Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker

Torshovteatret: Stormen

januar 14, 2021 elinlindberg8

Feelgoodshakespeare

Vellykka, vital og gjennommusikalsk versjon av Stormen som litt lett familieforestilling

Av Elin Lindberg

William Shakespeare: STORMEN

Bearbeidet av Morten Cranner og Hege Randi Tørressen. Gjendiktet av André Bjerke

Regi: Morten Cranner

Scenografi og kostymedesign: Carle Lange

Lyddesign: Sven Erga

Maskør: Greta Bremseth

Dramaturg: Hege Randi Tørressen

Med: Jan Sælid, Kjersti Botn Sandal, Bernhard Arnø, Herbert Nordrum, Håkon Ramstad og Anne Krigsvoll

Torshovteatret, 26.januar 2016

Stormen på Torshovteatret alluderer til Arne Nordheims Stormen i opptakten til forestillinga. Fuglesang. Men ikke den klare, metalliske og litt faretruende klangen som hos Nordheim. På Torshovteatret er fuglesangen innsmigrende, det er opptak av ekte, autentisk fuglesang. Tonen settes, en naturlig og ungdommelig tone.

Forgjengeligheten

Stormen er full av kontraster. Stykket spiller på kontrast mellom generasjonene, mellom natur og kultur, liv og død, drøm og virkelighet, hevn og tilgivelse. Mange krefter støter sammen i dette stykket som er kjent som det antakeligvis siste av Shakespeares scenetekster. Her møter vi Antonio (Herbert Nordrum), hertugen av Milano. Etter en storm stander han på en øde øy med følget sitt. Det er ingen tvil om hvor han kommer fra for han går dresskledd med et rødt og svart Milan-skjerf om halsen. Det røde har gitt fotballklubben AC Milan tilnavnet Diavolo (djevel), det svarte er med for å skremme motstanderne. Dette kler den kampglade Antonio som styrtet sin bror Prospero (Jan Sælid), den rettmessige hertugen av Milano, og tok makten selv. Prospero ble sendt ut på havet med sin lille datter Miranda (Kjerst Botn Sandal) for å havne på ei magisk øy i havet. Alonso (Håkon Ramstad) er i Shakespeares stykke konge i Napoli. Han har det blå og hvite skjerfet til fotballklubben Napoli på seg (SSC Napoli har azzurri – «de himmelblå» – som kallenavn). Som en kontrast til de voksne og dresskledde, men noe gutteaktige, adelige, står Ferdinand (Bernhard Arnø) som er Alonsos sønn. Han har en T-skjorte med WWF (World Wild Wide Fund for Nature) på brystet og er en ihuga miljøforkjemper. Øya de strander på har i de tolv årene etter han ble styrtet i Milano, vært Prosperos herredømme. Her styrer han over luftånden Ariel (Anne Krigsvoll) – som hadde en finger med i spillet med både stormmaning og båtforlis. Han styrer også over jordånden Caliban (også Anne Krigsvoll) som i denne oppsetninga ikke kommer seg opp av jorda, men titter som en muldvarp opp fra et hull i scenegolvet, klagende og kuet. Krigsvoll er som alltid gjennomseriøs med en bemerkelsesverdig tilstedeværelse. Det er storm, krefter støter sammen. Hvordan ser verden ut når vinden løyer?

Lekent

Ei diger vippehuske strekker seg diagonalt over det runde gulvet på Torshovteatrets scene. Huska kan snurre rundt 360 grader. Den er rufsete og ser ut som om den er bygd av ilanddrevet søppel. Den har et lekent preg, det er ei huske, men kan også fungere som et skip i storm, eller ei bru. Den gjør det også mulig å lettvint komme seg fra scenegulv til galleri og utvider dermed spillerommet. Huska, eller brua, kan spilles på. Den er et instrument. Det understreker det magiske ved øya og Prosperos verden, og det musikalske i forestillinga. Andre egenartede instrumenter blir også brukt, blant annet det elektroniske instrumentet theremin som gir lyd fra seg uten at man tar på det, men ved at man beveger hendene mellom to elektroder, eller antenner. Prospero tryller fram musikken ved hjelp av sine magiske evner.

Ved foten av huska, eller brua, ligger en del søppel som fungerer mest som en slags pynt. Gjenbruk oppstår allikevel ved at aktørene i et skyggespill er laget av kjøkkenutstyr som gaffel – kongen Prospero med krone, visp – Miranda med krøller og oppvaskkoster – palmer på øya de kommer til. Det hele gir forestillinga et lekent, barnlig og sympatisk preg. Røyk, røde laserlys og voldsom stormmusikk kommer nært innpå publikum på Torshovteatret. Så nært at det nesten, men nok bare nesten, blir litt i overkant skummelt for de aller yngste av publikum i denne familieforestillinga, observerer jeg.

