CaféTeatret i København, Nationaltheatret i Oslo og Dramaten i Stockholm: NASJONALISMENS APOSTLER – stemmer fra Danmark, Norge og Sverige

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2014

Nasjonalstatusoppdatering

Tre dramatikere fra Danmark, Sverige og Norge undersøker begrepet nasjonalisme

 

Av Elin Lindberg

 

NASJONALISMENS APOSTLER – stemmer fra Danmark, Norge og Sverige

Samtidige forestillinger på CaféTeatret i København, Nationaltheatret i Oslo og Dramaten i Stockholm, mandag 3.mars.

 

Nasjonalismens apostler – stemmer fra Danmark, Norge og Sverige er foreløpig en engangsforeteelse. Forestillinga var et samarbeid mellom tre nordiske teatre. Dramatikerene Christian Lollike og Mads Madsen fra Danmark, Lucas Svensson fra Sverige og norske Kristian Lykkeslet Strømskog hadde skrevet hver sin akt med utgangspunkt i spørsmålene: Vi er i dag omgitt av mennesker som på ulike måter gjør seg til talerør for nasjonalisme, men hvilke ideer støtter disse ”nasjonalismens apostler” seg til? Og: Hva er den historiske bakgrunnen for nasjonalismen som begrep?

Hver del av forestillinga ble framført live på sitt teater og ble samtidig strømmet til de to andre teatrene. Publikum i Oslo, København og Stockholm så altså samtidig samtlige deler. Forestillinga ble også sendt live på nett. Etter den timelange forestillinga var det en kort debatt.

 

Vi og de andre

Publikum i Norge som ser forestillinga live, sitter i et amfi i publikumsfoajeen på Nationaltheatret. Mellom gullforgylt listverk, krystallkroner og plysj henger en skjerm der vi følger forestillinga fra de andre teatrene og til dels den som spilles midt i blant publikum på vårt nasjonale teater. Presentasjonen av kveldens forestilling får vi fra Dramaten. Vi blir av den svenske vertinnen oppfordret til å bruke både mobil og Twitter og til å snakke med sidekvinnen/mannen om nasjonalisme, hvis det skulle bli pauser i programmet.

Det danske bidraget er først ut i selve forestillinga. Christian Lollike og Mads Madsens del har fått navnet European Dreamspeech. Christian Lollike har hatt regi. Vi møter Dronning Margrethe den 2. av Danmark (Kirsten Olesen) som holden sin nyttårstale. Hun sitter pent og prydelig på sitt kongelige slott og taler til sitt folk om toleranse overfor nye borgere fra fremmede land. Hun bruker sin mann, den franske prins, som eksempel på hvor vanskelig det er å få mennesker til å integrere seg i Danmark. Olesen spiller kongelig stivt. Talen er lett humoristisk og kåserende. Hun snakker om nasjonal schizofreni og angsten for å miste sitt hjem. Utover i talen løsner den stive talemåten og hun begynner å resitere, nærmest synge teksten. Hun forvandler seg til den unge dikteren Yahya Hassan. Dronningen har i likhet med Hassan familiebakgrunn fra andre land enn Danmark, hun er fra ”en megamultikulturell familie”.  Hassan er født i Århus i 1995 og har foreldre som kom til Danmark som flyktninger fra Palestina på 1980-tallet. Han skriver svært kritisk om deler av sin foreldregenerasjons innvandrermiljø som han mener utnytter trygdeordninger og har en religiøs dobbeltmoral. Han skriver så pass kritisk at han har levd med livvakter etter at debutboka hans kom ut i Danmark i fjor høst. Dronning Margrethe snakker på en måte med store bokstaver i dette partiet, på samme måte som Yahya Hassan skriver sine dikt. Lollike og Madsens dronningtekst avsluttes slik:

MIG JEG SIGER GUD BEVARE DANMARK

MEN MIG JEG TÆNKER

DANSKERNE TROR NU IKKE MERE PÅ DEN DER GUD

OG DEN DANSKER SKAL SGU VÆRE

LIGE SÅ OMSTILLINGSPARAT

SOM EN NEDSKÆRINGSPARAT

OMSKÆRINGSPARAT PÆREDANSKERPERKER

PÅ OVERFØRSELSINDKOMST

GUD BEVARE DANMARK

 

