Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker

Det Norske Teatret: Jon Fosse: TRILOGIEN

november 17, 2019november 17, 2019 elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no, september 2019

Kjærleiken, og det store mørkret

Luk Percevals versjon av Trilogien av Jon Fosse under Den Internasjonale Fossefestivalen på Det Norske Teatret er mørk og suggererande. Gjertrud Jynge gjer eit meir enn framifrå arbeid som hovudpersonen Ales.

Av Elin Lindberg

Jon Fosse: TRILOGIEN

Regissør: Luk Perceval

Scenograf: Annette Kurz

Kostymedesignar: Ilse van den Busche

Lysdesignar: Mark van Denesse

Komponist: Rainer Süssmilch

Kroppsspråk: Ted Stoffer

Dramaturg: Matilde Holdhus

Det Norske Teatret, hovudscenen, 7.september 2019

Jon Fosse vann Nordisk råds litteraturpris for Trilogien i 2015. Dei tre delane i boka er «Andvake», «Olavs draumar» og «Kveldsvævd», dei dreier seg rundt livet til kjærasteparet Asle og Alida, to sårbare, men heilt vanlege menneske i ei hard, hard verd. Oppsetjinga på Det Norske Teatret er òg delt i tre. I Luk Percevals regi er det Gjertrud Jynge som den gamle Ales, dottera til Alida, som manar fram historia gjennom ein nærmast indre monolog som strøymer uavlateleg.

Mørke og vatn

Det er mørke, vatn og skodde over alt. Det store scenegolvet på hovudscenen på Det Norske Teatret er gjennomvått, det ser ut som om det nettopp har regna. Ei skoddesky ligg permanent over scenen dei over tre timane framsyninga varar. Båtformar ligg med kjølen opp. Alt er mørkt. Det er som ein seinhaustkveld på Vestlandet, eller på kysten ein stad nord i verda. Annette Kurz står for scenografien. Ho har arbeidd saman med Luk Perceval i 20 år. Det at båtane ligg snudd gjev ei kjensle av at vi er under vatn i ei omvendt verd. Skodda og mørkeret ligg tungt over oss. Menneska blir små her. Verda er hard og brutal og full av smerte, er dette ei verd for levande menneske? Held menneska ut dette livet? Kanskje ikkje.

Panta rei – alt flyt

Ales er hovudpersonen i «Kveldsvævd», den siste boka i Trilogien, men her blir ho ein gjennomgangskarakter i heile stykket. Ho er gamal, bur aleine og snakkar med seg sjølv. Vi får ikkje vite så mykje om hennar eige liv, utanom at ho har fått seks barn det har gått bra med. Ales ser bakover mot barndomen sin. Ho snakkar med mor si, Alida, som har vore daud i mange år allereie. I boka er det ikkje punktum, sa vidt eg veit, det er det ikkje i talen til Ales heller. Alt går som ein straum. Ikkje berre ein medvitsstraum, men kanskje like gjerne ein undermedvitsstraum. Jynge spelar Ales som ei krokut kvinne med ein høgre arm som ristar sjukeleg. Ho stabbar over golvet og klatrar på dei kvelva båtane. Ho er stort sett i konstant rørsle. Og tankane, monologen, går og går. Ho ser eigentleg ikkje på oss eller på nokon av medspelarane. Det er som om ho ser innover i seg sjølv. Det er ei stor og vanskeleg skodespelaroppgåve. Jynge har kjempemykje tekst og det å få dette lasset av tekst over til publikum gjennom ein slik straum av indre monolog er sanneleg ikkje lett. Den rutinerte Jynge klarar dette særs godt. I samtala før framsyninga fortel Jynge at i arbeidsprosessen har dei jobba med å kaste ballar til kvarandre – når du tek imot ballen kjem du med teksten din. Dette kan sjå ut som ei nyttig trening for eit slikt tekstarbeid. For om ein ikkje er heilt på i tekstarbeidet absolutt heile tida i dette stykket er det nok stor fare for at alt fell og nokon kjem til å sovne. Men altså, inga fare, Jynge og kompani held merksemda vår fanga heile vegen. Jynge snakkar vestlandsk her, det kler dette materialet godt.