På de unges side

Miljøvern er et viktig tema i forestillinga. Og de unge står i sentrum. Det hele starter med Miranda som står høyt oppe på huska og ser utover med en kikkert laget av to plastflasker. Hun ser utover mot løsninger på deres strandethet – og kanskje i overført betydning etter løsninger på fastlåste problemer som klimakrisa. Faren Prospero ser innover mot sin egen hevntørst og bitterhet. Miranda balanserer på kanten til voksenlivet. Kjersti Botn Sandal spiller hennes ungdommelige vitalitet troverdig og godt. Ensemblet har samarbeidet med Metrologisk institutt i forbindelse med oppsetninga. Bernhard Arnø som den intense miljøvernnerden Ferdinand presenterer en masse vitenskapelig materiale for oss. Han forklarer Jordas klimabudsjett og klimatiske skrekkscenarier. Miranda er dypt fascinert og engasjert hun også, men kanskje mest i miljøforkjemperen sjøl – «Kan vi ikkje berre kline?», spør hun og understreker at dette er en romantisk komedie.

De voksne er i forestillinga dyttet noe i bakgrunnen. De er opptatte av sin egen grådighet, sitt maktbegjær, sin kamp og hevn. Ferdinand retter spark mot det voksne og etablerte, han er lei av disse sjølhøytidelige miljøaktivistene som bare er opptatte av flere sykkelveier. Ansvaret legges over på de unge. Verden ønsker seg her fri fra det gamle styresettet. Naturen, som Ariel og Caliban kan sies å representere, lengter etter å bli fri fra den gamle Prosperos jerngrep. Tillit, men også en form for ansvarsfraskrivelse og slapphet, ligger i det å skyve arbeidet med å få klimaskuta på rett kjøl igjen, over på ungdommen.

Drøm og virkelighet

«Vi er av samme stoff som drømmer veves av; vårt lille liv er omringet av søvn…», Prosperos berømte ord understreker ikke bare menneskets forgjengelighet, men også teatrets. Det blir også et minneord over William Shakespeare selv som døde for akkurat 400 år siden. Sælid som Propero, blåser elegant en imaginær forestillings- og livsflamme ut som avslutning.

Stormen på Torshov har et friskt og et både fantasifullt og jordnært preg. Dramaturgien fungerer svært godt. Shakespeares tekst forsvinner ikke i alt det nye som er lagt til. Her bør skoler og ungdom kjenne sin besøkelsestid for dette er god formidling av Shakespeares Stormen!

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2016

De ultimate: Ny norsk dramatikk

januar 13, 2021januar 13, 2021 elinlindberg8

Publisert på shakespeare.no juni 2020

Sporty stunt

De ultimate har som mål å sette verdensrekord i å presentere ny norsk dramatikk. De enkle iscenesettelsene avslører både sterke og svake sider ved tekstene. Prosjektet er et samarbeid mellom Vega Scene og Dramatikkens hus.

Av Elin Lindberg

Oda Fiskum: DOMEN

Fredrik Brattberg: PIL-OG-BUE-GUTTEN

Marta Huglen Revheim: BESTEFARSTOLEN

Malmfrid H.Hallum: LEIEBOEREN

De ultimate består av Line Heie Hallem, John S. Kristensen, Sebastian Skytterud Myers og Christina Sleipnes

Vega Scene fredag 5.juni 2020

Det spilles alt for lite ny norsk dramatikk på norske scener, så denne presentasjonen av noe av den dramatikken som finnes, er absolutt velkommen. Korona-pandemien har bremset prosjektet litt. Målet til De ultimate var å sette i scene rekordmange stykker i løpet av ett år, men på grunn av omstendighetene er det blitt til denne visningen og til en planlagt visning i desember. De ultimate vil jobbe innfor noen dogmer de selv har satt: De skal sett opp så mange stykker som skuespillere klarer å lære seg teksten til på kort tid. Stykkene skal ikke ha vært satt opp før. De skal bare bruke det som er tilgjengelig i scenerommet.

Stykkene

De stykkene gruppen har valgt til denne visningen er skrevet av erfarne dramatikere. Tre av stykkene er helt ferdige, ett er under arbeid. Visningen av stykkene, presentasjonen av prosjektet og samtalen med dramatikerne etterpå var behagelig effektivt utført. Salen var smittesikret ved at publikum ikke satt for tett og ved at publikumsverter styrte publikums inn- og utgang. Skuespillerne møtte stykkene lekent og enkelt. De utfordrer ikke stykkene særlig teatralt, men lar teksten hele tiden være det bærende elementet. Den enkle iscenesettelsen blir mest som en presentasjon av tekstene og tydeliggjør det potensialet som eventuelt ligger i dem. Dette står som prosjektets hovedanliggende.

