Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker

GO FIGURE! Festival for figurteater og visuell scenekunst i Oslo

desember 11, 2018desember 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 2-2018

Kvalitetsbevisst figurteaterfestivaldebut

GO FIGURE! Festival for figurteater og visuell scenekunst i Oslo er en biennale, festivalen markerer seg på første forsøk som en viktig arena for å få vist internasjonalt figurteater i Norges største by.

Av Elin Lindberg

Pinquins/Stefanie Oberhoff: TABLE DANCE/SCHNITZEL OF LOVE

Table dance:

Komponister: Steve Reich (Clapping Music), Rolf Wallin (Scratch), Thierry de May (Musique de Table/Table Music)

Skuespillere/dansere: Johanne Byhring, Sigrun Rogstad Gomnæs og Ane Marthe Sørlien Holen

Schnitzel of Love:

Konsept/dukkespiller: Stephanie Oberhoff

Regi: Robert Steijn

Musikalsk rådgiver: Winfried Walgenbach

Trikkestallen, Oslo, 4.juni 2018

Katma: MØRKEMODIG

Manus/konsept/regi: Katrine Strøm
Scenografi/kostymer: Ingunn Sønsteby
Komponist: Christine Sandtorv
Lyddesign: Alexander Rydland Hansen
Dansere/skuespillere: Maria H. Nygård/Åsne Storli, Caisa Strømmen Røstad, Ingeborg Karoline Spjelkavik Rød

Sentralen, Oslo, 6.juni 2018

Plexus Polaire: ASKE

Regi: Yngvild Aspeli
Skuespiller/dukkespillere: Amador Artiga/Aitor Sanz Juanes, Andreu Martinez Costa & Pierre Tual
Scenografi: Polina Borisova,Gunhild Mathea Olaussen og Charlotte Maurel.
Lyddesign: Guro Moe Skumsnes i samarbeid med Ane-Marthe Sørlie Holen
Stemme: Giert Werring / Abbi Patrix
Dukker: Carole Allemend, Yngvild Aspeli, Polina Borisova, Sophie Coëffic & Sebastian Puech
Kostymer: Sylvia Denais
Lysdesign: David Farine
Video: David Lejard-Ruffet
Kunstnerisk rådgivning: Paola Rizza
Dramaturg: Pauline Thimonnier
Outside eye: Philippe Genty og Mary Underwood

Trikkestallen, Oslo, 6.juni 2018

Wakka Wakka: MADE IN CHINA

Konsept/Regi/Scenografi: Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock
Tekst: Gwendolyn Warnock, Kirjan Waage og ensemblet.
Dukkespillere: Dorothy James Loechel, Andy Manjuck, Peter Russo, Lydie Bavoil, Albert Hsueh, Kevin Kulp, Stephen Mark
Musikere i MIN-ensemlet: Nini Felbab – klarinett, Lazar Miletic – bratsj, Hans-Urban Andersson – cello, Maxwll Arthur Mamon – keyboards, Martin Winstad (Arnfinn Bergrabb) – perkusjon

Komponist: Yan Li
Dukkedesign/konstruksjon: Kirjan Waage
Trikkestallen, Oslo, 9.juni 2018

Det som blir kalt figurteater, eller visuelt teater, rommer enormt mye. Det finnes et utall tradisjonelle former for dukketeater, objektteater, skyggespill og kunst i skjæringspunktet mellom teater, dans og billedkunst. Mennesket har til alle tider laget replikaer av mennesket – det blir sagt at alle kulturer har sin form for figurteater. Teaterhistorikeren Eileen Blumenthal forteller i filmen Puppet, en dokumentarfilm om figurteater som ble vist under festivalen, at statusen til figurteatret ikke har vært så høy det siste hundreåret. Hun forklarer at bakgrunnen for dette er realismens inntog. Publikum ønsket etter hvert å se ekte mennesker representere mennesker. Hun påpeker at hovedkvaliteten med en figur eller dukke, er at den er bare det den er, den har ikke noe liv utenom representasjonen slik en skuespiller har. Når dukken/figuren ikke animeres – gis liv av et menneske – er den bare et trestykke, en ting. Figuren/dukken er ekte, den er hel ved.

Table dance/Schnitzel of Love

Festivalen har gjort et modig valg av åpningsforestilling, for i den sammensatte seansen er det absolutt mulig å trå feil, i Stefanie Oberhoffs bidrag er det nemlig behov for en smule improvisasjon. Table dance/Scnitzel of Love starter med at en av utøverne i slagverktrioen Pinquins sitter på en stol med en stor rød ballong i fanget. Stefanie Oberhoff kommer inn i en fin rødmønstret kjole. Hun er et kjent navn innen samtidsfigurteater i Tyskland. Hun reiser verden rundt og jobber med figurer av det gigantiske slaget, og som her i et intimt format. For det er nettopp det intime som er tema her, i form av en kjærlighetshistorie – eller kjærlighetssorghistorie. Det hele er ganske løst, vi vet ikke om det sin egen historie hun forteller eller om det er en fiktiv historie. Hun presenterer seg som figur/dukke-maker. Hun forteller på en tilforlatelig måte om at hun og mannen jobbet sammen, reiste sammen og satte opp figurteater over hele verden. En slange kommer inn i paradis i form av en ung steinerskolestudent som skulle jobbe som assistent for dem. Studenten og mannen hennes blir et par og skilsmissen er et faktum.

