Stikkord: Ånd i hanske

Skal ei jente redde og trøyste far sin?

elinlindberg8
Dziewczynka ze skrzypcami-Spelejenta med Teatr Baj foto Albert-Roca Macia

Teatr Baj frå Polen er på gjestespel hjå Det Norske Teatret under Fosse-festivalen. Spelejenta/Dziewczynka ze skrzypcami har mange gode kvalitetar og er interessant på fleire vis. Kva slags ansvar legg dei på ei lita jente? Og kva er det dei vil med dokkene i framsyninga?

Av Elin Lindberg

publisert i Ånd i hanske oktober 2023

SPELEJENTA av Jon Fosse

Dziewczynka ze skrzypcami på polsk

Omsetjing til polsk Monika Grossman-Kilber

Regissør: Ewa Piotrowska

Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen

Scenografi: Edyta Rzewuska

Musikk: Karoline Rising Næss

Det Norske Teatret, Scene 3, onsdag 6.september 2023

Denne framsyninga er eit samarbeid mellom Teater Baj og Det Norske Teatret. Det er laga som ein del av prosjektet «Barn – vaksen – eit leksikon for sensitivitet». Og ja, her er det mange kjensler. Først: Eit diverre vanleg problem er at somme foreldre tar med seg barn på teater som ikkje er i målgruppa. Det er ei grunn til at det er sett ei aldersgrense. Teateret skriv at denne framsyninga passar for folk over 10 år. Det er litt ugreitt at små barn – heilt sikkert under 10 år – så redde at dei skjelv, må dra foreldra sine ut av teatersalen fordi dette blei alt for skremmande for dei. For ja, denne framsyninga har nokre ganske skumle scener. Og det er ikkje farleg for barn å sjå skumle scener, men her bør ikkje barna vere alt for små.

Tekkeleg start

På scene 3 er det to store skjermar som står på skrått på kvar si side av ein halvsirkel som er spelerommet. Bak i midten er ei opning dekt med eit forheng av kvitt tau. Midt på golvet står ein lenestol. Ein liten radio står ved sida. Ved veggen står ei slitt fiolinkasse og eit par sko. I starten fargar lyset rommet lyseblått – det er reint og signaliserer barnleg uskuld. På den eine veggen heng eit bilete. Eg trur først det er av ei heks med spiss hatt og kappe-aktig kjole – stykket skal jo handle om noko magisk. Men eg ser etter kvart at det ikkje er ei heks med spiss hatt, men ei kvinne med fiolin, på biletet – er det kan hende ei fråverande mor? På den andre sida av spelerommet er det projisert ei dør inn til eit anna rom i leilegheita, der vi forstår at jenta bur saman med far sin.

Lyst og mørkt

Hovudpersonen, sjølve spelejenta, som blir fint spelt av Adriana Parocka, kjem dansande inn. Ho dansar yndig og søtt og er kledd tradisjonelt jentete. Ho har blå kjole med eit kvitt, litt gamalmodig armforkle på seg. Ho har fletter og blå og kvit-stripete strømpebukser. Uskulda sjølv. Ho dansar lett og glad.

Kontrasten er faren, godt spelt av Andrzej Bocian som kjem inn mørk og tung i arbeidskleda sine. Det er noko med far. Det som til no har verka som søtt og tekkeleg barneteater står no som ein slåande kontrast til alt det mørkeret som far tar med seg inn. Far berre sit. Jenta freistar å muntre han opp. Far sit. Han tar eit ullteppe halvt om seg. Han sit. Har er ikkje glad.

Vêrmeldinga

Denne framsyninga er nesten heil ordlaus. På radioen er det ei sending. Det er vêrmeldinga. Og ho er for måndag – altså så er dette ei søndag. No er kanskje ikkje vêrmeldinga noko som gjev så mykje meining om ein bur i by – ja, det kjem både regn og Hans og sol og sviande tørke, men i Fosse-land – på Vestlandet, ved havet, der har vêrmeldinga mykje å seie. Ho fortel om du kan kome deg ut med båten, om du kan dra på arbeid om du er fiskar. Ho kan bety liv eller daud. Ja, vêrmeldinga kan liknast med sjølve Gud. Vêrmeldinga i stykket melder ikkje om verken sol eller storm, men det er mykje gråvêr, kuling og sludd i ho. Ho er ein del av faren sitt liv, men han agerer ikkje på ho. Han sit i stolen sin.

