Blog

Oslo Nye Teater: Dennis Kelly: GIRLS & BOYS

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no juni 2020

Teateranmeldelse: Girls & Boys er et ubehagelig stykke | Mona Levin

Rått og brutalt

Med stykket Girls & Boys av Dennis Kelly løfter Oslo Nye Teater fram det dystre temaet familiedrap utført av menn. Stine Fevik gjør en strålende skuespillerjobb, regien er ved Lena Endre.

Av Elin Lindberg

Dennis Kelly: GIRLS & BOYS

Oversatt av Lars Håkon Holstad Berge

Regi: Lena Endre

Scenografi: Peder Freiij

Kostymedesign: Ann Bonander Looft

Lysdesg: Phillip Isaksen

 Maskeansvarlig: Ida Frithioff

Dramaturg: Ilene Sørbøe

Oslo Nye Teater, hovedscenen, 10.juni 2020

Et viktig tema i dette stykket er menn som utøver vold. Gjennom den kvinnelige skuespilleren får vi en fortelling om et patriarkalsk samfunn i oppløsning. Den litt enkle oppdelinga av verden i to kjønn – jenter og gutter – girls and boys, speiler nok ikke måten vi tenker og diskuterer kjønn i dag, uten at jeg skal gå i dybden på dette her. I Girls & Boys er det en stereotypisk kjønnsdeling av verden, en deling som nok hører mer til i en britisk virkelighet enn i en norsk. Stine Feviks tøffe spillestil gjør at stykket allikevel tåler løftet inn i norske forhold.

Mørk satire

Dramatikeren Dennis Kelly sa i et intervju med The Guardian at stykket bare har to aktører: Kvinnen og publikum. Det er i slekt med 90-tallets in-yer-face-theatre. Spillet er stort sett hele tiden frontalt. Fevik stiller av og til spørsmål til publikum, uten at hun krever andre svar enn et nikk, men det fungerer for å holde oss fanget og på alerten. Hun spiller på en konfronterende måte og hun konfronterer oss gjennom fortellingen med et alvorlig samfunnsproblem: menns vold i familierelasjoner. Stykket har mye mørk humor og sterk satire. Dette fungerer her som overlevelsesstrategier både for individet og samfunnet.

Klassesamfunn

Den navnløse kvinnen i stykket (Stine Fevik) forteller sin livshistorie til oss. Eller hun starter der hun møter ham som blir far til hennes barn. Vi aner at hun kommer fra arbeiderklassen eller lavere middelklasse. Det britiske samfunnet er jo enda mer klassedelt enn vårt norske og skillelinjene mellom klassene er skarpere. Kvinnen forteller at hun sa opp jobben sin og kom seg ut av en livsperiode hun brukte til å «drikke, dope og hore». Det er mulig at dette skal understreke hennes frigjorte livsførsel, men begrepet «horete» skurrer litt. Kaller en kvinne som fester mye og har mange sexpartnere seg selv for «hore»?

Hun og han

Kvinnen reiser på tur alene. Her skinner det også igjennom en stereotypisk måte å se på kvinner på. Hun er opptatt av at hun ikke skal settes i bås når hun er ute og reiser på egen hånd. Blikket hun bruker når hun karakteriserer disse båsene, på et noe forfengelig, satirisk-ironisk vis, er tydelig mannlig:

Jeg reiste i Europa fordi jeg tenkte at i India eller Thailand så ville folk

gjennomskuet at jeg var for gammel til å ta et friår, og da ville jeg blitt sett

på som en av de som er på en slags livs-flukt, du vet: samfunns-tapere,

skilsmisse-ofre, narkomane, sekt-overlevere, sex-overgripere og – de

verste – de som ikke aner hva de skal gjøre med livene sine.

Hun møter mannen sin på en flyplass i Napoli. Det er samme sted som dramatikeren startet å skrive på Girls & Boys. Her får vi en scene som står som en manns våte drøm. Mannen som står foran kvinnen i den lange og saktegående køen for å få gå om bord i et fly, får nemlig oppmerksomheten til to smellvakre, kvinnelige modeller. De er ute etter å få ham til å hjelpe seg med å snike i den lange køen. Mannen får muligheten til å avvise disse to skjønnhetene som er ute etter å utnytte ham. Dette blir et frempek mot hvilke krefter mannen står overfor.

