Stikkord: Christiania Teater

Christiania Teater: Rain man

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no januar 2024

Bjarte Hjelmeland og Nicolai Cleve Broch i «Rain man» , regi: hanne Tømta. Christiania Teater 2024. Foto: Fredrik Arff

Tam Rain man

Hvorfor Christiania Teater setter opp en sceneversjon av den Oscar-vinnende filmen «Rain man» fra 1989 forblir uklart. Teaterstykket av Dan Gordon, basert på filmen, er tynt, selv om historien er feelgood-underholdning. Oppsetninga om to brødre på spekteret blir ikke usympatisk, men ganske lunken.

Av Elin Lindberg

RAIN MAN av Dan Gordon

Norsk oversettelse: Lars Berge

Regi: Hanne Tømta

Scenografi: Gjermund Andresen

Lyddesign: Erik Valderhaug

Lysdesign: Martin Myrvold

Musikalsk ansvarlig: Hans Einar Apelland

Kostymedesign: Nora Furuholmen

Maskør: Hege Ramstad

Rekvisitør: Tine Røtnes

Produsert av Over Norge & StarWorks

Christiania Teater, premiere 11.januar 2024

Om du noen gang har sett filmen Rain man, glemmer du den ikke. Dustin Hoffman fikk en velfortjent Oscar for sin tolkning av den autistiske Raymond Babbit, og prestasjonen til Tom Cruise som den kyniske forretningsmannen Charlie Babbit var også formidabel. Det blir for store sko å fylle selv for Bjarte Hjelmeland og Nicolai Cleve Broch. Rain man er en ikonisk amerikansk film på flere vis. Ordet «vei-film» klinger ikke særlig godt på norsk, men det gjør derimot «road movie» – og det er Rain man. Den knytter seg til det amerikanske landskapet – både rent fysisk, men også i mentalitet. Filmen jorder seg i det amerikanske gjennom kjøreturene i storslått, om enn nokså gold natur, og gjennom by- og industriområder, og ikke minst gjennom fenomenet Las Vegas med sin kvalmt overflatiske kultur.

Bleikt

Det blir umulig å ikke sammenligne sceneversjonen av Rain man med filmen. Historien er den samme, 1980-tallssettingen er den samme. Men når det visuelle i filmen gjør så dypt inntrykk, blir scenografien her svært bleik. På scenen står en lang disk som er anvendelig til mange formål. Den er kontormøbel, bardisk, romdeler på hotell og annet. Christiania Teater har dreiescene som brukes flittig og hensiktsmessig til å forandre rommet. Stoler og senger bæres effektivt ut og inn. Gjermund Andresens rom er enkle og funksjonelle og overspiller på ingen måte. De er med på å framheve skuespillerne, og det kan jo være en god kvalitet. Men dette er jo 80-tallet, og det var ikke minimalismens tidsalder – da var det glitter, plysj og skulderputer. Det blir noe litt for tekkelig og pent over både scenografi og kostymer. Det blir rett og slett for bleikt.

Brødrene

Rain man handler om den noe snuskete forhandleren av luksusbiler Charlie Babbit (Nicolai Cleve Broch) som etter at faren er død oppdager at han har en bror, Raymond Babbit (Bjarte Hjelmeland) som er savant autist – autistisk med ekstraordinære evner. Gjennom reisen tvers over USA, fra Cincinnati til Los Angeles, blir de kjent med hverandre. Et klassisk reisemotiv altså, der de reisende utvikler seg og får nye innsikter underveis. I 1989 var både mannsrollen og diagnostiseringsiveren ganske annerledes enn i dag. I 2024 ville begge brødrene sannsynligvis blitt plassert på autismespekteret. I 1989 ble det ikke sett på som så uvanlig og unormalt at menn ikke kunne snakke om følelser, eller hadde kontakt med egne følelser. I dag vil det ofte bli diagnostisert. Mannsrollene i stykket oppleves som utdaterte. Hvordan ville et slikt brødreforhold utviklet seg i 2024? Hvem er Charlie og Raymond i dag? Hvordan ser vi på autisme? På hvilken måte ser vi på representasjon av autister på scenen i dag? Dette er ikke noe vi får svar på i dette historiske stykket.