Offerhandling

En sjakal/hunde-figur introduseres. Sjakalen dytter Stefanie ned, river opp kjolen og biter løs en kjøttbit fra magen hennes. Kanskje er det diafragma denne kyllingfileten skal representere, muskelen der kjærlighetssorgen kjennes ekstra godt. Sorgen skal omformes til kunst. Handlingen er brutal, men hun fortsetter å fortelle rolig og underholdende om hvordan hun leste opp skilsmissepapirene for et publikum. Hun inviterer det sjarmerende tremannsbandet som spilte i foajeen før forstillinga, til å synge en melankolsk kjærlighetssang sammen med seg, før hun setter seg ned for å sy om kjøttstykket til den spillbare dukken Andrea. Det norske ensemblet Pinquins introduseres. De framfører Clapping music av Steve Reich, Scratch av Rolf Wallin (med ballong) og Musique de table/Table music av Thierry de May. Det hele er svært presist og forrykende framført av de eminente musikerne i Pinquins.

Ta vare på deg selv

Tilbake til Oberhoff og det som nå er blitt en schnitzel-dukke. Olje helles i ei steikepanne, løk kuttes. Schnitzelen Andrea snakker – hun sier at løken vil hjelpe henne til å gråte. Hun vil reinkarneres gjennom å bli stekt og etterpå spist av sjakalen. Schnitzel-Andrea messer sin fortrøstningsfulle lidelseshistorie gjennom å synge sanger av Purcell og samtale med publikum. Steikesekvensen ble kanskje i korteste laget, men seansen tåler absolutt en sammenligning med Sophie Calle og hennes hevn/kjærlighetssorgprosjekt Take care of yourself, der hun fikk en mengde mennesker til å tolke og uttrykke på ulikt vis mailen fra ekskjæresten der han gjør det slutt med henne.

Kvalitet

Det er gjennomgående kvalitet på det kresne utvalget av forestillinger som vises på Go Figure. Flere av dem er produsert av Figurteatret i Nordland. En av dem er Mørkemodig av Katma som ble vist på Sentralen, en forestilling først og fremst for barn mellom 6-10 år. Her får publikum hodetelefoner på ørene og blir ledet gjennom et eventyr i en fremmed skog. Lydarbeidet er formidabelt, de visuelle effektene er flotte, det fysiske dansearbeidet fungerer godt, men er noe konvensjonelt.

Aske av Yngvild Aspeli er også produsert av Figurteatret i Nordland. Forestillingen er allerede spilt verden rundt. Go Figure! er en utmerket anledning til å få vist den i Oslo. Aske er bygd over Gaute Heivolls roman Før jeg brenner ned. Her er det kvalitet i alle ledd. Dukkene spilles av tre svært gode skuespillere/dukkespillere. Dukkene er skapt og spilles slik at de blåser liv i det forslitte uttrykket teatermagi. Forestillingen er nokså litterær, samtidig som den er visuelt poetisk. Det ekstremt høye presisjonsnivået inviterer ikke, slik Stephanie Oberhoffs forestilling, publikum til medskaping, men Aske blir likevel ikke for pretensiøs.

Made in China

Dukkespillerstilen i New York-baserte Wakka Wakkas Made in China ligner på den som blir brukt i Aske. Også her er det mange skuespillere/dukkespillere som fører dukkene. Og også her er de svært presise og teknisk gode. Men dukkene er forskjellige – dukkene i Aske er faste og leddete, mens dukkene i Made in China er myke muppet-dukker. Wakka Wakka har et visst slektskap med den legendariske britiske gruppen Spitting Image, og er som denne ganske satirisk og samfunnskritisk.

Som en slags prolog sitter en diger, feit pandabjørn i mørket dypt inne på scenen og spiser bambus mens publikum kommer inn. På er skilt står det «Love me, don’t bother me». Hvis pandaen er et symbol på Kina og skiltet ber om at vi ikke skal bry oss med det digre landet, er det det motsatte som skjer. En lydcollage med Trump-sitater om Kina er også nokså illevarslende.

Musikal

Det er Mary som er hovedpersonen i stykket. Hun er en klisje av en middelaldrende amerikansk kvinne med tunika og rødfarget hår. Barn og barnebarn er for opptatte til å besøke henne, hun er skilt, men har selskap av hunden sin. Hun sitter naken i sofaen og spiser pasta og ser på tv. Den nyinnflyttede naboen irriterer henne, han er en kinesisk immigrant som heter Wang. Begge presenterer seg ved hjelp av sang. Made in China er ikke bare en musikal, det er også et samarbeid med MIN – Musikk i Nordland, en gjeng med musikere som spiller live under forestillinga. På Trikkestallen sitter musikerne bak et sceneteppe på bakscenen. Det er trist at de ikke er synlige.