Maskebruk

Ein svartkledd og skummel figur flott spelt av Oskar Lasota, kjem ålande fram. Og for å gjere det klart – alle dei tre skodespelarane i oppsetjinga har eit framifrå kroppsspråk. Dei er svært presise og fine. Vi ser i starten ikkje andletet til den kappekledde. Han liknar ein demon med slangeaktige rørsler. Han er skikkeleg skummel. Det meiner ungane som ser på òg, høyrer eg rundt meg. For somme blir det så skummelt at dei må gå. Den kappekledde demonen gjer noko med faren i stykket. Først får faren på seg ei maske. Maska minner om faren sitt eige andlet, men det er grått og livlaust. Ein regel når ein arbeider med maske er at ein skal vere varsam med å ta på maska. Det gjer utøvarane her – dei tar med hendene på maska. Då mistar maska noko av sin magi. Ho blir ytterlegare daud. Maska blir berre eit objekt. Det kan jo vere at dette er medvite for å understreke at ei svært tung og døyeleg kraft har fått makt over faren. Maska er no utan liv.

Barnet må redde faren

Faren slik han har vore, er borte. Han er ikkje lenger heime. Han sit på ein stein ute i havet. Og havet er stort og vilt og skremmande. Vêret er vilt og demonen er nifs. Jenta legg av garde for å redde faren sin. Ho reiser gjennom aude natur og over høge fjell. Ho gjev til og med den eine fletta si til demonen. Ho ofrar seg sjølv på eit vis. Det er mykje for eit barn. Det er for mykje for eit barn. I Jon Fosse si bok, som er illustrert av Øyvind Torseter, er det spelet til spelejenta som reddar faren. I boka er faren ikkje så fullstendig bortkomen som i stykket. Han er kanskje både trist og deprimert i boka, men boka legg ikkje ansvaret for å redde faren på barnet slik eg opplever at stykket gjer.

Dokkeføring

På eit tidspunkt blir faren ei dokke. Ho er i heilfigur som ein miniversjon av faren – kanskje ein meter lang. Men dokkeføringa er det ikkje jobba med. Dokka blir meir som eit objekt. Den harde dokkehanda blir slept rett ned i golvet slik at det blir eit hardt dunk mot scenegolvet. Då mister dokka magien sin. Ho blir aldri animert, ho får ikkje liv. Eg veit ikkje om det er medvite, men det er synd at ikkje dokkene også blir brukt til å spele med som om dei var dei medspelarane dei kunne vore. Her kjem dei berre til å representere faren, og spelejenta der ho ein gong i stykket kjem fram som dokke.

Alt ender godt – far og dotter sit i lag på eit teppe på golvet og et eple i lag til slutt. Stykket er absolutt velspelt – alle skodespelarane er supre. Animasjonane er flotte. Dramaturgien fungerer fint. Men eg sit igjen med at dette var kanskje ein vel mørk tur for eit barn og eit vel stort ansvar for den velmeinande spelejenta.

Tormod Lindgren: DEN FRI KJÆRLIGHETS BY

elinlindberg8

Fri-kjærlighets-by7-610x366

 

Publisert i Ånd i hanske 1-2017

Munch som dramatiker?

 

Dukkene er fantastiske og spillet er følsomt, regien er noen steder litt uklar og stykket er delirisk.

 

DEN FRI KJÆRLIGHETS BY

av Edvard Munch/Aina Villanger

Regi/scenografi/dukkedesign/kostyme: Tormod Lindgren

Musikk: Rolf Gupta

Utøvere: Gisle Hass, Christina Ørbekk Nicolaisen, Lenka Rozehnal, Tessa Leipistö og Rolf Gupta

Munchmuseet, 13.mai 2017

 

Et stykke skrevet av Edvard Munch møter vi ikke uten å være en smule forutinntatt. At utstillinga på Munchmuseet der forestillinga spilles, er kuratert av Karl Ove Knausgård er også med på å stille inn linsen vi ser gjennom – enten vi vil eller ikke. Knausgård skriver i boka Så mye lengsel på så liten flate om nettopp dette at det vi ser alltid er knyttet til det vi allerede har sett. Vi møter dette stykket som Munch skrev i 1904, med all den kunnskapen vi har om Munchs bilder og om hans liv. Knausgård som på et vis speiler seg i Munch i utstillinga «Mot skogen – Knausgård om Munch» kjenner vi også godt, og hans bøker og selvransakende blikk blir også med i blikket på dette stykket som Munch har skrevet – godt bearbeidet av den dyktige poeten Aina Villanger.