Den heilage familien

Det er umogleg å ikkje sjå bibelallegorien i denne forteljinga om det smerteleg unge paret som leitar etter husvære i byen Bjørgvin seinhaustes – Asle (Christian Ruud Kallum) og Alida (Madalena Sousa Helly-Hansen) er berre 17 år. Alida skal snart føde. Dei er desperate. I bibelsoga var Maria berre 15 år då ho fødde Jesus – eit barn som fødde eit barn. Maria og Josef gjekk òg rundt i ein framand by og leitte etter hus. Det er òg noko raskolnikovsk over den unge Asle, han drep av rein desperasjon og står på ein måte utanfor samfunnsmoralen. Christian Ruud Kallum og Madalena Sousa Helly-Hansen er sjølv unge og kler rollene som Asle og Alida. Dei spelar kjærleiken dei har til kvarandre og den barnlege livsgleda fint. Kjærleiken deira blir eit lysglimt i den elles trøysteslause verda.

Den songen dei kallar kjærleik

Luk Perceval snakkar i samtala før Trilogien om kjærleikstraume som finnast i mange familiar. Her er både Asle og Alida forletne av foreldra sine. Kvinnene er forletne av menna sine – anten har dei berre reist, eller dei har drukna på havet. Er det dette kjærleikstraumet som gjer at Alida tek livet av seg? Kjærleiken bind Asle og Alida samen, han held dei oppe, og tapet av han blir for tung å bere i lengda.

Og familiehistoriene gjentek seg. Det er nesten noko deterministisk over dette. Fleire gonger kjem eg til å tenkje på Amalie Skram og dei hardt prøva menneska i dei naturalistiske bøkene i serien Hellemyrsfolket. Asle rotar seg vekk. Det er noko dyrisk og barnleg over han. Han er meir styrt av drifter enn tankar. Som om han er eit lite barn ser han ikkje konsekvensane av handlingane sine. Den verda han møter i Bjørgvin når han sel fela og skal kjøpe den finaste, finaste gåva til Alida, er stygg og brutal. Jenta (Julie Moe Sandø) som trenger seg på han, spelar bokstaveleg talt berre med kjønnet sitt – det er rått og kjærleikslaust. Menneska i byen er kjenslelause og vonde, Lasse Kolsrud, Marianne Krogh og Unn Vibeke Hol gjev dei kjøt og blod der dei gnikkar og gnur og vassar rundt i den nærmast mytologiske byen Bjørgvin. Åsleik (Jon Bleiklie Devik) tek Alida til seg meir fordi han treng nokon til å arbeide på garden, enn av kjærleik. Han er ikkje vond, men eit noko enkelt menneske.

Gjentaking, gjentaking

Ales er knytt til historia si gjennom trådar på trådar av minne som kvernar rundt i hovudet på henne – slik vi alle er bundne til oss sjølve gjennom band og trådar av røynsler og reaksjonar, tankar og traume, som malar rundt i våre eigne hovud. Som ein straum går tankane og på Fosse-vis gjentek og gjentek og gjentek dei seg. Det er noko rørande og særs menneskeleg over denne repetative tankeflaumen til Ales. Det understrekar òg den einsemda vi alle lever i, og det eineståande i å vere nettopp den kvar og ein av oss er. Mennesket i denne Fosse-verda endar ikkje livet sitt i jorda, det endar i havet. Døden er her mjuk, kjærleiksfull og omfamnande som vatnet, som havet. Panta rei.

Nationaltheatret: ROMEO OG JULIE

november 17, 2019november 17, 2019 elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no august 2019

romeo-og-julie-2019-foto-erik-berg-4073 — foto Eirik Berg

Lekfull og underholdende

Romeo og Julie på Nationaltheatret er frisk, ungdommelig og imøtekommende. Skuespillerne er fremragende.

Av Elin Lindberg

William Shakespeare: ROMEO OG JULIE

Gjendiktet av André Bjerke. Bearbeidet av Sigrid Strøm Reibo og Njål Helge Mjøs

Regi: Sigrid Strøm Reibo

Scenograf og kostymedesigner: Katrin Nottrodt

Komponist og lyddesigner: Sjur Miljeteig

Lysdesigner: Agnethe Tellefsen

Koreograf: Oleg Glushkov

Dramaturg: Njål Helge Mjøs

Produsert av Riksteatret og Nationaltheatret

Nationaltheatret, hovedscenen, premiere 17.august 2019

Sigrid Strøm Reibo makter sammen med skuespillerne og resten av det kunstneriske laget å løfte fram den vakre og såre kjærlighetshistorien dette er. Ungdommelig vilje og pågangsmot blir tatt på alvor. Konteksten blir kanskje litt enkel og oppbygginga av forestillinga kanskje vel pedagogisk, men stykket kommer nok til å gå rett hjem til publikum, både på Nationaltheatret og på turné med Riksteatret.