Plastproduksjonshelvete

En dag livet blir for kjipt, drar Mary på shopping og kjøper en masse dill og dall. Alle varene synger om at de er produsert i Kina. I en eske med julepynt dukker det opp et brev fra arbeidere i en arbeidsleir i Kina – her er det mennesker som sitter fengslet uten lov og dom som produserer denne plastskiten. Brevet fører Mary og hennes kinesiske nabo Wang ut på en fantastisk reise og inn i de mest absurde situasjoner som både ender som en kjærlighetshistorie og en historie om politisk vekkelse i middelklassen. Det er håp! Historien er tett fortalt. Skuespillernes timing er perfekt. Det musikalske er tipp-topp. Men hvorfor må de rope så fælt? Alt går i et så heseblesende tempo at selv om vi er imponerte og lar oss begeistre er det nokså utmattende.

Go Go Figure!

I tillegg til de allerede kritikerroste forestillingene som ble vist under festivalen, hadde helt nye artister møtestedet Usett der de kunne få vist seg fram. I samarbeid med OsloPix ble dokumentarfilmen Puppet av kanadiske David Soll vist. Den fulgte figurteaterutøveren Dan Hurlins arbeid med en oppsetning. Selve forestillingen som produseres er ikke det mest interessante i denne filmen, men teaterhistorikerne som setter figurteateret i kontekst var absolutt verd kinobesøket. Go Figure! fortjener honnør for debuten. Vi vil ha mer.

Det Norske Teatret: CALLY

desember 11, 2018desember 11, 2018 elinlindberg8

Publisert på sakespearetidsskrift.no mars 2018

foto_cally_dag_jenssen — foto Dag Jenssen

Kva gjer vi med Cally?

Stykket om Cally er godt, men tar Det Norske Teatret den første kvinnelege teatersjefen sin som også var nazist, inn i varmen? Tar dei ho på alvor?

Av Elin Lindberg

Ruth Lillegraven: CALLY

Regi: Maren E. Bjørseth

Scenografi og kostymekonsept: Katja Ebbel Fredriksen

Dramaturg: Matilde Holdhus og Ingrid Weme Nilsen

Det Norske Teatret, scene 3, noregspremiere 8.mars 2018

På sjølvaste kvinnedagen har CALLY premiere. Det er nok fleire enn meg som aldri har høyrt om denne kvinna før. For over 100 år sidan blei ho ei stjerne i norsk kulturliv. Cally Monrad som levde mellom 1879 og 1950, var songarinne, dramatikar, forfattar, skodespelar og regissør. Som songarinne blei ho feira i Stockholm og København, og ho song i Berlin, som på denne tida var verdas kulturhovudstad. Sjølv om ho ikkje blei verdsberømt, blei ho i si tid popstjerne i Norden. Ho var ein kompromisslaus kunstnar som på grunn av at ho blei nazist, no er gløymd.

Ny norsk dramatikk

Ruth Lillegraven har skrive stykket i samarbeid med Dramatikkens hus. Det er prisverdig at det blir sett opp nyskriven dramatikk i desse tider då det blir sett opp stykke etter stykke basert på romanar. Det er likevel spor av roman i Lillegravens tekst, ho nyttar passasjar frå Monrads roman Petju frå 1922, dette er med på å gi stykket eit autentisk preg. Dette var Noregs første okkulte roman. Han minner ørlite om Ragnhild Jølsens litteratur. Romanen blei sett på som Cally Monrads sjølvbiografi og blei svært populær då han kom ut, sjølv om han visstnok blei slakta av kritikarane. Lillegravens stykke er òg ein slags biografi over denne kvinna som er blitt framand for oss. Kanskje nettopp fordi livet hennar var så mangfaldig – ho gjekk frå å vere ein feira kunstnar til å vere ei som ein fjerna alle spor etter – er det biografiske grepet fint.

Oppgjer?

Oppsetjingane på Scene 3 på det Norske Teatret er kjende for å gjere mykje ut av lite når det gjeld kostyme og scenografi. Denne gongen heng det svære kvite plastpresenningar som sceneteppe. Callys kostyme er overdådige, barokke kjolar i stoff som minner om plast det òg. Eit flygel står på scena, Petter Winther er både skodespelar og musikar her, han støttar saman med Espen Reboli Bjerke og Eivin Nilsen Salthe godt opp under spelet til Ingeborg Sundrehagen Raustøl som har hovudrolla som Cally. Dei gjer alle ein framifrå jobb med å presentere denne noko mystiske kvinna. For dette er meir ein presentasjon av Cally Monrad enn eit oppgjer med henne – eller?

