Torshovteatret: Dette fortjener du

publisert på shakespearetidsskrift.no 2025

Middelklassens diskré sjarm

«Dette fortjener du» konfronterer publikum direkte med spørsmål om hvem som er de mest privilegerte i samfunnet vårt, om hva den enkelte tjener og om hvor mye vi kommer til å arve. Etiske dilemma oppstår. Det er både refsende og rørende, kleint, morsomt og velspilt.

Av Elin Lindberg

DETTE FORTJENER DU 

av Dette fortjener du, Fanny Vaager og Markus Neby i samarbeid med skuespillerne.

Regissør: Even Torgan

Scenograf: Mira Genevieve Dagbo Landa

Kostymedesigner: Lene Cecilie Jørgensen

Lysdesign: Kato Adolfsen

Lysdesigner: Bendik Toming

Koreograf: Guro Karijord

Maskør: Rebekka Louise Refsnes

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Torshovteatret, mandag 24.februar 2025

Tittelen Dette fortjener du kan minne om en reklametekst som skal si noe sånt som at nå har du jobba hardt, så nå kan du unne deg noe behagelig og godt. I Even Torgan & co sin forestilling er det også motsatt – nå har du hatt det så behagelig og godt at du fortjener å bli stramma opp litt. Det minner litt nostalgisk om politisk teater fra 70-tallet, men mest av alt er det forfriskende og vitaliserende. Stykket setter seg i magen, mest som ulmende ubehag, men også som glede over gode skuespillerprestasjoner og meningsfylt, vellykka teater.

Intimitetstyrrani

Det er skuespiller Seda Witt som ønsker oss velkommen når alle er på plass. Hun ser ut som en slags prosjektleder eller samfunnsforsker der hun går rundt med nøkkelkort om halsen og notatbrett i handa. Hun starter med å få oversikt over samfunnsklassene som er representert i teatersalen denne kvelden. Et par stykker fra arbeiderklassen er det der – på spørsmål svarer en av dem at hun jobber som servitør. Ikke overraskende er nesten alle de andre fra middelklassen. Én eneste er fra øvre middelklasse. Og typisk nok er middelklassen stort sett blendahvit. Seda Witt stiller nærgående spørsmål: Hva jobber du som? Hvor mye tjener du? Er det noen som har hatt psykisk sykdom? Publikum svarer med en nesten ubesværet letthet. De snakker høyt og tydelig, selvsikkert og tilsynelatende selvbevisst. Og dette er ikke regissert, det er improvisert fra publikums side. Det kan se ut som om folk er i stand til å dele de mest intime sidene ved livet sitt om de blir spurt om det. Er det sosiale medier som har senket grensen for hva vi er komfortable med å dele? En grense for selvutlevering trekkes likevel opp. En kvinne i salen (Birgitte Larsen) har sittet i fengsel i snart sju år. Hun sitter inne for grov vold. Hun bretter ut livet sitt uten filter. Hun har vært dop-avhengig, hun er mor, hun stjeler og slår. Dette er ikke tekkelig middelklasse-sjarm. Hun er en representant for dem som ikke er representert i teatersalen.

Vi synger i kor

Flere av elementene i Dette fortjener du inneholder krass samfunnskritikk. Even Torgan har i flere år satt opp stykker om samfunnsaktuelle temaer. Han står bak Antiteateret som lager stykker med dogmene:«Vi skal aldri lage teater kun for teaterinteresserte.

Vi skal aldri lage teater som ikke er relevant for samfunnet vi lever i. Vi har som mål å belyse tabubelagte temaer.» Antiteatret sto blant annet bak stykket Rasisten som ble satt opp på Teaterkjelleren på Oslo Nye teater i 2023. Det ble en stor suksess.

På Torshovteatret er det nå tid for musikkterapi med musikkterapeuten Mette (Kjersti Tveterås) og vi i publikum er alle innsatte i fengsel. Vi deles inn i tre grupper som får hver våre toner vi skal synge. Musikkterapeuten peker opp og ned når vi skal skifte tone, og det lyder harmonisk og fint. Dette er både angstfordrivende og har stor helseeffekt, bedyrer den positive og blide Mette. Og publikum koser seg. Stykkets dynamikk drives av publikums medvirkning. Vi skal både kose oss og stilles ubehagelige spørsmål om vårt eget liv som privilegerte borgere – smart.

Omsorg – sosial samvittighet

Mette bor i et arvet hus i Oslo. Folk som arver foreldre i Oslo, har som kjent et skikkelig fortrinn på boligmarkedet. Et fortrinn folk med foreldre fra grisgrendte strøk bare kan drømme om. Mettes far er død, mora (Trine Wiggen) er dement og bor på et privat eldrehjem med høy standard. Hun blir fulgt tett opp av sykepleier Tariq (Deniz Kaya). Mor har vært lege og historie- og kulturinteressert. Nå tisser hun på seg og får ikke til å kle på seg selv, og hun vil hele tida gå sin vei. Typiske trekk for demente. Wiggen spiller henne med en super komisk timing og med en kvasshet som gir den demente nydelig verdighet. Vi ler høyt og med den demente mora. Den inkorporerte rasismen og nedlatenheten overfor helsepersonell som står under legen i hierarkiet, er skarp, typisk og presis. Hun husker ikke datterens bursdag, men hun kan fortsatt nesten alle versene på Vømmøls «Høvlerivise» og husker nesten hvem som ble drept på Stiklestad i 1030 – her svarer hun kjapt og bestemt Harald Heide Steen.

Å kjøpe seg omsorg

Mette har ingen kjæreste og får tips om «Rent a boyfriend». Hun kan leie seg en kjæreste, det er en slags eskortetjeneste. Jaroslav (Sjur Vatne Brean) dukker opp. Han er sendt til Norge fra Ukraina av foreldrene sine etter at broren hans ble drept i krigen. Dette skal være hans mulighet for å overleve – noe som stykket viser at det ikke er helt sikkert at han gjør, selv i det tilsynelatende trygge Norge. Her kommer det opp flere etiske dilemma. Volt og Foodora er én ting, her jobber folk som sannsynligvis ikke har verken fagforening eller støtteapparat bak seg, men innen eskortetjenester finnes sexarbeidere som er utsatt for trafficking, menneskehandel, overgrep og tortur. Det åpner opp for et blikk inn på kjøp og salg av mennesker som er langt fra etisk forsvarlig. Spørsmålet publikum blir stilt enkeltvis er ikke om de har kjøpt seksuelle tjenester eller andre straffbare tjenester, men mer uskyldig: Mener du at Foodora er uetisk? Mette er på den ene sida bare en sjarmerende, velmenende musikkterapeut som er ensom og savner kjærlighet og omsorg, men hun er også tvetydig og uklar på egne og andres grenser. Dette underbygger på en effektiv og smart måte stykkets tema. For hva er greit og hva er ugreit? Hva er etisk forsvarlig, og hva er uakseptabelt og uetisk? Regien er skarp og presis, det er spillet også. Stykket kler Torshovteatret og samfunnssatiren er aktuell og relevant.