Domen

Det første stykket som presenteres er Domen av Oda Fiskum. Fiskum er dramatiker og sinolog. Hun startet den første profesjonelle kinesisk-europeiske teatergruppa i Kina. Stykket hennes Ibsen in One Take gjestet Ibsenfestivalen på Nationaltheatret i 2014. Fiskum bor i Stockholm og underviser ved Biskops Arnö-skolen. Hun har samarbeidet mye med Dramatikkens hus og stykkene hennes er blitt spilt i mange land. For tiden er hun aktuell med forestillingen Beintørr ved Riksteatret i Sverige.

Domen er ikke et ferdig arbeid. Vi møter to personer: Domkantoren (Line Heie Hallem) og Lo (Sebastian Skytterud Myers). Stykket skal handle om en katedral som stikker av fra byen sin. Det skal bli et helaftens stykke for to personer. I første scene skal det digre orgelet i katedralen stemmes. Det er en nærmest umulig oppgave siden orgelet har 1500 piper – den største ti meter lang og: «den minste får plass i munnen min», sier Lo. Teksten er mer indre dialog – mer prosa, enn dialogbasert dramatikk. Dette gjør foreløpig at stykket framstår som nokså statisk og krevende å iscenesette. Noen av bildene teksten framkaller er svært gode, mens andre er i overkant pompøse og noe hule. Passasjen hvor en ni-åring sammenligner en perfekt stemt fiolin og heroin virker noe søkt, men stykket rommer også flotte passasjer som: «Men i mellomrommet mellom tonen Ass og tonen Aiss ligger et helt osean av forskjellige vibrasjoner som alle heter “A”». Favorittformuleringene ble disse, der vi får et frampek mot at katedralen skal stikke av: «Midtskipet dupper i det tykke lyset fra nattsola» og «[l]ivet forsvinner bak meg, midtskipet legger fra kai».

Pil-og-bue-gutten

Fredrik Brattberg er kanskje den mest renommerte av kveldens dramatikere. Han er nettopp nominert til Heddaprisen for beste scenetekst med Sørsiden som ble spilt på Den Nationale Scene. Brattbergs stykker er oversatt til rundt 20 språk og iscenesatt i like mange land. Han har vunnet flere priser, blant annet Ibsenprisen.

Denne kvelden får vi utdrag fra Pil-og-bue-gutten. Her møter vi Faren (John S. Kristensen) og Moren (Line Heie Hallem). Vi følger dem fra de skal ha barn til sønnen flytter hjemmefra. Scenene går kronologisk fra graviditet til nyfødt, til skolealder og til sønnen som ungdom. Moren og Faren får til stadighet besøk av et nabopar (Sebastian Skytterud Myers og Christina Sleipnes) som forteller den samme historien på nesten samme måte hver gang. Det er en enkel historie om alle foreldres mareritt: at barnet deres dør. Dette repetisjonsgrepet er kjent i Brattbergs dramatikk. Brattberg, som også skriver musikk, sier selv i samtalen etterpå at repetisjoner er grunnfundamentet i musikk, repetisjoner som utvikler musikken. Også stykket utvikler seg gjennom repetisjonene. De ultimate leker stoffet fram, det gjør stykket i overkant lett. For å lykkes med stykket bør man nok finne en god balanse mellom tragedien og komedien i stoffet.

Bestefarstolen

Marta Huglen Revheim er utdanna på Filmskolen i Lillehammer. Hun skriver mest for film og tv. Hun har blant annet skrevet manuset til kortfilmen Fucking Norway som ble produsert av Barbosa Film. Bestefarstolen ble plukket ut til Dramatikkens hus sin barnedramatikksatsning, det er nylig blitt oversatt til tysk av Ulrike Kort ved Theaterverlag Hofmann-Paul.

Bestefarstolen handler om barnet Helena (Line Heie Hallem) som får en hamster (John S. Kristensen) når foreldrene (Sebastian Skytterud Myers og Christina Sleipnes) på en klumsete måte forteller at Helenas kjære bestefar er gått bort. Helena prøver, sammen med sin nye venn hamsteren, å finne bestefaren. I stykket leter de under havet, der de treffer rare fisker og dyr. De leter i Leningrad, de de treffer et postbud. De oppsøker bestefars kjæreste. Og de reiser til Island for å lete og treffer en pussig islandshest.