Alt startar med at Ingeborg Sundrehagen Raustøl som Cally står framme på scena og gjer greie for handlingane sine under krigen. Ho seier noko sånt som: «Eg tykte Quisling var modig, nokon måtte ta ansvar», og «etter krigen klandra eg meg sjølv og beklagar dei feila eg har gjort». Vi er ved kjernen i saka. Det er nettopp dette at ho var nazist som gjer at det er så vanskeleg å ha sympati for henne.

Eit uvanleg kvinneliv

Prestedottera Ragnhild Caroline Monrad blei alltid kalla Cally. Ho ville syngje. Ho utdanna seg i Dresden. Ho hadde visstnok ingen stor stemme, seier somme, mens Norsk Biografisk Leksikon skriv: «Kombinasjonen av en gyllen, varm mezzosopran, fremragende innlevelse og foredrag og en personlighet med islett av mystikk, fikk kjente størrelser i musikklivet som Wilhelm Peterson-Berger og Wilhelm Stenhammar til å ta frem de store superlativene i karakteriseringen av hennes sangkunst». Ho passa uansett rett inn i romansesongen som var på moten rundt år 1900. Bjørn Bjørnson var sjef på Nationaltheatret. Han gav ho jobb der. Ho song Griegs og Garborgs Haugtussa, det blei gjennombrotet hennar. Ho gifta seg heile fire gonger og fekk fire barn, tre av dei vaks opp. Men songen og kunsten hennar var det viktigaste i livet hennar. Ho levde som ein mannleg kunstnar. Ho var med på alle dei nye teknologiske nyvinningane, ho var med i film og radio, ho var med på dei hottaste trendene, mellom anna okkultismedyrkinga. Ho var med der det skjedde og ho fekk kunstnarlønn. Stykket fortel at karrieren hennar var på veg ned då ho møter Vidkun Quisling, han viser seg å vere naboen hennar og som ho opptatt av okkulte religiøse rørsler.

Sjefen sjølv

I 1942 blei sjefen ved Trøndelag Teater Henry Gleditsch skoten av nazistane. Det var innført sensur på teatra og dødsstraff for å spreie antinazistiske meiningar. Etter at Knut Hergel, Hans Jacob Nilsen og Gunnar Reiss-Andersen var flykta til Sverige sto stillinga som teatersjef ved Det Norske Teatret ledig. Cally Monrad var då leier ved teaterutdanninga som Nasjonal Samling hadde etablert, ho var òg medlem av NS og ho får tilbod om stillinga. Ho seier ja og blir den første kvinnelege teatersjefen i Noreg. På Det Norske Teatret heng det portrett av alle teatersjefane, men ikkje av ho. Ho blei benåda etter krigen på grunn av sjukdom og døydde ikkje mange år etter. Ho blei – visstnok etter eige ønskje – gravlagt i ei umerka grav.

Vanskeleg

Oppsetjinga viser kor vanskeleg dette er. Historia om Cally Monrad er fascinerande, men forstår vi meir av henne etter dette? Sjølve stykket og oppsetjinga fungerer godt, og er som teaterframsyning vellukka. Ingeborg Sundrehagen Raustøl speler Cally Monrad fint, men ho gjev ingen svar. Ho syng godt og står som eit naturleg og sterkt midtpunkt i oppsetjinga. Men både ho og stykket ser på Cally med ein slags distanse. Vil dei ikkje vedkjenne seg henne? Det heile blir tåkelagt. Ja, ho var sterk og flott, eigenrådig og eksperimenterande, ein kompromisslaus kunstnar, men blir ho tatt inn i varmen? Knut Hamsun fekk eit slags oppreising etter krigen fordi han var ein stor kunstnar. Kan ein samanlikne Cally Monrad med Hamsun? Det Norske Teatret tar ikkje stilling her. Men dei viser fram historia på ein grei måte. Sjølv om dette er fiksjon, er han knytt så tett på ei faktisk livssoge at det biografiske kjem i framgrunnen. Vi får òg autentiske bilete av Cally Monrad på bakteppet og vi høyrer opptak av songen hennar. Stykket vekkjer nye spørsmål. Tar vi ho alvorleg? Blir ho latterleggjort? Har det noko med kjønn å gjere? Er det mogleg å tilgje ein nazist?

Teater Innlandet: Bør Børson

desember 11, 2018desember 11, 2018 elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no 19.oktober 2018

Søtt og småsurt

Bør Børson på Teater Innlandet er sjarmerende, nostalgisk og sånn passe bra feelgoodteater

Av Elin Lindberg

BØR BØRSON JR.

av Harald Tusberg og Egil Monn-Iversen etter Johan Falkbergets roman

Regi, oversettelse og bearbeidelse: Lars Erik Holter

Scenografi og kostymedesign: Christine Lohre

Musikalsk leder: Øyvind Åge Berg

Koreografi: Jonas Georg Digerud

Lysdesign: Olav Nordhagen

Maske: Caroline Halvorsen

Premiere, Hamar kulturhus, Kirsten Flagstad-salen, 18.oktober 2018

Det er ingen tvil om at Bør Børson på Teater Innlandet er klar for turné. Scenografien står allerede pakket i transportkasser på scenen ved forestillingsstart. Mattene som ligger på gulvet ser ut som velbrukte turnématter. Og musikerne har vært i studio og tatt opp musikken som skal følge forestillinga rundt. Alt dette fungerer greit, sjøl om det er ganske stusselig og leit at det ikke er levende musikere med i musikalen.