Kjærlighet på liv og død

I Broder Lorenzos (Eindride Eidsvold) prolog får vi bakgrunnshistorien om de to rivaliserende slektene Capulet og Montague, de er uvenner av grunner ingen husker lenger. Det største skillet i historien er den mellom de konservative, tradisjonsbundne voksne og ungdommen som ser verden på en helt ny og frisk måte. Det er en klassisk og tidløs motsetning. Sigrid Strøm Reibo sier i programmet at hun har latt seg inspirere av klima-aktivisten Greta Thunberg som bruker sitt mot og engasjement målrettet og konstruktivt. Julie (Hanna-Maria Grønneberg) er nettopp denne handlekraftige og kloke unge kvinnen – eller hun er vel egentlig et barn med sine snart 14 år. Grønneberg viser Julies lidenskap og besluttsomhet på en berørende måte. Hun framstår som den mest modne i forholdet til den to år eldre gutten Romeo (Herbert Nordrum). Nordrum spiller og leker seg inn i den keitete unggutten slik at han blir en levende og troverdig figur.

Teatret er en lek

På islandsk heter teater leikhus og skuespillere leikari – det passer godt her, leken er i fokus i starten av oppsetninga. Skuespillerne kommer inn på scenen i sine vanlige klær. Teaterrøyk og ei stolrekke med menneskestore dukker kledd i renessanseklær skaper en teatral setting. Skuespillerne leker seg inn i stykket. De går fra å være nåtidsmennesker til å ende, fullt ferdig kostymert, i tidsriktige renessansekostymer ved stykkets slutt. Dette er et pedagogisk grep som er nokså overtydelig, men det er underholdende og sympatisk og understreker den klare menneskelige allmenngyldigheten og tidløsheten i stykkets tematikk.

Grepet med dukkene blir litt utydelig. Det er vanskelig å forstå om de skal illustrere karakterene i stykket, eller hvem av karakterene de skal representere. Dukkene er puteaktige og har et noe tamt visuelt uttrykk slik at de ikke tilfører scenebildet noe av betydning, utover at de er med på å skape en lekfull inngang i åpningsscenen. Resten av scenografien er enkel, men fungerer godt. Den består stort sett av rektangulære plattinger og enkle stoler. Forestillinga er tydelig skapt for et liv på turné. De visuelle grepene som fungerer aller best er de teatrale tablåene. I flere nøkkelpunkter eller avslutninger av scener samler skuespillerne seg, godt hjulpet av Agnethe Tellefsens gode lysdesign, i tablåer som minner om renessansemalerier. Det er elegant og svært vakkert utført og det fungerer som en kanal til kontakt med det historiske aspektet. Leken med dette materialet er respektfull og levende.

Samtidighet

Sjur Miljeteigs musikk og lyddesign er smakfull og besnærende, den gir rytme og driv og kler det unge kjæresteparet og den by-virkeligheten de lever i.

I Shakespeares stykke er det en bykultur som er hard og brutal. En ærekultur råder med gjenger og mafia. Det er borgerkrig og hyppige pestutbrudd. Verden er råtten og syk. Alle sloss for å overleve og øke sin egen makt. Romeo og Julie er tidligere blitt brukt til å synliggjøre konflikter eller problemer i den samtiden den er blitt satt opp i. De to unge har hatt forskjellig hudfarge, kommet fra hver sin side av byen, fra hver sin klasse eller religion. Gjengoppgjørene har ofte vært spektakulære koreografier. I denne oppsetninga oppleves ikke gatekampen der Tybalt (Amell Basic) blir drept av Romeo som så veldig blodig og grusom, selv om den fungerer som en opptakt til en vending mot et større fokus på den tragedien stykket er. Guttene Benvolio (Sverre Breivik), Mercutio (Kyrre Hellum) og Romeo er mer gutter som lekesloss i en slags bromance-forhold enn menn som sloss for sin ære. Mercutio er kjent som en rolle som kanskje er enda mer attraktiv for en skuespiller enn Romeo selv. Han kan spilles som en mangefasettert figur – muligens er han homofil? Hellums Mercutio seksualiserer alt, han er leken, men også kynisk og mørk.