 

Visuelt vellykka

Tormod Lindgren er scenograf, kostymedesigner og videokunstner. Han har jobbet med et utall sceneproduksjoner i Norge og i Frankrike. Han har blant annet laget scenografi til mange av Grusomheten Teaters forestillinger. Den fri kjærlighets by, er etter det jeg vet, hans debut som teaterregissør.

Rommet denne forestillinga spilles i er intimt. Et bord, med en lett skrå bordflate, står sentralt. Publikum sitter i en halvsirkel rundt. Tormod Lindgren forteller før forestillinga at brukthandleren som solgte ham materialet «bordet» er laget av, fortalte at det engang hadde vært brystpanel i Fritjof Nansens leilighet. Vi får en eim av tidlig 1900-tall allerede her. Bak den ene kortveggen av bordet henger et lerret med trepanler rundt. Før forestillinga begynner minner strektegninga på lerretet om en dør. Lerret som gir et hint om hvilke rom vi til enhver tid befinner oss i, skiftes nesten umerkelig under forestillinga. Panelene rundt døra har menneskeskikkelser i Munch-aktig strek. Over lerret og trepanelet vises stangdukker i stilisert Munch-inspirert stil. Ved siden av scenekonstruksjonen står et flygel. Rolf Gupta kommer inn i hatt og tidsriktig dress og begynner å spille slik at vi dras inn til begynnelsen av 1900-tallet. Gisle Hass kommer inn med hovedpersonen Sangeren. I bakgrunnen høres sorl fra menneskene som besøker Munchmuseet denne dagen.

 

Fortvilelse og lidelse

Dukken Sangeren er lang og tynn, med litt innsunkne glødende øyne. Han ser akkurat ut som den lidende kunstneren han representerer. Denne tydelige og utilslørte representasjonen passer fint til stykket fordi det kan leses som en satire over Munchs samtid – kanskje også over hans eget liv. Det forvirrede stykket refererer til blant andre Hans Jæger, Christian Krogh og Oda Krogh. Surrealistiske elementer er det mange av – dette er absolutt et modernistisk stykke.

Hovedplottet i stykket er at Sangeren kommer til Den Fri Kjærlighets By for å få uforpliktende kjærlighet. Han blir fanget opp av Dollarprinsessen som kan betale regningene hans og overøse ham med kjærlighet, men hun vil også gifte seg med Sangeren og det vil ikke han – da får han jo ikke sunget. Dollarprinsessen er en streng, stor og stilig figur, hun er i sort med fjær og blonder.

 

Kan han synge?

Vi får aldri vite om Sangeren egentlig kan synge. Han snakker pompøst om sitt behov for å synge, han må vie sitt liv til sin kunst. Gisle Hass lar ham lengtende utgyte: «Min stemmes glødende lava!» Men er Sangeren egentlig en sjarlatan? Eller er han en stor kunstner? Det er jo ikke sikkert at han er en stor kunstner selv om han må synge.

Det ligger en desillusjon i materialet, noe forvirret og fortvilet. Kunstneren får ikke uttrykt seg og skylder på omstendighetene. Det satiriske ligger i å løfte opp den noe latterlige, men like fullt fortvilte, selvopptatte kunstneren som tviler på sitt eget arbeid, men som ikke kan noe annet enn å utføre det.

 

Kvinnesynet

Dollarprinsessen og hennes velhavende venninner lever livet. De drikker champagne med beina på bordet. De oppvartes av Den Gyldne Gris – en grisefin dukke som kommer seilende inn på et sølvfat. Damene kjeder seg: «Gud så kjedelig!» De drømmer om å bli elsket og begjært av en feberhet, fattig kunstner. Dollarprinsessen sier at hun har både makten og friheten, men hun mangler «et rykte».