Lars Erik Holter har gjort en fin og formidabel jobb med å oversette og bearbeide teksten til dialektene som snakkes i teatrets spilleområde. Her bør man nok være mer lokalkjent enn det jeg er for å få med seg alle de språklige nyansene. Jeg kan fornemme dem, men ikke plassere dem. Det er prisverdig, ja, faktisk forbilledlig, at teatret satser på slik rik dialektbruk!

Folkelig og tradisjonelt

Tom Styve gjør en god figur som Bør Børson jr. Han er en sjarmerende kjekkas med god timing og fungerer flott som midtpunkt. Sangprestasjonene er dessverre ikke helt på topp hele veien. Resten av ensemblet spiller også med fart og futt, det sanglige er stort sett greit, men gjennomgående er dette ikke så veldig mye å skryte av – enkelte steder blir det rett og slett ganske surt, spesielt siger det veldig i de lange avslutningstonene. Mats Moe, som gikk ut fra Teaterhøgskolen ved KHiO i år, kan trekkes fram – han har kraft og energi så det holder. Han kan både spille teater, danse og synge med en smittende spilleglede.

Teater Innlandet har valgt å kle stykket opp i 50-tallsstil. Motivasjonen for det er noe uklar, men 1950-tallet er en slags uskyldstid, det kler for så vidt den naive og lettlurte Bør. Lars Erik Holters regivalg er ukompliserte og effektive. Vi følger historien lett, men blir ikke overrasket over valg som er tatt. Egil Monn-Iversens musikk følges uten at det ser ut til at den er særlig bearbeidet. Det hele er nokså tradisjonelt. Publikum veit hva de får. Og det er kanskje akkurat dette mange av dem vil ha. Folkelig teater som dette har jo en lang tradisjon her til lands, det er revvy, buskis og sang og spell.

Den norske gullgutten

Hvem er nå denne Bør? Tradisjonelt sett elsker vi nordmenn og -kvinner historier om fattiggutten som ble storkar. De fleste i resten av verden gjør kanskje også det, men vi har Espen Askeladd – en fattig fyr som ingen trodde det skulle bli noe av, han hadde bare oppfinnsomheten og tilliten til mulighetene til å hjelpe seg fram – ja, og så en god porsjon flaks. Eventyrene om Askeladden var svært viktige under nasjonsbygginga på 1800-tallet. De står fortsatt godt plantet i norsk kultur. Historia om Bør ligner på Den Amerikanske Drømmen – du kan bli det du vil, bare du jobber hardt nok. Rent bortsett fra at Bør jobber ikke så veldig, han har mest tjuvflaks. Bør blir ikke stoppet av klasseskillet. Han er ingen Jeppe som får sin tilmålte tid i overklassen før han plasseres på ny der han hører hjemme i det strengt klassedelte Danmark, på dynga. Eller – hvordan er det nå med Innlandet? Er det ikke få steder i Norge det tradisjonelt sett er mer klasseskille enn her? Det var jo enorm forskjell på storbøndene og husmennene her. Det har vi da lest både hos Alf Prøysen og Karin Sveen. Dette blir aldri noe stort poeng hos Teater Innlandet. Bygdedyret brummer så vidt her. Noen sladrekjerringer er mer flåsete enn direkte onde og den fattige husmannen med utsulta unger hjemme blir heller ingen trussel, selv etter voldelige tilløp. Man har det bra i Olderdalen.

Hver tid sin Bør?

Johan Falkbergets Bør Børson jr. feirer 100 år i år – det er kanskje en av grunnene til at Teater Innlandet har valgt å sette opp stykket. Falkberget ga historien ut som føljetong i vittighetsbladet Hvepsen. Det første kapittelet kom på trykk lørdag 29.juni 1918. Det ble en stor, folkelig suksess. Allerede i 1929 kom den første sceneversjonen av Bør Børson. Den ble spilt enormt mye – Falkbergets Bør Børson jr. er kanskje det mest spilte stykket i Norge gjennom tidene. Den første filmen kom i 1938. I 1972 kom den versjonen vi kjenner best, der Harald Tusberg hadde bearbeidet teksten og Egil Monn-Iversen laget musikk. Det ble markedsført som: «Norges nye mussikkspell Bør Børson jr. av Harald Tusberg. Aldeles merkantile sangtekster med musikk av Egil Monn-Iversen». Musikalen hadde premiere på Det Norske Teatret. Rolf Wesenlund var Bør. Veldig mange av dem som satt i salen på premieren til Teater Innlandet kjenner denne versjonen selv om 1972 er svært lenge siden. Man lo godt av den naive og lite byvante bygdekaren. Hvem blir denne Bør i dag? Ler vi fortsatt av ham? Nei, vi gapskratter nok ikke like mye av denne nyrike, naive fyren i dag. Latteren satt heller ikke så løst på premieren. Småhumring var det. Oppsetningen er lun og småmorsom – kanskje mest på grunn av Tom Styves og resten av ensemblets munnrapphet og gode timing. Så selv om noen sure toner av og til førte til ubehag, var helhetsopplevelsen passe søt.