Godt oppbygd tekst

Stykket er mesterlig bygd opp. Fortellingen er kjapt og effektivt fortalt. Den er godt tilhugd og presis. Det samme kan man si om Lena Endres regi. Den er enkel og presis og lar teksten få komme til sin rett. Det er mange frempek i teksten om voldshandlinger som skal skje, men verken Fevik eller regien rusher fortellingen. Vi er til stede i øyeblikkene som bygger historien opp.

Livet til hun og han går fint. De har det bra. De får to barn sammen. Hun blir mer og mer vellykka i jobben sin som filmprodusent, mens det går ikke så bra for ham etter hvert: bedriften hans går konkurs. Dette blir et vendepunkt.

Tap av kontroll

Når Medea i Evripides’ stykke dreper sine barn kan det, slik Lena Endre skriver i programmet, være det psykologer kaller et «utvidet selvmord». Hun har mistet kontrollen når barna hennes tas fra henne. Mannen i Girls & Boys opplever at skilsmissen tar barna fra ham. Han har mistet alt: bedriften, kona og barna. Han har mistet kontrollen. Han er ikke lenger den sterkeste. Her kommer stykket med en god og presis samfunnsanalyse bygd på etterrettelige fakta om det at fedre dreper sine barn dessverre er et økende samfunnsproblem: «Og selve fenomenet familieutslettelse blir mer og mer vanlig; antallet er doblet siden 2000. Det er nesten alltid menn». Et meget godt grep er at kvinnen i stykket selv jobber som produsent for filmer om nettopp overgrep som skjer i samfunnet.

Svak oversettelse

Det eneste å sette fingeren på i denne oppsetninga, er oversettelsen. Her det er dessverre litt for mange anglisismer til at språket flyter slik det burde kunne gjøre. Noen eksempler er upresise formuleringer som: «businessen hans hadde truffet en bølgedal», «å overkomme dette uoverkommelige problemet» og «ikke døm meg». Det kommer til å høres ut som det språket unge mennesker som har sett svært mange tv-serier og bare forholder seg engelsk språk på sosiale medier, snakker. Det blir ikke helt troverdig når det legges i munnen på en voksen kvinne.

Sterkt og sårt

Forestillinga blir uansett stående som absolutt vellykka. Feviks skuespillerprestasjon er i mesterklasse. Endres regi fungerer fint. Scenografien fungerer også greit. Fevik starter i en hvit boks som blir et rom i scenerommet og fortsetter i en stilisert stue. Stykket løfter fram en viktig tematikk rundt en patriarkalsk samfunnsstruktur. Og det løfter fram det dessverre tragiske faktumet at familievold utført av menn ikke er uvanlig.

Rogaland Teater: August Strindberg: ET DRØMMESPILL

elinlindberg8
shdirdal etdrommespille rev2 011
Et drømmespill av August Strindberg. Regi: Ole Anders Tandberg. Rogaland teater 2020. Foto: H. S. Dirdal

Publisert på shakespearetidsskrift.no november 2020

Er det egentlig synd på menneskene?

August Strindbergs pessimistiske syn på menneskene sliter med å komme fram i Et drømmespill på Rogaland Teater i Ole Anders Tandbergs regi – og det er helt i orden. Skuespillerne har så mye livsglede, varme og energi, og regien er så full av drømmeaktige opptrinn, at livet blir en fest.  

Av Elin Lindberg

August Strindberg: ET DRØMMESPILL

i en versjon av Arne Lygre og Ole Anders Tandberg

Regi: Ole Anders Tandberg

Scenografi og lysdesign: Markus Granqvist

Kostymedesign: Lena Lindgren

Dramaturg: Matilde Holdhus

Maskør: Jill Tonje Holter

Komponister: Joel Sahlin og Ida Kampenhaug

Rogaland Teater, hovedscenen, premiere 11.november 2020

I August Strindbergs stykke Et Drömspel fra 1902 møter vi Agnes, Guds datter, som er sendt ned til jorden for å finne ut hvorfor menneskene klager hele tiden. Far Gud har sendt datteren ut på en dannelsesreise. Agnes observerer, men tar også selv del i menneskelivet, hun får føle på menneskelig smerte. I versjonen til Rogaland Teater har Arne Lygre og Ole Anders Tandberg vevd inn andre Strindberg-tekster, blant annet fra Ockulta dagboken. Det fungerer svært godt. Teksten har friskhet og snert, samtidig som de nye tekstfragmentene understreker det drømmeaktige.