Lunter avgårde

Foto: Fredrik Arff

Historien på scenen lunter avgårde. Det er ikke direkte kjedelig, men den mangler noe i energi og intensitet. Hanne Tømtas regi er ryddig, men noen av scenene blir litt langdryge. Mot slutten kan det nesten se ut som om de ikke ble helt ferdige, for siste scene der Raymonds videre skjebne skal avgjøres blir ganske så monoton. Lars Berges oversettelse fra engelsk til norsk er stort sett grei, men det blir noen formuleringer som ikke er helt heldige og blir anglisismer, for eksempel når Dr. Marston (Ulla Marie Broch) sier: «denne morgenen skal vi…».

Jeg savner desperasjonen i karakteren Charlie. Han er på konkursens rand. Han er intenst opptatt av å skaffe seg de pengene han trenger. Penger er alt for ham. Det er dessverre for Cleve Broch uunngåelig å bli sammenlignet med den sitrende Tom Cruise. Og Dustin Hoffman som i hver bevegelse er intenst til stede i sin autisme med en vanvittig energi – vel, Hjelmeland blir bare en svak kopi.

Energisk start

Starten på forestillinga var litt oppsiktsvekkende. Nicolai Cleve Broch som Charlie går rundt på scenen med en 80-tallstelefon og snakker om pengene han mangler. En stemme bak i salen roper høyt noe om hvorfor skal han se på Nicolai Cleve Broch – hvorfor skal han se på dette her. Mannen blir geleidet ut av salen. Var dette avtalt spill? Vi var i tvil helt til vi i pausen fikk høre at det var «en syk mann» som hadde ropt. Det førte uansett til at kontakten mellom scene og sal ble vekket. Publikum heiet på Broch som tok avgjørelsen der og da om å starte forfra igjen. Og teksten som hadde vært litt ullent framført, kom faktisk bedre fram etter omstarten. Publikum var i det hele tatt mye med. Det ble ofte applaus mellom scenene.

Greit

Foto: Fredrik Arff

Skuespillerhåndverket i oppsetninga av Rain man er likevel greit, tross det stjernespekkede forlegget vi ikke kan unngå å sammenligne med.

Birollene i stykket er ikke spesielt utarbeidete, og de har ikke så veldig mye å spille på. Susan (Anette Amelia Larsen) gjør en helt grei jobb, men som Charlies kjæreste er det vanskelig å se hvorfor hun er nettopp det, altså en kjæreste. Hva er det hun ser i ham? Det oser ikke direkte lidenskap her. Per Frisch er også helt ok som Dr. Vern Bruener, det er også Jannike Kruse som har småroller som sekretæren Lucy, den luksusprostituerte Iris og servitøren Sally. Ulla Marie Broch gjør en grei jobb som juristen Mooney og dr. Marston. Castingen er god. Men hvorfor i all verden setter de opp Rain man nå?

StatsTeatret: 1066 – SLAGET VED STAMFORD BRIDGE

elinlindberg8

1066_kvelertak-940x510.jpg

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2011

Mannsroller i bevegelse

 

Fortellinga som er bygd på historisk materiale er litt tynn, men forestillinga setter et interessant søkelys på den norske samtidsmannen.

 

AV ELIN LINDBERG

StatsTeatret: 1066 – SLAGET VED STAMFORD BRIDGE

Regi: Yngve Sundvor

Med: Gard B. Eidsvold, Cato Skimten Storengen, Per Kjerstad og Kim Sørensen

Christiania Teater, 13.oktober 2011

 

Det historiske slaget ved Stamford Bridge den 25.september i 1066 blir ofte beskrevet som tidspunktet der vikingtida slutta. Hvilken rolle spiller en viking når selve vikingtida er slutt? Han må kanskje som dagens mann gå inn i nye roller og kontinuerlig revurdere sin posisjon. StatsTeatret presenterer en fartsfylt komedie der de går inn i denne materien. De er kanskje litt for kåte på å underholde til at de kommer så veldig dypt.

