Nationaltheatret: Jon Fosse: NATTA SYNG SINE SONGAR Regi: Laurent Chétouane

Publisert på Shakespeare.no april 2019

Fosse Natta syng sine songar.jpg
Foto Øyvind Eide

Mørk, mollstemt musikk

Stykket graver seg dypere og dypere inn i desperasjon og depresjon. Skuespillerne har tyngde og musikalitet. Regien er presis.

 

Av Elin Lindberg

 

Jon Fosse: NATTA SYNG SINE SONGAR

Regi: Laurent Chétouane

Scenografi og kostymer: Sanna Dembowski

Lys: Phillip Gladieux

Maskør: Wibke Schuler

Dramaturg: Olav Torbjørn Skarre

Nationaltheatret, Amfiscenen, 4.april 2019

 

Møtet mellom Jon Fosses tekst, Laurent Chétouane, skuespillerne og ikke minst rommet på Amfiscenen på Nationaltheatret fungerer svært godt. Natta syng sine songar hadde urpremiere i 1997 og er et av Fosses stykker der gjentakelser er gjennomgående. Chétouane og skuespillerne arbeider koreografisk og musikalsk med materialet. Gjentakelsene blir til en slags sirkelbevegelser i rommet. De borrer og borrer seg nedover. Livssituasjonen til Den unge mannen (Nils Golberg Mulvik) og Den unge kvinna (Marte Engebrigtsen) og det lille barnet deres er på nullpunktet når stykket starter, derfra går det bare nedover.

 

Indre mørke

Den unge mannen i stykket skriver, eller å skrive er alt han vil, men ingen forlag vil gi ut tekstene hans. Han er nettopp blitt far. Forholdet til den kjæresten, Den unge kvinna, fungerer dårlig. Han går ikke ut. Han er dypt deprimert. Den unge kvinna har permisjon fra jobben for å være hjemme med det lille barnet. Hun har det ille og mistrives i den uholdbare situasjonen til den vesle familien. Det er krise. De gnurer og gnurer på de samme setningene og ordene. Ordene går i sirkler i hodene deres og renner ut av munnene som monotone strømmer. Et vellykket grep som skuespillerne behersker godt. Den unge mannen skriver et par ord, spiller et par toner på pianoet – det blir ikke til noe. Hun blir fanget i hans seige depresjon og sliter selv med å komme seg ut og leve sitt liv.

 

Rommet

Scenerommet skapt av Sanna Dembowski, er stort og nokså nakent. Det fungerer veldig godt, på mange vis. En sofa står mot bakveggen, den er litt for liten til at den ser behagelig ut for Den unge mannen som lesested og er med på å understreke at han presses ut av den materielle verden. I forgrunnen står det et enkelt bord med en skrivemaskin og noen bøker, en enkel stol. Den gammeldagse skrivemaskinen viser at vi er på 70-80-tallet et sted. Bak en av de to dørene i rommet skimtes ei gammel barnevogn. Et piano står mot bakveggen. Høyt oppe på veggen henger ei rund klokke. Den lyser hele tida og kan minne om en måne. Klokka er så høyt oppe på veggen at man ikke kan nå den, tida kan man ikke gjøre noe med, klokka fungerer som et memento mori. Rommets størrelse og nakenhet kler teksten. Det gir ro og rom for pausene og gjenklangen i teksten. Det understreker desperasjonen og den enorme ensomheten hos karakterene.

 

Solide skuespillere

Mora (Ågot Sendstad) og Faren (Henrik Rafaelsen) til Den unge mannen kommer på besøk. Både Sendstad og Rafaelsen har arbeidet med Laurent Chétouane før, de behersker den teatrale spillestilen hans godt. Foreldreparet er kommet med buss fra et eller annet sted utenfor byen. De er harry og rare i boblejakker fra 70-tallet. De blir ikke lenge. Bussruter er lagt ned. Det understreker mangelen på, eller vanskelighetene med kommunikasjonen i stykket. Den syltynne hinna av at «alt er bra» er transparent og i ferd med å sprekke. Sendstad og Rafaelsen tilfører forestillinga den underfundige humoren som ofte ligger i Fosses stykker midt i alt det hjerteskjærende tragiske. Vi humrer på en måte av og med det menneskelige i det å komme til kort i mellommenneskelige forhold. Mora og Faren vil gjøre vel, men makter, eller evner, det ikke – de når ikke fram. Det er dypt tragisk, men inneholder også en sår humor. Dette snevet av humor sikrer at stykket ikke ender opp som melodrama. Skuespillerne balanserer dette utmerket.

 

Sirkler

Ingen av karakterene holder egentlig ut lenger. Den unge kvinna har muligens funnet seg en utvei i kollegaen, vennen og elskeren Baste (Ole Johan Skjelbreid). Han har bil og kommer inn på scenen i joggebukse og jakke med oppbretta krage – litt tøff og litt tusseladd. Baste blir dratt med inn i sirkelbevegelsene i rommet. Sirklene er ikke perfekte, de forandrer seg hele tida. Bevegelsene rundt i rommet blir forvirrende og gjør oss nesten svimle. Stykkets tid har gått fra dag til natt. Det har vært mørkt hele tida, men nå er det på det aller mørkeste. Fortvilelsen er på sitt aller høyeste. Det er som om Engebrigtsen som Den unge kvinna går i sirup eller lim. De kommer seg ikke ut. De bare synker og synker.

 

Sørgelige sanger

Hva slags sanger er det natta synger? Blues, med sine gjentakelser og improvisasjoner over et tema som ofte er menneskelig smerte? Ballade, med sine sørgelige historier og mange refreng? Rekviem, en messe over de døde som også er til trøst for de levende? Det er uansett ingen tvil om at Laurent Chétouane får fram både den mørke musikken og lysglimtene som finnes hos Jon Fosse. Phillip Gladieux’ lysdesign kan også framheves her. Kontrastene mellom lys og mørke understreker også livskampen på en musikalsk måte

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s