Centralteatret: Per Olov Enquist: Den 25.timen

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2020

Brutal ensomhet

Per Olov Enquists stykke Den 25.timen blir severdig og berørende teater på Centralteatret selv om noe av karakterarbeidet blir for endimensjonalt

Av Elin Lindberg

Per Olov Enquist: DEN 25. TIMEN

Oversatt av Toril Solvang

Regi: Maren E. Bjørseth

Scenografi og kostymedesign: Helle Bendixen

Lysdesign: Norunn Standal

Lyddesign: Torgny Amdam

Maskeansvarlig: Birgit Haugå

Dramaturg: Marianne Sævig

Oslo Nye Teater, Centralteatret, premiere 9.september 2020

Originaltittelen på stykket er I lodjurets timma – i gaupas time – det viser til ei myte om at gaupa har 25 timer i sitt døgn. Den ekstra timen dette sky og sjeldne kattedyret skal ha, blir sett på som et metafysisk rom utenfor menneskelig fatteevne, et rom vi ikke har begreper for å forstå. Det mørket Gutten som er hovedpersonen i stykket befinner seg i, kan være et slikt ufattelig rom. Den ensomheten han er fanget i er utenfor alt menneskelig fellesskap.

Tett på

I disse koronatider har man av og til følt seg litt alene i teatersalen. Det har vært langt mellom publikummerne, salen har av smittvernshensyn vært nokså tom. På Centralteatret er det heller ikke så mange mennesker og vi blir forsvarlig geleidet til plassene våre, men publikumplassene er plassert oppå scenen rundt spillestedet på en slik måte at det skaper et fellesskap rundt teaterhendelsen. Publikum sitter akkurat passe tett, og vi ser hverandre. Det fungerer meget godt og gir følelsen av å være sammen om dette her og nå – akkurat slik teater er når det fungerer på sitt beste.  

Effektiv start

Midt på scenen står en enkel svingstol. Gutten (Iver Innset) kommer inn og setter seg her. Han er kledd i klær vi forbinder med fengsel eller psykiatrisk institusjon – løse joggebukser og T-skjorte. Han nynner svakt. Torgny Amdams lyddesign er ikke påtrengende. Den gir rom til hovedpersonen og akkurat passelig støtte og trykk i starten og slutten av forestillinga. Under etableringa av første scene høres en foruroligende, klirreaktig lyd. Det er som om noe er så skjørt at det står i fare for å knuse. Torgny Amdam og regissør Maren E. Bjørseth har med hell samarbeidet før, blant annet med Tvillingenes dagbok på Trøndelag Teater som også tok for seg mennesker som lever under svært vanskelige oppvekstvilkår.

Presten (Birgitte Victoria Svendsen) og eksperimentlederen Lisbeth (Henriette Faye-Schjøll) kommer inn. På samme måte som oss i publikum plasserer de seg hele tiden rundt gutten – han er alltid sentrum for undersøkelsen og for oppmerksomheten. Presten etablerer raskt historien: Gutten har drept et middelaldrende par som har flyttet inn i huset der han bodde sammen med morfaren som barn. Han er nå innlagt på lukket psykiatrisk avdeling.

Urealistisk helsefagarbeider

Det er etablert et forskningsprosjekt som Lisbeth leder sammen med en gruppe forskere fra et universitet. Gutten får en katt slik at forskerteamet kan undersøke om dette kan vekke empati hos ham. Iver Innset spiller guttens forhold til katten Valle svært rørende. Katten er oppkalt etter Guttens døde morfar som i stykket er det eneste mennesket han har vært knyttet til. Katten Valle blir det som knytter Gutten til livet, den han kan snakke med.

Det som ikke fungerer så godt er den firkantede måten forskeren Lisbeths rolle er blitt utformet på. Karakteren blir for enkel og usympatisk. Det framstår som nokså urealistisk at en forsker i helsefag er så aggressiv og hard som Lisbeth blir framstilt her. En slik oppførsel som hennes, i møte med en labil, svært syk gutt er ikke bare uetisk, den ville rett og slett vært livsfarlig. Her fungerer ikke samspillet særlig godt. Det skurrer at Gutten ikke møter Lisbeths aggresjon med sin egen aggresjon.

Det mørkeste mørke

Per Olov Enquists tekster er ofte mørke, Den 25.timen er ikke noe unntak. Innset gjør en svært god jobb med å dra oss lenger og lenger inn i mørket og ensomheten der Gutten til slutt endelig klarer å ta sitt eget liv etter å ha forsøkt flere ganger. Når han på grunn av en voldelig episode skal fratas katten sin av forskerpersonalet, mister han alt han har, all mening og tilknytning til verden. Birgitte Victoria Svendsen som presten med sin vaklende tro, fungerer bedre i samspillet enn forskeren Lisbeth. Dette er nok fordi presten får en mer romslig rolle – her er det rom for tro og tvil, liv og død.

Hva er et menneske?

En av grunnene til at vi fortsetter å se teater, lese bøker og forholde oss til kunst er kanskje at vi aldri blir ferdige med å reflektere over hva det menneskelige er, over hva menneskelige uttrykk er, over hva det er mulig for et menneske å utføre. Det er Lisbeth i stykket som sammen med forskerteamet skal forske på «hva er et menneske», men her er det snakk om å fange mennesket, kategorisere det, nærmest drepe det magiske eller uforutsigbare i det menneskelige. Det blir noe plumpt og ufølsomt over undersøkelsen. Men det er nettopp dette å forske i hva det menneskelige er som blir et viktig tema i stykket og som gjør dette til et så godt teaterstykke. Vi får et glimt inn i den magiske og mystiske 25.timen, inn i noe ubegripelig og ikke begrepsliggjort. Mennesket, gjennom Gutten, får en tilknytning til det metafysiske og noe som aldri kan begrepsliggjøres. Den kunstneriske laget bak oppsetninga på Centralteatret klarer å løfte stykket slik at det blir berørende, poetisk og meningsfullt.