oss. Er hun en slags influenser? De to neste er figurer som kommer ut av et gråpapirkledd hull i veggen. De hoster og virker svake og døende. «Vann planten!» hoster de fram og en publikummer gjør den jobben og vanner en liten plante ved veggen. «Plant dette frøet!» En publikummer deler ut frø fra en kurv. Vi føres videre inn i Blykjelleren, innover en gang og ned ei trapp til et hvelvet rom. Der møter vi den svære Bingo-dama som det må tre figurspillere til å føre, til ekte bingo der alle får premie. Etterpå står vi tett sammen i et bittelite rom der Koserne ligger. De er to amorfe kropper i pels og kosestoff og koser seg glugg i hjel der de ligger og ruller seg blant puter og myke tepper. Alle blir i godt humør. Og så er det videre til et nytt rom der en sympatisk, ung gamer inviterer til spilling og brus i sin lille hule. Vi har altså fem kandidater, og vi stemmer på den vi synes er den beste prepperen. Denne gangen var det Koserne som gikk av med seieren. Prepp er en veldig sympatisk interaktiv forestilling. Den har fart og overraskende effekter, den er delt inn i elementer i akkurat passe lengde – og den fikk altså alle i godt humør. Alvoret i bakgrunnen for at det er så mye snakk om prepping for tida, kommer ikke fram, men som teateropplevelse er Prepp strålende. Den gir faktisk håp!
Pils og preik
Under festivalen var det også invitert til Pils og Preik-samling. I løpet av vinteren har det vært flere samlinger på Kloden Teater for å kartlegge og tydeliggjøre behovene i det frie scenekunstfeltet. Bakgrunnen er at det i dag ikke lenger finnes en medlemsorganisasjon for de frie sceniske kompaniene og enkeltmannsforetakene, og ingen som har mandat til å være feltets stemme. Det nærmer seg 50 år side Teatersentrum ble etablert, det ble etter hvert til Danse- og Teatersentrum, men med etableringen av PAHN opphørte organisasjonen som en egen medlemsorganisasjon for kompaniene i det frie feltet. Å opprette en ny medlemsorganisasjon, der man samarbeider med PAHN, er virkelig viktig i disse tider der kulturlivet lever under svært usikre forhold. Det er å håpe at dette blir en demokratisk organisasjon som løfter forskjeller og fellesskap i det profesjonelle frie teaterfeltet til en sterk og tydelig stemme.
Ja, vi elsker fisk
For en herlig kveld med Puppet punch! På Kloden var det stappfullt. Trio Oro med forsterkninger og Wakka Wakka med figurteaterutøvere fra Skottland, Finland og Norge spilte en kabaret basert på den tre dagers workshopen til Wakka Wakka som ble gjennomført under festivalen. Bakgrunnen for Puppet Punch er at MANIPULATE ARTS-festivalen i 2024 arrangerte en internasjonal kunstnerutvekslig – dette er en forlengelse av denne. Resultatet fra workshopen ble akkurat det vi håpet: helt fantastisk. Kirjan Waages nærgående flaggermus som får suge blod fra halsen til en publikummer og den søte, søte og selskapssjuke silda er uforglemmelige. Vi vil ha mer Puppet punch!
Greetings from Frogneparken. Foto: Teater Fusentast
Legendariske Fusentast
Endelig fikk jeg sett Greetings from… som er Teater Fusentasts seneste forestilling. Her møter vi den omreisende turistsjefen – tittelen hans er en forkortelse med så mange bokstaver at den er fullstendig umulig å huske. Han er turistsjef på et hvert sted han besøker, og med seg har han sin sjarmerende lille teaterscene med popp-opp-figurer. Vi blir med på en herlig historisk og eventyrlig reise gjennom stedets historie. Vi tror på alle skrønene han forteller og lar oss fascinere av figurene. Og faktisk kjennes det som om vi er med på en reise i teaterhistorien – som om vi helt på ekte er en del av en historisk linje. For omtrent slik Jaap von Hertog presenterer teateret sitt, kan jeg tenke meg det foregikk rundt omkring på plasser og torg når omreisende teaterfolk og gjøglere presenterte sine fortellinger for folk for lenge, lenge siden. Det er en glede at det fortsatt finnes slike forestillinger – heia Teater Fusentast!