På Munchs tid var det få kvinner som kunne leve av sin egen virksomhet eller kunst, men dette er en tid hvor nettopp dette er i endring. Kvinnen er i ferd med å bli et menneske. Kvinnen av i dag speiler seg like mye i den mytiske kunstnerfiguren som menn gjør det. Det som stenger for en kunstnerkarriere er det samme for en kvinne som for en mann – tidsklemma mellom familie og økonomiske forpliktelser og kunstnergjerningen. Og – den mannlige Dollarprinsessen finnes også.

 

Sykdom, død, galskap

Sangeren blir syk. Han er i den hippeste av byer i 1904 – Paris. Han ligger hostende og spyende i en seng – en hvitmalt boks med et rødt kors på. Scenografi, dukker og dukkespillet er fint og følsomt utført, men tekst og historie er forvirrende og fragmentarisk. Den digre Dollarprinsessen trenger seg på. Hun truer med å kvele den stakkars kunstneren som skjelver av angst og fortvilelse.

Deliriet fortsetter. Sangeren blir anklaget av en dommer som er en krysning mellom Moses og Christian Krogh, for en mengde latterlige ting: for å ha kysset Dollarprinsessen, for ikke å ha kysset Dollarprinsessen, for å ha dødd. Sangerens verden befolkes av karakterer formet som bokomslag uten innhold, spøkelsesaktige herremenn, en eminent mannsfigur formet som en krypende slange av hvite mansjetter. Teksten klinger som et ekko av August Strindberg: «Friheten til å elske gjelder bare for kvinner. Mennene er ufrie når kvinnene er frie. – Slik er loven i den fri kjærlighets by».

 

Kjærlighet i deliriets tid

Er Den fri kjærlighets by aktuell i dag? Stykket og oppsetninga/bearbeidelsen av det spiller først og fremst på Munchs egen tid og på Munchs eget liv. Slik er det et verdifullt historisk element – slik kanskje også Munchs malerier er det. I Knausgård utvalg av bilder til den pågående utstillinga vises skisser, uferdige verk – og rett og slett noen ganske dårlige bilder. Stykket er et fint og interessant tilskudd til alt dette. Utførelsen av stykket er svært godt gjennomført, selv om regien her og der kunne vært noe strammere.

Verdensteatret: HANNAH

elinlindberg8

Promo+HANNAH63

Mennesket i verden

 

I Verdensteatrets nye forestilling er det rommet som spiller hovedrollen. Mennesket er lavmælt og ydmykt i sin levendegjøring av rommet.

 Av Elin Lindberg

 

Verdensteatret: HANNAH

Av og med: Asle Nilsen, Pjotr Pajchel, Eirik Arthur Blekesaune, Torgrim Torve, Niklas Adam, Janne Kruse, Ali Djabbary, Martin Taxt, Elisabeth Carmen Gmeiner og HC Gilje.

Ultimafestivalen, Henie Onstad Senter, 10.09.2017

 

Verdensteatret har siden starten i 1986 arbeidet tverrkunstnerisk. På 2000-tallet har dette kunstkollektivet forsket mye på bruk av ny teknologi i scenekunsten sin. Arbeidene deres har de siste årene vært komplekse lyd- og romrelaterte verk. Det er hele tiden et fokus på øyeblikket i kunsten til Verdensteatret. Live-situasjonen møtes med respekt og alvor.

 

Reisen

Flere av Verdensteatrets produksjoner har de siste årene vært preget av reiser de har foretatt – uten at dette nødvendigvis er hovedsporet i forestillingene. Det kan være bilder som dukker opp som projeksjoner – kanskje objekter relatert til en reise som er blitt en del av en audiovisuell scenekonstruksjon. Verdensteatret forteller historier og de forteller ikke historier. De er ikke opptatte av å presentere noen handling. Forestillingene deres er åpne og fulle av fragmenter som til sammen kan bli mange fortellinger. I forestillinga Konsert for Grønland (2006) lå den reisen gruppen hadde foretatt til Grønland som et bakteppe, eller kanskje som en påminnelse om at Grønland finnes. Verdensteatret pekte ikke på noe som har med de aktuelle forholdene på den store øya: Ingenting om at den store innlandsisen er i ferd med å smelte, ingenting om all alkoholismen og fattigdommen som finnes der. Dette er saker vi må finne ut av selv.