Det Norske Teatret: ANTIGONE

desember 11, 2018desember 11, 2018 elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no i februar 2018

Er det noko nytt, Antigone?

Rein og rytmisk, nedstrippa og naken og med gode regigrep får Sofokles’ tekst hovudfokus, men maktar Det Norske Teatret å gjere stykket relevant i dag?

AV ELIN LINDBERG

Sofokles: ANTIGONE

Omsetjing: Halldis Moren Vesaas

Regi: Johannes Holmen Dahl

Scenografi og kostymer: Nia Damerell

Lys: Norunn Standal

Komponist/musikalsk ansvarleg: Alf Lund Godbolt

Lyddesign: Vibeke Blydt-Hansen

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Slagverk: Elisabeth Nesset

Det Norske Teatret, hovudscena, 27.februar 2018

Kva er det med denne unge kvinna som i all evigheit trassar overmakta og som vel å døy for det ho trur på? Trur vi på ho? Heiar vi på ho? Ser vi på ho som ein sjølvmordsbombar – som ein terrorist? I denne oppsetjinga er ho trassig og målretta. Ho eig inga tvil om at det ho gjer er rett. Ho er ikkje ei kvinne av vår tid – eller er ho det? Ho blir uansett ståande som eit fyrtårn – noko som viser leia – ei ein aldri får ut av syne.

Slekta

Sofokles’ stykke frå 442 f.Kr. er ei ganske komplisert familiesoge. Antigone (Sara Khorami) er ei av fire barn som Ødipus fekk med mor si Iokaste. Ismene (Renate Reinsve), Eteokles og Polyneikes er søskena til Antigone. Kreon (Jon Bleiklie Devik) som er bror til Iokaste, er både onkel og grandonkel til Antigone. Ho skal gifte seg med Kreons son Haimon (Christian Ruud Kallum) som altså er søskenbarnet hennar. Kreon er konge no, etter at Eteokles og Polyneikes har drepe kvarandre i krig om makta i byen deira, Theben. Kreon har bestemt at Eteokles skal få ei sømeleg gravferd, medan broren Polyneikes ikkje får det og blir kasta som åtsel utanfor murane til byen. Det var viktig at menneska fekk ei korrekt gravferd slik at dei kunne leve vidare i dødsriket. Antigone insisterer på å jorde broren sin og Kreon dømmer ho derfor til å døy.

Rommet og rytmen

Johannes Holmen Dahl har òg tidlegare vist at han har kjensle for tekst, blant anna gjennom gode oppsetjingar av Arne Lygre og Jon Fosse. I Antigone nyttar han Halldis Moren Vesaas si fantastiske omsetjing for alt ho er verd. Rommet på den enorme hovudscenen på Det Norske Teatret er tomt. Heilt bak på scenen sit Elisabeth Nesset med trommene sine. Musikken understrekar og fyller ut, spelet er fint og presist.

Teksten til Halldis Moren Vesaas er skrive både som vers og prosa. Karakterane i stykket speglar dette. Regien og samspelet mellom karakterane er musikalsk. Rytmen setjast med ein gong Gjertrud Jynge kjem inn på scenen. Ho brukar den lange innmarsjen frå bak på scenen og fram til forscenen på å nettopp leggje ein taktfast og illevarslande rytme. Jynge har rolla som kor og som sannsigeska Teiresias. Karakteren hennar rammar på ein måte inn stykket. Den presise og opphøgde måten ho framfører versa sine på gjer ho til ein som står både over, inni og utanfor handlinga samstundes. Ho blir ei som har kontakt framover og bakover i tid. Som nærmast ein gud veit ho kva som kjem til å skje.

Det er framifrå at heile scenerommet brukast slik at karakterane kommuniserer på tvers av scenen, og at ein utnyttar djupna på scenen. Visuelt fungerer dette svært bra, men lydleg blir det diverre flatt. Skodespelarane nyttar sjølvsagt mikrofonar på den store scenen, men utfordringa er å få lyden til å spele samen med det visuelle, slik at vi opplever den fysiske storleiken til scenen – spesielt når scenen er så tom som han er her.

