Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke

Publisert i Nationen 7.november 2008.

Vente.jpg

Sprelsk og leken

Anmelderne har allerede stått i kø denne høsten for å lovprise Gunnhild Øyehaugs første roman ”Vente, blinke”, i denne køen står nå også jeg. Denne boka gir ikke bare en god leseropplevelse, den er viktig også.

Øyehaug lar mange stemmer komme til orde i romanen. Spesielt kvinnerollene spilles ut så befriende mangfoldig at det er godt å tenke i ”Vente, blinke”. Vi møter blant andre Sigrid, litteraturstudent i Bergen som møter sin forfatterhelt Kåre. Linnea, en skjør og eterisk filmregissør. Trine, en rå performanceartist som nettopp er blitt mor. Wanda som spiller pønkebassgitar, den følsomme litteraturstudenten Viggo og fiskehandlerdattera Elida som heter det samme som ”Fruen fra havet” i Henrik Ibsens stykke. Vi boltrer oss i litterære referanser boka gjennom. Av og til er referansene helt oppe i dagen med henvisning til kilder. Fortelleren er tilstedeværende som en slags lesekompis på samme nivå som leseren.

Boka har fine, glidende assosiasjonsrekker som gjør at opplevelsen av en situasjon forandrer seg – forandrer mening. De korte scenene glir over i hverandre selv om de skifter tid og sted. Klassisk kulturell kapital og populærkulturell kapital glir over i hverandre. For eksempel der den svært symbolinteresserte, svenske litteraturprofessoren forholder seg til liv og død gjennom egyptiske mumier og filmprodusenten Robert sitter og ser på et avkappa hestehode på macen sin, gudfaren til Linneas film har problemer her, det handler om å leve og la dø.

Denne spelske boka har i det hele tatt mange koblinger til film og det teatralske. Den setter ofte opp teateraktige tablå som igjen kan bli som kinesiske esker med rom på rom innover. Flere av karakterene iscenesetter livet sitt. Performancekunstneren Trine arbeider bevisst med iscenesetting av seg sjøl, pumping av brystmelk i do blir gjort til kunst av henne og dekadente vernissasjedeltakere. Filmregissøren Linnea lar det luftige filmprosjektet sitt handle om seg sjøl. Og det første møtet mellom Sigrid og Kåre er som en velregissert romantisk ungpikedrøm, nærmest uegentlig, for godt til å være sant, men Øyehaug spiller så fint på klisjeene at lesinga blir en nytelse. Hun spiller teksten elegant ut og lar til og med den ikoniserte litteraturen, Dante og Kafka for eksempel, bli karakterer i boka. Karakterene i boka er i det hele tatt stort sett ganske dannede mennesker, litterære og populærkulturelle og litteraturteoretiske referanser tråkles gjennom livene deres og holder dem på plass i verden.

Det islandske ordet for skuespiller er ”leikari”, en lekende person, og teater på islandsk er ”leikhus”. Det er ikke bare teksten som er lekende her, karakterene i Øyehaugs bok framstår også som slike lekende personer, de spiller seg sjøl, iscenesetter seg sjøl, men på en lekende og utforskende måte. Karakterene er rommelige, hele, spennende og uforutsigbare. Den tilsynelatende svært forknytte Sigrid, viser seg for eksempel også å være både morsom og handlekraftig. Øyehaugs roman er bred og kunnskapsrik. Den er vakker og vemodig, morsom og melankolsk. Og den er som sagt, viktig, først og fremst på grunn av måten den diskuterer morsrollen og kvinnerollen. Dette er roller som hele tida må nyskrives, dramatiseres og avdramatiseres, og plasseres i samtidig scenografi. Og Kjærligheten må vi for all del ikke glemme, for den spiller faktisk hovedrolla i boka. Gunnhild Øyehaugs første roman er rett og slett svært god litteratur som etterlater leseren berørt og klokere enn da lesinga starta.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s