Sjarmtroll
Fra en av de eldste figurteaterkompaniene i Norge, Teater Fusentast, gikk turen til Kloden og den ferske Rampetroll med Anna Marie og Marie. Sammen med cellisten Gregor Riddell spiller de en humørfylt, artig og livlig klovneforestilling for barn fra tre år. De har fin timing på kræsjing i hverandre og tull og fjas og et forsøk på en fortelling fra trollenes perspektiv om de tre bukkene bruse. Strukturen på forestillinga er klar og tydelig og gikk rett hjem hos ungene jeg så rundt meg. Klovneferdighetene er utmerkede. Kostymene er fargerike og fine og gode blikkfang, og kommunikasjonen med barna var akkurat passe vennlig og røff.
Alene sammen
Søndag var det tid for festivalens siste forestilling – bortsett fra at Frida av Katmaspilles som en forlengelse av festivalen i samarbeid med Kloden Teater og Heddadagene. Crowd av Eva Rosemarijn og Lise Andrea fungerte som en fin avslutning på ei intens teateruke. Her møter vi opp og får øretelefoner på oss. Det er ingen sitteplasser, vi beveger oss rundt i Irene Nessa Bjørneviks scenografi. Dette er ambient teater. Det er et klesstativ med diverse jakker vi kan prøve og gå litt rundt i. Vi kan skrive eller tegne i ei bok. Det står parfymeflasker på et bord som kan brukes. Det er kaffe og kjeks og popkorn. Tepper og puter og to lenestoler er til å sitte på og i. Lego og andre byggesett ligger på gulvet til bruk. Eller vi kan bare gå rundt og høre på historiene, og musikk- og tekstsnuttene vi får presentert i hodetelefonene. Vi blir også bedt om å være med i noen felleshandlinger. På et tidspunkt står vi alle i klynge midt i rommet. Mot slutten står vi og holder hverandre i hendene i en stor ring. Alt føles trygt, ikke kleint. Øretelefonene fungerer nesten som en maske. Den gjør at vi er beskyttet i oss selv, samtidig som vi interagerer med andre på en myk og sympatisk måte.
Takk for nå – vi sees!
Takk til Go Figure! for en innholdsrik og godt gjennomført festival! Den eneste forestillinga jeg dessverre ikke fikk sett var Don Quixote (is a very big book) med legendariske Opposable Thumb. Programmeringa fungerte utmerket. Her var det virkelig bredde og et høyt profesjonelt kunstnerisk nivå. Flere av forestillingene er nyskapende i form og innhold, og i møtet mellom aktører og publikum. Festivalen viser hvilken unik kvalitet figurteatret og den visuelle scenekunsten har i Norge og hvilke gode kontakter og samarbeidsprosjekter med internasjonalt teater som finnes her.
Jeg gleder meg allerede til neste gang!
Publisert 17.6.2025
Tekst av Elin Lindberg
Go, Figure!: Go Figure! Festival for figurteater og visuell scenekunst i Oslo er en biennale som ble arrangert første gang i 2018.
Medvirkende i Makker: Koreografi og utøvere: Sigrid Kopperdal, Venke Sortland, Ida Gudbrandsen, Magnus Myhr Utøvere på Go Figure!: Sigrid Kopperdal, Venke Sortland, Ida Gudbrandsen Scenografi og kostymedesign: Camilla Wexels Riser
Kloden Teater, 1.juni 2025
Simple machines: Idé/konsept: Ugo Dehaes Scenograf og komponist: Wannes Deneer Dramaturg: Marie Peeters Silikonmedarbeider: Rebecca Flores Borddesign: Kristof Morel
Kloden Teater, 2.juni 2025
Trio Oro: Blokkfløyte: Frederik Aakre Gitar: Adrian Arntzen Djembe: Espen Granseth
Prepp: Regi og konsept: Bård Bjørknes Figurmaker/Scenograf: Ella Honeyman-Novotny Utøvere: Marie Kallevik Straume, Herman Hilde Pedersen, Maia Lohre Køhn, Erlend Rødal Vikhagen & Irene Nessa Bjørnevik Komponist: John Derek Bishop Dramaturg: Mari Noodt
Blykjelleren på Akershus Festning, tirsdag 3.juni.