 

Mørkets hjerte

Verdensteatret har foretatt to reiser på Mekongelva. Dette er et område som er blitt mytisk på grunn av Frances Ford Coppolas film Apokalypse nå fra 1978. En film som igjen refererer til Joseph Conrads bok Mørkets hjerte (1902). Da de i 2016 tok den samme reisen på Mekong som de hadde foretatt ti år tidligere fokuserte de på gjentakelsens natur og stilte seg spørsmålet om repetisjon i det hele tatt er mulig. Linken til produksjonen Hannah er litt uklar – slik den ofte er i Verdensteatrets produksjoner uten at det påvirker verkets kvalitet i det hele tatt, vi skaper oss våre egne historier i møtet med verket, om vi har behov for det.

Verdensteatret skriver i programmet til forestillinga som ble spillt på Henie-Onstadsenteret på Høvikodden under Ultimafestivalen 2017 at: «Materialet er inspirert av geologisk utvikling og hvordan fysiske objekter påvirker omgivelsene over lange tidsspenn, og utforsker overgangstilstander og reiser gjennom utfordrende fysisk og emosjonelt terreng.»

 

Organisk-syntetisk, syntetisk-organisk

Verdensteatret består i dag av videokunstnere, data-animatører, lydinstallatører, musikere, skuespillere og en maler. De arbeider fram verkene sine etter en flat struktur. Til HANNAH har Verdensteatret skapt en serie audiovisuelle komposisjoner generert via et elektronisk feedbacksystem. I flere av produksjonene sine, har gruppen arbeidet med å gjøre organiske uttrykk syntetisk – og motsatt: å gjøre syntetiske uttrykk organiske.

Det første som møter oss i HANNAH er en liten maskin som står og durer alene på gulvet. Maskinen kan minne om en slags høyttaler med trakt/hals. Objekter, de fleste i metall, ligger rundt på golvet. Scenen er dekket inn av skjermer. Små uidentifiserbare lyder høres bak skjermene. Den lille maskinen kommer med sine durende utbrudd. Dette fyller tiden og rommet en god stund.

 

Mennesket i rommet

Scenegulvet er dekket av aluminiumfolie. Det knitrer når det første mennesket kommer inn i rommet. De er en mann med caps. Han setter seg. Han puster. Han klapper. Klappet blir gjort syntetisk og lyder tørt og fremmed. Mannen med caps flytter seg til en ny stol. Han puster, han holder pusten. Han klapper et par klapp. Han repeterer handlingen sin – ikke mekanisk, men organisk. Repetisjonen gir et meditativt preg. Handlingen tar tid fordi den gjentas. Vi får et tidrom til å reflektere i og til å være tilstede i.

 

Skyggeteatret

Verdensteatret bruker ofte en form for skyggeteater i forestillingene sine. De er svært bevisst på det visuelle uttrykket. Det visuelle uttrykket i HANNAH er kanskje noe av det mest «ryddige» jeg har sett i arbeidene deres på ei stund. De forskjellige visuelle og lydlige elementene får god plass hver for seg. Det gir rom for en melankoli. Tiden er lang og seig – uten å være på noen måte å føles meningstom og langtekkelig. Øyeblikkene er fylt, kanskje på grunn av en nennsom og presis komposisjon og sammenstilling av de visuelle og lydlige elementene.

Skyggeteateret kombinerer dataanimerte projeksjoner og silhuetter og skygger av objekter. Objektene er ofte mekaniske og finurlig konstruerte. De dataanimerte projeksjonene/arbeidene i HANNAH består noen steder av bevegelige «svarte hull». Det er mulig det er det mennesketomme ved animasjonene som gjør at de tidvis oppleves som skremmende. Aktørene manipulerer rommet slik at vi får en opplevelse av at rommet lever sitt eget liv. Det skaper ensomhet, men vi blir også minnet på at mennesket selv bare er en liten del av universet.