Det er scenen med postbudet i Leningrad som De ultimate viser. Postbudet (Christina Sleipnes) er rasende og frustrert. Hun har ikke bare mistet mye av jobben sin på grunn av at alle bruker e-post, men også selve bokstaven «e». Det er et lekent grep, men det krever mye skuespillerarbeid å framføre replikkene uten denne viktige bokstaven. Dette er nokså klassisk barneteater, nesten litt gammeldags. Men det er godt dramatikerhandverk. Språket er lekent. Publikum involveres – de må rope ut ord som begynner med «e» for at stykket skal gå videre. Postbud-scenen ble kanskje litt i lengste laget slik De ultimate presenterte den.

Leieboeren

Malmfrid H.Hallum er en erfaren dramatiker med 20 dramatiske verk bak seg. Hun har fått flere priser for stykkene sine, blant annet Ibsenprisen for Solveigs 2.sang i 2014. I år har hun dramatisert Jonas av Jens Bjørneboe i Mari Vatne Kjelstadlis regi for Kilden Teater.

Leieboeren er bygd på romanen Leigjandinn av den islandske forfatteren Svava Jakobsdottir. Romanen kom ut i 1969 og ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i 1970. Det er vanlig å lese romanen som en allegori over undertrykkelse av kvinner og små nasjoner. De ultimate viser første del av stykket. Her møter vi Kvinnen (Christina Sleipnes) og Mannen John S. Kristensen) som bor i en liten leilighet. Den Fremmede (Sebastian Skytterud Myers) kommer med kofferten sin og bare flytter inn uten noe om og men. Utover i stykket blir stemningen sakte, men sikkert, mer og mer trykket og ubehagelig. Et godt stykke for tradisjonelt kammerspill, men også med potensiale for mange teatrale tolkninger.

Lovende prosjekt

Det er et prisverdig prosjekt å presentere ny norsk dramatikk på en slik enkel og ujålete måte – all honnør både til De ultimate, Dramatikkens hus og Vega scene. Det er bare å glede seg til De ultimates neste stunt og håpe at de når målet sitt om å sette verdensrekord i å presentere ny norsk dramatikk. Og så kan vi håpe på at teatrene får med seg at denne dramatikken finnes og velger å sette opp dette i stedet for å sette opp nok en dramatisert populær roman.

Det Norske Teatret: Anton Tsjekhov: KIRSEBÆRHAGEN

desember 8, 2020 elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no januar 2020

Stilleståande og monotont

Kirsebærhagen på Det Norske Teatret har fleire gode element, men blir dessverre for statisk og treig

Av Elin Lindberg

Anton Tsjekhov: KIRSEBÆRHAGEN

Omsetjing: Kjell Helgheim i samarbeid med Ola E. Bø

Regissør: Johannes Holmen Dahl

Scenograf: Nia Damerell

Kostymedesignar: Ane Ledang Aasheim

Lysdesignar: Eivind Myren

Musikalsk ansvarleg og komponist: Alf Lund Godbolt

Lyddesignarar: Morten A. Jorsett og Alf Lund Godbolt

Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen

Band:

Gitar: Michael Krumins

Trekkspel: Grzegorz Jozef Miszczyszyn

Treblås: Nils Jansen

Det Norske Teatret, hovudscena, premiere 25.januar 2020

Ein kan lese Kirsebærhagen av Anton Tsjekhov som eit teaterdikt om liding og endring. Her er det mykje poetisk dveling over tida som har gått, livssmerta og oppbrot. Det er dekadanse og fest, sorg og glede, kjærleik i mange former og eit samfunn i stor endring. På Det Norske Teatret får dvelinga så mykje plass at ein risikerer at publikum sovnar. Ja, vi forstår at karakterane sit fast i ein uhaldbar situasjon, og at ingen av dei – bortsett frå kjøpmannen Lopakhin (Eivin Nilsen Salthe) – klarar å handle eller skape utvikling, men må det illustrerast ved at skodespelarane står som fastfrosne, rett opp og ned, framme på scena store delar av framsyninga?

Samfunnsutvikling

Stykket frå 1904 tar for seg ein adel som forvitrar og ei ny tid som bryt fram. Systemet med liveigne bønder er for lengst historie, men haldingar sit igjen. Den store kirsebærhagen er særs vakker, men overhovudet ikkje lønsam, han blir eit symbol på adelen, eigendomane og privilegia deira. Ljubóv Andréjevna Ranevskaja – kalla Ljoba (Gjertrud Jynge) har budd i Paris i fem år og brukt alle pengane sine. Ho er sjarmerande og sympatisk, men heilt udugeleg til anna fest og dagdriving. Broren, Leonid Andrejevitsj Gajev (Ola G. Furuseth), er like eins – han kan knapt kle på seg sjølv. Desse er på veg i grava saman med den demente, utgamle tenaren Firs. Den dekadente sortien deira som leiarar i dette samfunnet er både melankolsk, poetisk og vakker. I denne framsyninga er det mest som om sola allereie har gått ned, som om dei berre er skuggar – dei får ikkje så mykje plass til å verkeleg skine.