Lyset er magisk

I mørket får vi en prolog. Det er nærmest en prosjektskisse, eller kanskje en analyse: «Forfatteren har i dette drømmespillet forsøkt å etterligne drømmens usammenhengende, men tilsynelatende logiske form». Dette er en litt pussig melding å få, for de fleste som kommer for å se dette stykket vet nok akkurat dette. Men etter denne litt tørre innledninga åpner sceneteppet seg og drømmefesten kan begynne. Midt på scenen lyser en tynn, grønn laserstråle. Bak denne ligger Agnes (Mari Strand Ferstad). Hun er nettopp ankommet jorda. Strand Ferstad spiller både Agnes og Gud i denne sekvensen. Hun spiller med og mot lyssøylen. Når hun tar handa inn i den grønne laserstrålen blir det røde blodet i handa lysende. Det har en slående effekt. Energien i lyset og i mennesket møtes i det grønne og røde. Det indre og det ytre påvirker hverandre og bildet på det er konkret og fysisk. Genialt!

Agnes på bar

I menneskenes verden er Agnes havnet på bar. Den er innredet med hvite fliser, noen bord og en lang bardisk. Bak på scenen er det en grønn, låst dør som menneskene, og Agnes, er svært nysgjerrige på hva leder til. Den ene siden av baren har høye vinduer. Disse brukes effektivt til å forandre lyset underveis. Og lyset har virkelig en fremtredende plass her, det er med på å farge både det ytre og det indre. Bartenderen (Even Stormoen) har stått og heklet på et babyteppe i 30 år og hørt på menneskene som klager. Agnes insisterer på å ta hans plass. Her har hun et perfekt sted for å observere menneskene og lære om deres liv. Baren blir skriftestolen i dette universet med så mange religiøse referanser. Her foregår nattverden, her får man lagt fram – og kanskje lagt fra seg – sine synder og bekymringer. Og babyteppet vokser og blir tyngre og tyngre av de tragiske historiene.

Er dette livet så forferdelig?

Menneskene Agnes møter sliter med sitt. De er blitt forlatt av dem de elsker og lever med kronisk kjærlighetssorg, de blir forbigått i arbeidslivet, er fattige og syke – de lider både eksistensielt og med mer prosaiske livsbetingelser. Ofte blir Strindbergs tekster formidlet med et patosfylt alvor og en gjennomgående dveling ved livssmerten, men dette finner vi ikke i denne oppsetninga. Her nekter livsgleden å bli stengt inne og bli undertrykt. Her virker det som om menneskene Agnes møter har forsonet seg med smerten i livet. Offiseren (Anders Dale) venter trofast på sin strålende Victoria (Marianne Holter). Han har rosebuketten og champagnen klar, men hun dukker ikke opp. Offiseren står på sin vakt og går ikke under av den grunn. Krabbefiskeren (Kasper Skovli Botnen) er 50 år og har endelig fått seg ei krabbeteine akkurat slik han vil ha den, men den viser seg å allikevel ikke gjøre livet hans perfekt, men han avfinner seg med det. Menneskene lever gjennom sine store og små skuffelser uten at de lar seg knekke.

Drømmen som trøst

Mari Strand Ferstad spiller Agnes’ smerte overbevisende. Vi tror på hennes overfølsomhet for det stygge og grusomme i verden, og på hennes smertereaksjon på de trivielle gjentakelsene et menneskeliv består av. Hun er den eneste av karakterene – kanskje i tillegg til bartenderen – som spilles som et realistisk menneske. De andre karakterene er typer, sjablonger. Det fungerer veldig godt for å få fram det drømmeaktige og absurde. Skuespillerne, utenom Strand Ferstad, har mange roller. Det er vanskelig å trekke fram enkeltprestasjoner, for alt er gjennomgående veldig godt skuespillerarbeid. Glededansen til Kasper Skovli Botnen som Alice er ett av mange høydepunkter. Ingrid Rusten som Edith som står i tragedien sin med verdighet, er sterk. Dikteren (Gorm Grømer) er oppriktig medfølende, advokaten (Leo Magnus de la Nuez) er sjarmerende og real, offiserens far (Espen Reboli Bjerke) har et fantastisk kroppsspråk. Ensemblet har utmerket timing. Det er spilleglede og varme så det holder. Publikum blir satt i Agnes posisjon, vi ser på de teatrale figurene med en viss distanse. Men vi er samtidig med inne i det drømmeaktige universet.

