Torshovteatret: Onkel Vanja

publisert på shakespearetidsskrift.no 2025

Hold ut!

Hanne Tømtas Onkel Vanja på Torshovteatret strever med å løfte seg ut av treigheten og kjedsomheten i første del, men etter pause lever stykket mye bedre. Og skuespillerne er virkelig gode.

Av Elin Lindberg

Onkel Vanja

Av Anton Tsjekhov

 Oversatt av Kjell Helgheim, bearbeidet av Mari Vatne Kjeldstadli

Regi: Hanne Tømta

Scenografi og kostymedesign: Nora Furuholmen

Lysdesign: Øyvind Wangensteen

Maskør: Hege Ramstad

Dramaturg: Elin Grinaker

Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt

Torshovteatret, premiere 5.juni 2025

Dette er det fjerde av Tsjekhovs fire berømte stykker som Hanne Tømta setter opp på Nationaltheatret. Onkel Vanja ligner på de tre andre – her er det en familie som lever på et gods langt fra storbyen bundet til sine skakke familierelasjoner, og sin ensomhet, kjedsomhet og lengsel. De lever i en boble. På utsiden av denne boblen lever bøndene. Ifølge husvennen og legen Astróv (Erland Bakker) er de primitive og skitne. Ved inngangen på utsiden av Torshovteateret-boblen sto det på premierekvelden en mann og hans lille sønn med ukrainaflagg rundt skuldrene og et skilt der det sto: «Fuck Russian culture. Russia kills». Bortsett fra et snev av klima-fokus som jeg skal komme tilbake til, er det ikke spor av samtidskontekst i Tømtas Onkel Vanja.

Udødelig stykke

Siden stykket hadde urpremiere i 1898 er det spilt et utall ganger. Og det er filmatisert og parodiert.  Det er en stund siden Nationaltheatret satte opp Onkel Vanja sist. Det var i 2013. Da hadde Liv Ullmann regi. Sverre Anker Ousdal spilte Serebrjakóv, Anders Baasmo Christiansen spilte Vanja og Anneke von der Lippe spilte Jelena. Det var en tradisjonell iscenesettelse på hovedscenen som dessverre fikk et farsepreg, på tross av solide skuespillerprestasjoner. Ullmann baserte stykket på en bearbeidelse av David Mamets adaptsjon som også ble brukt i filmen Vanya on 42tnd street (1994) med blant annet Julianne Moore og Wallace Shawn. Før det var det Edith Roger som satte det opp på Nasjonalteatret, det var i 1977. Per Theodor Haugen spilte Vanja. Liv Ullmann spilte selv rollen som Sonja i en fjernsynsteaterversjon i 1963.

I lysthuset

Den runde scenen på Torshovteatret minner om et lysthus. Det som ser ut som et lysthustak, har elementer i tre med russiskinspirert dekor. Blomsterkvister er festet til bjelkene som rammer inn scenen. Det står brett med flasker, fat og glass på bord med hvite blondeduker. En stor messinglysekrone ligger midt på gulvet i starten, før den etter hvert heises opp og illuderer at vi nå befinner oss innendørs. På galleriet i annen etasje står det stoler og benker der skuespillerne sitter underveis. Det er Nora Furuholmen som har ansvar for scenografi og kostymer og Øyvind Wangensteen som har lysdesign. Det hadde de også da Måken ble satt opp i 2019. Denne gangen oppleves det som vi sitter enda tettere på det som foregår på scenen – og rundt og over oss. Lysthuskonstruksjonen gjør at vi sitter under samme tak som Onkel Vanja-familien. Dette grepet fungerer godt, og det er typisk for mange forestillinger som spilles nå. Både i og utenfor institusjonsteatrene inviteres vi inn på badet eller stua i private leiligheter til teater. Under den pågående Go figure! – figurteaterfestivalen som i år har fokus på forestillinger for ungdom, ble vi invitert inn i hvelvede kjellerrom på Akershus festning – tett på skuespillerne også der.

Det du kaller vakker musikk er det jeg kaller blues

Skuespillerne tar til flaska, ikke for å drikke, men for å spille på den. Og de synger av og til også. Her går det i russisk klassisk musikk og folketoner. Det er blant annet «Sukkerfeens dans» fra Nøtteknekkeren av Tsjaikovskij, og det er en liten snutt av Sjostakovitsj. Det er ikke det at det er umusikalsk og dårlig, det er bare ikke helt bra. Det blir litt småflinkt skoleteater av det. Jélena (Andrea Bræin Hovig) som er den unge og smellvakre kona til den middelmådige og noe livsfjerne professoren Serebrjakóv (Håkon Ramstad), er utdannet på musikkonservatoriet i St. Petersburg, sier hun. I stykket sier Jélena i slutten av andre akt at hun vil spille. Mannen hennes vil ha fred og tillater ikke det. Hun får altså ikke brukt seg selv og sine evner, hun blir tatt fra muligheten til å skape noe i sitt eget liv. Nå vet jeg ikke noe om pianoferdighetene til Tsjekhovs kone (Olga Knipper, red. anm.) som han antakelig skrev denne rollen for, men det kan jo tenkes at hun ikke var så god til å spille piano, slik at det var hensiktsmessig å ikke la henne gjøre det i stykket. Så hvorfor i all verden må Andrea Bræin Hovig spille piano her? Hun er en strålende skuespiller, men ingen konservatorieutdannet pianist.