Puppet punch: Workshopholdere: Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock Figurspillere/scenekunstnere: Riina Tikkanen, Elena Rekola, Ninon Noiret, Julia Darrouy, Maia Lohre Køhn, Knut Boye Riise og Kirjan Waage Musikere: Eirik Bøhn berntsen (piano), Adrian Arntzen (gitar), Espen Granseth (perkusjon), Frederik Aakre (blokkfløyte) og Elliot Eirikssønn (fiolin) Lys/lyd: Gwen Warnock
Kloden Teater, fredag 6.juni
Greetings from Frognerparken: Medvirkende: Konsept, manus, scenekonstruksjon, aktør, økonomi, dramaturgi: Jaap den Hertog Regissør, manus, dramaturgi: Lasse Åkerlund Papir- og lamineringsekspert: Jørgen Dahl Illustratør:Ingalill Røsberg Pop-up ekspert: Duncan Birmingham Scenograf / kostyme: Berit Haltvik With
Oslo Museum, Teatermuseet i Frognerparken, lørdag 7.juni
Rampetroll: Av: Anna Marie Simonsen, Marie Kallevik Straume og Cecily Nash Utøvere: Anna Marie Simonsen, Marie Kallevik Straume Regissør: Cecily Nash Musikk: Gregor Riddell Kostyme: Ingeborg Tysse
Kloden Teater, lørdag 7.juni
The Crowd: Skrevet og regissert av: Eva Rosemarijn og Lise Andrea Musikk: Eva Rosemarijn Scenografi: Irene Nessa Bjørnevik Dramaturg: Morten Cranner
Figurteaterregissøren Petter Width Kristiansen retter, sammen med sitt kunstneriske lag, søkelyset mot en skammelig del av norgeshistoria i Kill Devil. Grundig, alvorlig og poetisk presenteres Norges kolonihistorie i Karibia for oss. Det er svært berørende.
Av Elin Lindberg
KILL DEVIL av Petter Width Kristiansen
Medvirkende: Pelle Ask, Laura Christina Brevig Vallenes, Petter Width Kristiansen, Kjersti Alm Eriksen
Regi: Petter Width Kristiansen
Scenograf: Kjersti Alm Eriksen
Storyboard og manusutvikling: Pelle Ask
Dramaturg: Deise Faria Nunes
Illustratør: Håvard Steensen
Lysdesign: Vitor Mendes
Lyddesign: Simen Hefte
Historisk rådgiver: Roar Løken
Gjestespill fra Kilden Teater på Riksteatret under Heddadagene 12.juni 2025
Navnet på forestillinga, Kill Devil, viser til en type hjemmebrent som var laget av sukkerrørsmelasse. Den var av svært dårlig kvalitet og ble ofte gitt til de slavegjorte menneskene som jobba på sukkerrørsplantasjene for at de ikke skulle organisere seg og gjøre opprør. For norske folk, fra kongeriket Danmark-Norge, hadde kolonier i Karibia og var en del av et system som undertrykte, utnytta og umenneskeliggjorde folk som var født i Vest-Afrika. Petter Width Kristiansen, og laget hans, forteller denne historia slik at vi aldri skal kunne glemme den. Vi må kjenne til de historiske feilene som er blitt gjort, slik at de ikke kan bli gjort igjen.
Mørk barokk stil
Det er Kjersti Alm Eriksen som har skapt scenografien. Den er monumental og kompleks med avanserte snorsystemer og mobile scenemekanismer. I programmet står det at arkitekturstilen, med sine mange scenetepper i papp, viser til inngangspartiet til Verdensutstillinga i Paris i 1889. I tillegg til det er scenografien inspirert av barokkteatret. Flater kan animeres slik at de blir hav og himmel, byer og fjellandskap. Mye fortelles gjennom skyggeteater der illustratør Håvard Steensens figurer animeres bak skjermene. Mesteparten av spillet foregår i midten av scenografien. Men scenen er også et triptykon med to litt mindre flater/skjermer på sidene. Hele bredden av scenen brukes.
