Espen Klouman Høiner: VI, FOLKET

Publisert på shakespeare.no 10.april 2019

 

Respekt for folket

Espen Klouman Høiner med et sympatisk og stillferdig kunstverk om en helt vanlig amerikansk arbeiderklassefamilie

 

Av Elin Lindberg

 

Espen Klouman Høiner: VI, FOLKET

Tekst, regi, utøver: Espen Klouman Høiner

Scenografi: Signe Becker

Musikk, lyd: Camilla Barratt-Due

Haiku-dikt: Gina Hechinger

Dramaturg: Matilde Holdhus

Black Box Teater, 9.april 2019

 

Vi har vært vant til at Amerika – USA – på en måte ikke har vært så langt unna. Vi er familiære med språket, filmene, bildene, populærkulturen – men kjenner vi egentlig USA? Espen Klouman Høiner, ikledd en kanindrakt med Elvis-snitt, faller gjennom et imaginært hull ned på scenen på Black Box Teater og gir oss ei dokumentarisk historie som gjør at vi kjenner at det stedet han forteller om ligger veldig, veldig langt unna vår norske virkelighet.

Klouman Høiners historie er knyttet til et konkret sted. Han var utvekslingselev i Danvers i Illinois – en bitteliten by i Midtvesten – hos en hvit arbeiderklassefamilie. Tjue år etter besøkte han familien igjen. VI, FOLKET er basert på samtaler han hadde med vertsfamiliens mor, Rose Theison. Teksten er formet som en monolog.

 

Stedet

Det er Signe Becker som står for scenografien. Den er enkel, men fungerer meget godt. Midt på scenen er det sirlig tegnet en mandala med kritt. Mandala er et buddhistisk symbol for kosmos, og blir brukt som støtte i meditasjon. Det fokuserer og skaper et sentrum. Mandala lages ofte av riskorn, sand eller kritt – det understreker det flyktige ved eksistensen. I VI, FOLKET fungerer mandalaen som en nesten vemodig påminnelse om det skjøre ved det menneskelivet Klouman Høiner bretter ut for oss. Det er med på å løfte dette, egentlig lite spektakulære livet, til noe mer, til kunst og erkjennelse. Den rolige, ettertenksomme måten stoffet formidles på, gjør at dette blir et sted for meditasjon over et liv. Det stedet som tegnes opp for oss minner om gamle filmer og sanger vi kjenner. Rose og kjæresten John kjører i ungdommen rundt i bilen hans, til han en dag går ned på kne på asfalten og frir. Italiensk-ættede Rose og tyske John gifter seg og får de to barna Gina og Domenic. Det blir et liv ubønnhørlig knyttet til den småbyen og det amerikanske samfunnet som blir presentert for oss.

 

Teksten

Klouman Høiner er en erfaren scenekunstner. Han er medlem både av kompaniene Verk Produksjoner og Sør-Trøndelag Teater. Han har spilt på Nationaltheatret, Trøndelag Teater og i flere filmer. I tillegg til dette er han skribent. Teksten til VI, FOLKET fungerer godt som scenetekst. Den er litterær, ikke for knapp, men heller ikke for fyldig. Den er utmerket tilhugd. Det er et sympatisk trekk at det er livshistorien med Rose som jeg-person i sentrum som formidles. Selv om materialet som brukes oppfattes som dokumentarisk, ligger det selvfølgelig alltid en tolking av det både i presentasjonen, iscenesettelsen og i mottakelsen av den. Rose blir svært tydelig for oss, både på grunn av og på tross av, Klouman Høiners kaninkostyme. Han formidler teksten på en jordnær måte slik at vi får et grep om personen Rose. Miljøbeskrivelsene gjør at vi ser for oss de amerikanske bilene, milkshaken, maisåkrene, prærien – og Johns våpensamling og sønnen Domenics country-line-dance. Det ligger en grunnleggende respekt for menneskene som er utgangspunktet for stykket i teksten.

 

Amerika

«We the people» – «Vi, folket» på norsk, er de første ordene i den amerikanske grunnloven. Klouman Høiner bruker historien om vertsfamilien sin, med Rose i sentrum, til å fortelle en historie om Amerikas Forente Stater. Han viser at Den Amerikanske Drømmen ikke er hva den var. Foreldrene til Rose og John kom til USA for å få et bedre liv. En viktig del av landets mytologi er basert på at du kan skape deg et liv, du kan bli hva du vil bare du jobber hardt nok. Det viser seg at dette ikke lenger er en realitet. Den sosiale mobiliteten i USA er blitt liten. Er du født i arbeiderklassen, eller i middelklassen, er det nesten umulig å få den utdanningen som kreves for å kunne jobbe deg ut av relativt fattige kår. I det siste er det blitt avslørt en rekke saker som viser nettopp dette. Det hjelper ikke å ha gode karakterer så lenge du ikke har foreldre med penger til å betale for læreplasser ved de beste universitetene. FBI har avslørt at rike foreldre har betalt millioner av kroner for å få barna inn på eliteuniversiteter. Og det er avslørt at vitnemål er forfalsket og at det er fusket på opptaksprøver. Nettopp denne realiteten skimter vi i VI, FOLKET. Her er det familiens datter Gina som viser seg å være et akademisk og kunstnerisk talent. Gjennom karakteren Rose skimter vi ei jente som ikke helt blir sett og støttet i det å nå sine mål. Gina tegner, maler og lager objekter, og hun får toppkarakterer på skolen. Hun kommer seg inn på et universitet i Chicago, men det siste vi hører om henne er at hun arbeider på en fabrikk. Gina blir i stykket en representant for talentene fra arbeiderklassen som ikke når opp i det amerikanske samfunnet i dag.

 

Poesi

Camilla Barratt-Due er tilstede i rommet fra vi kommer inn. Hun er i likhet med scenografen Signe Becker og Klouman Høiner blitt en erfaren scenekunstner. Her er hun kledd i en stor, rosa kjole og har caps på hodet. Hun spiller trekkspill live sammen med sin egenkomponerte musikk/lyd i opptak. Det gir en poetisk grunntone til forestillinga. Hun framfører også datteren i vertsfamilien Gina Hechingers haikudikt «Factory haikus». Diktene er gode, første strofe lyder: «Snow covered tractors / The pinging of my hammer / Like a Buddhists’ bell». Barratt-Due og Klouman Høiner kommuniserer fint med hverandre og gir hverandre rom gjennom dette stillferdige stykket.

VI, FOLKET er blitt et verk som fungerer svært godt som helhet. Det knytter det individuelle sammen med det store bildet på en rørende og klok måte.