Mørke

I denne oppsetninga er det ikke tydeliggjort noen samtidig samfunnskontekst. Julie starter andre akt med å påkalle natt og mørke. Og andre del av stykket blir mørk. Det som lett kunne blitt en komedie med lykkelig slutt, ender som kjent tragisk. Mørket, eller mangelen på kontekst i form av by- eller samfunnsliv eller menneskelig aktivitet, understreker den tomheten eller ensomheten Julie står i, og der hun er nødt å ta sine valg om å gjøre det alt i henne sier at hun må. Moren og faren, Fru Capulet (Petronella Barker) og Herr Capulet (Morten Espeland) skaper tydelig, nesten barnlig, rammene hun må forholde seg til. Hun skal gifte seg med Grev Paris (Kim Jøran Olsen) ellers blir hun kasta ut hjemmefra. Hun har ikke mulighet til å si nei. Olsen spiller Paris som en selvopptatt spradebasse på fornøyelig vis. Barker og Espeland er presise og gode som foreldrepar.

I den forrige versjonen av Romeo og Julie jeg så på Nationaltheatret for over ni år siden i Victoria Meiriks regi, var handlinger på scenen filmet og vist på store skjermer på en buet bakvegg. Denne estetikken har vært vanlig i mange år. Det er derfor litt uvant at mørket, og en visuell stillhet, rår denne gangen. Det er på en måte behagelig å ikke måtte forholde seg til bilder på skjerm, men det stiller også krav til tempo og rytmeskift på en annen måte enn om man har en sterkt visuell bakvegg å støtte seg til. Noen ørsmå steder glipper denne oppmerksomheten i andre akt.

Til ungdommen

I dag heier vi kanskje enda mer på ungdommen enn tidligere generasjoner – eller er det noe generasjonene før oss også har hevdet? Vi heier på deres klima- og miljøengasjement. Vi heier på deres feminismebevissthet og arbeid for synlighet for LHBT+. Vi heier på alvoret mange av dem møter politiske utfordringer i verden med. Romeo og Julie har nettopp dette pågangsmotet og viljen til å gjennomføre de handlingene som må til for å forandre det som er fastlåst og destruktivt. Broder Lorenzo og Ammen (Anne Krigsvoll) er de unges støttespillere, de er snarrådige og våkne og forstår hvilken verden de unge lever i. Broder Lorenzo gjennomfører en vielse av de to. På rørende vis vier han to barn for at de skal unnslippe et ulykkelig liv. Ammen spilt av den fremragende skuespilleren Anne Krigsvoll blir også en garantist for at det er vilje også hos den voksne befolkningen til å redde verden. Rollen kan både ses på som vulgær og kynisk, nok en voksen som Julie vender seg mot, men her er hun en som hele tiden vil de unge vel, en de kan stole på. Romeo og Julie blir, paradoksalt nok, en fortelling om håp og tro, der kjærligheten er drivkraften.

Rimini Protokoll: SOCIETY UNDER CONSTRUCTION (STATE 2)

november 17, 2019november 17, 2019 elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2019

foto_staat2_riminiprotokollbennotobler_0794 — foto Benno Tobler

Sympatiske vaktbikkjer

Rimini Protokoll bruker fortsatt teatret til å undersøke og peke på kritikkverdige samfunnsmessige forhold. Med Society under construction (state 2) på Nationaltheatret er det den globale byggebransjen som får gjennomgå i et vandreteater der publikum også er aktører. Det er et prisverdig prosjekt, men det blir i meste laget å prøve få grepet om åtte byggeprosjekter på en gang

Av Elin Lindberg

Rimini Protokoll: SOCIETY UNDER CONSTRUCTION (STATE 2)

Konsept, manus og regi: Stefan Kaegi

Scenograf: Domenic Huber

Video: Mikko Gaestel

Musikk: Fabian Schulz

Lysdesigner: Konstantin Sonneson

Dramaturg: Robert Koall

Third Eye, dramaturg Staat 1-4: Imanuel Schipper

Reseacher: Wilma Renfordt

Prosjektkoordinator: Jessica Páez

Nationaltheatret, hovedscenen, 26.september 2019

I snart 20 år har Rimini Protokoll drevet med sine dokumentarteaterprosjekter. De har spilt i Norge flere ganger. Rimini Protokoll bruker eksperter på områder de ønsker å si noe om, i prosjektene sine. De bruker ikke profesjonelle skuespillere. Dette bidrar til en autentisitet samtidig som teaterhendelsen er regissert og tydelig spisset. Forestillingskonstruksjonen er imponerende og velsmurt, men det blir veldig mye informasjon å ta inn. Det blir så mye at noe dessverre glipper.