Øyet som ser
Det hele starter med et tegnet øye som tilhører en kropp med mørk hud, vi ser det på skjermen midt foran oss. Vi hører klikk når øyet blinker. Det ser på oss, og det ser bakover i tid på denne historia som vi ikke får lov til å glemme. Det senker seg et dypt og tungt alvor over oss. Og ved hjelp av animerte figurer, og også en «lecture performance» – en forelesning – midt i stykket, får vi historia grundig presentert. Dette handler om økonomi, det handler om grådighet og om utnytting. Det er ei stygg historie. Det er vi i publikum som oppfatter den som det. Petter Width Kristiansen og laget hans trenger ikke understreke det brutale og grusomme i historia. De forteller bare nokså nøytralt om det som skjedde. De viser historiske bilder av fortene i Vest-Afrika. Handelsvarer som ble ført med seilskutene fra Norge blir ramsa opp – det var jern og kobber, tørrfisk (av dårlig kvalitet), tømmer og det var brennevin fra Danmark. Byttevarer i Afrika – gull, elfenbein, slavegjorte folk, blir sirlig notert ned for oss. Og fra Karibia – sukker.
Forelesning
Petter Width Kristiansen holder midt i forestillinga en forelesning for oss ved hjelp av plansjer på en over-head-maskin. Vi får se historiske kart over St. Thomas, St. Jan og St. Croix. Ikke bare som en kuriositet, men like mye som en interessant forbindelseslinje, forteller han nærmest i forbifarten av en av naboøyene til Norges kolonier er øya til Jeffrey Epstein. Han bringer slik inn refleksjoner om hvem som er slavegjorte mennesker i dag. Ved at navnene på de historiske personene blir presentert: Erik Bredal fra Brønnøysund, som var guvernør på
St. Thomas i 1716 og Lorenz Henriksen fra Trondheim som var byfogd samme sted, blir vi minnet på at dette ikke er fiksjon, dette har faktisk skjedd. Disse menneskene levde og virket for noen hundre år siden. Og de var norske som oss.
Lang kolonihistorie
I rundt 240 år drev Danmark-Norge disse koloniene. Avtrykkene fra denne perioden finnes i mentalitet, i språket vårt, i samfunnsstrukturer. Dramaturg Deise Faria Nunes skriver i programmet om at etterkommere av slavegjorte afrikanere fortsatt opplever kolonialismehistorien som et sår som ikke er behandlet. Hun skriver at disse sårene er til stede i form av posttraumatiske reaksjoner som aldri forsvinner fra kroppen. «Det er en arv som vi bærer på rundt i verden sammen med fargen på vår hud», skriver hun. I stykket får vi tid til å reflektere og forsøke å ta inn disse grufulle kjensgjerningene. I lange scener ruller vi i seilskuta over Atlanterhavet. De malte sidestykkene på scenen animeres. I midten er det en slags malstrøm. En åpning, eller et hull. Vi ser inn i mørket. Scenerøyk sprer seg. Naturen buldrer og braker, det er lyn og torden. Kill Devil minner oss om at jorda vi bor på, og har ansvar for, kan være et helvete og at sukker ikke bare er søtt og uskyldig.
Dziewczynka ze skrzypcami-Spelejenta med Teatr Baj foto Albert-Roca Macia
Teatr Baj frå Polen er på gjestespel hjå Det Norske Teatret under Fosse-festivalen. Spelejenta/Dziewczynka ze skrzypcami har mange gode kvalitetar og er interessant på fleire vis. Kva slags ansvar legg dei på ei lita jente? Og kva er det dei vil med dokkene i framsyninga?
Av Elin Lindberg
publisert i Ånd i hanske oktober 2023
SPELEJENTA av Jon Fosse
Dziewczynka ze skrzypcami på polsk
Omsetjing til polsk Monika Grossman-Kilber
Regissør: Ewa Piotrowska
Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen
Scenografi: Edyta Rzewuska
Musikk: Karoline Rising Næss
Det Norske Teatret, Scene 3, onsdag 6.september 2023
Denne framsyninga er eit samarbeid mellom Teater Baj og Det Norske Teatret. Det er laga som ein del av prosjektet «Barn – vaksen – eit leksikon for sensitivitet». Og ja, her er det mange kjensler. Først: Eit diverre vanleg problem er at somme foreldre tar med seg barn på teater som ikkje er i målgruppa. Det er ei grunn til at det er sett ei aldersgrense. Teateret skriv at denne framsyninga passar for folk over 10 år. Det er litt ugreitt at små barn – heilt sikkert under 10 år – så redde at dei skjelv, må dra foreldra sine ut av teatersalen fordi dette blei alt for skremmande for dei. For ja, denne framsyninga har nokre ganske skumle scener. Og det er ikkje farleg for barn å sjå skumle scener, men her bør ikkje barna vere alt for små.