Det nye

Jermolaj Aleksejevitsj Lopakhin – kalla Lopakhin – er den einaste dynamiske figuren i stykket. Forfedrane hans var liveigne bønder, godseigarfamilien eigde rett og slett desse menneska. Det var desse som arbeidde i kirsbærhagen, desse som heldt oppe adelen og som gjorde at adelen kunne halde fram med luksuslivet sitt. Lopakhin vil hogge ned Kirsbærhagen og bygge feriehus. Det er brutalt, men òg ei handling som øydelegg eit symbol på adelen si makt. Eivin Nilsen Salthe speler Lopakhin som ein sympatisk og velmeinande figur. Som ein kontrast til alle dei andre stilleståande karakterane blir han ei drivkraft her, både scenisk og som vegvisar for ei ny tid. Anja, den 17 år gamle dottera til Ljoba (Eili Harboe) er kanskje ho som står som eit håp om ei god framtid. Harboe gjev Anja ei strålande kraft, vi skulle gjerne sett meir av ho.

Komikk og ironi

Tsjekhov skreiv stykket som ein komedie. Det er mange komiske opptrinn som ikkje blir tatt ut her, eller ikkje fungerer, kanskje fordi rytmen i oppsetjinga er så treig som han er. Pjotr Sergéjevitsj Trofimov – kalla Petja (Kyrre Hellum), er ein evig student, her er han 50 år og enno student. Han er smart og klok, men han får ikkje brukt kunnskapen sin til noko, han får ikkje omsett kunnskapen til å skape eller handle. Det gjev eit ironisk skråblikk på ein akademikar som ikkje får omsett ideane sine i praksis. Godseigaren på nabogodset (Geir Kvarme) som speglar hovudpersonane si pengejakt blir òg ein komisk karikatur. Det blir óg dei andre karakterane – lakeiane, husstyrarinna og guvernanta. Utan adelen må dei finne anna arbeid. Det ligg ein respekt for det skrøpelege menneskelege i fleire av Tsjekhov sine stykke. Hanne Tømta har sett opp fleire Tsjekhov-stykke. Ho maktar nok betre enn det blir gjort her å få fram ei medkjensle med desse karakterane, eller typane. I mellom anna den framifrå oppsetjinga av Måken på Torshovteatret sist haust fekk dei skrøpelege, forfengelege karakterane medkjensla vår fordi strevet deira etter kjærleik, anerkjenning og smertelindring var så djupt menneskeleg. Dei fastfrosne karakterane i Kirsebærhagen slit med å formidle noko liknande.

Eit bifokalt problem

På same vis som i Johannes Holmen Dahl si oppsetjing av Antigone på hovudscena på Det Norske Teatret i 2018, er den store scena ganske tom. Det er óg denne gongen Nia Damerell som står for scenografien. I starten er det teaterrøyk som fyller rommet, det fungerer greitt, men så oppstår eit problem for somme av oss i salen. Ei mengd lange remser med lyspærer blir senka ned frå taket. Det er vakkert i starten, som om det er stjerner som dett ned. Desse lysremsene blir i rommet heile tida, dei blir sløkt mot slutten. Mange av oss i salen er så vaksne at vi treng progressive, eller bifokale, briller. Det som dessverre kan skje for oss er at lyset i desse lysremsene flyt ut, blir «blurry». Eg sjekka dette med andre vaksne, brillebrukande i publikum etter framsyninga, og det var fleire enn eg som fekk dette problemet. Vi såg dessverre veldig dårleg det som skjedde inne på scena, og lyset blei ganske slitsamt etter kvart.

Kostymar og musikk

Det beste ved framsyninga er kostymane og musikken. Kostymane står Ane Ledang Aasheim for. Dei er outrerte og vakre, og dei understrekar dekadansen på eit framifrå vis.

På scena står eit band som speler store delar av framsyninga. Dei speler etter det eg forstår i ein klezmer-tradisjon. Musikarane er særs dyktige og løftar framsyninga kraftig. Eit av høgdepunkta er når Gjertrud Jynge som Ljoba syng med si flotte røyst saman med bandet. Eg skulle ønske at det var meir av denne krafta gjennom heile stykket og mykje mindre av skodespelarar som sto rett opp og ned framme på scena med teksten sin.

Nationaltheatret: Vibeke Tandberg: Hunder

desember 8, 2020 elinlindberg8

Publisert på Shakespearetidsskrift.no januar 2020

Klinisk og tørt

I Hunder av Vibeke Tandberg på Malersalen på Nationaltheatret får teksten mer plass enn den tåler. Den er småmunter og grotesk flere steder, men berører ikke særlig. Skuespillerne gjør en flott jobb, men det hjelper ikke, dessverre.

