Invaderende folketeater
Fix&Foxys realityteaterkonsept blir til et brutalt og hyggelig besøk hos familien Helmer i Ekeberg Hageby
Av Elin Lindberg
Henrik Ibsen: ET DUKKEHJEM
Konsept: Fix&Foxy
Produsert av: Fix&Foxy i samarbeid med Nationaltheatret og Det Kongelige Teater i København
Instruksjon: Tue Biering og Jeppe Kristensen
Medvirkende: Trude-Sofie Anthonsen, Kristian Winter, Mads Sjøgård Pettersen, Marianne og Knut
Rekkehus i Ekeberg Hageby, 18.september 2014
Den danske kunstnerduoen Fix&Foxy, alias Tue Biering og Jeppe Kristensen, har gjort en rekke realityteaterforestillinger. I 2006 gjenskapte de filmklassikeren Pretty Woman med autentiske prostituerte i rollen som Vivian Ward/Julia Roberts. I 2010 lagde de sin versjon av tv-serien Friends med asylsøkere i rollene. I Et dukkehjem er det ”virkelige mennesker”, og ikke skuespillere, som skal spille Nora og Torvald i et helt vanlig norsk hjem.
Invadering av hjemmet
Teaterpublikummet følte kanskje at de invaderte et hjem da de overvar de første oppsetningene av Et Dukkehjem for over hundre år siden. De kikket inn i en borgelig stue, der den fjerde veggen var tatt ut, de kikket inn i et helt vanlig samtidshjem. I Fix&Foxys versjon av stykket nøyer vi ikke oss med å kikke inn i stua – vi kommer helt inn.
En gruppe publikum står og venter utenfor et rekkehus i Brannfjellveien i Ekeberg Hageby, et rolig boligområde et lite stykke utfor Oslo sentrum. Strøket er ikke spesielt fasjonabelt, men forholdsvis pent og pyntelig. Hvis noe strøk i Oslo kan karakteriseres som ”vanlig norsk middelklasse-strøk” kan nok dette passere. Vi blir invitert inn i huset av vertene og spillederne Trude-Sofie Anthonsen, Kristian Winter og Mads Sjøgård Pettersen. Vi blir plassert, eller stappa inn, i stua.
Hjemme hos
I huset bor Marianne og Knut, et par i femtiåra. Hun er journalist, han er skipper på Oslo-fergene. De blir presentert for oss gjennom at spillederne intervjuer dem. De har bodd sammen i huset i 25 år og har to døtre sammen. – Stoler dere på hverandre, spør spilleder Kristian Winter. Ja, de stoler på hverandre, men jeg stusser over at de stoler på denne situasjonen – og på oss publikum. Vi kommer inn med våre medievante øyne. Vi er vant til å bedømme både skuespillere og scenografi. Konseptmakerne er usynlige, de kan kritiseres og bedømmes ut fra sitt konsept, men her er det to helt vanlige mennesker som kommer i sentrum, med hele sin historie, sine barn og sitt nips og sine IKEA-møbler og sine familiebilder. Det er mulig vi som sitter rundt i stua – på krakker og spisestuestoler, puter og i sofaen – føler oss like invaderende som det historiske teaterpublikummet gjorde under de første oppsetningene av dette stykket.
Løgn og svik
Marianne og Knuts liv veves sammen med Nora og Torvald Helmers. De to aktørene har ikke øvd på replikkene. De trivelige spillederne forer dem med hva de skal si til en hver tid. Noras lille søte løgn om at hun ikke spiser søtsaker baller som kjent ganske fort på seg.
Fergemannen Knut skal få ny jobb, får vi vite. Familiens økonomiske bekymringer er snart slutt. Fru Linde (Trude-Sofie Anthonsen ) dukker opp og ber Nora skaffe seg jobb hos mannen. Det viser seg at det er jobben til Krogstad (Kristian Winter) hun slik kommer til å få. Krogstad mister derved jobben og oppsøker Nora for å true henne til å passe på at han får tilbake jobben sin, elles kommer han til å fortelle Torvald/Knut om Marianne/Noras forfalskede underskrift. Nettet snører seg sammen i historia Marianne og Knut veves inn i. Selve dramaet blir ikke særlig realistisk, men publikum spiller likevel med. Vi blir med på å leke gjemsel når vi får beskjed om å gjøre det. Folk gjemmer seg bak skjerf og gardiner og under bord. Det hele framstår som lek i dette dukkehjemmet. Krogstad har sendt en SMS til Torvalds telefon om hva Nora/Marianne har gjort. Telefonen blir liggende, for nå er det fest. Publikum er dansende festdeltakere mens Torvald/Knut og Marianne/Nora går opp på soverommet for å kle seg om. Etter at festen har pågått en stund kommer de ned – Knut med dress og lisseslips og Marianne med svart kjole og boa. Det er tid for avsløring.
Realitysamfunnet
Knut/Torvald står festpynta og leser SMS-en fra Krogstad. Spillederne legger ordene i munnen på ham når han snakker til kona si:
– Du har ødelagt livene til Aurora og Rakel
– Jeg angrer på at vi fikk barn sammen
– Jeg elsker deg ikke lenger
Torvald/Knut er litt nervøs, øyeblikket er nokså pinlig.
Like etter sender Krogstad en ny SMS der han skriver at han ikke kommer til å angi Nora likevel. Torvald/Knut roper ut at han tilgir Marianne/Nora. Han løper ut på terrassen og roper utover nabolaget. Men Marianne/Nora legger nøklene fra seg på bordet og forlater hjemmet. Selv så tykkhudede vi er blitt etter år med reality-serier på tv, med selviscenesettelser på sosiale medier der mennesker uhemmet viser fram sitt aller mest private uten filter, virker denne sluttscenen ganske rørende. Men det har ikke så mye med Ibsens drama å gjøre. Det er menneskene Knut og Marianne vil føler med, ja, og dattera på 18 som også sitter blant publikum. Vi ønsker jo at familien skal holde sammen. Det blir et skikkelig klissent doku-drama av dette.
Situasjonen er ganske klaustrofobisk. Jeg har følt meg ganske fanget i dette huset under denne seansen. Som i flere av de andre oppsetningene under Ibsenfestivalen i år blir publikum ganske synlige. Det er ikke bare titteskapsteatret som er oppløst, men også den mørke teatersalen lyses opp. I Thomas Ostermeiers forestilling Ein Volksfeind ble publikum i salen til deltakere i et folkemøte. I Victoria Meiriks Gjengangere på Malersalen sitter publikum tett inn på spilleområdet. Det speiler den sosiale mediehverdagen vår. Terskelen for å være synlig på Facebook og Twitter og Instagram en meget lav. De fleste opplever det nok ikke som en invadering av privatlivet deres engang. De økonomiske interessene som lurer bak debatteres jevnlig. Vi minnes også ofte på at overvåkingssamfunnet er en realitet. Er det slik at vi lar oss manipulere – som Knut og Marianne i Ekeberg Hageby – helt frivillig? At vi gir fra oss kontrollen over vårt eget liv og leker og fester med i et multimedialt dukkehjem der noen andre enn oss sjøl trekker i trådene? Realiteten er brutal.
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 