På befaring

Når vi ankommer Nationaltheatret får vi utdelt en farget lapp, den signaliserer hvilken gruppe vi tilhører. Gruppene på rundt ti-tolv personer blir en etter en kalt inn og ført til bakscenen. Her er det tydelig byggevirksomhet. Jeg er med i lilla gruppe. Vi starter på et stillas oppe på Nationaltheatrets hovedscene. Her tar vi på oss øretelefoner og Dieter Läpple som er professor i byutvikling viser oss en plakat og forteller oss om Addis Abeba, hovedstaden i Etiopia. Han sier at byen er en stor byggeplass, slummen brer om seg, det er blant annet problemer med å skaffe drikkevann. Han sier at vi skal dra på studietur til Singapore – her er det mye å lære. Singapore er en av de rikeste byene i verden. Byen er som en effektiv maskin, forteller professor Läpple, men han ber oss, som nå representerer etiopiere, om at vi ikke må kopiere vestlige modell når vi skal bygge våre byer. – Ikke gjør byene deres avhengige av biler, ber han. – Gjør nabolaget til en fabrikk og bruk fornybare materialer!

Kinesiske fremmedarbeidere

Fang-Yun Lo er danser. På hennes stasjon lærer vi om hvordan kinesere flytter fra bygda for å jobbe i Beijing. Vi ligger på gulvet og kjenner på idyllen på landsbygda før vi reiser oss og vandrer nokså formålsløst rundt i «byen». Vi lærer å sette noen arbeidsbevegelser sammen til en dans. En gammel sang sniker seg inn i hjernen: «Æ drømme om ei ainna tid, da undertrøkkinga på jorda stainse, æ drømme om ei ainna tid da det blir like fint å jobbe som å dainnse» – et par verselinjer fra «Ellinors vise» fra Klaus Hagerup og Hålogaland Teaters teaterstykke Dikt og forbanna løgn fra 1977. Det er likheter mellom det politiske, brechtianske 70-tallsteatret og denne politiske teaterhendelsen i 2000-stil.

Pengene rår

Midt på scenen er det et rom. Her blir lilla gruppe investorer under ledelse av investeringskonsulent Sonja-Verena Breidenbach. Penger daler ned fra taket – vi må investere, men i hva? Flyplassprosjektet i Berlin? Et kjøpesenter i Istanbul? Reelle investeringsobjekter. Det er mange investeringsaktører med forskjellig agenda. Det er hensyn å ta. Avgjørelsen om hvilket investeringsobjekt som velges skjer alt for fort og vilkårlig. Vi stiller oss spørsmålet om det kan skje på denne måten i virkeligheten også. Det blir tydelig at det sitter mennesker bak avgjørelser om hvilke prosjekter som skal prioriteres. Det blir tydelig at det er mulig å gjøre fatale feil.

Gå til mauren og bli vis

Lilla gruppe geleides til teatrets balkong. Nye øretelefoner tas på. Reiner Pospischil er biolog. Han står på en liten bygningsheis og foredrar om maurenes liv. Menneske og maur. Hva kan vi lære av mauren? Det er interessant hvordan vi i løpet av de siste årene mer naturlig sidestiller oss med andre levende vesener som vi deler jorda med. Hva kan maurene lære oss om konstruksjon av samfunn og byer?

Avdekking av korrupsjon

Researchen som Rimini Protokoll har gjort er imponerende. De presenterer korrupsjonsskandaler både i Norge og andre land. De viser hvordan byggeprosjekter styres av mennesker som kun er ute etter å putte mest mulig penger i egen lomme. Vi møter advokat Jürgen Mintgens som lærer oss kung fu-bevegelser og om hvordan man kan unngå å betale krav fra underleverandører. Alfredo di Mauro forteller om hvordan han blir snytt av byggherren. Den rumenske arbeideren Marius Ciprian Popescu lærer oss å arbeide svart. Vi føres inn og ut av korridorer, ganger og trapper. Gruppene som får de ulike leksjonene etter tur, smyger seg mykt forbi og rundt hverandre. Den sceniske dramaturgien er svært god. Rimini Protokoll har arbeidet mye med slike teaterhendelser der publikum er med som aktører. En dramaturgi som fungerer godt er avgjørende i dette arbeidet. Drude von der Fehr og Siren Leirvåg understreker dramaturgiens betydning i sin nye bok Teater som betyr noe. De mener at dramaturgien utgjør selve grunnlaget for formidling i teateret.

Imagine all the people

Som i den gamle John Lennon-sangen blir vi til slutt bedt om å forestille oss en bedre verden. En verden der korrupsjon ikke finnes. En verden der arbeiderne får den lønna de fortjener. En verden uten utnytting. Det er sympatisk. Og i og med at Rimini Protokoll har et så stort nettverk, og at de spiller på store teaterscener har de muligheten til å få en viss påvirkningskraft. Det vil vi i hvert fall gjerne både tro, håpe og se for oss.

