Nicolai Houm: Alle barn er laget av ild

Anmeldelse av Alle barn er laget av ild av Nicolai Houm. Publisert 20.mars 2009 i Nationen.

Houm.jpg

Utforskende og ildfullt

Nordmenn kjøper heller romaner enn novellesamlinger, meldte nrk.no i forrige uke. Synd for disse nordmennene det gjelder, for det utgis virkelig mange gode novellesamlinger her til lands, tenker jeg etter at jeg har lest ferdig Alle barn er laget av ild av Nicolai Houm. Dette er Houms andre bok og hans første novellesamling. Novellene spenner fra tankene til en tysk sportsfisker som ligger for døden, til fortellinga om to forelskede astronauter som observeres fra jorda av en uhyre ensom biolog. De spenner fra situasjonen til et par som desperat ønsker seg barn, til en trygg familiefar som plutselig treffer mannen i sitt liv. Til slutt i boka går verden under. Boka er i seg sjøl ikke så enormt omfangsrik, men jeg sitter igjen med en følelse av å ha hatt en rik leseropplevelse etter at jeg er ferdig med den. Jeg er blitt slengt fra den ene virkeligheten til den andre og det har vært ganske ok.

Houm utforsker novellesjangeren på en litt leken måte. I teksten som heter ”En novelle” skriver han inn en syrlig ironi. Novella tar for seg situasjonen til en kvinne som deltar på en nettbasert skriveskole, hun sender inn en novelletekst og får tilbakemeldinger på den fra læreren og medelever på skriveskolen. Den noe ufølsomme måten tekstene hennes blir behandla på er både rørende og berørende beskrevet. I flere av novellene i boka er fortelleren eller skriveren ganske synlig. Som i den ironiske tonen i teksten ”En novelle” og som den insisterende fortellerstemmen i ”Du og jeg”. I tittelnovella ”Alle barn er laget av ild”, bryter en jegperson, eller fortellerstemme, brutalt inn teksten. Novella starter midt i Annes liv, hun er i førtiåra, hun skifter jobb fra ingeniør til omsorgsarbeider for vanskeligstilte barn. Vi møter henne på et kurs i selvforsvar og på den første dagen på den nye jobben, før jegpersonen griper resolutt inn i beretninga. Jegpersonen viser seg å være Annes samboer og det viser seg også at paret har et desperat ønske om egne barn. Jegpersonen har til og med begynt å be til Gud om at de skal få barn: ”Jeg har begynt å be til Gud. En Gud som lukter av regnvåte skolesekker og julepynt, som har ansiktet til presten fra en konfirmasjonsleir. Jeg ligger og folder hendene etter at Anne har sovnet, jeg folder hendene og holder på med den skumle barneleken, bare at jeg er førti. Gud, hvis du er der, jeg vet at jeg ikke har trodd på deg før, men hvis du befrukter min hustru – jeg ordlegger meg til og med bibelsk – lover jeg at jeg skal osv.” Den brutale inngripen fra jegpersonen i det som startet som Annes beretning, er med på å gjøre denne teksten til et stykke virkelig slående litteratur.

Det er egentlig lite romantikk i novellene, med det er mye eksistensiell desperasjon og intens lengsel etter kjærlighet. Noen få steder balanserer karaktertegningene hårfint på grensen til å bli endimensjonale parodier.

De fleste av novellene i boka er godt konstruerte. En fin mulighet med noveller er at du ofte kan komme rett i en situasjon og raskt bli omsluttet av en tekstlig verden. Det skjer for eksempel i ”Kilden til kraft og fornyelse”, der teksten starter med et heftig kjærlighetsmøte mellom en norsk familiefar og seniorrådgiver i et stort selskap og en dansk Regional Marketing Advisor. Et forhold som starter ildfullt og heftig, men som bokstavelig talt ender med å fryse til is.

I tillegg til at Nicolai Houm har et rikt og presist språk er det også mye fin, underliggende og boblende humor i Alle barn er laget av ild.

Arno Geiger: Vi har det bra

Publisert i Nationen

Geiger.jpg

Modent og troverdig

 

Arno Geigers første roman Vi har det bra er historien om en familie og om Østerrikes nære historie.

 

Den 36-årige forfatteren Phillip Erlach arver besteforeldrenes hus i en forstad til Wien. I prosessen med å rydde og renovere huset virvles hans egen families historie opp. Phillip gjør opp status i sitt eget liv, men det er bare leseren som gjennom tilbakeblikk får kjennskap til familiens historie og gjennom denne familien, glimt fra Østerrikes historie fra 1938 til romanens samtid som er 2001.