 

Sidestilling?

Sidestilt dramaturgi har vært et begrep som har blitt brukt om Verdensteatrets arbeider. Alt er like verdig eller likeverdig. I HANNAH henger en pinne fra taket, den beveger seg i rommet. På en stol, halvveis inn i bak en skjerm som rammer inn scenegulvet, sitter en mann og spiller tuba. En annen mann spiller stortromme. Han sitter også helt i utkanten av scenen. Objektene får spille hovedrollen. Er det kanskje slik at produksjonen antyder at mennesket har trukket seg tilbake slik at objektene og rommet selv får hovedfokus?

 

Publisert i Ånd i hanske 2-2017

 

 

Lone Wolf Tribe Production: THE GOD PROJEKT

elinlindberg8

Mørk og desillusjonert –  it’s a man’s world

New York-forestillinga The God Projekt viser den mannlige eneherskeren som utilstrekkelig i sitt skapelsesarbeid, mens det drømmes om en tapt urtilstand der Den Store Mor var dominerende.

AV ELIN LINDBERG

20 ProjekRT2688

Lone Wolf Tribe Production: THE GOD PROJEKT

Presentert av La MaMa, i samarbeid med Untitled Theater Company No.61

Regi, tekst, dukker: Kevin Augustine

Medforfatter og medregissør: Edvard Einhorn

Scenografi og videodesigner: Tom Lee

Dukkespillere: Joseph Garner og Emily Marsh

La MaMa, Ellen Stewart Theatre, New York, 6.oktober 2016

 

La MaMa Experimental Theater Club i East Village i New York feirer jubileum. Det er 55 år siden Ellen Stewart etablerte teatret. Hun døde i 2011, 91 år gammel, men det er som om hun går igjen i rommene i teatret, La MaMa har fortsatt i hennes ånd. Dette har siden starten vært en av New Yorks viktigste scener for ny scenekunst. Ellen Stewart mente at det var kunstnerne selv som skulle lede sitt eget arbeid. Hun ga støtte og arbeidsrom til både ferske og etablerte teaterkunstnere. Her har legendariske størrelser som Tadeusz Kantor, Robert Wilson og Philip Glass spilt.

Den kvelden jeg besøkte La MaMa åpnet teatret arkivene sine – et museum over forestillingene som er spilt i årenes løp. Her er filmer av forestillinger, plakater, bilder, program, scenografielementer, dukker, masker og objekter. Kunstnere som har vært knyttet til La MaMa i en årrekke viser oss rundt. Man kan bli nostalgisk av mindre, og det er bare å bøye seg i støvet for alt det interessante arbeidet som har foregått her.

 

I begynnelsen skapte Gud

I Lone Wolf Tribes produksjon The God Projekt sitter Gud (Kevin Augustine) høyt opp på et stillas av tre i en slitt lenestol med apen sin på fanget (assosiasjonene går til salige Michael Jackson med apen Bubble). Han er kledd i en slags tynn slåbrok. Han har på seg tettsittende gummimaske og solbriller. På galleriet ved siden av stillaset sitter Den Himmelske Assistenten (Edvard Einhorn). Under stillaset ligger dyrefeller – reve- og bjørnesakser og skjeletter og beinrester.

Sjarmerende musikk spilles – «Dancing cheek to cheek». Gud er opptatt med å skape. Vi får presentert den kristne skapelsesberetningen. Det er mennesket som står for tur. Gud jobber og jobber, men det er komplisert. Hjertet er plundrete å få til. Og så er det tarmer, armer og så videre. Gud har mye å gjøre. Den Himmelske Assistenten melder om at det stadig kommer inn telefonsamtaler og meldinger. Folk ber og ber. Nå har Gud 47 billioner ubesvarte meldinger på svareren sin. Publikum har fått utdelt lapper med bønner. Den Himmelske Assistenten går rundt med mikrofon og får flere i publikum til å lese opp de utdelte bønnene sine. Etterpå leser resten av publikum sine bønner i kor. Ideen er god, men den får litt lite rom slik at effekten forsvinner litt i Guds og Den Himmelske Assistentens egne ordflommer.