To minuspunkt

Det er to momenter jeg mener ikke fungerer så godt. Det ene er et par sekvenser der skuespillerne står foran på scenen og har en slags nyhetsoppdatering. De illuderer nærmest en nyhetssending på tv. Det halter og skurrer og har ikke helt funnet en form som passer inn i helheten. Et annet moment er «de fire universitetsdekanene». Det er fint at de er teatrale figurer, men maskene deres fungerer ikke i spill. Maskene ligner litt på gresskar, de er runde og dekker hele hodet til skuespillerne. Det er fint at de er like og gir figurene et anonymt preg, men det fungerer ikke når maskene snakker. Skuespillerne spiller ikke med maskene sine her og da blir uttrykket helt tomt.

Godt teater

Noen små innvendinger til tross, dette er svært godt teater, og en teatralt intelligent oppdatering av Strindbergs stykke. I disse digitale tider er det oppløftende å være i en fysisk teatersal sammen med andre og la seg forføre av fysiske sceneeffekter. Når Agnes til slutt har fått nok av menneskelivet med sin kokte kål, sitt Skamsund, sin fornedrelse og gjentakelse, blir den grønne døra åpnet og gjennom en fysisk spiraltåke og ild løses hun fra det jordiske. Og vi, menneskene, sitter igjen og forstår at så lenge vi har kunsten, drømmen og fantasien er det ikke så synd på menneskene.

Rogaland Teater: Thorvald Steen: DET SISTE FOTOGRAFIET

elinlindberg8
image001
Marko Kanic i Det siste fotografiet, regi;: Anders T. Andersen. Rogaland Teater 2020. Foto: Stig Håvard Dirdal

Publisert på shakespearetidsskrift.no august 2020

Skam, fortielse og verdighet

Thorvald Steens kritikerroste roman fra 2019 er blitt en effektivt fortalt historie i Anders T. Andersens regi på Rogaland Teater. Oppsettinga lykkes i å formidle ei sår familiehistorie preget av hemmelighold og i å skildre livet til mennesker med funksjonsnedsetting rått og ærlig.

Av Elin Lindberg

Thorvald Steen: DET SISTE FOTOGRAFIET – skammens anatomi

Bearbeidet av Anders T. Andersen

Regi og scenografi: Anders T. Andersen

Dramaturg: Matilde Holdhus

Kostymedesign: Kari Hele Gryte

Musikk: Even Stormoen og Espen Hana

Rogaland Teater, 22.august 2020

Hovedpersonen i Det siste fotografiet er navnløs, men det er grunn til å anta at det er mye selvbiografisk stoff her. Stykkets hovedperson har progressiv muskeldystrofi, akkurat som forfatteren Thorvald Steen. Dette er en arvelig sykdom som gjør at musklene gradvis svekkes slik at man til slutt er avhengig av rullestol. Steen har fortalt i et intervju med Dagsavisen for et par år siden at både faren og moren hans benektet at det var noen i familien som hadde eller hadde hatt sykdommen da han selv fikk diagnosen som syttenåring. Det som setter i gang handlingen i stykket er at hovedpersonen (Marko Kanic) får en telefon fra Finn (Espen Hana) som forteller at han er fetteren hans. En fetter hovedpersonen aldri har hørt om. Han får vite at både onkelen og bestefaren – som han aldri har møtt – hadde samme sykdom som han selv. Snøballen begynner å rulle.

Ibsensk

Det ligger nesten et snev av Henrik Ibsen i denne fortellingens struktur og tematikk. Det er et hint av Gengangere. Det ligger en vilje til og et behov for å komme til bunns i en skjult familiehistorie her. Skammen og hemmelighetene skal opp i lyset. Det er hovedpersonen som vil dette, moren (Kirsten Hofseth) har lagt lokk på historien hele sitt liv og ønsker å fortsette med det, men rett før hun dør ved stykkets slutt, åpner hun opp så pass mye at hennes fortielse kan forstås og faktisk muligens tilgis. For henne har det hele tiden handlet om å overleve. Sønnen graver og graver for å få fram så mye av historien som mulig. Datteren Karoline (Mari Strand Ferstad) har også den arvelige sykdommen. Hun fungerer i store deler av stykket som en som intervjuer faren om livet hans og kommer først i slutten fram som en mer selvstendig karakter. Hun har i begynnelsen lite å spille på og det gjør spillet litt tørt her.

