Nationaltheatret: Erasmus Montanus

Publisert i Nationen

Bygd mot by, 7-1

Erasmus Montanus av Ludvig Holberg på Nationaltheateret

Regi: Gábor Zsámbéki

Premiere 30.august 2007

Forestillingen presenterer den fortsatt like aktuelle viktigheten av å dyrke og kultivere en kunnskap som handler om vårt liv her på jorda, både den praktiske kunnskapen som gjelder dyrking av mat, og den teoretiske kunnskapen som handler om dyrkingen av kulturuttrykk.

I Nationaltheaterets oppsetning møtes vi ikke av noen nymotens påfunn, her er det gode, gammeldagse kulisser. Det er skigard og trestamp, og utstyr som var vanlig på Holbergs tid. Språket ligger tett opp til Holbergs original. Det er faktisk befriende å se en forestilling uten alt for mange påfunn, men den gammelmodige dekoren får også en ironisk side: ”Vi gjør nå som vi pleier” – ikke kom her med nye ideer. Slik kler scenebildet konteksten.

Tradisjonelt

Satiren er god og den har fortsatt krutt. Studenten Rasmus Berg kommer hjem med hodet i skyene, han er blitt latinkyndig og kaller seg for Erasmus Montanus. Han er ikke bare stolt av sine nyervervede kunnskaper, men også hovmodig. Henrik Rafaelsen som fikk stjernestatus etter sin Peer Gynt i Robert Wilsons oppsetning på Det Norske Teateret for et par år siden, gjør en solid og troverdig Erasmus. Foreldrene hans, Nille og Jeppe, spillt av Anne-Marit Jackobsen og Per Jansen, kler hverandre, de har spilt foreldre sammen før og det gjør de godt. Anne-Marit Jakobsens vasking av sin sønn i badestamp er buskishumor og garanterer for lavkomedien. Nationaltheaterets skuespillere får spille i en spillestil de behersker, det synes at de trives med det. Forestillingen får godt fram Holbergs tekst. Skuespillerprestasjonene er gode, men noen av dialogscenene blir langtekkelige. Dette er absolutt ikke nyskapende teater, men alt teater skal selvfølgelig ikke være det

Dannelse

En side ved Holbergs stykke er moral og opplysning. Nationaltheateret er en garantist for det gamle dannelsesidealet, klassisk teater er viktig å ha i bagasjen for det dannede mennesket. Men det dannede mennesket må kunne mer enn sin latin, det må også beherske den folkelige kulturen. Her dukker den djevleaktige løytnanten opp, han utdanner studenten. Erasmus er jo blitt ”katolsk” i hodet, derfor må han gjennom en symbolsk skjærsild – det tennes et bål på scenen under Erasmus som henger i en bergvegg i et forsøk på å rømme unna. Han renses, og hans hovmodighetssynd kureres: han lærer at han aldri må heve seg over allmuen, aldri tro at han er bedre enn dem. Denne moralen er det fiffen i parkett får servert i fanget. Og så får de selvfølgelig Jacobs (Torbjørn Harr) kjernesunne bondevett: ikke glem at det er jorda vi lever av, det klokeste et menneske kan gjøre er å ta godt vare på jorda, det er den viktigste kunnskapen. Mens Erasmus, den stakkars filosofistudenten, blir totalt og bokstavelig overkjørt av det bondesamfunnet han kommer fra.