Vi møter bestefaren Richard, en minister som rammes av alzheimer, og den hjemmearbeidende bestemoren Alma. Datteren deres, og hovedpersonens mor, er en lege med sørgelig skjebne. Phillips far, Peter, møter vi i krigens siste, grufulle dager mens han kjemper for Hitlerjugend. Peter prøver i etterkrigstida å slå seg opp ved å selge et spill han har kalt Hvem kjenner Østerrike? Spillet henspeiler på romanen.

Det store huset er uoversiktelig, slik et liv eller en familiehistorie også er det. Men når boken er lest sitter denne leseren igjen med en følelse av å ha fått et utfyllende bilde av både en familie og av et lands historie. Alt sammen sobert komponert.

Denne prisbelønte romanen er oversatt til norsk av Sverre Dahl.

 

 

 

Anmeldt av Elin Lindberg

Anita Arildsdatter Pedersen: Ein morgon vaknar eg ved Egearhavet

Publisert i Nationen

AAPedersen

Glimt inn i barndomslandskapet

 

Anita Arildsdatter Pedersen har skrevet prosadiktsamlinga Ein morgon vaknar eg ved Egearhavet. Samlinga er delt i fire deler. Boka er en samling av diktjegets minner, bilder fra barndommens sted, ei bygd i Nord-Norge. En slags hyllest eller et gravmæle, over den tapte tid. Vi møter bestemor og bestefar, fugler, fisk, lam og katter, hav og fjell før vi til slutt med diktjeget dukker opp ved Egeerhavet en morgen.

Det er en behagelig mykhet i Pedersens språk. Tekstene er stamme og presise. Det er spenning i dem, en rolig spenthet. Beskrivelser og observasjoner er sanselige og gode. Tekstene har en nærhet til det konkrete. Livsfølelsen og minnet, hukommelsen, er knyttet til kontakten med den fysiske verden som i dette diktet:

 

Når eg går gjennom gatene, høyrer eg ei låg kviskring i meg

sjølv, lik regndropar i lauvskog, høyrer eg ein puls under

asfalten svare på skritta mine.

 

Ikke alle tekstene er like gode, noen blir likegyldige og av og til blir det litt mye patos slik at bildene blir svulstige og poesien faller ut. Men stort sett er diktene preget av en musikalitet. Diktene har ofte smakfulle bokstavrim. Men det musikalske finnes først og fremst der pausene eller stillheten, synliggjøres mellom ordene som for eksempel i dette diktet:

 

Kaffikoppane kviler i hendene, andleta våre er vendt mot

vindauget og fjorden. Klokka heng på veggen over

kjøkkenbenken, sekundvisaren flyttar seg over urskiva, gjev

frå seg ein metallisk lyd, lik regndropar på bølgjeblekktak.

Mellom dropane, den langsame stilla.

 

Prosadiktene er nært knyttet til et sted, samlinga blir slik en del av en topografisk dikttradisjon. Dette er et forfatterskap det blir spennende å følge framover.

Agnes Ravatn: Veke 53

Publisert i Nationen

Veke 53

Frisk roman fra ny vestlandsforfatter

 

Veke 53 stråler av humor og overskudd, samtidig som romanen har en sår undertone.

 

Agnes Ravatns debutroman kan ved første øyekast minne om Hanne Ørstaviks roman Uke 43, men det eneste disse to romanene har felles er at hovedpersonene har studert og underviser i litteratur. Veke 53 handler om den middelaldrende norsklektoren Georg Ulveset som bor på ei øy på Vestlandet. Motivet er velkjent, dette er en mann i midtlivskrise. Han er skilt og sliter både som far og lærer. Den traurige settingen til tross, hovedpersonens sjølironi og Ravatns underfundige humor gjør dette til oppløftende lesing.

 

Strålende debut

Selv om det er et klart slektskap med to andre vestlandsforfattere her: Ragnar Hovland og Olaug Nilssen, har Agnes Ravatn en sikker, egen stemme. Veke 53 er et solid debutarbeid, romanen er godt komponert, den har overskudd og energi.

Karakterene er ofte parodiske og sjablongaktige, på grunn av dette blir fortellerstemmen av og til litt for distansert. Humoren er allikevel upåklagelig, denne anmelderen lo i hvert fall høyt mange ganger gjennom lesinga av boka.

Ravatns språk er stort sett godt, men skjemmes dessverre av dårlig språkvask. Uansett: Dette er en forfatter vi gleder oss til å lese mer av.