Black Box Teater: Marstrand volum 1

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2009

Marstrand volum 1

Akkurat passe smal

Scenekunstfestival på Black Box Teater i Oslo 16.- 19. April 2009

 

Sympatisk minifestival

En langhelg med inspirerende teaterforestillinger i Marstrandgata 8

 

Scenekunstfestivalen Marstrand volum 1, med undertittelen Akkurat passe smal, på Black Box Teater, er en langhelg med forestillinger fra Norge, Sverige, Belgia, Tyskland, Storbritannia og New Zealand. ”Scenekunst i randsonen av teater, bortenfor dans, etter performance,” står det i programmet. Altså den stadige vanskeligheten med å definere scenekunst, den ønsker jo ofte ikke å bli definert eller satt i bås. En opprettholdelse av modernismen rett og slett? Med det alltid underliggende spørsmålet: Hva er kunst? Hva er scenekunst? Hva er dans? Et utforskende utgangspunkt. Og hva er det Black Box Teater anser som viktig scenekunst akkurat nå? Det er det morsomt og interessant å finne ut av.

Rimini Protokoll med sitt dokuteater og forestillinga Black Tie, og Heine Avdal/deepblue med danseforestillinga you are here, åpnet minifestivalen (se egne anmeldelser).

 

Teaterhistorieutvikling

Den siste forestillinga på festivalens første dag er Trine Falchs Teaterhistorien – Død og/eller levende. Hun reflekterer seg gjennom teaterhistoria fra dens spede begynnelse med dionysiske fester, sex og dop, gjennom Hellas, Roma, middelalder, renessanse, Shakespeare, barokk, fram til moderne tid. Hun starter forestillinga surret inn i bandasjer, og vikler seg ut av dem mens hun vikler seg gjennom historiens gang. Hun formidler på en sympatisk måte, men hvorfor må hun bruke en sånn jentete stemme? Den fungerer kanskje som en maske. Fortellinga blir så søt og sympatisk at den blir uangripelig. Jeg liker allikevel forestillinga svært godt. Jeg liker gjennomgangen hennes av teaterhistoria. Dette er kjent stoff for størsteparten av publikum, skulle jeg tro. Av de rundt femti menneskene som er publikum her, er det svært mange scenekunstnere, andre kunstnere, Knut Ove Arntzen, kritikere og teater- og litteraturvitere – et inneforstått publikum. Trine Falchs teaterhistorieformidling avsluttes med Black Box Teaters egen historie som hun forteller gjennom et intervju med en av gutta på gølvet – en tekniker som har arbeidet på Black Box siden starten. Det å la håndverkere, gravere eller tjenere kommentere historien er jo en gammel teaterkonvensjon. Publikum ler litt overbærende av denne mannens folkelige språk. Jeg tar meg faktisk i å kjenne et snev av nostalgi og tenke at det er ganske lenge siden åpninga av det første Black Box på et Aker Brygge som var under bygging. (Jeg spilte faktisk selv på den åpninga i 1985!) På Black Box i april 2009 har Trine Falch, med litt hjelp av publikum og et par assistenter. Spesielt Knut Ove Arntzen som bidro som konsulent til forestillinga. Det er blitt en inkluderende og sympatisk forestilling.

 

Milde og brutale samtidshistorier

a smiths forestilling the next two days of everything er også både inkluderende og sympatisk. I tillegg er den politisk korrekt og svært energisparende, den er absolutt miljøvennlig. a smith bruker svært enkle virkemidler, i tillegg til seg selv har han et lite bord med et glass vann, et stearinlys og en xylofon på scenen. Han bruker ikke en gang hendene i forestillinga, bortsett fra til å tenne på lyset og av og til ta en trudelutt på xylofonen; ellers er hendene plassert i bukselommene. a smith forteller om sin verden, han forteller om reiser han har vært på som scenekunstner – Stamsund og Singapore, Portugal og Barentsregionen, et buddhistkloster i Skottland. Han betror oss at han føler skyld ved at han flyr så mye, all denne reisinga er verken miljøvennlig eller helt stueren. a smiths teaterfortelling er både harmoniserende og lett moraliserende. Han skaper ei rolig, åpen og enkel forestilling det er behagelig å være publikum i. – Jada, jada, jeg skal være snill! Og jeg skal huske å lukte på blomstene, tenker jeg etter å ha forlatt scenerommet.

Kate McIntosh fra New Zealand viste forestillinga Loose Promise. Hun arbeider også med å fortelle historier, men på en mer kompleks måte enn a smith. For å komme fram til historiene forestillinga er satt sammen av ga McIntosh samme sett narrative ingredienser til fem ulike skribenter og ba dem skrive sin egen versjon. Historiene er ganske forskjellige, i forestillinga fungerer de som ulike synsvinkler å se verden gjennom. Det er allikevel ikke teksten som fascinerer meg mest ved denne forestillinga, det er McIntoshs måte å framføre dem på som gjør sterkest inntrykk. Hun insisterer på å utsette seg selv for fysisk smerte – hun puster i en papirpose til hun nesten besvimer, hun dusjer i iskaldt vann, hun blør. Fra Trine Falchs teaterhistorieforestilling husker vi at det å se aktørene på scenen ha det vondt kan føre til en renselse – katharsis – hos publikum. Det kan virke som om McIntosh har ambisjonen om å oppnå dette. Hun lykkes langt på vei med sin noe rituelle og ganske brutale forestilling.