Tekkeleg start
På scene 3 er det to store skjermar som står på skrått på kvar si side av ein halvsirkel som er spelerommet. Bak i midten er ei opning dekt med eit forheng av kvitt tau. Midt på golvet står ein lenestol. Ein liten radio står ved sida. Ved veggen står ei slitt fiolinkasse og eit par sko. I starten fargar lyset rommet lyseblått – det er reint og signaliserer barnleg uskuld. På den eine veggen heng eit bilete. Eg trur først det er av ei heks med spiss hatt og kappe-aktig kjole – stykket skal jo handle om noko magisk. Men eg ser etter kvart at det ikkje er ei heks med spiss hatt, men ei kvinne med fiolin, på biletet – er det kan hende ei fråverande mor? På den andre sida av spelerommet er det projisert ei dør inn til eit anna rom i leilegheita, der vi forstår at jenta bur saman med far sin.
Lyst og mørkt
Hovudpersonen, sjølve spelejenta, som blir fint spelt av Adriana Parocka, kjem dansande inn. Ho dansar yndig og søtt og er kledd tradisjonelt jentete. Ho har blå kjole med eit kvitt, litt gamalmodig armforkle på seg. Ho har fletter og blå og kvit-stripete strømpebukser. Uskulda sjølv. Ho dansar lett og glad.
Kontrasten er faren, godt spelt av Andrzej Bocian som kjem inn mørk og tung i arbeidskleda sine. Det er noko med far. Det som til no har verka som søtt og tekkeleg barneteater står no som ein slåande kontrast til alt det mørkeret som far tar med seg inn. Far berre sit. Jenta freistar å muntre han opp. Far sit. Han tar eit ullteppe halvt om seg. Han sit. Har er ikkje glad.
Vêrmeldinga
Denne framsyninga er nesten heil ordlaus. På radioen er det ei sending. Det er vêrmeldinga. Og ho er for måndag – altså så er dette ei søndag. No er kanskje ikkje vêrmeldinga noko som gjev så mykje meining om ein bur i by – ja, det kjem både regn og Hans og sol og sviande tørke, men i Fosse-land – på Vestlandet, ved havet, der har vêrmeldinga mykje å seie. Ho fortel om du kan kome deg ut med båten, om du kan dra på arbeid om du er fiskar. Ho kan bety liv eller daud. Ja, vêrmeldinga kan liknast med sjølve Gud. Vêrmeldinga i stykket melder ikkje om verken sol eller storm, men det er mykje gråvêr, kuling og sludd i ho. Ho er ein del av faren sitt liv, men han agerer ikkje på ho. Han sit i stolen sin.
Maskebruk
Ein svartkledd og skummel figur flott spelt av Oskar Lasota, kjem ålande fram. Og for å gjere det klart – alle dei tre skodespelarane i oppsetjinga har eit framifrå kroppsspråk. Dei er svært presise og fine. Vi ser i starten ikkje andletet til den kappekledde. Han liknar ein demon med slangeaktige rørsler. Han er skikkeleg skummel. Det meiner ungane som ser på òg, høyrer eg rundt meg. For somme blir det så skummelt at dei må gå. Den kappekledde demonen gjer noko med faren i stykket. Først får faren på seg ei maske. Maska minner om faren sitt eige andlet, men det er grått og livlaust. Ein regel når ein arbeider med maske er at ein skal vere varsam med å ta på maska. Det gjer utøvarane her – dei tar med hendene på maska. Då mistar maska noko av sin magi. Ho blir ytterlegare daud. Maska blir berre eit objekt. Det kan jo vere at dette er medvite for å understreke at ei svært tung og døyeleg kraft har fått makt over faren. Maska er no utan liv.