Selvfølelse, selvforakt

Stykket tar for seg en familiehistorie og den tar for seg en sykdomshistorie. I sentrum står mannen i rullestol, men vi blir også, på hjerteskjærende vis, presentert for hvordan samfunnet har sett på mennesker med funksjonsnedsetting. Marko Kanic har hele tiden hovedfokuset. Han kommer gående inn på scenen, transformerer seg til en mann med svekkede muskler før han setter seg i rullestolen. Det er effektivt og passe teatralt. Espen Hana og Even Stormoen akkompagnerer solisten Kanic på piano og synth og med replikker som utfyller historien. Strand Ferstad bidrar noen ganger vokalt. Med de tekstløse musikksnuttene bidrar de til å skape et rom for ettertanke og refleksjon. Det skaper fin dybde.

Stykket gjennom presser hovedpersonen på for å komme til bunns i familiehistorien og for å brette ut sitt eget liv og vise den veien han har gått fra selvforakt og et ønske om å dø, til et godt og verdig liv. En av grunnene til at dette kommer opp er blant annet en parallell til onkelen som hadde samme sykdom som han selv. Onkelen Frode meldte seg frivillig som skytter på et skip under andre verdenskrig da han hadde oppdaget at han var uhelbredelig syk. Onkelen trodde ikke selv at han kom til å overleve skytterjobben. Hovedpersonen satte seg også i lignende livsfarlige situasjoner ikke lenge etter at han hadde fått diagnosen. De ønsket begge to på et tidspunkt å dø.

Klassehistorie

Det siste fotografiet er også en historie om en klassereise. Familien er i utgangspunktet velstående, men bestefaren i familien går konkurs og familien må flytte fra villa på Nesodden til fattigstrøket på Oslo Øst, nederst ved Akerselva. Dette er en historie moren aldri har fortalt til sønnen. Hun har fortalt at faren hennes var en fyllik, og at det var derfor bestemoren flyttet fra ham, men sannheten var at han sjanglet fordi han hadde den samme muskelsykdommen som hovedpersonen har. Da bestefaren og onkelen fikk sykdommen fikk de diagnosen syfilis. Dette var en sekkebetegnelse for mange sykdommer på denne tiden. Syfilis var den mest skambelagte sykdommen som fantes. Sett i lys av dette var det kanskje ikke rart at dette ble lagt lokk over.

Arvehygiene

Et tema stykket kommer til å diskutere er etiske spørsmål rundt fosterdiagnostikk. Karoline, datteren i stykket som er 24 år og som har den arvelige sykdommen, er gravid. I dag får kvinner som har arvelig sykdom i familien tilbud om undersøkelser som kan avdekke sykdom hos fosteret. Kvinnen/paret kan bli stilt ovenfor et svært vanskelig valg: skal et barn med arvelig sykdom bli født, eller skal svangerskapet avbrytes? Karoline og kjæresten Göran vil ha barnet, selv om Karoline har sykdommen og Görans foreldre er imot at barnet skal bæres fram. Et av stykkets sterkeste øyeblikk er et sitat av legen Herman Josef Müller fra Man’s Future Birth Right fra 1956:

”Selv om det er en menneskerett å få sine skavanker behandlet med alle de midler

samfunnet har til rådighet, har ingen rett til å overføre så mange genetiske skavanker at

samfunnet får en enda større byrde å bære.”

Denne Müller mottok Nobelprisen ”for sitt banebrytende arbeid innen fysiologi og medisin”. Tildelingen fant sted i 1946, samme år som også Nürnbergrettssaken startet. Han ble samme år kåret til årets humanist i USA. Rystende!

Humanistisk forestilling

Thorvald Steens tekst, og teaterforestillingen som er skapt over den, framstår som et viktig humanistisk prosjekt. Den understreker viktigheten av et samfunn som tar vare på mangfold og som kjemper for at vi ikke skal leve i monokulturer.

På grunn av covid-19-situasjonen var det selvsagt et begrenset antall publikumsplasser i salen. Det er bare slik det må være akkurat nå. Men det var et savn at det ikke kunne vært litt tettere i salen under en slik forestilling som Det siste fotografiet på Rogaland Teater. Det ville nok kunne gitt forestillingen enda mer menneskelig publikumsvarme å spille mot enn det var mulig å få til nå på grunn av smittevernhensyn.