Øl og vafler

De fire mennene er ulastelig antrukket i dress, slik som menn i næringslivet eller som forballspillere utenfor fotballbanen eller som utallige filmmafiamenn. Den noe tafatte Olav (Cato Skimten Storengen) som er sønn av Harald Hardråde serverer vafler til publikum ved forestillingas start. – Er du kristen? Spør han. Hvis svaret er ja, kan du få vaffel. Og vafler med jordbærsyltetøy blir til brød og vin, Jesu kjøtt og blod. Tidligere i høst sto Kristelig Folkeparti i valgboden sin på Karl Johan og serverte vafler til velgerne sine og sikkert andre vaffelinteresserte også. Vafler er altså kristen mat, øl er kanskje mer hedensk. De andre tre går rastløst rundt på scenen med hvite håndkleservietter over armen. Forestillinga begynner, gutta sloss, slår hverandre med håndklærne, høy irsk folkemusikk. Her er det ville, norske vikinger in action. Så er vi på Harald Hardråde (Gard B. Eidsvold) sitt kontor i Nidaros. Tjodolv Skald (Per Kjerstad) skriver Dronning Ellisivs drøm – ”et stort tre vil vokse seg utover hele Norge og videre og.. og.. ”Kanskje var det en mann som skapte denne drømmen om norsk ekspansjon historisk sett også?

Den skumle og landsforviste engelske jarlen Toste (Kim Sørensen) kommer på besøk. Det blir bestemt at England skal erobres. Det blir mer russe-irsk musikk og slåing med håndklær. Reisen går til Orknøyene, før England står for tur. Øl og vafler til frokost.

 

Komedie og alvor

Det er mulig StatsTeatret først og fremst er ute etter å underholde. Det klarer de stort sett fint. Alle skuespillerne har fin komisk timing. De er flinke til å gi hverandre rom og til å spille hverandre gode. Mange effektive teatrale skuespillergrep brukes, for eksempel ved at en skuespiller står for lydeffekten til en annen skuespillers handling. Scenografien er enkel, den består av bord og stoler. Lysbruken er genial og effektiv med lamper som skuespillerne selv plasserer og slår av og på. Dramaturgisk sett blir forestillinga litt for lang og flat på midten.

Hvilke mannsroller er det så de ruller frem? Gard B. Eidsvolds Harald Hardråde er far. Han er selveste kongen og han er militær. Han er autoritær, men har myke sider. Han er holder seg helst til de gamle gudene og ikke som sønnen Olav, til den nye Kvitekrist. Familiesituasjonen er ikke ulik en som kan finnes i dag, konflikt mellom farens nye kone og hans sønn fra tidligere ekteskap. Far forsøker å megle mellom partene. Han er frustrert over sin femten år gamle sønn som bare sitter ved datamaskinen og er fundamentalistisk kristen. Olavs kristne fundamentalisme blir et opprør mot farens guder og verdinormer. Olav vil ikke bli kriger som faren (den historiske Olav ble hetende Olav Kyrre og var visstnok spesielt fredsæl).

 

Fra kvinnerolle til mannerolle

Harald Hardråde gjør sitt beste for å få sønnen til å bli en skikkelig mann. Før det store slaget ved Stamford Bridge tar gutta seg en skikkelig fest. Far kjøper dame til gutten sin, frøken ”Melissa from the Woods”. Melissa alias Per Kjerstad stripper, eller kanskje riktigere: både Melissa og Per Kjerstad stripper. Her går mannen inn i en rolle som kvinner tradisjonelt har hatt, kvinnen som kropp og objekt. Her er både publikum og stripper bevisst kroppsfiksert. Det er mannen som stripper, ikke bare karakteren Melissa som strippingen så løselig er hengt på. Det er så damer og homser formelig hviner og heteromenn klapper og ler. Mannen er selvnytende så det holder. Melissa blir drept etter stripping og muligens sex med Olav, men Per Kjerstad lever og har potensial som stripper, han jobber ennå kanskje litt for stivt med hoftene.

 

Til Valhall!

StatsTeatret skriver i programmet sitt at de på nytt vil belyse viktige knutepunkt i vår historie for å ”finne svar på hvem vi er og hvorfor vi har blitt sånn”. Det er interessant, kanskje også betimelig. Mannsrollen eller mannsrollene, har de siste tiårene vært i mer bevegelse enn noen gang. Soldaten eller krigeren, en tradisjonsrik mannsrolle, har den forandret seg? Når skuespilleren før det store slaget brøler krigersk og energisk: ”Til Valhall!” forflytter vi oss i løpet av et nanosekund fra Stamford Bridge til Afghanistan. Er virkelig Vikingtida slutt?