Barnet må redde faren
Faren slik han har vore, er borte. Han er ikkje lenger heime. Han sit på ein stein ute i havet. Og havet er stort og vilt og skremmande. Vêret er vilt og demonen er nifs. Jenta legg av garde for å redde faren sin. Ho reiser gjennom aude natur og over høge fjell. Ho gjev til og med den eine fletta si til demonen. Ho ofrar seg sjølv på eit vis. Det er mykje for eit barn. Det er for mykje for eit barn. I Jon Fosse si bok, som er illustrert av Øyvind Torseter, er det spelet til spelejenta som reddar faren. I boka er faren ikkje så fullstendig bortkomen som i stykket. Han er kanskje både trist og deprimert i boka, men boka legg ikkje ansvaret for å redde faren på barnet slik eg opplever at stykket gjer.
Dokkeføring
På eit tidspunkt blir faren ei dokke. Ho er i heilfigur som ein miniversjon av faren – kanskje ein meter lang. Men dokkeføringa er det ikkje jobba med. Dokka blir meir som eit objekt. Den harde dokkehanda blir slept rett ned i golvet slik at det blir eit hardt dunk mot scenegolvet. Då mister dokka magien sin. Ho blir aldri animert, ho får ikkje liv. Eg veit ikkje om det er medvite, men det er synd at ikkje dokkene også blir brukt til å spele med som om dei var dei medspelarane dei kunne vore. Her kjem dei berre til å representere faren, og spelejenta der ho ein gong i stykket kjem fram som dokke.
Alt ender godt – far og dotter sit i lag på eit teppe på golvet og et eple i lag til slutt. Stykket er absolutt velspelt – alle skodespelarane er supre. Animasjonane er flotte. Dramaturgien fungerer fint. Men eg sit igjen med at dette var kanskje ein vel mørk tur for eit barn og eit vel stort ansvar for den velmeinande spelejenta.
Utøvere: Gisle Hass, Christina Ørbekk Nicolaisen, Lenka Rozehnal, Tessa Leipistö og Rolf Gupta
Munchmuseet, 13.mai 2017
Et stykke skrevet av Edvard Munch møter vi ikke uten å være en smule forutinntatt. At utstillinga på Munchmuseet der forestillinga spilles, er kuratert av Karl Ove Knausgård er også med på å stille inn linsen vi ser gjennom – enten vi vil eller ikke. Knausgård skriver i boka Så mye lengsel på så liten flate om nettopp dette at det vi ser alltid er knyttet til det vi allerede har sett. Vi møter dette stykket som Munch skrev i 1904, med all den kunnskapen vi har om Munchs bilder og om hans liv. Knausgård som på et vis speiler seg i Munch i utstillinga «Mot skogen – Knausgård om Munch» kjenner vi også godt, og hans bøker og selvransakende blikk blir også med i blikket på dette stykket som Munch har skrevet – godt bearbeidet av den dyktige poeten Aina Villanger.
Visuelt vellykka
Tormod Lindgren er scenograf, kostymedesigner og videokunstner. Han har jobbet med et utall sceneproduksjoner i Norge og i Frankrike. Han har blant annet laget scenografi til mange av Grusomheten Teaters forestillinger. Den fri kjærlighets by, er etter det jeg vet, hans debut som teaterregissør.
Rommet denne forestillinga spilles i er intimt. Et bord, med en lett skrå bordflate, står sentralt. Publikum sitter i en halvsirkel rundt. Tormod Lindgren forteller før forestillinga at brukthandleren som solgte ham materialet «bordet» er laget av, fortalte at det engang hadde vært brystpanel i Fritjof Nansens leilighet. Vi får en eim av tidlig 1900-tall allerede her. Bak den ene kortveggen av bordet henger et lerret med trepanler rundt. Før forestillinga begynner minner strektegninga på lerretet om en dør. Lerret som gir et hint om hvilke rom vi til enhver tid befinner oss i, skiftes nesten umerkelig under forestillinga. Panelene rundt døra har menneskeskikkelser i Munch-aktig strek. Over lerret og trepanelet vises stangdukker i stilisert Munch-inspirert stil. Ved siden av scenekonstruksjonen står et flygel. Rolf Gupta kommer inn i hatt og tidsriktig dress og begynner å spille slik at vi dras inn til begynnelsen av 1900-tallet. Gisle Hass kommer inn med hovedpersonen Sangeren. I bakgrunnen høres sorl fra menneskene som besøker Munchmuseet denne dagen.
