Vigdis Hjorth: Tredje person entall

Publisert i Nationen

Å være er for jævlig     (eventuelt: Den store traurigheten)

I Vigdis Hjorths siste roman ”Tredje person entall” er kvinnen ikke bare en god nummer to, det annet kjønn, hun er ”hun” – et objekt for analysering. Romanen reflekterer over dette.

Det er fengselslegen som introduserer bokens hovedperson Hulda Kråkefjær. Den innsatte har skrevet sitt liv, det er denne skriveren leseren møter. Hulda har sittet inne for et bestialsk drapsforsøk, nå har hun tatt sitt eget liv. Romanen skildrer Huldas liv fra barndom til død. Vi følger Hulda gjennom oppveksten i det karikerte tettstedet Gluppen, gjennom forholdet til dette stedet og til familien, venner, kjærester. Hulda er smart og intelligent, men også svært nevrotisk og sjøldestruktiv. Hun opplever det å være fanget i et bilde av seg sjøl skapt av andre som mer smertefullt enn å være fysisk fengslet. Hovedpersonen er nærmest sykelig opptatt av løgn, forstillelse og fasade og av å leve opp til borgerlige idealer. Hun lever med en konstant angst for at det hun opplever som et skjult og egentlig selv skal bli avslørt.

Den grusomme mor

Huldas mor tegnes som en karikatur, moren er infernalsk og svært dominerende, hun lever sitt ynkelige, lille liv gjennom datteren og gjør sitt beste for å overskygge henne. Denne moren har ikke noe formildende over seg.

Hulda er flink og sterk. Hun gjør det hun ser er forventet av henne, det er hun svært flink til. Men hun lever opp til de borgerlige idealene i en stadig angst for å bli avslørt. Hun skjuler seg bak sin egen fasade og føler at hun gjemmer sitt egentlige jeg. Hun forestiller seg at ”den egentlige Hulda” vil kunne framstå som et slags monster. Hun skammer seg og føler ikke at hun lever sitt eget liv. Hulda er trist og forhutlet. Hun gifter seg med en sivilingeniør fra en besteborgerlig familie. De får barn, noe Hulda ser på som et ledd i å frigjøre seg fra sin egen mor. Hulda reiser til Helsinki sammen med mannen og hans jobb, lar han ta styringen og alt blir bare en uendelighet av evinnelig traurighet. Hun forsøker allikevel gradvis å ta større plass i sitt eget liv.

Hulda er en moderne figur, i slekt med mange moderne romankvinner. Hun streber etter sin frigjøring fra de samfunnsmessige konvensjonene. Hun vil bli fri fra sin egen fortid, bli fri fra seg sjøl, men hun har det ikke noe morsomt på veien, det er et helvete. Hun skiller seg og blir økonomisk uavhengig, klarer seg, men drikker for mye, er sjøldestruktiv. Hulda ser seg sjøl utenfra til enhver tid, hun analyserer seg sjøl og sine relasjoner hele tida. Hun lengter etter å leve i nuet, men hun klarer bare å se seg sjøl som tredje person entall.

Å bli sett

Denne tematikken er ikke ny hos Hjorth, men forfatteren reflekterer godt rundt kjønn, rundt det mannlige blikket, det å se, bli sett av menn og rundt heteroseksualiteten som gjennomsyrer samfunnet. Hjorth er god til å nyansere idealene som råder de tiårene romanen beveger seg gjennom. Hun har av og til besnærende gode skildringer av menneskenes forfengelighet og sårbarhet. Dialogene hennes er også av ypperlig kvalitet. Hjorth har i det hele tatt et godt og nådeløst blikk for de realitetene vi forholder oss til, hun skriver medrivende og til tider svært god prosa. Hun skriver med autoritet og overskudd. Men det er tungt og det er dystert. Alt er bare traurig og fælt, absolutt hele tiden. Et lite glimt av humor kan skimtes ved at Hulda som lever et liv i total gledesløshet arbeider med en avhandling i filosofi om begrepet lykke hos Kierkegaard. Men ellers er alt bare trist som faen.

Sitat fra boka:

”Det er befriende å forstå også det som er smertefullt. Landskapet lyses opp og man ser bedre hvor man befinner seg. Det er ikke vakkert, men lettere å orientere seg når man ser.”