 

Gudfaren

Med så mye å gjøre er det ikke rart det går litt rundt for Gud. Han har mange skjeletter i skapet – eller kjelleren – der gjemmes det uferdige skapninger som blir mesterlig ført av dukkespillerne Joseph Garner og Emily Marsh.

Gud klager på Jesus: «Han kommer aldri og besøker meg». Gud slenger rundt seg med Jesusvitser: «Jesus is black – he calls everybody brother», og: Hva er forskjellen på et bilde av Jesus og Jesus selv? Du trenger bare en spiker for å henge opp bildet.

Noen av vitsene er ganske sexistiske og ikke særlig morsomme. Gud framstår som en grinete, gammel gris.

«Det er noe som mangler», sier Gud. Han har ennå ikke gjort noe framstøt for å skape kvinnen. Han begynner å fortelle sin blodige historie. Han forteller om en urtid – partytime – da levde det mange guder. Han hadde en kvinne i livet sitt – problemet hans var at hun var alles kvinne. Som en skikkelig mafiaboss drepte han derfor de andre gudene og ga Moses de ti bud der det første budet er: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.» Han drepte kvinnen. Nå savner han henne.

 

Urmoderen

Det er kvinnebildet som er mest problematisk i The God Projekt. Den kvinnen mannen Gud savner, er representert ved en stor, muskuløs arm med tatoveringer på og et like muskuløst, tatovert bein. Bildet av henne viser både til en fri og selvstendig kvinne, men også til en kvinne som var der som mannens trøst: «Hun kunne roe meg ned», sier Gud. «Hun tok med seg det vakre inn i verden», sier han og forteller om blomstene som døde da hun ble drept – kvinnen knyttes til det vakre og skjønne.

Lengselen tilbake til en paradisisk urtilstand der verden ikke var patriarkalsk er problematisk. Den virker eskapistisk og passiviserende. Vi vet dessverre lite om disse matriarkalske kulturene, men vi liker å tro at de fantes. Det blir problematisk at den fraværende kvinnen dyrket og opphøyd, de kvinnelige verdiene blir noe fjernt og uangripelig. Gud kan bare fortsette i samme spor som før – han er jo mann, han kan unnskylde seg med sin utilstrekkelighet. Det blir veldig sytete.

 

Gud forlate oss

Gud forlater den uferdige Adam. Gud drar på seiltur. Det ufullstendige mennesket er igjen i verden alene. Og det er kanskje like godt. Kevin Augustines Gud er forferdelig statisk. Det er ikke et godt valg å bruke en stramtsittende gummimaske – i hvert fall ikke hvis ikke masken blir spilt. Gummimasken som gjør Gud til en gammel skallet mann med solbriller, gjør seg godt på fotografi, men fungerer ikke på scenen. Gud er død fra begynnelse til slutt. Karakteren som dominerer forestillinga er på grunn av denne maska helt statisk, det blir dessverre forestillinga også. Selv en gummimaske må spilles for at den skal få liv.

Det er en selvfølge at kvinnen også er en skaper. Det blir derfor noe litt gammelmodig over dette prosjektet. Det slår inn åpne dører. Og hvor uskyldig og god er nå denne kvinnen? Vi befinner oss i USA, like før presidentvalget. Dette er forestillingas kontekst. Det er en selvfølge at også en kvinne kan bli president av verdens mektigste land. Men denne kvinnen er jo ingen fredsforkjemper. Hun støtter like mye opp om våpenbruk og krigføring som hvilken som helst mannlig president. Kvinnen er faktisk ikke så ulik mannen. I denne forestillinga var hun bare fraværende.

Augustine skriver i programmet at partnerskap mellom det kvinnelige og det mannlige er det han søker, men det kommer ikke fram i The God Projekt. Her forlater Gud, faren, sin uferdige sønn. Han får ikke til å skape en hel sønn alene uten mor. Han gir opp og drar på fisketur i stedet.