Fortvilelse og lidelse
Dukken Sangeren er lang og tynn, med litt innsunkne glødende øyne. Han ser akkurat ut som den lidende kunstneren han representerer. Denne tydelige og utilslørte representasjonen passer fint til stykket fordi det kan leses som en satire over Munchs samtid – kanskje også over hans eget liv. Det forvirrede stykket refererer til blant andre Hans Jæger, Christian Krogh og Oda Krogh. Surrealistiske elementer er det mange av – dette er absolutt et modernistisk stykke.
Hovedplottet i stykket er at Sangeren kommer til Den Fri Kjærlighets By for å få uforpliktende kjærlighet. Han blir fanget opp av Dollarprinsessen som kan betale regningene hans og overøse ham med kjærlighet, men hun vil også gifte seg med Sangeren og det vil ikke han – da får han jo ikke sunget. Dollarprinsessen er en streng, stor og stilig figur, hun er i sort med fjær og blonder.
Kan han synge?
Vi får aldri vite om Sangeren egentlig kan synge. Han snakker pompøst om sitt behov for å synge, han må vie sitt liv til sin kunst. Gisle Hass lar ham lengtende utgyte: «Min stemmes glødende lava!» Men er Sangeren egentlig en sjarlatan? Eller er han en stor kunstner? Det er jo ikke sikkert at han er en stor kunstner selv om han må synge.
Det ligger en desillusjon i materialet, noe forvirret og fortvilet. Kunstneren får ikke uttrykt seg og skylder på omstendighetene. Det satiriske ligger i å løfte opp den noe latterlige, men like fullt fortvilte, selvopptatte kunstneren som tviler på sitt eget arbeid, men som ikke kan noe annet enn å utføre det.
Kvinnesynet
Dollarprinsessen og hennes velhavende venninner lever livet. De drikker champagne med beina på bordet. De oppvartes av Den Gyldne Gris – en grisefin dukke som kommer seilende inn på et sølvfat. Damene kjeder seg: «Gud så kjedelig!» De drømmer om å bli elsket og begjært av en feberhet, fattig kunstner. Dollarprinsessen sier at hun har både makten og friheten, men hun mangler «et rykte».
På Munchs tid var det få kvinner som kunne leve av sin egen virksomhet eller kunst, men dette er en tid hvor nettopp dette er i endring. Kvinnen er i ferd med å bli et menneske. Kvinnen av i dag speiler seg like mye i den mytiske kunstnerfiguren som menn gjør det. Det som stenger for en kunstnerkarriere er det samme for en kvinne som for en mann – tidsklemma mellom familie og økonomiske forpliktelser og kunstnergjerningen. Og – den mannlige Dollarprinsessen finnes også.
Sykdom, død, galskap
Sangeren blir syk. Han er i den hippeste av byer i 1904 – Paris. Han ligger hostende og spyende i en seng – en hvitmalt boks med et rødt kors på. Scenografi, dukker og dukkespillet er fint og følsomt utført, men tekst og historie er forvirrende og fragmentarisk. Den digre Dollarprinsessen trenger seg på. Hun truer med å kvele den stakkars kunstneren som skjelver av angst og fortvilelse.
Deliriet fortsetter. Sangeren blir anklaget av en dommer som er en krysning mellom Moses og Christian Krogh, for en mengde latterlige ting: for å ha kysset Dollarprinsessen, for ikke å ha kysset Dollarprinsessen, for å ha dødd. Sangerens verden befolkes av karakterer formet som bokomslag uten innhold, spøkelsesaktige herremenn, en eminent mannsfigur formet som en krypende slange av hvite mansjetter. Teksten klinger som et ekko av August Strindberg: «Friheten til å elske gjelder bare for kvinner. Mennene er ufrie når kvinnene er frie. – Slik er loven i den fri kjærlighets by».
Kjærlighet i deliriets tid
Er Den fri kjærlighets by aktuell i dag? Stykket og oppsetninga/bearbeidelsen av det spiller først og fremst på Munchs egen tid og på Munchs eget liv. Slik er det et verdifullt historisk element – slik kanskje også Munchs malerier er det. I Knausgård utvalg av bilder til den pågående utstillinga vises skisser, uferdige verk – og rett og slett noen ganske dårlige bilder. Stykket er et fint og interessant tilskudd til alt dette. Utførelsen av stykket er svært godt gjennomført, selv om regien her og der kunne vært noe strammere.
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 