Av Elin Lindberg

Vibeke Tandberg: HUNDER

Regissør: Runar Hodne

Komponist: Lars Petter Hagen

Scenograf: Vibeke Tandberg

Kostymedesigner: Michael Olestad

Lysdesigner: Ellen Ruge

Maskør: Terje Rødsjø

Dramaturg: Rania Broud

Nationaltheatret, Malersalen, urpremiere fredag 10.januar 2020

Det er en god ting at Malersalen på Nationaltheatret kan brukes til å prøve ut nye kunstneriske prosjekter, eller vise verk som utfordrer teaterbegrepet. Hunder utfordrer ikke den tradisjonelle teaterformen noe særlig – kanskje kunne den gjort det i større grad?

Palmeskog

Det er ikke sikkert at Malersalen er nymalt, men den virker slik når vi kommer inn. Den ser fresh ut. På golvet er det plassert massevis av grønne palmeplanter i forskjellige størrelser. Dette er det eneste scenografiske elementet. Det blir enhetlig og rent. Fargene i Kams (Henriette Marø) kostyme matcher lekkert de grønne plantene. Plantene står i plastpotter og ser ut som om de er nyinnkjøpte fra Plantasjen. De er masseproduserte og kommer her til å representere mer en villet monokultur enn levende natur. Det er både vakkert og illevarslende.

Et par et sted

Skuespillerne, Henriette Marø og Sigurd Myhre er i rommet når vi kommer inn. De vandrer rundt blant plantene og sitter litt her og der. De framstår som et par, Kam og Mak, og etablerer snart et punkt over hodene på oss i publikum der det er noe levende de forholder seg til. Det er noe lite som nesten blir skjult av gresset. Er det et menneske? Det refereres til som et menneske av og til. Noen ganger kjønner teksten dette individet og det blir kalt «hun», andre ganger «det». Paret forholder seg til dette vesenet på avstand. Det er et snev av uhygge her, midt i idyllen, men den kunne gjerne fått mer plass. Dialogen er noen steder bygd opp som monologer som bryter inn i hverandre. Mak og Kam lytter ikke til hverandre, men fortsetter ufortrødent på sin egen monolog. Marø og Myhre jobber musikalsk og presist med teksten, timingen er god.

Et par et annet sted

Teksten veksler mellom å være på stedet med paret, det uidentifiserte objektet (en ufo?) og palmebuskene og på et fly. På flyet er Marø en flyvertinne – eller kabinbesetning som det vel heter i dag, Myhre er passasjer. Er de på vei til eller fra New York? De forteller at de har sex på flytoalettet og at «du» blir unnfanget der. Flyvertinnen gjør sine flyvertinne-ting, hun presenterer sikkerhetsrutinene slik de blir presentert på fly. Hun forteller detaljert om flyvertinnepåkledningen sin. Sikkerhetsrutinepresentasjonen blir et frampek, flyet kommer til å styrte. Albatrosser kommer inn i alle flymotorene. Motorene stopper og flyet brenner før det treffer bakken. Fælt. Flyvertinnen forteller om hvordan nylonstrømpene smelter inn i huden, om hvordan håret tar fyr, om hvordan hun brenner opp. Marø som flyvertinne forteller rolig uten panikk. Det er klinisk og saklig. Det er jo grusomt, hvorfor blir vi ikke berørt?

Flatt

Handlingen veksler mellom paret på bakken og paret i lufta. Mot slutten legger Mak (Myhre) palmeplantene flatt ned på golvet. Han gjør det kjærlig og forsiktig, det blir som en slags dans. Men det er en fare når palmene blir lagt flatt. Teksten er nokså flat og nå er det ingen steder å gjemme seg. Tidligere i forestillinga kunne skuespillerne bruke dybden i rommet som plantene skapte til å skape liv på scenen, nå etter plantefall blir det vanskeligere. Stykket varer bare en time, men slutten oppleves lang og noe treg.

Det er helt sikkert mange meninger om Tandbergs tekst. Noen vil sikkert synes at den er utmerket og spennende. Den er absolutt fantasifull og det er snev av spenning i kontrasten mellom det groteske og det tilforlatelig hverdagslige, men språket er mange steder veldig klinisk og tørt.