 

 

Klassefest

Diggapony er et ganske ungt svensk/norsk ensemble. De er på festivalen med danseforestillinga Shut your eyes up. Vi blir møtt i døra til spillelokalet på Rom for Dans for å få en billett og stempel på handa slik man får på utesteder. Discomusikk og discolys. De tre aktørene er kledd i store hvite T-skjorter og jeans. Vi blir servert en velkomstdrink og jeg føler meg som om jeg er tilbake på en klassefest på starten av 80-tallet. Vi setter oss og ”The Voice” gir oss beskjed om å lukke øynene og om å åpne øynene. Aktørene forflytter seg mens vi har øynene lukket og står på et nytt sted når vi får beskjed om å åpne øynene igjen: discostrobelysvirkning. Vi holder på med det en stund før danserne tar jeansene av og står på hver sin stol og danser og rister. De setter seg ned og snakker litt. Hva er nå dette med dans i dag? De forteller at det finnes et rart danseforbud i Sverige: Hvis flere enn åtte personer danser på et sted der det serveres alkohol kan de bli anmeldt. Diggapony snakker om å lage en instruksjonsvideo for å få folk til å bruke dans som trening. Så skal vi ta fram billettene våre, og så er det slik det kan være på diverse firmafester og lignende, at det er to personer som har samme bilde på billetten – finn den andre! Discomusikk. De tre Diggaponyene gjør som mange samtidsdansere: de tar en sang, selv om de ikke er så spesielt gode til å synge. Ja, og så er det visst meninga at vi skal danse. Svett, svett. Jeg har samme bilde som en kar som sier på bergensk at han er fra Finnmark. Han sier hva han heter, han sa ikke Ananasen, det bare hørtes sånn ut. Hyggelig kar. Teatersjef. Dette minner meg allikevel fortsatt veldig om klassefest på ungdomsskolen. Alle danser. Ananasen er flink til å danse, dette går fint. Vi er jo på scenen, det er vi som er aktørene nå og sceneteksten utfolder seg mellom de dansende parene. Dette er ny norsk dramatikk. Her er et utdrag:

 

Jeg: Ka e dette slags musikk?

Ananasen: Eg e ikkje sikker.

(Jeg angrer på at jeg spurte om musikken.)

Jeg: Produsere dokker egne forestillinger også?

Ananasen: Nei, vi e et programmerende teater?

Jeg: Ka sett dokker opp?

(Her nevner han forestillinger i fleng, de fleste kjenner jeg, men til slutt sier han noe som på grunn av den høye musikken høres ut som Death Squad (sa han Death Squad?).)

Jeg: De har e ikkje hørt om.

Ananasen: Nei, Kristian liker de ikkje så du har nok ikkje sett de.

(Og så blir det litt snakk om Knut Ove Arntzen. Dansen er ferdig.)

Jeg: E forestillinga over?

(Vi takker for dansen og setter oss på plassene våre.)

Sidemannen: Er forestillinga over?

(Jeg tar et overblikk, konstaterer at det ikke er mer å drikke og at lyset er slått på.)

 

Artig fest!

 

Akkurat passe

Torgny Amdam spilte også på festivalen. Han er først og fremst er kjent som musiker, særlig som vokalist i Amulet – men jeg forbinder ham mest med en hovedoppgave i Medier og Kommunikasjon om IKEA som jeg leste i da jeg for ei stund siden samvittighetsfullt anmeldte IKEA-katalogen for et litteraturtidsskrift. Denne gangen er det Amdam Classical Trio som fremfører et verk av komponisten Tan Dun fra 1993 som heter Memorial 19 Fucks. Piano, bass og stemme. Amdam roper ”fuck” på 19 språk og bassisten tar en søt dans med bassen. Forestilling over. Jeg kjenner ikke partituret til Tan Duns verk, men jeg undrer meg litt over at ikke Amdam utnyttet registeret og dynamikken i stemmen sin bedre i framføringa av stykket.

Ved endt festival, etter ei langhelg med forestillinger, slår det meg at dette er et atopisk prosjekt. Dette festivalprosjektet kunne funnet sted i nesten hvilken som helst by. Dette er ikke stedsspesifikt, men det tilhører en teaterkultur. Det nasjonale er underordnet. Det er nærliggende å kalle det en subkultur med tanke på programtekstens definering av prosjektet som marginalt.

Både festivalen og forestillingene rammes inn av den marginaliserende definisjonen:

«i randsonen av teater, bortenfor dans, etter performance». En annen strategi ville være å kalle det som spilles på Black Box Teater for nettopp teater og de ikke-institusjonelle scenekunstaktørene for skuespillere, for så å utvide disse begrepene innenfra, i stedet for å definere dette som noe marginalt.

Forestillingene på Marstand volum I framstår som gjennomgående gode og vitale. Det kan kanskje være nettopp på grunn av det utforskende og utprøvende utgangspunktet som ligger til grunn for forestillingene. De framstår som inspirerende og givende. Jeg ser allerede fram til Marstrand volum II. Marstrand har gitt mersmak.