Anna Bache-Wiig: Lasses hus

Anmeldelse av Lasses hus av Anna Bache-Wiig. Tiden.

Publisert i Nationen 20.02.09.

Liv er død

Romanen Lasses hus av Anna Bache-Wiig starter med begravelsen til sangerinnen Liv Solhjell. De fleste karakterene i boka har hatt et forhold til Liv som barndomsvenninne, kjæreste eller som musiker. Liv har også hatt en viss tilknytning til det som kalles Lasses hus. Huset til den avdøde Lasse er i ren 70-tallsstil, her ser det ut som om tiden har stått helt stille. Huset er nærmest et museum over en tid som er borte, Livs barndom for eksempel. Anna Bache-Wiigs tredje roman ser blant annet på hvordan vi forholder oss til denne tapte tiden med romantisering av den, idealisering, fornektelse eller kommersiell utnyttelse.

Romanen er skrevet i en knapp stil, det er korte scener – snap-shots. Vi møter Arne Evinrud som har én fot i reklamebransjen og den andre i gründervirksomhet. Søstera hans, Sara, er mor til babyen Jonas, de følges opp av barnevernet. Eva er en omsorgsarbeider som selv savner omsorg. Vi følger dem fra sensommer til jul. Romanen utspiller seg i Bergen og Oslo. Karakterene spiller, forstiller seg og lyver, både for seg selv og for andre. Det er vanskelig å komme under huden på romanfigurene, de blir dessverre litt for mye klisjeer til at jeg får et nært forhold til dem. De oppleves, spesielt i begynnelsen av romanen som harde og kalde. Beskrivelsen av omsorgsarbeiderne blir parodisk – her er damen med design forum-klær i helgrønt og med ”artig” brilleinnfatning og kollegaen hennes som vagger rundt i birchenstock-sandaler mens de gnafser økologisk dyrkede rosiner. Det blir også nærmest parodisk når sosionomen Eva kobles til at hun spiser for mye hver gang hun nevnes. Leseren blir overmett av ostepop og skumbananer og latte med H-melk. Men fortellerblikket nyter å se Eva putte hele fem sukkerbiter i kaffen. Fortellerblikket er knapt, kontrollert og kjølig, det skaper en så stor distanse at jeg ikke kommer ordentlig inn på romankarakteren. Hun forblir dessverre en tegneseriefigur som spiser, drikker og røyker for mye. Bildet av barnevernet oppleves også ganske unyansert og ikke helt troverdig. Men Bache-Wiig har en god fortellerstemme, godt språk og til tider et nådeløst og avslørende blikk på verden. Hun er god når hun skriver om tidsånden, hun tar samtiden på kornet. Hun retter blikket mot lengselen tilbake til en barndom på 70-tallet og kobler dette til reklame/designgenerasjonens kyniske kapitalismeideologi. Gründeren Arne vil i samarbeid med den eksentriske moteguruen Bo Bang utnytte denne generasjonens drøm om ”å våkne opp fra resignasjon og ironisk apati til et brennende ønske om å få utrettet noe”. De vil selge et konsept som gir folk 70-tallet tilbake. Men tiden har jo ikke stått stille slik at den 70-talls- ideologien de vil selge blir en innholdsløs merkevare. Anti-forbruk blir presentert som forbruksvare. Fra Bache-Wiig blir dette et godt blikk på hvordan symboler som er tømt for innhold de siste årene har inngått i en lett ironisk livsstil, for eksempel med dørmatter med Che Guevara-motiv og palestinasjal som er masseprodusert av moteindustrien. Bokas ironisering over 2000-tallets reklamearbeidergenerasjon fungerer, men hadde fungert enda bedre hvis vi hadde kommet nærmere romankarakterene. Romanen gir ikke noe håp om at verden blir et bedre sted eller at vi slipper fri fra kynisme. Men om ikke boka varter opp med en superhappy avslutning konkluderer den allikevel med at gründer Arne, sosionom Eva og Sara som har strevd med livene sine, har lagt både barndom og den døde Liv bak seg og til slutt står forholdsvis greit i sine egne liv.

Elin Lindberg