Middelhavet – afrikanergraven

I andre del av Christian Lollike og Mads Madsens tekst møter vi formann i Europakommisjonen José Manuel Barroso (Steen Stig Lommer) som taler til det europeiske folk om flyktningstrømmen ved øya Lampedusa. Han taler om Fort Europa som bevoktes av Frontex og om hva det koster å bli EU-borger. Teksten åpner begrepet nasjonalisme opp. Her er det ikke bare en nasjonalstat det dreier seg om, men den vestlige verden mot den tredje verden – de rike mot de fattige.  Noen løsning på problemene presenteres ikke, men det virvles opp bilder og metaforer slik at de groteske kontrastene blir tydelige for oss.

Formannen i Europakommisjonen blir brått brutt av, et problem med strømmingen oppsto, men Norge tok ansvar og startet sin del.

 

Norge – et koselig fengsel?

I motsetning til både det danske og det svenske bidraget er publikum synlig i det norske. Det er skrevet av Kristian Lykkeslet Strømskog. Han har også regi på denne delen som har navnet Vi er Norge. Sekvensen starter med at tre av skuespillerne (Hanne Skille Reitan, Nader Khademi, og Nils Golberg Mulvik) reiser seg fra publikumsamfiet og begynner å gratulere hverandre. Det er som de vil understreke det noe forslitte utsagnet om at vi som er født i Norge har vunnet gulloddet. Skuespilleren Birgitte Larsen signaliserer at hun vil si noe og det får hun lov til etter hvert – i ytringsfrihetens og toleransens navn. Hun griper kamera og snakker rett inn i det slik at hun tar alt fokus. Norge er et fengsel, hevder hun. Hennes enetale er som hentet ut av Anders Behring Breiviks manifest. Det er framført med inderlighet og oppriktighet. Det er gruvekkende fordi det er et vanlig menneske bak den forskrudde ideologien som blir presentert.

 

Verden som voldens sted

Det svenske bidraget, Vid det svarta vatnet, er det mest teatrale. Vi opplever ikke at vi ser forestillinga sammen med et publikum på Dramaten, vi verken hører eller ser andre enn skuespillerne (Reuben Sallmander, Ester Uddén, Emma Brommé, Per Sandberg, Andreas Rothlin Svensson, Nanna Blondell og Basia Frydman). De spiller frontalt, men filmes av forskjellige kamera slik at rytmen blir kjapp og dynamisk. Lucas Svenssons stykke begynner med: ”Världen är våld. Samhället en omelett. Ska du få till en omelett måste du krossa några ägg. Vår vardag är att krossa ägg. En civilisation byggd på äggkrossande. Våldet är vardagen.” Det var Mao Tse-tung som brukte dette bildet. I Lucas Svenssons tekst foreslås det å bytte ut egg med mennesker – man må knuse mennesker for å lage en revolusjon, man må knuse mennesker for å skape en nasjon. Skuespillerne blir som indre stemmer som gjennom stykket rasende diskuterer vold og voldelighet. Det kastes egg på vegg og skjerm. Egg knuses og volden i samfunnet eller nasjonen brettes ut eller åpnes opp.

 

Nasjonsfeiring – nasjonsfordømming

I etterkant av forestillinga var det lagt opp til en debatt om det politiske teatret. Ine Therese Berg (teaterviter- og kritiker i Morgenbladet) ledet en samtale med Kristian Meisingset (medredaktør i Minerva) og Chris Erichsen (teateranmelder i scenekunst.no) i panelet. De to debattantene har ulike politiske ståsted, det er et fint utgangspunkt for en debatt, men det blir litt problematisk at referansegrunnlaget deres er så forskjellig. Når Erichsen holder fram den legendariske, danske teatergruppa Solvognens julenisseaksjon som eksempel på politisk teater som faktisk hadde en funksjon, blir det merkelig historieløst og flåsete av Meisingset å kalle aksjonen underholdning og ikke politikk.

På Dramaten og CaféTeatret var det lagt opp til lignende debatter, men disse ble dessverre ikke strømmet på samme måte som selve forestillinga.

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s