Stikkord: Nationen

Anmeldelse av Alle barn er laget av ild av Nicolai Houm. Publisert 20.mars 2009 i Nationen.

Utforskende og ildfullt

Nordmenn kjøper heller romaner enn novellesamlinger, meldte nrk.no i forrige uke. Synd for disse nordmennene det gjelder, for det utgis virkelig mange gode novellesamlinger her til lands, tenker jeg etter at jeg har lest ferdig Alle barn er laget av ild av Nicolai Houm. Dette er Houms andre bok og hans første novellesamling. Novellene spenner fra tankene til en tysk sportsfisker som ligger for døden, til fortellinga om to forelskede astronauter som observeres fra jorda av en uhyre ensom biolog. De spenner fra situasjonen til et par som desperat ønsker seg barn, til en trygg familiefar som plutselig treffer mannen i sitt liv. Til slutt i boka går verden under. Boka er i seg sjøl ikke så enormt omfangsrik, men jeg sitter igjen med en følelse av å ha hatt en rik leseropplevelse etter at jeg er ferdig med den. Jeg er blitt slengt fra den ene virkeligheten til den andre og det har vært ganske ok.

Houm utforsker novellesjangeren på en litt leken måte. I teksten som heter ”En novelle” skriver han inn en syrlig ironi. Novella tar for seg situasjonen til en kvinne som deltar på en nettbasert skriveskole, hun sender inn en novelletekst og får tilbakemeldinger på den fra læreren og medelever på skriveskolen. Den noe ufølsomme måten tekstene hennes blir behandla på er både rørende og berørende beskrevet. I flere av novellene i boka er fortelleren eller skriveren ganske synlig. Som i den ironiske tonen i teksten ”En novelle” og som den insisterende fortellerstemmen i ”Du og jeg”. I tittelnovella ”Alle barn er laget av ild”, bryter en jegperson, eller fortellerstemme, brutalt inn teksten. Novella starter midt i Annes liv, hun er i førtiåra, hun skifter jobb fra ingeniør til omsorgsarbeider for vanskeligstilte barn. Vi møter henne på et kurs i selvforsvar og på den første dagen på den nye jobben, før jegpersonen griper resolutt inn i beretninga. Jegpersonen viser seg å være Annes samboer og det viser seg også at paret har et desperat ønske om egne barn. Jegpersonen har til og med begynt å be til Gud om at de skal få barn: ”Jeg har begynt å be til Gud. En Gud som lukter av regnvåte skolesekker og julepynt, som har ansiktet til presten fra en konfirmasjonsleir. Jeg ligger og folder hendene etter at Anne har sovnet, jeg folder hendene og holder på med den skumle barneleken, bare at jeg er førti. Gud, hvis du er der, jeg vet at jeg ikke har trodd på deg før, men hvis du befrukter min hustru – jeg ordlegger meg til og med bibelsk – lover jeg at jeg skal osv.” Den brutale inngripen fra jegpersonen i det som startet som Annes beretning, er med på å gjøre denne teksten til et stykke virkelig slående litteratur.

Det er egentlig lite romantikk i novellene, med det er mye eksistensiell desperasjon og intens lengsel etter kjærlighet. Noen få steder balanserer karaktertegningene hårfint på grensen til å bli endimensjonale parodier.

De fleste av novellene i boka er godt konstruerte. En fin mulighet med noveller er at du ofte kan komme rett i en situasjon og raskt bli omsluttet av en tekstlig verden. Det skjer for eksempel i ”Kilden til kraft og fornyelse”, der teksten starter med et heftig kjærlighetsmøte mellom en norsk familiefar og seniorrådgiver i et stort selskap og en dansk Regional Marketing Advisor. Et forhold som starter ildfullt og heftig, men som bokstavelig talt ender med å fryse til is.

I tillegg til at Nicolai Houm har et rikt og presist språk er det også mye fin, underliggende og boblende humor i Alle barn er laget av ild.