Nationaltheatret: Den kaukasiske krittringen

elinlindberg8
Hanna-Maria Grønneberg og Tone Mostraum i teaterforestillingen Den kaukasiske krittringen på Nationaltheatret, høsten 2020
Foto Øyvind Eide

Publisert på shakespearetidsskrift.no og i Norsk shakespearetidsskrift 4-20

De godes evangelium

Bertolt Brechts Den kaukasiske krittringen på Nationaltheatret er presis og kraftfull i Johannes Holmen Dahls regi av Øyvind Bergs oversettelse. Skuespillerne i den dystre og hjerteskjærende komedien er svært gode og samspilte.

Av Elin Lindberg

Bertholt Brecht: DEN KAUKASISKE KRITTRINGEN

Oversatt av Øyvind Berg. Bearbeidet av Johannes Holmen Dahl

Regi: Johannes Holmen Dahl

Scenografi: Nia Damerell

Kostymedesigner: Ane Ledang Aasheim

Lysdesign: Ingrid Tønder

Komponist: Alf Lund Goboli

Maskør: Hege Ramstad

Dramaturg: Hege Randi Tørressen

Nationaltheatret, Amfiscenen, premiere 16.oktober 2020

Stykkets virkelighet er mørk og speiler verden da stykket ble skrevet, men er dessverre også gjenkjennbar for oss i dag. Bertholt Brecht skrev Den kaukasiske krittringen i 1944 i eksil. Det løfter opp krigens ofre og deres ofte moralske overlegenhet. Stykket stiller blant annet spørsmål om rett, rettferdighet, skyld, straff og riktig soning. Det gir egentlig ingen klare svar, det er opp til publikum å gå ut i verden å gjøre de riktige moralske valgene. Denne folkelige komedien får rollen som narren som på sitt uhåndgripelige vis viser verden de ubehagelige sannhetene gjennom å avkle makta.

Gamle legender

Den kaukasiske krittringen er bygd på eldgamle legender. Den mest kjente er fra Bibelen, 1.Kongebok, kapittel 3, der kong Salomo blir oppsøkt av to prostituerte kvinner som begge hevder at det samme barnet er deres. Salomo sier han vil dele barnet i to med et sverd. Den ene av kvinnene protesterer og sier at den andre kvinnen heller skal ha barnet. Salomo gir så barnet til kvinnen som protesterte – dette er barnets rette mor. En kinesisk legende fra 1300-tallet skal også være en inspirasjonskilde til stykket.

I Brechts stykke er det tjenestejenta Grusje (Hanna-Maria Grønneberg) som redder barnet Michel etter at Guvernøren er drept og Guvernørfrua (Amina Sewali) er rømt. Grusje ofrer alt for den lille gutten. Hun flykter med det vesle, uskyldige barnet mens hun har terrorister i hælene. Når krigen er over, blir spørsmålet: Hvem er guttens riktige mor – hun som har ofret alt for ham, eller hun som rømte? Hanna-Maria Grønneberg er sterk og trassig, smart og standhaftig som det gode menneske – et menneske som handler moralsk riktig i en skitten, brutal verden. Øyvind Bergs røffe språklige tone kler Brechts stykke, oversettelsen hans er som vanlig stødig og god.

Teater og rettssal

I disse tider med den pågående saken mot Laila Bertheussen er teater og juss spektakulært sauset sammen. Brecht brukte faktisk teatersalen som modell for sin måte å lage teater på. Rettsakens dramaturgi med sin dialog og sine avgjørelser lå til grunn for hans dramatiske metode. I stykkets første del er hovedpersonen tjenestejenta Grusje og hennes moralsk riktige handling. I andre del er det det landsbyskriveren Azdak (Jan Gunnar Røise) som kommer i fokus. Han bekjenner at han har hjulpet en flyktning som viste seg å være den tyranniske guvernøren. Han har vist medynk og medmenneskelighet, men han har også vært naiv og blitt lurt. Han krever seg selv dømt, men ender opp med å bli dommer selv – et folkelig og karnevalistisk grep. Jan Gunnar Røise spiller Azdak som en rommelig figur. Han er en gjøgler og en sann mann av folket. Er han pålitelig – eller er han ikke? Det er det opp til oss som publikum å svare på.