Spennende kunstnerskap

Vibeke Tandberg har et svært spennende kunstnerskap. De iscenesatte og manipulerte fotoene hennes er formidable verk. Spillet med identitet og grensene for identitet som flere av verkene tematiserer er slående. En favoritt er nok serien med bryllupsbilder fra serien Til døden skiller oss ad fra 1993. Dette blir av mange sett på som et nøkkelverk i norsk konseptuelt fotografi. De iscenesatte fotoene i serien «Aftermath» fra 1994 der hun framstår som hvitkledd helsearbeider i afrikanske omgivelser, har også en kritikk i seg som er sylskarp. Det er slike skarpskodde grep jeg savner i Tandbergs tekst. Kanskje kan det komme etter hvert? Kanskje Tandberg selv skulle prøvd seg med iscenesettelse?

Prosa: Anmeldelse av Hyldig: Ibsen og norsk teater. Del 1, 1850-1930 og Drude von der Fehr og Siren Leirvåg: Teater som betyr noe Hendelse, tenking og tilbud

januar 9, 2020januar 9, 2020 elinlindberg8

Publisert i Prosa 6-2019

Hyldig, Ibsen og norsk teater.png

Keld Hyldig:

Ibsen og norsk teater. Del 1, 1850-1930

Vidarforlaget, 2019

Drude von der Fehr, Siren Leirvåg 2019.jpg

Drude von der Fehr og Siren Leirvåg:

Teater som betyr noe

Hendelse, tenking og tilbud

Vidarforlaget 2019

Er alt teater politisk?

Keld Hyldig skriver grundig og medrivende om den tidlige Ibsen-tradisjonen. Drude von der Fehr og Siren Leirvåg skriver intenst utforskende om samtidsteater og samtidsdramatikk. Det er ikke så ofte at det gis ut solid teaterlitteratur i Norge, derfor er begge bøkene viktige og kjærkomne bidrag til faglitteratur om norsk teater

Av Elin Lindberg

Teater er som kjent øyeblikkets kunst. Teater trenger et sted, tid og noen mennesker. Etter at teaterhendelsen er ferdig, er det som Hamlet sier i sin sluttreplikk: «The rest is silence». Når flere aviser, blant dem toneangivende Morgenbladet, nå kutter drastisk ned på teaterkritikkene, blir denne stillheten øredøvende. Teateranmeldelser henger sammen med teaterhendelsen, de er den viktigste dokumentasjonen på det som har funnet sted.

Ibsen og norsk teater av Kend Hylding er den første av to bøker om Ibsen-tradisjonen i norsk teater. Her tar han for seg Ibsen-forestillinger i perioden 1850-1930. Hyldig er i tillegg til å være faglitterær forfatter også teateranmelder, han publiserer jevnlig i Norsk Shakespearetidsskrift. Han har en doktorgrad i teatervitenskap fra 2000 med en avhandling om Ibsen og Nationaltheatret 1899-1940.

Hyldig baserer seg i stor grad på teateranmeldelser når han gjør sine grundige oppsetningsanalyser

Hyldig viser hvordan spillestilen i norsk teater har utviklet seg. I starten på det borgerlige teatret i Norge sto skuespillerne foran på scenen og nærmest poserte, mens de deklamerte teksten – slik det var vanlig i for eksempel det franske teatret. Årsaken var rett og slett at bare framscenen var belyst.

Kontekst-sensitivitet

I boka Teater som betyr noe. Hendelse, tenking og tilbud vil Drude von der Fehr og Siren Leirvåg presentere ideen om at teateret er spesielt godt egnet til å uttrykke det som står på spill i sin egen tid . Drude von der Fehr er professor emerita i Allmenn Litteraturvitenskap ved UiO. Hun har i de siste årene vært særlig opptatt av tverrfaglige problemstillinger i skjæringspunktet mellom litteraturvitenskap og biologi, religion, filosofi og teatervitenskap. Siren Leirvåg er ansatt som utdanningsleder ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved UiO. Hun har skrevet lærebok og publisert artikler om scenekunst i norske og internasjonale bøker og tidsskrifter.

I denne boka har de vært opptatt av teatret etter 1960. Utgangspunktet deres har vært den skrevne dramateksten. Det kan kanskje virke selvsagt, men det er det ikke.

Von der Fehr og Leirvåg understreker at teatret, og teatervitenskapen, i lengre tid har forsøkt å frigjøre seg fra den dominerende teaterteksten. Derfor ser de på det å vende tilbake til teaterteksten som en fornyelse .

Forfatterne av begge bøkene er opptatte av å sette dramatekster i kontekst. Hyldig blir i sine oppsetningsanalyser mer nærsynt enn von der Fehr og Leirvåg. Jeg savner et enda videre perspektiv på tida og samfunnet, men på den andre siden – boken hans er enormt omfattende, det er kanskje rett og slett ikke plass til å undersøke konteksten bredere i denne sammenhengen.