Strålende skuespillere

Ja, skuespillerne er svært gode. Jeg kan tenke meg at disse skuespillerne med sin klassiske teaterutdanning nyter å spille disse karakterene som har så mye undertekst og indre liv å grave i og relasjoner å utforske. Stykket har mange lange replikker med karakterenes selvrefleksjon. De er gode, poetiske og dype, men en fare er at de kan bli tunge, innadvendte og lite dynamiske. I første del er det som om forestillinga sliter med framdriften. Karakterene sliter jo, de kjeder seg, de får ikke gjort noe arbeid, de venter, lider og er ulykkelige. Teksten er et superpoetisk kunstverk, men det blir stedvis nokså grått i første del før det åpner seg mye mer i andre del. Kim Haugen bruker i sin lille rolle som Telégin sitt fantastiske komediekunsttalent. Den komiske timingen, blant annet i en liten sorti der han er undertrykt forurettet, er rørende og fnisende fin. Liv Bernhoft Osa, en av Norges beste tekstformidlere, skaper en trygg og solid base som den gamle ammen Marìna. Og hun snakker vossing! Ingjerd Egeberg spiller Márja, onkel Vanjas mor. Hun ønsker oss friskt og hjertelig velkommen til godset på innlandsdialekt, hun er praktisk kledd for gårdsarbeid, men bruker tida si på å lese og holde på med sitt i bakgrunnen. Også hun er en av grunnpilarene på godset.

Flere gode skuespillere

Andrea Hovig Bræin som Jélena og Erland Bakker som Astróv er god casting. De har fin kjemi som kjærlighetshungrig par som ikke kan få hverandre. Hun har gullbukser i noe som ser ut som silke, og en lett aristokratisk stil. Han er praktisk kledd for et liv som naturinteressert lege. Her gnistrer det godt mellom dem. Ja, de fører til at temperaturen i andre del av stykket stiger flere hakk. En ting jeg liker godt er at skuespillerne er frie fra mikrofoner. Det gjør at vi kommer tettere på det menneskelige dramaet. Trond Espen Seim som Vanja har en kraftig røst som smeller godt i veggene. Det gir ham pondus som den hardt arbeidende og selvoppofrende (i egne øyne i hvert fall) forvalteren av godset. Håkon Ramstad gjør en god figur som den håpløse akademikeren Serebrjakóv. Vi får merkelig nok en slags medfølelse med ham, selv om han med sin uvitenhet kan ødelegge for alle rundt seg. Hanne Skille Reitan spiller Sonja, datteren til Serebrjakóv og Vanjas søster. I Måken spilte hun Nina, Sonja ligner på denne karakteren ved at hun er selvstendig og livskraftig, men mens Nina hadde draget på menn, har ikke Sonja det. Hun føler seg stygg og lite attraktiv. Dette utnytter Jélena for det det er verdt. Hanne Skille Reitan spiller Sonja med trønderdialekten sin på en nedpå måte som kler materialet.

Natur og kultur

Tsjekhov var jo selv utdannet lege. I stykkene hans er det oftest en lege som diagnostiserer familien han lever rundt med et skarpt blikk. Det som kjennetegner Tsjekhovs karakterer, er at de er så dypt menneskelige. De har sine svakheter, men vi føler med dem, vi forstår dem. Legen Astróv ser at menneskene ødelegger hverandre. Han ser at de ødelegger naturen. Han har tegnet noen kart der han nøyaktig har vist hvordan naturområdene rundt godset systematisk og hensynsløst blir ødelagte. Skogene hugges ned, naturen utarmes. Legen sier at jorden lider av en alvorlig sykdom. Diagnosen er satt, men ingen gjør noe med det. Om det skulle være et snev av aktuell samfunnskritikk her, drukner det i en noe uforståelig latter på premieren. Vel, Jélena som overhodet ikke er interessert i natur, bruker denne anledningen der Astróv viser fram sine kart, til å komme innpå ham for en flørt. Men det er vel nesten mer tragiskgroteskt dekadent, enn morsomt.

Det er håpløst, men vi gir oss ikke

Livet på godset går sin gang. Høsten kommer. Det umake ekteparet Serebrjakóv og Jélena har flyttet til byen, Astróv er reist. Onkel Vanja som begynner å bli gammel, og Sonja som kanskje forblir ugift, tar fatt på alle jobbene som hører til gårdsdrifta. Hanne Skille Reitan løfter det elegiske i sluttreplikken til et himmelrop. Det er som en barokksalme der det lengtes mot det hinsidige paradis fra denne verdens jammerdal: «Hold ut! Vi skal få hvile!» All smerten og kjærlighetssorgen – hun er håpløst forelska i Astróv som bare vil ha Jélena – holder hun kontrollert inne under hele stykket. Til slutt kommer den ut. Og det humanistiske budskapet om å tilgi og vise barmhjertighet, synges nærmest ut. Det er både tragisk og fint og redder stykket som i starten slet litt med å holde seg i live.