Mørkt og brutalt

Dualisme preger ikke bare stykket, men også scenerommet på Nationaltheatrets amfiscene. Golvet er dekket av noe som ser ut som små, svarte plastbiter. Det minner om kull, men er som et mykt teppe. Det gir et dystopisk preg at menneskenes verden er fullstendig dekket av plast. Bak på sceneveggen henger en sirkel konstruert av lysrør. Denne store sirkelen lyser hvitt mot oss hele forestillingen gjennom. Scenerøyk bryter nå og da opp det visuelle, men scenografien er gjennomgående mørk og manende. Kostymene er i svart og fungerer godt. Skuespillerne går stedvis ut og inn av roller med enkle kostymeskift. Det dempede og lite prangende kler stykket.

Enkelt og musikalsk

De åtte skuespillerne er på scenen hele tiden, det er også musiker og komponist Elisabeth Mørland Nesset. Hun spiller slagverk. Noen steder akkompagnerer hun, andre steder er det tydelig at musikken er sidestilt med de andre sceniske elementene. Hanna-Maria Grønneberg knytter an til Brecht-tradisjonens sangstil, hun synger godt og særegent, enkelt og presist. Jan Gunnar Røises musikalske uttrykk er også enkelt og presist, han knytter sitt musikalske bidrag til rollefiguren Azdak på en fremragende måte. Det er varme midt i elendigheten, samtidig som rollefiguren beholder sitt uforutsigbare uttrykk.

Vellykka helhet

Oppsetninga er blitt et godt og helhetlig verk. Det forurolige som ligger i materialet kommer fint fram. Komposisjonen er renskåret og godt balansert. Skuespillerne er svært gode, alle som en. Det er en nytelse å oppleve så godt skuespillerhåndverk som vi får her. Enkeltprestasjonene er gode og samspillet musikalsk og lekent. Dette er godt teater.

Stykket lar oss ikke glemme at det finnes krig og en evig strøm av flyktninger og krigstraumatiserte mennesker. Det finnes de som profiterer på krig. Det finnes umoral og grusomhet. Det finnes ondskap. Men Johannes Holmen Dahl, skuespillerne og det kunstneriske laget hans viser gjennom stykket at det finnes håp. Det er håp for de gode. Det finnes også en skakk form for rettferdighet i verden. Brechts stykke er så mørkt, så mørkt, vi har på en måte mistet håpet om et noe godt kan skje, at en historie kan ende godt, men stykket minner oss på at vi aldri må gi opp håpet – for gode ting skjer!

Centralteatret: Per Olov Enquist: Den 25.timen

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2020

Iver Innset er troverdig med sin helt egen virkelighetsforståelse og syn på hvordan verden henger i hop, mener vår anmelder.

Brutal ensomhet

Per Olov Enquists stykke Den 25.timen blir severdig og berørende teater på Centralteatret selv om noe av karakterarbeidet blir for endimensjonalt

Av Elin Lindberg

Per Olov Enquist: DEN 25. TIMEN

Oversatt av Toril Solvang

Regi: Maren E. Bjørseth

Scenografi og kostymedesign: Helle Bendixen

Lysdesign: Norunn Standal

Lyddesign: Torgny Amdam

Maskeansvarlig: Birgit Haugå

Dramaturg: Marianne Sævig

Oslo Nye Teater, Centralteatret, premiere 9.september 2020

Originaltittelen på stykket er I lodjurets timma – i gaupas time – det viser til ei myte om at gaupa har 25 timer i sitt døgn. Den ekstra timen dette sky og sjeldne kattedyret skal ha, blir sett på som et metafysisk rom utenfor menneskelig fatteevne, et rom vi ikke har begreper for å forstå. Det mørket Gutten som er hovedpersonen i stykket befinner seg i, kan være et slikt ufattelig rom. Den ensomheten han er fanget i er utenfor alt menneskelig fellesskap.

Tett på

I disse koronatider har man av og til følt seg litt alene i teatersalen. Det har vært langt mellom publikummerne, salen har av smittvernshensyn vært nokså tom. På Centralteatret er det heller ikke så mange mennesker og vi blir forsvarlig geleidet til plassene våre, men publikumplassene er plassert oppå scenen rundt spillestedet på en slik måte at det skaper et fellesskap rundt teaterhendelsen. Publikum sitter akkurat passe tett, og vi ser hverandre. Det fungerer meget godt og gir følelsen av å være sammen om dette her og nå – akkurat slik teater er når det fungerer på sitt beste.  