Bråk om scenespråk

Teateret var sentrum for det som sto på spill i samtiden under etableringa av norsk skriftspråk. Hyldig skriver grundig og etterrettelig om de teaterhistoriske forutsetningene for teater i Norge. Det offisielle teatret i Norge vokste fram fra dramatiske selskap som var etablert i flere byer tidlig på 1800-tallet, og fra omreisende danske teatertrupper. Dansk var scenespråket i det borgerlige teateret. Mange var opptatte av å skape et nasjonalt, norsk språk. Temperaturen var høy, slåsskamper og pipekonserter var det flere av.

En av de viktige aktørene var Bjørnstjerne Bjørnson. Han var fra årsskiftet 1855/56 fast teateranmelder i Morgenbladet. Rundt uroppførelsen av Henrik Ibsens stykke Gildet på Storhoug på Christiania Theater ble det en kontrovers rundt norsk dramatikk som ble opptakten til «Teaterslaget». En dansk skuespiller var blitt engasjert, og det førte til demonstrasjoner. En mengde «pipere» ble mobilisert. På signal fra Bjørnson satte de i gang med vedvarende piping da den danske skuespilleren kom på scenen. Det blir håndgemeng og slåssing, politi og pågripelser. Bjørnson skal selv ha banket opp en person som var sendt for å banke ham. Det ble demonstrasjonstog til Stortinget og Bjørnson holdt tale. Det gikk altså livlig for seg.

Teaterslaget ble, ifølge Hyldig, et viktig vendepunkt for en nasjonalisering av teater- og kulturlivet i Christiania. En ting som kan virke noe kuriøs i dag, er at Bjørnson foreslo å bruke bergensk som scenespråk i Norge. Bergensk var et etablert norsk borgerlig byspråk, og flere av de mest kjente skuespillerne på Bjørnsons og Ibsens tid var fra Bergen. Østlandsk ble sett på som for vulgært.

Handke, pris

I Teater som betyr noe ser von der Fehr og Leirvåg nøye på Peter Handkes dramatikk og på den debatten som fulgte sist Handke fikk en viktig pris , nemlig Den Internasjonale Ibsenprisen i 2014. Nå blir han tildelt Nobelprisen i litteratur. Handke er, som kjent, kontroversiell fordi han blir oppfattet som ultranasjonalistisk og proserbisk. Hans tale under begravelsen til krigsforbryteren Milosevic er noe av det som blir holdt fram og sterkt kritisert. Gyldendal Norsk Forlag ga ut boka Handkedebatten i 2015, her skriver blant annet Aslak Nore: «Kan Ibsenprisens jury være bekjent av at prisen i år tildeles en forfatter som i 20 år har bagatellisert folkemord og pleid nær kontakt med serbiske krigsforbrytere?» Det spørs om ikke Handkedebatten leses igjen i disse tider.

Det er jo en grunn til at Peter Handke får priser, litteraturen hans har svært høy kvalitet. Som dramatiker har han betydd mye. Von der Fehr og Leirvåg viser hvordan hans første tekst for teater, Publikumsutskjelling fra 1966, går rett inn i et grunnleggende spørsmål i teatret: Hva er teatrets forhold til virkeligheten? Forfatterne skriver at ifølge Handke er det kun det som skjer med tilskuerne i teatret, her og nå, som er det viktige. Handke står for en kritikk av det dramatiske teatret – nettopp det teatret Hyldig skriver om i sin bok. Von der Fehr og Leirvåg lister opp seks punkter som denne kritikken består av: «Iscenesettelsen skal ikke ha noen handling, aktørene på scenen er ikke karakterer, talen er ikke dialogisk, språklogiske regler følges ikke gjennomgående, ikke skuespillerne, men publikum er subjekter i teaterhendelsen, og iscenesettelsen har ingen «som om» karakterer».

Teater og politikk

Både Keld Hyldigs bok og boka til Drude von der Fehr og Siren Leirvåg argumenterer for at alt teater som betyr noe, er politisk. Da Henrik Ibsen skrev Gengangere i 1881, var det ingen europeiske teatre som ville sette det opp. Stykket hadde urpremiere i Chicago. Den første som satte stykket opp i Skandinavia var teatermannen August Lindberg, som selv spilte Osvald. Denne oppsetninga kom på gjestespill i Norge, forteller Hyldig. Oppsetninga rystet offentligheten. Betydde den noe, og var det politisk teater? Ja.

For å forstå oss selv og tida vi lever i, trenger vi bøker som ser teaterhistoria fra vår egen samtid, slik Hyldigs bok gjør. Og vi trenger bøker som grundig analyserer samtidsdramatikken, slik von der Fehr og Leirvåg gjør. For å skrive om på tittelen til von der Fehr og Leirvåg: dette blir bøker .