 

 

 

 

Publisert i Tidsskrift for figurteater – Ånd i hanske 2016

Robsrud & Dean: FRYKTENS FROMASJ

elinlindberg8

Fargerikt og festlig

Tradisjonell og solid gjøglerforestilling som kommuniserer godt med publikum, selv om manuset er litt tynt

19,5 Fryktens fromasj

FRYKTENS FROMASJ

Manus/regi/scenografi: Kenneth Dean
Tekniker/scenografi/projeksjonsdesign: Eirik Ingebricson
Skuespiller/dukkespiller/dukkemaker: Geir Robsrud
Komponist: Thomas Røtting
Produsert i samarbeid med Scenekunst Østfold.

Black Box Teater, lørdag 2.desember 2016

 

Fryktens fromasj er siste del av trilogien Sangen om Silverdalen av Robsrud & Dean. Den spilles under årets SHOWBOX.

 

Fargene i scenografien er fine. Tekstiler i grønt henger hist og pist – alt fra kjøkkenhåndklær til truser. Opp kommer en rød figur med lang snute – det er en hårtørrer. Den blåser litt for så å forsvinne og ikke dukke opp igjen. Uno (Geir Robsrud) kommer ut kledd i en slags skittentøykurvbukse – det er vaskedag i dag, og han er ikke blir overrasket over at forestillinga alt er starta. Denne måten å starte på er en litt slitt teaterkonvensjon, men forestillinga kommer ellers greit i gang. Vi møter den slemme, franske kjøkkensjefen Herr Punk og den klumsete kjøkkenhjelpen Fred. Begge er hanskedukker. Vi befinner oss på kongens slott i Silverdalen.

 

Demens

Robsrud spiller i tillegg til dukkene og Uno, den glemske kong Sølve. Sølve skal feire sin 500-årsdag. Det er det som er anledningen for Herr Punk til å lage den skumle fromasjen sin som han skal putte gift i for å forgifte kongen og bli konge sjøl.

Kong Sølve er altså glemsk. Han er kanskje dement? Demens har vært tema i mange teaterforestillinger i år. Under årets Ibsenfestival på Nationaltheatret i år møtte vi Peer Gynt som dement i oppsetninga til det tyske teaterkollektivet Markus & Markus. Nylig er det danske stykket «Jeg hedder Bente» av Rikke Wölk satt opp i Norge (både på Det Norske Teatret og på Rogaland Teater), og Oslo Nye hadde i fjor Europa-premiere på stykket «Fravær» av amerikanske Peter M. Floyd. Begge disse stykkene tematiserer demens. Og sannelig dukka det ikke opp et stykke som tematiserer demens under verkstedsvisninga på Dramatikkenes hus under SHOWBOX også. Liv Heløe har skrevet stykket Benjamins rom som handler om den unge gutten Benjamins møte med sin demente og døende oldemor. Nå er ikke Fryktens fromasj ei forestilling som direkte handler om demens, men i denne gjøglerforestillinga er det med for å understreke at nå er det på tide at yngre krefter tar over kongekrona.

 

Publikum er med

Fryktens fromasj er klassisk barneteater så det er en nokså kunstig spillesituasjon på Black Box under SHOWBOX, for er det det stort sett et voksent publikum som er kommet for å holde seg oppdatert på hva slags teater som presenteres for barn for tida. Robsrud er dreven og får uansett alle med, selv om det er nokså kleint for publikum. Det er skikkelig søtt når alle har måttet ta på seg små sølvhatter og sitter og er med i hoffet når kong Sølve har bursdag.

Uno og kong Sølve kommuniserer drevent og direkte med publikum og har fin kontroll over situasjonen.

 

Litt rotete historie

Vi er med på slapstick og gjøglerier, og vi elsker at den slemme kjøkkensjefen Herr Punk får lysende, røde øyne og blir ond etter at han er blitt bitt av den onde, slemme rotta. Men den hvite kvinnen som dukker opp som projeksjon og en slags sølvkrystall som plutselig er i kongens krone henger ikke helt godt sammen med resten av historia.

Til slutt straffes den slemme herr Punk med en nesten homoerotisk gest – han får dynamitt i rumpa. «Pust med magan, så får du den lettere inn i stussen», sier Uno og dytter en kinaputt inn i rumpa på den slemme Punk. Og – PANG, så er han så høyt at han aldri kommer ned igjen. Snipp, snapp, snute.

 

Publisert i Ånd i hanske 1-2017