Antigone i tid og rom

Sara Khorami speler Antigone enkelt og rett fram. Dette er eigentleg ikkje ei komplisert rolle. Ho har inga tvil. Ho skal gje broren ei gravferd, sjølv om ho må døy på grunn av det. Ho veit at ho gjer det rette. Antigone er på veg rett i grava, på bakveggen ser vi skuggen hennar, ho både er og ikkje er. Skuggen minner oss på at ho snart skal døy. Antigone er svært religiøs. For ho er dødsriket til Hades og Persefone like reelt som Theben, byen hennar. Så sterkt religiøse menneske som karakteren Antigone finn vi ikkje så mange av lenger i den sekulariserte verda vår. Dei vi finn blir sette på som farlege – som terroristar og sjølvmordsbombarar. For menneske i dag er det nærmast uforståeleg at nokon kan ofre seg sjølve for noko dei trur på fordi dei trur at dei vil leve vidare i ein annan dimensjon.

Men Antigone kan stå for meir enn ei som ofrar seg sjølv for saka av religiøse grunnar. Gjertrud Jynge som det einsame, men særs vellukka koret, set denne opprørske krafta i eit økologisk perspektiv for oss mot slutten av stykket. Ho står i ein posisjon bak på scena – oppmodinga hennar om å lyde dei evige lovene som gjeld det å ta vare på jorda vår, kjem ikkje hardt og attakkerande frå framme på scena, men mjukt og samstundes insisterande frå langt der bak. Vi tvilar ikkje på etosen til Jynges Teiresias.

Hovmod står for fall

Stykket Antigone er lest og analysert i enormt mange år. Det er ei glede å sjå at det framleis har liv – eller at det er mogleg å gje stykket eit liv på scenen – og at det framleis har noko å seie oss. Kreon er karakteren som er mest krevjande i stykket. I oppsetjinga blir han oftast plassert midt på den store scenen. Det er han som har all makt i scenen si jordiske verd. Han har bestemt at den som jordar Polyneikes’ lik skal døy og det står han på – heilt til det er for seint. Stykket (og derfor også kunstnarane) bed staten om å ikkje vere for steil, om ikkje å gå mot folkevilja, for det fører til ulukke.

Kreon i Jon Bleiklie Devik si tolking, minner ikkje mykje om ein konge. Han er i grå dress, som ein byråkrat, eller ein minister. Han framstår ikkje som ein spesielt sterk karakter. Nettopp dette gjer han så menneskeleg at han blir truverdig. Han gjer sitt beste for å styre byen best mogleg, men han lukkast ikkje, han gjer mange fatale feil. Han mistar alt – til og med kona si, Eurydike. Det er Nina Woxholtt som speler henne. Ho spelte ei framifrå Antigone i 1991 i Bentein Baardsons regi og med Kari Gravklevs fantastiske, monumentale scenografi. Stykket sto då godt i si eiga tid. No er Woxholtt med på å minne oss på stykket si gyldigheit til alle tider. For: Det er eigentleg ikkje noko nytt, den komplekse konflikten mellom Antigone og Kreon og dei menneskelege kjenslene som styrar liva våre er evige.

Og ja – gjennom Johannes Holmen Dahl sin presise og kjenslevare regi og framifrå prestasjonar av skodespelarane, og av musikaren, er dette ei særs vellukka og relevant oppsetjing.

Verk Produksjoner: MANIFEST UNITED

desember 11, 2018desember 11, 2018 elinlindberg8

Publisert på shakespeare.no i april 2018

foto_manifest_united — foto Alette Schei Rørvik

Vilje til kunst – Verks manifest

Med humor og et dypt alvor undersøker Verk kunstens vilkår med sin egen kunst

Av ELIN LINDBERG

Verk Produksjoner: MANIFEST UNITED

Av og med: Saila Hyttinen, Fredrik Hannestad, Signe Becker, Per Platou, Tilo Hahn, Solveig Laland Mohn, Espen Klouman Høiner, Håkon Mathias Vassvik, Anders Mossling, Lea Basch, Kjersti Alm Eriksen, Jon Refsdal Moe, Pernille Mogensen

Premiere på Black Box Teater 5.april 2018

Verk Produksjoner ble etablert for 20 år siden. Kanskje er det på grunn av at kompaniet har et jubileum at Manifest United har et visst selvransakende blikk. I denne produksjonen gjør de på et vis opp status og plasserer seg både historisk og nåtidig. I programmet skriver Fredrik Hannestad: «Til syvende og sist har vi et ønske om at denne forestillingen i seg selv skal bli vårt eget rablende, hallusinerende og levendegjorte manifest». Jeg mener at kompaniet har lykkes med akkurat dette.

Verk Produksjoner er solid plassert i den norske teateroffentligheten. Kompaniet er kjent for sitt særegne fysiske og visuelle uttrykk. Forestillingene deres er lekne og ofte satiriske med politiske undertoner. Gruppen ble etablert i Oslo i 1998 av Saila Hyttinen, Fredrik Hannestad, Anders Mossling og Oskar Skulstad. De hadde møtt hverandre på Institutet för Scenkonst i Pontremoli i Italia og på Nordisk Teaterskole i Århus. Læremestrene deres var blant andre Ingmar Lindh og Odinteatret. Verks arbeider er alltid knyttet til en kollektiv prosess.