Det Norske Teatret: Jon Fosse: NOKON KJEM TIL Å KOME

november 17, 2019november 17, 2019 elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2019

Nokon-kjem-til-å-kome4.jpg — foto Dag Jenssen

Ingenting er ingenting

Nokon kjem til å kome i Kai Johnsens regi under Den Internasjonale Fossefestivalen på Det Norske Teatret er mørk, klaustrofobisk og veldig, veldig stille. Stykket får smått eit thrillerpreg samstundes som det er eit eksistensielt drama. Framsyninga er sitrande intens, sjølv om nokre parti midtvegs blir i tregaste laget.

Av Elin Lindberg

Jon Fosse: NOKON KJEM TIL Å KOME

Regissør: Kai Johnsen

Scenograf og kostymedesignar: Erlend Birkeland

Komponist: Henrik Hellstenius

Lysdesignar: Torkel Skjærven

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Det Norske Teatret, scene 2, 12.september 2019

I Jon Fosses Nokon kjem til å kome er det som om dei to karakterane – som til og med er avkledde namna sine – søkjer å kome inn til ei kjerne av klårt og reint liv. Dei søkjer ei indre ro, åleine saman, men verda med all materialiteten sin, menneska sine, tankar, daud og forderving viser det seg umogleg å flytte frå. Naturen sjølv står og flirar rått av desse to naive menneska, han trykker både trivialitetar, æve og daud opp i trynet på dei gjennom det evige havet og den stinkande dauden. Kai Johnsens oppsetjing er så presis og finslipt minimalistisk at kjensla av desse kontrastane søkk i oss.

Genesis

Kai Johnsen har ofte fått æra for å ha oppdaga Jon Fosse som dramatikar – ære vere han for det! No blir Fosse sett opp over heile verda – og Det Norske Teatret er den perfekte staden for ein Fosse-festival – eg håpar det blir fleire! Nokon kjem til å komme (som stykket heiter frå Fosse si hand) blei skrive i 1992 og er det første teaterstykket hans. Det hadde uroppføring på Det Norske Teatret i 1996, Otto Homlung hadde regi. Johnsen har sett opp ei mengd Fosse-stykke, men altså ikkje dette før no. I stykket møter vi Han og Ho som har kjøp seg eit gamalt hus, langt frå folk på ein aude stad attmed havet. Her skal dei bu, her skal dei vere saman.

Mørkret

Starten på framsyninga er som ei opphavsforteljing: i byrjinga var det inkje, ikkje lys. Dei fleste opphavsforteljingar startar slik. Det er eit fint grep å starte med ein heilt mørk scene, og tvære dette mørket ut slik at orda – og dermed menneska kjem i framgrunnen. Det er jo ikkje noko her, berre liv, ikkje nokon materielle ting. Men tinga kjem snikande på etter kvart som det blir litt lys. Vi tvingast til å sjå realitetane. Vi ser Ho (Birgitte Larsen) med det lyse håret, det raude skjørtet, den grå jakka, vi ser Han (Joachim Rafaelsen) i mørke klede. Vi ser lyset som skin på dei. Vi ser den materielle verda. Dei to vil ikkje ha alt dette andre, alle dei andre menneska, alt styret og ståket, all støyen verda og menneska skapar. Dei vil berre vere toeine. Men verda trengjer seg på, mellom anna gjennom den invaderande Mannen (Ola G.Furuseth).

Thriller

Det er så stilt, så stilt på Scene 2 på Det Norske Teatret under framsyninga. Det er så ein mest ikkje tør røre seg. Vi høyrer alle lydar rundt oss. Der fell noko i golvet ein stad bak oss. Der flyttar nokon på seg i setet eit par rader framfor oss. Der smyg skurret og dei monotone tonane frå Henrik Hellstenius’ sin utmerka scenemusikk seg inn. Stilla er skjerpande på eit vis, men om ikkje intensiteten er til stades absolutt heile tida kan ho bli noko søvndyssande. Mannen som kjem utanfrå er trugande. Denne mannen som kjem utanfrå finst i fleire Fosse-stykke, ofte blir han framstilt noko tusseladd-aktig – mellom anna i Laurent Chétouanes flotte versjon av Natta syng sine songar på Nationaltheatret tidlegare i år. Ola G. Furuseth blir like tiltrekkande som han er inntrengande her. Han blir ein verkeleg trussel. Han minner smått om den legendariske Anthony Perkins som Norman Bates i Alfred Hitchcocks film Psycho. Det er noko forstyrra over han, samstundes som han sjarmerande. For han er det at nokon kjem til å kome ei gladsak, i motsetning til kva det er for Ho og Han.