Effektiv start

Midt på scenen står en enkel svingstol. Gutten (Iver Innset) kommer inn og setter seg her. Han er kledd i klær vi forbinder med fengsel eller psykiatrisk institusjon – løse joggebukser og T-skjorte. Han nynner svakt. Torgny Amdams lyddesign er ikke påtrengende. Den gir rom til hovedpersonen og akkurat passelig støtte og trykk i starten og slutten av forestillinga. Under etableringa av første scene høres en foruroligende, klirreaktig lyd. Det er som om noe er så skjørt at det står i fare for å knuse. Torgny Amdam og regissør Maren E. Bjørseth har med hell samarbeidet før, blant annet med Tvillingenes dagbok på Trøndelag Teater som også tok for seg mennesker som lever under svært vanskelige oppvekstvilkår.

Presten (Birgitte Victoria Svendsen) og eksperimentlederen Lisbeth (Henriette Faye-Schjøll) kommer inn. På samme måte som oss i publikum plasserer de seg hele tiden rundt gutten – han er alltid sentrum for undersøkelsen og for oppmerksomheten. Presten etablerer raskt historien: Gutten har drept et middelaldrende par som har flyttet inn i huset der han bodde sammen med morfaren som barn. Han er nå innlagt på lukket psykiatrisk avdeling.

Urealistisk helsefagarbeider

Det er etablert et forskningsprosjekt som Lisbeth leder sammen med en gruppe forskere fra et universitet. Gutten får en katt slik at forskerteamet kan undersøke om dette kan vekke empati hos ham. Iver Innset spiller guttens forhold til katten Valle svært rørende. Katten er oppkalt etter Guttens døde morfar som i stykket er det eneste mennesket han har vært knyttet til. Katten Valle blir det som knytter Gutten til livet, den han kan snakke med.

Det som ikke fungerer så godt er den firkantede måten forskeren Lisbeths rolle er blitt utformet på. Karakteren blir for enkel og usympatisk. Det framstår som nokså urealistisk at en forsker i helsefag er så aggressiv og hard som Lisbeth blir framstilt her. En slik oppførsel som hennes, i møte med en labil, svært syk gutt er ikke bare uetisk, den ville rett og slett vært livsfarlig. Her fungerer ikke samspillet særlig godt. Det skurrer at Gutten ikke møter Lisbeths aggresjon med sin egen aggresjon.

Det mørkeste mørke

Per Olov Enquists tekster er ofte mørke, Den 25.timen er ikke noe unntak. Innset gjør en svært god jobb med å dra oss lenger og lenger inn i mørket og ensomheten der Gutten til slutt endelig klarer å ta sitt eget liv etter å ha forsøkt flere ganger. Når han på grunn av en voldelig episode skal fratas katten sin av forskerpersonalet, mister han alt han har, all mening og tilknytning til verden. Birgitte Victoria Svendsen som presten med sin vaklende tro, fungerer bedre i samspillet enn forskeren Lisbeth. Dette er nok fordi presten får en mer romslig rolle – her er det rom for tro og tvil, liv og død.

Hva er et menneske?

En av grunnene til at vi fortsetter å se teater, lese bøker og forholde oss til kunst er kanskje at vi aldri blir ferdige med å reflektere over hva det menneskelige er, over hva menneskelige uttrykk er, over hva det er mulig for et menneske å utføre. Det er Lisbeth i stykket som sammen med forskerteamet skal forske på «hva er et menneske», men her er det snakk om å fange mennesket, kategorisere det, nærmest drepe det magiske eller uforutsigbare i det menneskelige. Det blir noe plumpt og ufølsomt over undersøkelsen. Men det er nettopp dette å forske i hva det menneskelige er som blir et viktig tema i stykket og som gjør dette til et så godt teaterstykke. Vi får et glimt inn i den magiske og mystiske 25.timen, inn i noe ubegripelig og ikke begrepsliggjort. Mennesket, gjennom Gutten, får en tilknytning til det metafysiske og noe som aldri kan begrepsliggjøres. Den kunstneriske laget bak oppsetninga på Centralteatret klarer å løfte stykket slik at det blir berørende, poetisk og meningsfullt.