Manifest

Selve ordet manifest kan ofte virke som et oksymoron – mani betyr håndgripelig, og er det noe manifester ofte ikke er, så er det nettopp håndgripelige. Ofte er de visjonære og utopiske og handler mer om det som ikke er, enn det som er. Teateret er det perfekte sted for å utforske dette. Verk har gjort et svært interessant valg av utgangspunkt for den kunstneriske utforskningen denne forestillinga er. De tar i bruk en mengde kunstneriske manifester fra det siste hundreåret. De er innom Dogme 95, Marinetti og futurismen, Artaud, Gilbert& George, Lebbeus Woods, Mierle Laerman Ukeles, Claes Oldenburg, Stanley Brouwn og Andy Warhol. Det er ikke lett å lokalisere de ulike manifestforfatterne i Verks tekstcollage, men nettopp dette fungerer godt fordi de historiske manifestene smelter inn i Verks eget arbeid og i deres eget historiske ståsted. Manifestutdragene fungerer svært godt som scenetekst og måten Verk framfører dem på gir dem rom og tid nok til at de synker inn. Det er noe dvelende ved måten teksten framføres live på. At teksten ikke er Verks egen, men lånt, understrekes lekent gjennom at mimingen til innspilt tekst av og til «glipper».

Det visuelle

Den store scenen på Black Box Teater er delt inn i tre rom. Rommene er adskilt med reisverk til lettvegger. Dette er ikke noe ferdig byggverk – slik manifestene heller ikke viser til ferdiglagede verk, men til konstruksjonen av dem. Mange av objektene som bringes inn på scenen virker vilkårlige og understreker en leken og uforutsigbar estetikk. Noen steder minner estetikken om videoarbeidene til Paul McCarty, han har verk som kombinerer det brutale, ubehagelige og aggressive med humor. Hos Verk finnes både splatter-maling, svære «Mikke Mus-hender» og en slapstickhumor som både kaller på latter og humring, men som også kjennes smertefull og ubehagelig.

Scenebildet preges av kaos, og en vilje til at alt skal være mulig. Det hvite lerretet er gjennomgående. Først som et svært hvitt lerret som man på slapstick-vis forsøker å dytte inn en dør som er for liten, dette gjentas flere ganger gjennom forestillinga. En mindre versjon av det hvite lerretet danses med foran første publikumsrad en rekke ganger. Aktørene hviler også foran det store hvite lerretet, som om de selv markerer seg som et innrammet kunstverk – de representerer seg selv som kunst. Til slutt blir store hvite lerret danset med bak scenografien der de ligner hvite fjelltopper. En noe melankolsk dans. Er de hvite, tomme lerretene gått fra å symbolisere en mulighet til å være en vakker, men fjern utopi?

Leken

Det islandske ordet for skuespiller er leikari, ordet for teater er leikhus. Det er få grupper dette passer bedre på enn Verk Produksjoner – lekenheten gjennomsyrer arbeidet deres. Leken blir et verktøy for å undersøke verden og mennesket. Grunnlaget for leken er allikevel ikke vilkårlig. Den er basert på Verks lange erfaring med fysisk, visuelt teater. Valgene som blir gjort er intelligente og fantastisk teatrale. Arbeidet er basert på disiplin og dedikasjon. Verk skaper rett og slett teater for et publikum som elsker det teatrale.

Det kollektive er en forutsetning for Verks arbeid, både når det gjelder produksjonen av verkene og i gjennomføringa av dem. Samspillet mellom aktørene i Manifest United viser at de kjenner hverandre godt. De lytter til hverandre og gir hverandre rom og tar selv sin plass. Det gir en mulighet for improvisasjon i spillet. Men på grunn av denne muligheten er så inkarnert, og at eventuelle improviserte sekvenser så sømløst kombineres med fastlagte scener, er det vanskelig for publikum å vite hva som er improvisert og hva som er planlagt. Manifestene Verk forholder seg til er modernistiske. Kunstnerne som forfattet dem var i stor grad en del av avantgarden. Det ligger en nostalgi i dette blikket på den historiske avantgardistiske kunsten – en gang kunne virkelig kunsten manifestere seg slik at den provoserte og gjorde uutslettelige inntrykk. Manifesttekstene Verk bruker forklarer modernismens ståsted: Mennesket er løsrevet fra sine tradisjoner og sin historie – alt må skapes på nytt. Verks historie er knyttet til de modernistiske teatermenneskene før dem. I Manifest United samler de tråder fra de forskjellige pionerene de inspireres av og skaper et mangfoldig – noen ganger motstridende – uforutsigbart, appellerende og levende manifest – leve teatret!

Scenekunstbokhandel

Etter premieren på Manifest United ble de to første bøkene i bokserie Verk Produksjoner publiserer i løpet av 2018/2019 lansert. Bøkene utgis av forlaget Uten Tittel. Ny litteratur som reflekterer over scenekunsten i samtiden er veldig velkommen. I en av samtalene etter premieren kom også den fantastiske ideen om en scenekunstbokhandel opp – for eksempel på Black Box Teater. Det hadde vært noe!