Naturen

Den japanske regissøren Motoi Miura som også viser versjonen sin av Nokon kjem til å kome under Fossefestivalen, sa under ein samtale som var ein del av sideprogrammet på festivalen at Jon Fosse skriv natur. Han meinte at han ikkje skildrar naturen, men har naturen nærmast som ein underliggande karakter i stykka sine. Naturen står i staden for Gud, eller kanskje naturen er Gud i stykka. Miura samanlikna òg stykka med Noh-teater som han sa alltid hadde dauden i midten. I Nokon kjem til å kome blir dauden svært nærverande når Ho og Han kjem inn i soverommet til kvinna som budde og sannsynlegvis døydde i huset dei no har kjøpt. Det står ei potte under senga, halvfull av rote piss. I denne reinska og reine framsyninga står dette fram som hesleg og kvalmande. Dauden blir stinkande og nærverande. Forfallet er rundt dei. Forfallet innvaderar dei. Havet som dei ser utover på blir ei trøyst, det blir noko vakkert og reint, ei æve å kvile i.

Sceneverda

Erlend Birkeland står for scenografien. Rommet er nærmast tomt i store delar av framsyninga. Eit stort kasse-aktig element, som ein stor husvegg, dyttar skodespelarane brutalt framover på scena. Veggen er i tre, det liggande panelet er raudt og malingslite. Det at skodespelarane får stadig mindre plass å spele på verkar klaustrofobisk. Det materielle trengjer seg på med all mogleg tydelegheit. Det store sceneelementet understrekar kor makteslause og små menneska er i møte med dei fysiske realitetane vi står opp i mot og er ein del av. Verken stykket eller Johnsens versjon kjem med nokon konklusjon. Menneska har kanskje akseptert både den trivielle og den eksistensielle sida av verda, eller held dei berre framleis på med søkinga si?

Torshovteatret: MÅKEN

november 17, 2019november 17, 2019 elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2019

Se meg! Elsk meg!

Anton Tsjekhovs Måken på Torshovteatret viser menneskets forfengelighet og hunger etter bekreftelse. Hanne Tømtas regi er presis og skuespillerne er strålende.

Av Elin Lindberg

Anton Tsjekhov: MÅKEN

Oversatt av Kjell Helgheim. Bearbeidet av Mari V. Kjeldstadli

Regi: Hanne Tømta

Scenograf og kostymedesigner: Nora Furuholmen

Lysdesigner: Øyvind Wangensteen

Maskør: Hege Ramstad

Dramaturg: Oda Radoor

Musikalsk innstudering: Per Christian Revholt

Torshovteatret, 30.september 2019

I flommen av dramatiseringer av populære romaner flere teatre setter opp, er det veldig fint å oppleve at klassisk dramatikk lever i beste velgående. Konstantin (John Emil Jørgensrud) minner oss på dette i starten av stykket som en noe sjølironisk kommentar på teatrenes vegne. Dette er det tredje Tsjekhov-stykket Hanne Tømta setter opp ved Nationaltheatret – hun trenger ikke å stoppe med dette!

På landet

Det er en lett og lys stemning når vi kommer inn i teatersalen på Torshovteatret. Skuespillerne surrer rundt og ser opplagte og glade ut, som om de er vertskap for en sommerfest. Golvet er helt trehvitt, trestolene vi sitter på er umake og i en lekker, lys grønnfarge. Noen sommerkurvmøbler står spredt på første rad. Grønne felter er malt/sprayet på veggene hist og her, de skal minne om store, mørke trær. Både i foajeen og i scenerommet står ei svær grein, eller et tre. Det har blader, men de er visne – et hint om forgjengelighet, at det går mot høst og et memento mori.

Dialekt

At vi er på landet blir understreket av at skuespillerne bruker dialekt. De har dialekter fra hele Norge, de snakker trøndersk, innlandsdialekt, nordnorsk og vestlandsk. Det fungerer veldig fint, men først og fremst fordi det er med på å understreke at karakterene lever nokså løsrevet fra hverandre, alle snakker sitt eget helt personlige språk, de lever alle i sin egen verden – sin egen boble. Samtidig er de helt avhengige av hverandre – uten de andres bekreftelse er de ingenting – noe som jo får katastrofale følger her. Et annet viktig poeng er at dialektbruk i norsk offentlighet utvider språket vårt – vi får et større ordforråd og flere muligheter for å uttrykke oss, det norske språket blir mer fleksibelt. Det samme gjøres på andre scener, som på Rommen scene, der Tante Ulrikkes vei settes opp.

De forskjellige dialektene gjør også at vi ikke helt sikkert vet hvor vi er – vi vet bare at vi er på den godmodige, men noe sutrende Sorins (Nils Johnson) gods, eller sommerhus.

Komedie med smertepunkter

Måken presenteres som en komedie. Karakterene i en komedie er mer typer enn helstøpte mennesker, det er de i dette stykket også, men rollene er rommelige og skuespillerne fyller karakterene ut på så mesterlig vis at sømmene nesten sprekker. Alle karakterene, kanskje med unntak av den nøkterne legen Dorn (Terje Strømdahl), lever med en enorm lengsel og de er helt og holdent kun opptatte av seg selv. De framstår som kjærlige parodier på menneskets forfengelighet og grenseløse selvopptatthet. Tømta understreker komikken i stykket, men det kunne hun ikke klart uten de svært gode komedieskuespillerne hun har på laget. Kim Haugen er en genial komiker. Han klarer i rollen som godsbestyreren Ilja Shamrajev å utnytte håpløse anekdoter til å få publikum til å le hjertelig – her ligger timing og briljant komikerhåndverk bak. Masja, dattera til godsbestyrer Shamrajev, er tøff, sterk og selvstendig, men finner ikke noe sted hun kan bruke kreftene sine her på dette stillestående stedet. Hun døyver smerten med alkohol uten at det løser noe som helst. Helene Naustdal Bergsholm spiller henne rått og godt. Masja faller inn i et ekteskap med læreren Semjon (Olav Waastad) som bare er opptatt av lønna si. Waastad spiller den kuede Semjon med utmerket komisk timing. Ingjerd Egeberg spiller Polina, kona til godsbestyreren, besatt og hungrende etter bekreftelse og kjærlighet.

Smerte, smerte

Laila Goody spiller Irina Arkadina, den store berømte skuespillerinnen. Irina trenger enormt mye plass. Hun skaffer seg denne gjennom en instinktiv utryddelse av alle konkurrenter og av mulige spirende talenter. Hun dyrker kun seg selv, det er en drift hos henne som er så strek at den gjør henne nærmest umenneskelig. Goody gir henne sjarm som fyller både teatersalen og mere til. Hun holder seg med en elsker, den kjente forfatteren Trigorin (Trond Espen Seim). De bruker hverandre, de lever både av og med hverandre. Trigorin bruker kynisk andre mennesker. Seim spiller ham som både mett og fornøyd, men også som en farlig og skjebnesvanger figur å bli utsatt for.

Måken

For oss er ikke måker, eller måser, noe sjeldent syn. De finnes overalt – på kysten og i byer, de er nærmest trivielle. I Tsjekhovs stykke befinner vi oss ved en innsjø langt inne i landet. Her er kanskje ikke måse noe vanlig syn. En enslig måse som har forvillet seg hit er en eksotisk, spesiell skapning. Den kan få oss til å tenke på det store åpne havet og på frihet, og mulighetene som ligger i denne friheten. Den unge skuespilleren Nina føler seg som en slik måke – i dette stykket er kanskje alle karakterene måker – særegne fugler som lengter etter frihet. Nina er sterk og livsglad, men blir fort ødelagt av både Trigorin som trenger hennes ungdom for å skrive og av Konstantin som jager henne. Hanne Skille Reitan spiller en Nina som er sterk og som står godt i sine egne valg. Hun er ingen skjør blomst, men livet blir for hardt, hun mister seg selv og knekkes helt. Konstantin, Irinas sønn, har hele sitt liv levd i skyggen av sin berømte mor. Han har sett henne ha omsorg for alle andre enn seg, han har hatt svært dårlige vekstforhold. Jørgensrud spiller en Konstantin som kjemper for livet.

En litt artig kuriositet er at når Trigorin i siste akt har med seg et tidsskrift der Konstantins novelle er publisert, er det siste nummer av Norsk Shakespearetidsskrift han drar opp.

Blikket utenfra

Anton Tsjekhov var selv utdannet lege. I stykkene hans er det ofte en lege med som har et litt mer analytisk realistblikk på verden enn de andre karakterene. I Måken er det Dorn. I Terje Strømdahls skikkelse blir det nærmest en legning at han ikke helt klarer å involvere seg oppriktig følelsesmessig i livet, han er og blir en observatør. Han blir en som gjennom et langt legeliv har stilt diagnose på diagnose. Her er diagnosen forfengelighet og behovet for anerkjennelse og kjærlighet, ispedd en dyrisk selvoppholdelsesdrift. Gå og se!